Kjæresten har en voksen datter – jeg mister respekten for ham

[AnonymBruker]

Vi har vært kjærester ett års tid. Kjæresten har en datter fra før, og jeg har to. Alle tre er i slutten av 20-årene.

Datteren hans har CP, og er ufør. Jeg har hjemmekontor på hytta hele sommeren, så inviterte henne på hytta for å bli bedre kjent. Kjæresten min skulle egentlig også være her denne uken, men dro til byen pga jobb så det har bare vært henne og meg her.

Vi har hatt kjempefine samtaler, og hun er virkelig en flott ung dame. 

Før denne uken har jeg bare truffet henne noen timer i forbindelse med jul og en bursdag. Hun og faren har ikke så tett kontakt, og jeg har tenkt at det er fordi hun er ung og i en periode i livet der venner er viktigere enn familie. Kjæresten min har snakket om at hun er så opptatt hele tiden.
Hun og jeg drakk litt mye vin på søndag, og hun fortalte meg at hun opplevde mobbing gjennom hele skolegangen, og nesten ikke har venner. Hun er ufør, og det høres ut som at hun er veldig mye hjemme og ikke gjør noe spesielt.

 

Mine barn er på samme alder som henne, og de har generelt hatt det lett. De har alltid hatt god helse, gode venner, og hatt minst én arena hvor de har gjort det bra.
Faren deres og jeg har god råd, og har kunnet hjelpe dem økonomisk også etter at de flyttet hjemmefra. Bla. betalte vi for litt fysio til eldste som trengte opptrening etter at han brakk benet for to år siden. I mine øyne er det en selvfølge å hjelpe barna med sånne utgifter selv om de er voksne og har deltidsjobb ved siden av studiene.
 

Noen av de tingene «stedatteren» min forteller gjør at jeg leser mellom linjene og ser noen røde flagg hos kjæresten min. Jeg har ikke villet plage henne ved å spørre rett ut. Men jeg forstår at hun har slitt mye oppgjennom. Noe har kjæresten fortalt meg før, men har fortalt ting på en sånn måte at jeg har misforstått flere ting.
Hun har prøvd å jobbe og prøvde studier, men det ble for tungt for henne. Kjæresten min har snakket om at hun er lat og «liker seg best på sofaen».  Jeg ser jo hvor mye krefter hun bruker bare på å bevege seg rundt på mitt lille hyttekjøkken, så det er ikke vanskelig å forstå at hun trenger å ligge litt på sofaen for å hente seg inn.
Det er først nå nylig at hun søkte om uføretrygd, og nå har hun heldigvis stabil inntekt derfra. Men det virker som at hun har slitt veldig med økonomien da hun prøvde å jobbe, men ikke fått noe økonomisk hjelp fra faren sin.
Moren hennes døde for seks år siden, og det har naturligvis vært tungt for henne. Det virker ikke som at faren hennes har stilt opp i det hele tatt etter at hun ble voksen. 
 
Jeg skjønner at to personer kan ha ulik opplevelse av de samme situasjonene. Men det er ting hun forteller som passer med ting han tidligere har fortalt, og som jeg nå ser i et annet lys. Det er som at han har gitt meg puslespillbrikkene oppned, sånn at jeg ikke har kunnet se mønsteret.
Jeg kjenner på at det er mange røde flagg.

 
Planen er at han kommer hit i morgen. Jeg tror hun blir til fredag. Så jeg får ikke tatt noen alvorlig samtale med ham mens hun er her. Akkurat nå tenker jeg at uansett hva han sier til sitt forsvar så har jeg mistet respekten for ham. Hodet er fylt av mange tanker. Det hjalp litt å skrive ned alt her. 

Noen som har noen råd?

Anonymkode: 71c84...c52

[AnonymBruker]

Dette ble ullent og uklart.

Litt lettere å mene noe om du kan være direkte uten å pakke inn ting.

Anonymkode: 2865a...ef2

[Carrot]

Hei TS, har du noen tanker på om du ønsker å fortsette være en slags ressursperson for henne selv om det virkelig viser seg at faren er et eneste rødt flagg siden hun ikke har andre? For jeg tror på henne mer enn på han, jeg tror han fremstiller seg selv best mulig slik alle gjør i starten mens hun ikke har så mye å tape eller tjene på å være åpen og oppriktig fordi situasjonen hennes vil være uendret fremover.. 

[AnonymBruker]

Har ikke jenta en mor ?   Alt er vel ikke faren sin "feil" eller hva ?

