Jeg kommer aldri til å få det forholdet til moren min som jeg ønsker

[AnonymBruker]

Jeg synes det er litt sårt og trist, men har vel egentlig akseptert og forsonet meg med at det er slik. 
Jeg vokste opp i et godt hjem, skilte foreldre, men ikke åpenbar krig foran oss barna (for det meste). Mamma hadde full omsorg og foreldrerett, trygt hjem med god økonomi. 
Hun og stefaren min har alltid vært litt sære om jeg får kalle dem det. Og antisosiale.

Jeg har alltid likt å reise på hytteturer og fjellturer, men siden foreldrene mine ikke likte dette var dette uaktuelt. Vi dro aldri på Tusenfryd eller kino eller noe slik for det hadde ikke de lyst til. Så jeg har aldri gjort sosiale ting med dem utenom 3-4 uker på sommeren på feriestedet vi hadde. 
 

Jeg har sagt ifra nå i voksen alder at jeg ønsker å gjøre mer sammen. Gå på kafé osv. Moren min sa ja og var enig. Problemet er at hver gang jeg spør så kommer det en eller annen unnskyldning. Jeg vet at det blir nei, men jeg spør uansett. Jeg inviterer dem også til jul hvert eneste år selvom jeg vet det blir et nei. Istedenfor at de vil feire med oss og barnebarn, velger de heller å sitte to stk. alene på julaften. Samme på nyttårsaften. Vi bor 20 minutter fra hverandre, men de er hos maks 2 ganger i året og det er ved bursdagsfeiring. Resten av året drar vi til dem. Jeg kommer ikke til å slutte med det, både for min egen del og barnebarnet. 

Når barnebarnet var yngre var det bedre. Da passet hun barnet hver fredag så vi slapp bhg. på fredager, og de kom oftere innom.

Jeg er glad i henne, men jeg synes det er trist rett og slett. Blir nesten litt misunnelig når jeg hører venninner prate med moren sin i telefonen hver uke, ses ofte og går på kafé osv. Sist jeg pratet med henne på telefonen var i april, men å prate på telefonen blir bare rart for vi har ingenting å prate om.
Jeg har mye bedre forhold til svigerfamilien min enn min biologiske familie. Med svigerfamilien, både svigerforeldre, tanter, onkler, kusiner og fettere, finner vi på ting som festivaler, restauranter, grillturer osv.

 

Anonymkode: cb953...0c5

[AnonymBruker]

Føler med deg 🤍 Har det samme forholdet til min mor. Hun valgte sine venner, ny kjæreste og egne interesser, framfor barna etter skilsmissen. Det var fælt å være et barn som ble valgt bort. 

Fra jeg var tenåring til godt voksen forsøkte jeg å få et slags forhold til min mor. Alt skjedde på mitt initiativ og hun var alltid positiv, men fulgte aldri opp. Invitasjoner til bursdag, jul, samvær med unger, i det hele tatt. Mange år senere er det fortsatt det samme. Nå inviterer jeg ikke mer, det er altfor vondt å bli avvist.

For min egen samvittighet arrangerer jeg treff for ungenes skyld. For min egen del har jeg begynt hos psykolog for å komme over svik, avvisning og for å komme nærmere å akseptere alt det som ikke blei noe av.

Styrkeklem til deg🌹

Anonymkode: 6ba47...ada

[Egenskap]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg synes det er litt sårt og trist, men har vel egentlig akseptert og forsonet meg med at det er slik. 
Jeg vokste opp i et godt hjem, skilte foreldre, men ikke åpenbar krig foran oss barna (for det meste). Mamma hadde full omsorg og foreldrerett, trygt hjem med god økonomi. 
Hun og stefaren min har alltid vært litt sære om jeg får kalle dem det. Og antisosiale.

Jeg har alltid likt å reise på hytteturer og fjellturer, men siden foreldrene mine ikke likte dette var dette uaktuelt. Vi dro aldri på Tusenfryd eller kino eller noe slik for det hadde ikke de lyst til. Så jeg har aldri gjort sosiale ting med dem utenom 3-4 uker på sommeren på feriestedet vi hadde. 
 

Jeg har sagt ifra nå i voksen alder at jeg ønsker å gjøre mer sammen. Gå på kafé osv. Moren min sa ja og var enig. Problemet er at hver gang jeg spør så kommer det en eller annen unnskyldning. Jeg vet at det blir nei, men jeg spør uansett. Jeg inviterer dem også til jul hvert eneste år selvom jeg vet det blir et nei. Istedenfor at de vil feire med oss og barnebarn, velger de heller å sitte to stk. alene på julaften. Samme på nyttårsaften. Vi bor 20 minutter fra hverandre, men de er hos maks 2 ganger i året og det er ved bursdagsfeiring. Resten av året drar vi til dem. Jeg kommer ikke til å slutte med det, både for min egen del og barnebarnet. 

Når barnebarnet var yngre var det bedre. Da passet hun barnet hver fredag så vi slapp bhg. på fredager, og de kom oftere innom.

Jeg er glad i henne, men jeg synes det er trist rett og slett. Blir nesten litt misunnelig når jeg hører venninner prate med moren sin i telefonen hver uke, ses ofte og går på kafé osv. Sist jeg pratet med henne på telefonen var i april, men å prate på telefonen blir bare rart for vi har ingenting å prate om.
Jeg har mye bedre forhold til svigerfamilien min enn min biologiske familie. Med svigerfamilien, både svigerforeldre, tanter, onkler, kusiner og fettere, finner vi på ting som festivaler, restauranter, grillturer osv.

 

Anonymkode: cb953...0c5

finn tråden der hun hadde foreldrerett og omsorg. Det er kilden og kontakten du kan få med moren din, for jeg forstår det er et savn... håper hun ikke har glemt det. Hun blir påvirket av partneren hennes nå.