Gravid i uke 37, redd for å dø

[AnonymBruker]

Hei! Jeg er gravid i uke 37 nå og begynner å innse at det straks nærmer seg fødsel. Jeg har lenge prøvd å skyve det foran meg og ikke tenke på selve fødselen, men nå har jeg snart ikke noe valg, babyen må jo ut.

Jeg har prøvd å ikke tenke så mye på fødselen på grunn av alt som kan gå galt. Jeg er rett og slett redd for å dø. Man leser stadig vekk i media om krise på sykehusene, mangel på jordmødre og mangel på vikarer. Det er hektisk, og de får ikke nok tid til hver pasient. Man leser også om alvorlige sykdommer/tilstander som kan oppstå plutselig, som svangerskapsforgiftning, HELLP, fostervannsemboli osv. 

Jeg har vært frisk i hele svangerskapet og stått i 100% jobb. Jeg føler meg litt mer trøtt og sliten nå på slutten, men alt i alt er formen bra. Jeg har snakket med jordmor i kommunen om at jeg er litt engstelig, og hun sier at alt kommer til å gå fint og at jeg ikke trenger å bekymre meg. Og jeg vet jo, rent logisk og statistisk sett, at hun har rett. Likevel greier jeg ikke å senke skuldrene og glede meg til fødsel, da redselen fortsatt henger i,  i underbevisstheten. 
 

Jeg har slettet tiktok på mobilen og jeg prøver å unngå googling og å lese nyheter. Jeg lurer på om noen har tips til andre ting jeg kan gjøre, for å slippe å være så redd/grue meg? Hva gjorde du for å unngå krisetanker rundt fødsel?

Anonymkode: 96ba1...61b

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig igjen og hadde mange av de samme tankene før min første fødsel. Skrev det til og med i fødebrevet, at min største frykt var at jeg eller babyen skulle dø 😅 De tingene som hjalp meg var: styre unna sosiale medier som du har gjort, leste boka positiv fødsel som var veldig fin, så en del på fødeavdelingen på Discovery (sammen med samboer for å ha noen å ventilere med) og hørte litt på Fødselspodden. Også var jeg som nevnt over helt ærlig på det overfor jordmor på føden: at min største frykt var å dø. 

Anonymkode: 9e445...8ca

[Odine]

Helt normalt at man har katastrofetanker i større eller mindre grad før en fødsel. Spesielt den første kanskje, eller en fødsel etter en dårlig opplevelse forrige gang. Man får rett og slett hetta !!

Jeg råder deg til å skrive ned tankene dine. Enten som et verktøy for deg selv eller som et fødebrev. Jordmødrene ønsker ofte fødebrev der tanker og ønsker skrives ned. 

Bestill deg en time hos psykolog eller hos fastlegen din? 

Har du venninner du kan snakke med eller en mor/ morsfigur?

Kanskje ringe føden og be om et møte. Så kan de kanskje fortelle deg litt hva du møter der.

[AnonymBruker]

Jeg har født fire barn på sykehus og det har gått fint med alle fødslene. 
Statistikken viser at det er flest normale fødsler. 
Vi er jo skapt for å kunne føde barn og tåle påkjenningen. 
Ta en ekstra samtale med jordmor og forklar åpent om din frykt og dine følelser, og be om en god gjennomgang om hvordan en fødsel forløper seg 

Anonymkode: 62db3...0b0

[AnonymBruker]

Ta kontakt med jordmor i kommunene. og si du er alvorlig bekymret for fødsel og ikke har det bra. Fortell henne alt. Hun kan henvise deg til føde pol for oppfølging. Ikke la siste ukene bli ødelagt av bekymringer, så er du sliten før fødsel og barseltid. Uansett lurt å få hjelp til dette, for etter fødsel er et fort gjort å få samme redsel for at barnet skal dø. 

Anonymkode: aa697...fbb

[tussi84]

Dette kommer til å bra. Jeg var også ekstremt redd før førstegangen jeg skulle føde. Jeg trodde jeg kom til å dø, og døde ikke jeg så kom barnet til å dø eller oss begge.

Mitt beste tips til deg er egentlig bare å hoppe i det. Høre på hva jordmødre og legene sier under fødsel, og jobb med kroppen din. Du kommer ikke til å dø. Det er svært få kvinner i vestlige land som dør i fødsel eller i barsel. Skulle noen komplikasjoner hos mor eller barn  oppstå  så er det gode behandlinger for dere begge. 

Jordmødrene er også veldig flinke til å følge med underveis i fødselen, så de fanger opp ting om det skulle være noe.