Anonymkode: de370...64f

[AnonymBruker]

Jeg tror du bør se de begge i et tredje lys, det kan hende hun gir opp for lett og at han gjør for lite, ingen av de er nok fullt så ille eller fullt så flinke som den andre parten gir utrykk for.

Du nevner eksempler med at du har sett det som naturlig å hjelpe barna dine som voksne der kjæresten din har latt være, det betyr ikke at du hadde helt rett og han helt feil.

Der barna dine kanskje hadde godt av og trengte den hjelpen kan jenta til kjæresten din ha trengt å ikke få mer hjelp enn hun fikk, det kan også ha vært feil eller for lite for all del men det kan ikke du vurdere nå i ettertid. Du var ikke der og kjenner ikke totalbildet selv om du mener godt.

 

Anonymkode: c4b49...8e6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Har ikke jenta en mor ?   Alt er vel ikke faren sin "feil" eller hva ?

Anonymkode: de370...64f

Hva med å lese før du svarer? Det står klart og tydelig hvor moren er og har vært de siste 6 årene.

Anonymkode: c4b49...8e6

[AnonymBruker]

Har han ressurser til å hjelpe henne, sånn som du og din eks har hatt muligheten til å gjøre for deres barn? Om han HAR ressursene, så er jeg enig i at dårlig håndtert av han. Det er uansett uattraktivt med en pappa som snakker barnet sitt ned. Var han og mor et par da hun gikk bort? Dette kan jo også påvirke hvordan han har klart å fungere som far. 

Anonymkode: 4edb2...3da

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Har ikke jenta en mor ?   Alt er vel ikke faren sin "feil" eller hva ?

Anonymkode: de370...64f

Tror vi må hjelpe deg litt: 

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Moren hennes døde for seks år siden, og det har naturligvis vært tungt for henne.

Sånn, kjenn på den.. 

Anonymkode: 26439...419

[SPOCA]

Jeg hadde tenkt det samme ts. Jeg hadde ærlig talt mistet respekten for ham, og antagelig valgt å avslutte forholdet. Jeg hadde derimot opprettholdt kontakten med datteren hans, så lenge hun ville det selv.

[Maskinfører]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Har ikke jenta en mor ?   Alt er vel ikke faren sin "feil" eller hva ?

Anonymkode: de370...64f

Moren døde for 6 år siden og sånt er vondt og vanskelig 

[AnonymBruker]

Høres virkelig ikke bra ut. Spesielt da moren og har vært død i 6 år, da burde han jo ha stilt opp ekstra mye.

Det høres veldig ut som faren til mine barn, han legger all skyld på de. Mens de har virkelig prøvd i alle år. Men nå som de er voksne, så har de gitt opp. Og han prøver ikke. 
 

Anonymkode: e5fa9...779

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Dette ble ullent og uklart.

Litt lettere å mene noe om du kan være direkte uten å pakke inn ting.

Anonymkode: 2865a...ef2

Syns det var lett å forstå.

Anonymkode: 0f56a...db6

[AnonymBruker]

Forstår deg godt TS.

Det kan jo være du kan bli en øyeåpner. 

Noen menn er veldig i egen verden, og må ha ting inn med teskje. Ikke at man får mer respekt for de etter det, men kanskje du kan få han til å reflektere litt og se ting mer fra datteren sin side.

Klarer han det, kanskje du vil respektere han mer.

 

Anonymkode: 0f56a...db6

[AnonymBruker]

Du skriver godt om dette, synes jeg, om en alvorlig situasjon. Det er lett å forstå hvorfor du ser kjæresten i et nytt, og negativt, lys. Men snakk med ham når du får sjansen, kanskje du bedre forstår hans situasjon også, hvis dere får gått i dybden på dette. Hvis han virkelig ikke er en god omsorgsperson for datteren, og nesten ikke helt forstår hva CP er, så ville jeg absolutt vurdert forholdet. Kanskje han er en fyr som ikke helt greier å knytte seg til noen, når ham ikke følger opp datteren bedre enn det du har fått inntrykk av nå. Det blir veldig lite attraktivt med en mann som ikke tar godt vare på barnet sitt, og ikke forstår hva som er viktig i livet.

Håper du har det hyggelig med datteren dagene som gjenstår, du høres ut som en super person! Å være med hans datter alene såpass lenge, og bli kjent på tomannshånd, synes jeg var fint gjort av deg.

Anonymkode: 43b82...5e8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vi har vært kjærester ett års tid. Kjæresten har en datter fra før, og jeg har to. Alle tre er i slutten av 20-årene.

