Leve vs eksistere

[AnonymBruker]

Dere som har det tøft av en eller annen grunn, hva hjelper dere for å kunne ha det bedre?

Jeg er en person som er fysisk frisk, har fast jobb og en god familie rundt meg. Jeg har derimot hatt store økonomiske utfordringer de siste ca 10 årene, og dette har overtatt tankene i så stor grad at jeg har problemer med å føle at jeg faktisk lever livet og ikke bare kommer meg igjennom dagene. Så fort jeg våkner om morgenen så slår realiteten meg.

Det er ingenting jeg kan gjøre med det økonomiske, annet enn at årene må gå for at det sakte men sikkert skal bedre seg. Der har jeg prøvd alle alternativer og muligheter. 

Sjefen min vet at jeg har utfordringer og han utrykte bekymring for om jeg har noen å snakke med. Jeg bekreftet ovenfor ham at jeg har det, men sannheten er at selv om jeg har mange gode mennesker i livet, så kan jeg ikke snakke med noen om dette..da vet jeg at jeg bare hadde overført bekymringer til dem, noe jeg ikke ønsker. Ektemannen min er en type som lever mer i nuet og tenker at alt på sikt vil ordne seg og at det ikke hjelper å bekymre seg. Han forstår ikke helt hvordan jeg har det, og kan tilogmed bli litt irritert på meg.

Legen min ba meg om å være med venner, trene o.l, men sannheten er at jeg ikke har så nære venner som bor i nærheten av meg, de er spredt over hele landet. Og trening klarer jeg bare i perioder, resten av tida har jeg null overskudd og motivasjon til å gjennomføre det. 

Det hjelper å gå turer i naturen og å være sammen med familien, men i det store og hele så har jeg så lite håp for framtida og føler så lite motivasjon- alt er preget av bekymringene mine. Jeg ønsker virkelig ikke å ha det sånn, da jeg tidligere var en person som elsket livet og var tilstede i det jeg gjorde, følte glede over opplevelser og faktisk husket hva folk fortalte meg. Nå glemmer jeg lettere og det er lenge mellom hver gang jeg føler oppriktig glede over noe.

Vet ikke helt hva jeg spør om, noen tips til å endre fokus kanskje?

Anonymkode: c74f6...726

[AnonymBruker]

Jeg kan liksom ikke tro at det finnes folk der ute som "lever". At det er noe annet enn eksistens. Er det egentlig det?

Anonymkode: e929c...e10

[AnonymBruker]

Jeg har vært i lignende situasjon økonomisk. Eller er.. Jeg våkner ofte om natten og tenker på det. Eneste som funker er å være "sterk" å tenke at dette kan jet tenke på da og da. Kanskje du kan lure hjernen til å tenke på det når det passer/fast tid? Når tankene vandrer så prøv å gi deg selv en tid der du kan tenke på det. Vil nok ikle funke de første gangene, men etterhvert. Jeg klarer hvertfall å sove igjen. 

Ellers så handler det mest om å overleve her. Har null energi til noe "ekstra". Så ikke noen gode tips her. Men håper du får noen gode tips som jeg kan stjele 

Anonymkode: e2f4a...a84

[AnonymBruker]

Jeg har store fysiske smerter og begrensninger, bl.a pga fm og leddgikt, som har fratatt meg mye av det jeg ønsket i livet. Jeg var deprimert lenge, og sørget over alt som ikke ble. Jeg kom til et punkt der jeg måtte bestemme meg for å begynne å leve igjen, for jeg følte årene gikk mens jeg bare satt der alene, rett og og ned foran tv’n. Jeg orket egentlig ikke gjøre så mye, med både fysisk vondt og mye utmattelse, men jeg fant ut at jeg måtte begynne å skape innhold i livet, og minner. Jeg har ikke så god råd jeg heller, er uføretrygdet på minsteytelse fordi jeg ble syk under studieårene. Men jeg klarer meg greit likevel. Jeg er sparsommelig, og sparer til ulike ting; en reise en sjelden gang for å besøke venner utenbys, til kino og restaurantbesøk en sjelden gang, ellers skaper jeg minner alene og sammen med andre i naturen f.eks, på fine sommerdager er det helt herlig å være på en sandstrand, kjenne sanden og sjøen under føttene, sole seg, bade, dette er deilig både alene og sammen med andre. Ta med engangsgrill og grill noe god mat, eller reker og en flaske vin? Sånne små ting😊 Prøv å skap nye vennskap. Hvis du er fysisk frisk, som du sier, så kanskje begynne på en fritidsinteresse? Der får man nye venner, hvis man er litt frempå og tar litt initiativ. Det kan du også gjøre med kolleger eller naboer? Eller om du er på hei med noen du liker, be de med på et eller annet? Mye dreier seg om innstilling, faktisk. Jeg bare bestemte meg for å begynne å skape minner, og har klart å endre livet mitt til det bedre😊

Anonymkode: b96ee...e4c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Dere som har det tøft av en eller annen grunn, hva hjelper dere for å kunne ha det bedre?

Spør du ikke feil person her? Hvis de har det tøft, er det jo fordi de ikke har det bedre. Hadde det ikke vært lurere å spørre de som har hatt det tøft, men som fant noe som gjorde dem tilfredse med livet?

Eller kanskje ikke poenget er å få det bedre, men bare få bekreftet at ikke noe virker?

Anonymkode: ff60c...9b9

[AnonymBruker]

Utmattelse og eksisterer kun.

Er fanget i min egen kropp 

Anonymkode: 9f59a...a9f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Spør du ikke feil person her? Hvis de har det tøft, er det jo fordi de ikke har det bedre. Hadde det ikke vært lurere å spørre de som har hatt det tøft, men som fant noe som gjorde dem tilfredse med livet?

Eller kanskje ikke poenget er å få det bedre, men bare få bekreftet at ikke noe virker?

Anonymkode: ff60c...9b9

Var vel egentlig det jeg mente å spørre om ja. Takk. Ønsker definitivt å få det bedre. Ts.

Anonymkode: c74f6...726

[AnonymBruker]

Jeg har egentlig ikke lyst til noe. Det virker altfor negativt å si til min snille, men opptatte kjæreste. Derfor sier jeg ingenting til ham om det. Men jeg har dårlig samvittighet fordi jeg føler at jeg har så lite lyst til alt mulig. Jeg bare later som jeg har lyst. Det hjelper meg å late som. Men det er ikke så greit for kjæresten om han visste hvor lite lyst jeg egentlig føler for å være med på ting. Jeg tvinger meg selv, nesten.

Altså for meg hjelper det å "spille" glad, late som jeg har lyst, være glad og begeistret. Selv om jeg også blir sliten av å være sånn. Men det hjelper meg. Likevel føler jeg meg utmattet og egoistisk overfor kjæresten fordi jeg mange ganger bare vil være for meg selv. Samtidig er ikke akkurat det noe problem, fordi han er så opptatt.

Uff, dette var sikkert et teit svar. Jeg vil frem til at det hjelper meg å tvinge meg til å være sosial og delta på ting. Det gjør det lettere til å bare være for meg selv "å eksistere" etterpå. Da blir den tiden ekstra verdt på en måte.

Anonymkode: 51fdd...951