Du dør ikke, men det kommer til å gjøre vondt og fødsel smerter glemmer du når barnet er ute. Du vil kun huske ah jeg hadde vondt i korsryggen som eksempel, men du klarer ikke å huske hvor vondt. Husk det er lov å spørre om smertelindring, noe som gjør det litt mindre uoverkommelig.

Dette klarer du.

Hilsen tobarnsmor 

.

[Anononyma]

Ja, kan forstå at tankene er der. Har sagt ifra til samboer både forrige svangerskap og dette at hvis det kommer til stykket og de må velge om jeg eller barnet får leve ønsker jeg at barnet får leve.

Nå er det jo ikke en bitteliten sjanse en gang for at han skal måtte stå i et sånt valg, men tankene kommer jo.

Tenk igjen på det du selv skriver, det er masse skriverier i media om mangel på helsepersonell, krise på føden etc. Likevel tilhører det ekstreme sjeldenheter at mor eller barn dør dersom begge er friske i utgangspunktet. I andre land er det langt mer vanlig med uassistert hjemmefødsel f.eks. Kvinner har født siden mennesket ble skapt, dette kan vi! 💪🏼

Det er lov å ikke glede seg til fødsel også. Jeg er annengangs og gleder meg jo ikke, føde er ikke det gøyeste jeg gjør 😅 men, jeg gleder meg til å bli ferdig og til å få babyen min, og tro meg når jeg sier det er så ufatterlig eventyrlig ubeskrivelig fantastisk å endelig møte det lille mennesket ❤️

Masse lykke til, det blir noen tøffe timer mens det står på, men så er du ferdig og føler deg som en superhelt! 😄

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen i det, skal føde for andre gang nå og er enda mer redd enn første gang da jeg nå også er redd for å dø fra barnet jeg har fra før.

Anonymkode: 22b4c...fb8

[AnonymBruker]

Jeg har født i Stavanger, anbefales, men om jeg skulle valgt noe annet så hadde jeg valgt Stord.

jeg har født 3 barn, jeg har aldri blitt forlatt, jeg har fått tilbud om masse smertelindring(jeg hadde ingen planer 1 gang, så da prøvde jeg lystgas, akupunktur og badekar) det ble epidural(på alle fødsler) min siste var for 2 år siden, jeg føler meg trygg nok til å føde, og de som jobber der er så gode

Anonymkode: 8c900...4ee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Jeg har født i Stavanger, anbefales, men om jeg skulle valgt noe annet så hadde jeg valgt Stord.

jeg har født 3 barn, jeg har aldri blitt forlatt, jeg har fått tilbud om masse smertelindring(jeg hadde ingen planer 1 gang, så da prøvde jeg lystgas, akupunktur og badekar) det ble epidural(på alle fødsler) min siste var for 2 år siden, jeg føler meg trygg nok til å føde, og de som jobber der er så gode

Anonymkode: 8c900...4ee

Enig, kjempefin opplevelse i Stavanger! 

Anonymkode: ffbc5...cc8

[AnonymBruker]

Jeg fikk alvorlig svangerskapsforgiftning og hadde dødd uten helsehjelp. Men med helsehjelp gikk det fint. Jeg fikk blodtrykksmedisiner og da jeg holdt på å få eklampsi (anfall) pga høyt blodtrykk så fikk jeg intravenøs blodtrykksmedisiner, magnesium for å beskytte mot anfall og jeg lå på overvåkning med arteriekran (en slags veneflon som ligger i en arterie i armen sånn at man kan følge med på blodtrykk kontinuerlig). Babyen min ble selvsagt hentet ut med hastesnitt. 

Det er ingen som har dødd i Norge av svangerskapsforgiftning på veldig mange år, selv om mange får både truende eklampsi og noen faktisk får eklampsi! 

Poenget mitt er at legene og jordmødrene har særdeles god kontroll og virkelig vet hva de driver med. 

Anonymkode: ba287...a2f

[AnonymBruker]

Takk for alle tips og kommentarer ❤️

Anonymkode: 96ba1...61b

[AnonymBruker]

Jeg er også høygravid og blir også påvirket av alt som skrives om presset på fødeavdelingene, men jeg har en erfaring som tilsier noe annet. Jeg fødte førstemann i høysesong, det var sykt travelt og vi var mye alene (jeg og mannen) gjennom fødselen. Jordmødre fløy inn og ut, gjennomsvett og forkava. Like før pressriene slo inn falt pulsen til babyen, og da var det to personale (usikker på utdanning men samme det) med meg hele tiden - de forlot meg ikke for å hente vann en gang. De overvåket hvert sekund  