Datteren hans har CP, og er ufør. Jeg har hjemmekontor på hytta hele sommeren, så inviterte henne på hytta for å bli bedre kjent. Kjæresten min skulle egentlig også være her denne uken, men dro til byen pga jobb så det har bare vært henne og meg her.

Vi har hatt kjempefine samtaler, og hun er virkelig en flott ung dame. 

Før denne uken har jeg bare truffet henne noen timer i forbindelse med jul og en bursdag. Hun og faren har ikke så tett kontakt, og jeg har tenkt at det er fordi hun er ung og i en periode i livet der venner er viktigere enn familie. Kjæresten min har snakket om at hun er så opptatt hele tiden.
Hun og jeg drakk litt mye vin på søndag, og hun fortalte meg at hun opplevde mobbing gjennom hele skolegangen, og nesten ikke har venner. Hun er ufør, og det høres ut som at hun er veldig mye hjemme og ikke gjør noe spesielt.

 

Mine barn er på samme alder som henne, og de har generelt hatt det lett. De har alltid hatt god helse, gode venner, og hatt minst én arena hvor de har gjort det bra.
Faren deres og jeg har god råd, og har kunnet hjelpe dem økonomisk også etter at de flyttet hjemmefra. Bla. betalte vi for litt fysio til eldste som trengte opptrening etter at han brakk benet for to år siden. I mine øyne er det en selvfølge å hjelpe barna med sånne utgifter selv om de er voksne og har deltidsjobb ved siden av studiene.
 

Noen av de tingene «stedatteren» min forteller gjør at jeg leser mellom linjene og ser noen røde flagg hos kjæresten min. Jeg har ikke villet plage henne ved å spørre rett ut. Men jeg forstår at hun har slitt mye oppgjennom. Noe har kjæresten fortalt meg før, men har fortalt ting på en sånn måte at jeg har misforstått flere ting.
Hun har prøvd å jobbe og prøvde studier, men det ble for tungt for henne. Kjæresten min har snakket om at hun er lat og «liker seg best på sofaen».  Jeg ser jo hvor mye krefter hun bruker bare på å bevege seg rundt på mitt lille hyttekjøkken, så det er ikke vanskelig å forstå at hun trenger å ligge litt på sofaen for å hente seg inn.
Det er først nå nylig at hun søkte om uføretrygd, og nå har hun heldigvis stabil inntekt derfra. Men det virker som at hun har slitt veldig med økonomien da hun prøvde å jobbe, men ikke fått noe økonomisk hjelp fra faren sin.
Moren hennes døde for seks år siden, og det har naturligvis vært tungt for henne. Det virker ikke som at faren hennes har stilt opp i det hele tatt etter at hun ble voksen. 
 
Jeg skjønner at to personer kan ha ulik opplevelse av de samme situasjonene. Men det er ting hun forteller som passer med ting han tidligere har fortalt, og som jeg nå ser i et annet lys. Det er som at han har gitt meg puslespillbrikkene oppned, sånn at jeg ikke har kunnet se mønsteret.
Jeg kjenner på at det er mange røde flagg.

 
Planen er at han kommer hit i morgen. Jeg tror hun blir til fredag. Så jeg får ikke tatt noen alvorlig samtale med ham mens hun er her. Akkurat nå tenker jeg at uansett hva han sier til sitt forsvar så har jeg mistet respekten for ham. Hodet er fylt av mange tanker. Det hjalp litt å skrive ned alt her. 

Noen som har noen råd?

Anonymkode: 71c84...c52

Virker som om kjæresten din og hennes far, ikke har noen som helst forståelse for hennes tilstand.

1. Han vet ikke hvordan det er å være henne med hennes tilstand.

2. Han bryr seg ikke.

3. Han er stresset i forhold til jobb o.l.

Du kan jo konfrontere han og spørre han. Det hadde jeg gjort. Spesielt i forhold til det at han kaller sin egen datter for lat...Det reagerer jeg veldig på.

I forhold til økonomi så kan du egentlig ikke forvente noe. Er du ikke enig i hans prioriteringer så kan du alltids avslutte forholdet, og finne deg en mann som tenker mer som deg, for dette vil nok gnage på deg har jeg inntrykk av. 

Anonymkode: d9853...920

[Egenskap]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vi har vært kjærester ett års tid. Kjæresten har en datter fra før, og jeg har to. Alle tre er i slutten av 20-årene.

Datteren hans har CP, og er ufør. Jeg har hjemmekontor på hytta hele sommeren, så inviterte henne på hytta for å bli bedre kjent. Kjæresten min skulle egentlig også være her denne uken, men dro til byen pga jobb så det har bare vært henne og meg her.

Vi har hatt kjempefine samtaler, og hun er virkelig en flott ung dame. 

Før denne uken har jeg bare truffet henne noen timer i forbindelse med jul og en bursdag. Hun og faren har ikke så tett kontakt, og jeg har tenkt at det er fordi hun er ung og i en periode i livet der venner er viktigere enn familie. Kjæresten min har snakket om at hun er så opptatt hele tiden.
Hun og jeg drakk litt mye vin på søndag, og hun fortalte meg at hun opplevde mobbing gjennom hele skolegangen, og nesten ikke har venner. Hun er ufør, og det høres ut som at hun er veldig mye hjemme og ikke gjør noe spesielt.

 

Mine barn er på samme alder som henne, og de har generelt hatt det lett. De har alltid hatt god helse, gode venner, og hatt minst én arena hvor de har gjort det bra.
Faren deres og jeg har god råd, og har kunnet hjelpe dem økonomisk også etter at de flyttet hjemmefra. Bla. betalte vi for litt fysio til eldste som trengte opptrening etter at han brakk benet for to år siden. I mine øyne er det en selvfølge å hjelpe barna med sånne utgifter selv om de er voksne og har deltidsjobb ved siden av studiene.
 

Noen av de tingene «stedatteren» min forteller gjør at jeg leser mellom linjene og ser noen røde flagg hos kjæresten min. Jeg har ikke villet plage henne ved å spørre rett ut. Men jeg forstår at hun har slitt mye oppgjennom. Noe har kjæresten fortalt meg før, men har fortalt ting på en sånn måte at jeg har misforstått flere ting.
Hun har prøvd å jobbe og prøvde studier, men det ble for tungt for henne. Kjæresten min har snakket om at hun er lat og «liker seg best på sofaen».  Jeg ser jo hvor mye krefter hun bruker bare på å bevege seg rundt på mitt lille hyttekjøkken, så det er ikke vanskelig å forstå at hun trenger å ligge litt på sofaen for å hente seg inn.
Det er først nå nylig at hun søkte om uføretrygd, og nå har hun heldigvis stabil inntekt derfra. Men det virker som at hun har slitt veldig med økonomien da hun prøvde å jobbe, men ikke fått noe økonomisk hjelp fra faren sin.
Moren hennes døde for seks år siden, og det har naturligvis vært tungt for henne. Det virker ikke som at faren hennes har stilt opp i det hele tatt etter at hun ble voksen. 
 
Jeg skjønner at to personer kan ha ulik opplevelse av de samme situasjonene. Men det er ting hun forteller som passer med ting han tidligere har fortalt, og som jeg nå ser i et annet lys. Det er som at han har gitt meg puslespillbrikkene oppned, sånn at jeg ikke har kunnet se mønsteret.
Jeg kjenner på at det er mange røde flagg.

 
Planen er at han kommer hit i morgen. Jeg tror hun blir til fredag. Så jeg får ikke tatt noen alvorlig samtale med ham mens hun er her. Akkurat nå tenker jeg at uansett hva han sier til sitt forsvar så har jeg mistet respekten for ham. Hodet er fylt av mange tanker. Det hjalp litt å skrive ned alt her. 

Noen som har noen råd?

Anonymkode: 71c84...c52

tviler du trenger råd, kan ikke røre brikkene du har fått opp ned. Men jeg forstår det du skriver, og jeg tror du vil bli en viktig støtte for henne... jeg tviler at han vil forstå eller har evne til å respondere deg, men trist hun har mistet moren sin. Hun er elsket og verdifull. Din støtte kan bidra at hun får tro på livet på ny måte, inkludert studie og jobb. 

[AnonymBruker]

Hvordan er økonomien til far?

Har han økonomi til å kunne lette situasjonen hennes?

Anonymkode: e9b16...a73

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Har ikke jenta en mor ?   Alt er vel ikke faren sin "feil" eller hva ?

Anonymkode: de370...64f

Det står at moren døde for 6 år siden. Lurt å lese ferdig. 

Anonymkode: eeefa...8ac

[fru Alving]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vi har vært kjærester ett års tid. Kjæresten har en datter fra før, og jeg har to. Alle tre er i slutten av 20-årene.