Så kom babyen ut, frisk, men ikke morkaken. Jeg begynte å styrtblø, og før jeg visste ordet av det var rommet fyllt med folk. Det var jordmødre, leger, barnepleiere og what not over alt. Jeg følte meg kjempe trygg hele veien. De jogget avgårde med meg til hasteoperasjon, men jeg følte meg seriøst ikke redd et sekund. De virket å ha stålkontroll. Og hvor de hentet alle de folkene fra på en tilsynelatende stappfull og supertravel avdeling det aner jeg ikke, men når det ble dramatisk dukket det alle fall opp kreti og pleti 😄

Jeg vet jo at dette sannsynligvis førte til at noen andre ble "forlatt" og fikk en dårligere opplevelse, men fikk erfare at når det faktisk er medisinsk nødvendig og skjer noe akutt så finnes der folk, flinke folk som vet hva de driver med  

Så jeg trøster meg med det denne gangen også. Selvsagt skulle det ikke vært slik i et søkkrikt land som Norge, ingen burde føle seg alene i fødsel. Men jeg klarer hvertfall å stole på at personalet er trent til å kjenne igjen hvem de "kan" forlate trygt og hvor de bare MÅ være  Det er ekstremt få som dør i fødsel i Norge, sikkert takket være slike prioriteringer. Det er veldig synd at stadig flere får dårlige opplevelser pga underbemanning, men heldigvis er det likevel omtrent ingen som dør/blir alvorlig fysisk skadd. 

Anonymkode: 00c07...e1e

[AnonymBruker]

Jeg har slitt en del med helseangst og da jeg ble gravid visste jeg at jeg måtte jobbe med meg selv for å ikke få helt panikk over fødsel. 

Det jeg jobbet med var aksept for at jeg ikke selv kan styre hvordan fødselen min blir, det er det kroppen som bestemmer. Og jeg måtte stole på at jordmødrene tar de beste avgjørelsene. Jeg var også veldig redd for smertene og spent på hvordan jeg ville reagere.

Fødselen min viste seg å bli en styrtfødsel, og jeg forstod fort at her var det bare å komme seg til sykehuset. Mannen min kunne ikke tro jeg skulle være så nærme å føde, men jeg kjente det godt på kroppen da riene kom svært tett og kraftig. Og klart det var intenst å oppleve det uten smertelindring, men det var bare å forsøke å puste seg gjennom rie for rie. Hadde full åpning da jeg kom frem og ble sjekket. Baby kom en time senere, og alt gikk så fint. Følte meg godt ivaretatt av jordmor.

Hadde jeg blitt fortalt på forhånd at det var sånn her fødselen skulle bli så hadde jeg nok vært livredd, for jeg hadde virkelig null kontroll og ingen smertelindring. Men når man står i det så er det noe helt annet, man kjenner at kroppen jobber og vet hva den skal gjøre. Nå etterpå er jeg så ekstremt stolt over hvordan jeg klarte å stole på at kroppen er laget for å føde og det som står mest i veien er ofte ens eget hode.

Anonymkode: 13487...7a7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 17.6.2025 den 16.50):

Hei! Jeg er gravid i uke 37 nå og begynner å innse at det straks nærmer seg fødsel. Jeg har lenge prøvd å skyve det foran meg og ikke tenke på selve fødselen, men nå har jeg snart ikke noe valg, babyen må jo ut.

Jeg har prøvd å ikke tenke så mye på fødselen på grunn av alt som kan gå galt. Jeg er rett og slett redd for å dø. Man leser stadig vekk i media om krise på sykehusene, mangel på jordmødre og mangel på vikarer. Det er hektisk, og de får ikke nok tid til hver pasient. Man leser også om alvorlige sykdommer/tilstander som kan oppstå plutselig, som svangerskapsforgiftning, HELLP, fostervannsemboli osv. 

Jeg har vært frisk i hele svangerskapet og stått i 100% jobb. Jeg føler meg litt mer trøtt og sliten nå på slutten, men alt i alt er formen bra. Jeg har snakket med jordmor i kommunen om at jeg er litt engstelig, og hun sier at alt kommer til å gå fint og at jeg ikke trenger å bekymre meg. Og jeg vet jo, rent logisk og statistisk sett, at hun har rett. Likevel greier jeg ikke å senke skuldrene og glede meg til fødsel, da redselen fortsatt henger i,  i underbevisstheten. 
 

Jeg har slettet tiktok på mobilen og jeg prøver å unngå googling og å lese nyheter. Jeg lurer på om noen har tips til andre ting jeg kan gjøre, for å slippe å være så redd/grue meg? Hva gjorde du for å unngå krisetanker rundt fødsel?

Anonymkode: 96ba1...61b

Jeg vet om mange kvinner som overlever fødsel,tror det går fint jeg.

Anonymkode: 503a5...265

[AnonymBruker]

Se på NRK, jordmødrene å se alle gangene det går bra i stedet. 

Anonymkode: 729d2...19a