Datteren hans har CP, og er ufør. Jeg har hjemmekontor på hytta hele sommeren, så inviterte henne på hytta for å bli bedre kjent. Kjæresten min skulle egentlig også være her denne uken, men dro til byen pga jobb så det har bare vært henne og meg her.

Vi har hatt kjempefine samtaler, og hun er virkelig en flott ung dame. 

Før denne uken har jeg bare truffet henne noen timer i forbindelse med jul og en bursdag. Hun og faren har ikke så tett kontakt, og jeg har tenkt at det er fordi hun er ung og i en periode i livet der venner er viktigere enn familie. Kjæresten min har snakket om at hun er så opptatt hele tiden.
Hun og jeg drakk litt mye vin på søndag, og hun fortalte meg at hun opplevde mobbing gjennom hele skolegangen, og nesten ikke har venner. Hun er ufør, og det høres ut som at hun er veldig mye hjemme og ikke gjør noe spesielt.

 

Mine barn er på samme alder som henne, og de har generelt hatt det lett. De har alltid hatt god helse, gode venner, og hatt minst én arena hvor de har gjort det bra.
Faren deres og jeg har god råd, og har kunnet hjelpe dem økonomisk også etter at de flyttet hjemmefra. Bla. betalte vi for litt fysio til eldste som trengte opptrening etter at han brakk benet for to år siden. I mine øyne er det en selvfølge å hjelpe barna med sånne utgifter selv om de er voksne og har deltidsjobb ved siden av studiene.
 

Noen av de tingene «stedatteren» min forteller gjør at jeg leser mellom linjene og ser noen røde flagg hos kjæresten min. Jeg har ikke villet plage henne ved å spørre rett ut. Men jeg forstår at hun har slitt mye oppgjennom. Noe har kjæresten fortalt meg før, men har fortalt ting på en sånn måte at jeg har misforstått flere ting.
Hun har prøvd å jobbe og prøvde studier, men det ble for tungt for henne. Kjæresten min har snakket om at hun er lat og «liker seg best på sofaen».  Jeg ser jo hvor mye krefter hun bruker bare på å bevege seg rundt på mitt lille hyttekjøkken, så det er ikke vanskelig å forstå at hun trenger å ligge litt på sofaen for å hente seg inn.
Det er først nå nylig at hun søkte om uføretrygd, og nå har hun heldigvis stabil inntekt derfra. Men det virker som at hun har slitt veldig med økonomien da hun prøvde å jobbe, men ikke fått noe økonomisk hjelp fra faren sin.
Moren hennes døde for seks år siden, og det har naturligvis vært tungt for henne. Det virker ikke som at faren hennes har stilt opp i det hele tatt etter at hun ble voksen. 
 
Jeg skjønner at to personer kan ha ulik opplevelse av de samme situasjonene. Men det er ting hun forteller som passer med ting han tidligere har fortalt, og som jeg nå ser i et annet lys. Det er som at han har gitt meg puslespillbrikkene oppned, sånn at jeg ikke har kunnet se mønsteret.
Jeg kjenner på at det er mange røde flagg.

 
Planen er at han kommer hit i morgen. Jeg tror hun blir til fredag. Så jeg får ikke tatt noen alvorlig samtale med ham mens hun er her. Akkurat nå tenker jeg at uansett hva han sier til sitt forsvar så har jeg mistet respekten for ham. Hodet er fylt av mange tanker. Det hjalp litt å skrive ned alt her. 

Noen som har noen råd?

Anonymkode: 71c84...c52

Det er garantert to sider av historien og gjerne også flere.

Det at hun er ufør kan jo og handle om manglende driv og interesse for å studere eller få seg jobb, og når hun da har en CP-skade så er det kanskje ikke så lett å jobbe med en del ting? Og økonomi, har hun ikke arvet moren sin?

At hun ble mobbet er jo forferdelig, men mener du det er fars skyld? 

jeg tror du ikke sånn uten videre skal gå ut fra at det er han som har forårsaket problemene hennes, men mye mulig at han godt kunne hjulpet og støttet datteren mer enn han har gjort. Kanskje moren var den som sto henne nærmest?

Når du sier at dine barn har hatt det lett så er det kanskje også lettere å være deres foreldre, mye lettere å være foreldre når barna er friske og flinke og klarer seg bra. Det å ha barn som er syke og sliter er fryktelig tungt.

[AnonymBruker]

Her leser du ikke mellom linjer, TS, du leser linjer som ikke er der. 

Anonymkode: e0a07...55e