Til dere som er i et forhold med en som har barn fra før

[AnonymBruker]

Til dere som er i et forholdsvis nytt forhold med en som har barn fra før (inntil de 2-3 første årene i forholdet, før dere evt har flyttet sammen):

Hvor mye egentid har kjæresten din sammen med barnet/ barna? Hvor mye blir du inkludert i pappauker? 

Anonymkode: 1ab3a...b38

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Til dere som er i et forholdsvis nytt forhold med en som har barn fra før (inntil de 2-3 første årene i forholdet, før dere evt har flyttet sammen):

Hvor mye egentid har kjæresten din sammen med barnet/ barna? Hvor mye blir du inkludert i pappauker? 

Anonymkode: 1ab3a...b38

Skal ikke bli samboere og kjente barna (og mannen) fra før av.

Han har barna annenhver uke. Jeg kan møte de så mye jeg vil, men velger å gi de mest mulig alenetid. Barna har utrykket at de liker å ha meg der ettersom jeg er god på å høre de hvis det er konflikter.

Men viktig for meg at far og barn har alenetid.

Anonymkode: 702c6...17c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Skal ikke bli samboere og kjente barna (og mannen) fra før av.

Han har barna annenhver uke. Jeg kan møte de så mye jeg vil, men velger å gi de mest mulig alenetid. Barna har utrykket at de liker å ha meg der ettersom jeg er god på å høre de hvis det er konflikter.

Men viktig for meg at far og barn har alenetid.

Anonymkode: 702c6...17c

Det jo fint når du har et valg, og at døren er åpen der om du vil komme. Sånn føles det ikke i mitt forhold. Sees dere mye den uken han ikke har barna? 

Anonymkode: 1ab3a...b38

[AnonymBruker]

Har hilst på barna, men valgt å ikke innvolvere meg så mye siden vi kun har vært sammen 7-8 måneder. 

Anonymkode: 18f8c...576

[SPOCA]

Nå har vi vært sammen i snart 4 år, men velger å svare. 

Her ser vi på oss som et vi, og jeg kalles også "mor" av barnet, jeg ser på barnet som mitt.

Men, her var jo situasjonen litt spesiell, der far opplevde samværssabotasje, derfor har ikke far hatt 50/50 før de siste 2 årene. Den siste tiden har vi hatt 80/20 (der mor har 20). Og jeg er så involvert som man kan være. Jeg har en mer emosjonelt og psykisk tung jobb enn min mann (er kontaktlærer på småskoletrinnet), så jeg trenger litt mer hvile, hvilket jeg får. Barnet har spesielle behov, og jeg jobber med barn med spesielle behov, så far må avlaste meg litt så jeg ikke går rett på veggen. Det betyr f.eks at far tar med seg sin sønn hver dag på en aktivitet alene uten meg, f.eks tur, svømming, trampolinepark, lekeplass osv i 2-3 timer etter skole og AKS (barnet har ekstremt mye energi, så fysiske aktiviteter som krever litt mentaltrening er veldig viktig). I denne tiden hviler jeg gjerne litt etter jobb, og så lager jeg mat til oss alle tre. 

Vi lever som en familie hvor det kreves samarbeid. Barnet må passes på 24/7, og vi prøver å avlaste hverandre. Det er bleieskift, gi medisiner, kose, leke, leggetid, pusse tenner, middag osv. Det er faste rutiner jeg er en viktig del av, hver eneste dag.

Men, det er viktig for meg å gi dem mye tid sammen, bare de to. Skal sies at min stesønn har vært et lite klistremerke på meg i det siste, så da blir det naturlig at jeg bruker en del ekstra tid på ham. Vi prøver å balansere det, så godt vi klarer.  

[AnonymBruker]

SPOCA skrev (2 minutter siden):

Nå har vi vært sammen i snart 4 år, men velger å svare. 

Her ser vi på oss som et vi, og jeg kalles også "mor" av barnet, jeg ser på barnet som mitt.

Men, her var jo situasjonen litt spesiell, der far opplevde samværssabotasje, derfor har ikke far hatt 50/50 før de siste 2 årene. Den siste tiden har vi hatt 80/20 (der mor har 20). Og jeg er så involvert som man kan være. Jeg har en mer emosjonelt og psykisk tung jobb enn min mann (er kontaktlærer på småskoletrinnet), så jeg trenger litt mer hvile, hvilket jeg får. Barnet har spesielle behov, og jeg jobber med barn med spesielle behov, så far må avlaste meg litt så jeg ikke går rett på veggen. Det betyr f.eks at far tar med seg sin sønn hver dag på en aktivitet alene uten meg, f.eks tur, svømming, trampolinepark, lekeplass osv i 2-3 timer etter skole og AKS (barnet har ekstremt mye energi, så fysiske aktiviteter som krever litt mentaltrening er veldig viktig). I denne tiden hviler jeg gjerne litt etter jobb, og så lager jeg mat til oss alle tre. 

Vi lever som en familie hvor det kreves samarbeid. Barnet må passes på 24/7, og vi prøver å avlaste hverandre. Det er bleieskift, gi medisiner, kose, leke, leggetid, pusse tenner, middag osv. Det er faste rutiner jeg er en viktig del av, hver eneste dag.

Men, det er viktig for meg å gi dem mye tid sammen, bare de to. Skal sies at min stesønn har vært et lite klistremerke på meg i det siste, så da blir det naturlig at jeg bruker en del ekstra tid på ham. Vi prøver å balansere det, så godt vi klarer.  

Høres ut som dere får det til på en fin måte😊 Skjønner at dere bor sammen, og da blir det jo litt annerledes også. Vi bor hver for oss, og kjæresten har et barn på 15 år. Når han har pappa-uker, sees vi sjelden. Evt sees vi hvis vi planlegger en middag sammen, eller en aktivitet sammen, men da er det de få timene, også er det hver til sitt igjen. Jeg syns det er viktig at de får egentid, men skulle ønske jeg hørte litt mer til.

Anonymkode: 1ab3a...b38

[AnonymBruker]

Faren har ca 60% egentid med barnet.

Barn med spesielle behov

Anonymkode: 00e64...9b2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Det jo fint når du har et valg, og at døren er åpen der om du vil komme. Sånn føles det ikke i mitt forhold. Sees dere mye den uken han ikke har barna? 

Anonymkode: 1ab3a...b38

I starten var jeg mye med de i barneukene av andre årsaker. Men nå sees vi 0-3 ganger pr. barneuke. Hender vi drar på ferie sammen eller helgeturer.

Anonymkode: 702c6...17c

[SPOCA]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Høres ut som dere får det til på en fin måte😊 Skjønner at dere bor sammen, og da blir det jo litt annerledes også. Vi bor hver for oss, og kjæresten har et barn på 15 år. Når han har pappa-uker, sees vi sjelden. Evt sees vi hvis vi planlegger en middag sammen, eller en aktivitet sammen, men da er det de få timene, også er det hver til sitt igjen. Jeg syns det er viktig at de får egentid, men skulle ønske jeg hørte litt mer til.

Anonymkode: 1ab3a...b38

Det kan jeg forstå, det er jo viktig å føle seg hjemme, og som en del av fellesskapet. Det kan ta litt tid, det er jo en omstilling for dere alle. Kanskje kan det være lurt å diskutere dette med en nøytral tredjepart. Min mann og jeg går i parterapi. Ikke fordi vi sliter, overhodet ikke, men fordi vi får hjelp til å navigere f.eks spørsmål rundt samvær og eksen, som har vært ganske skadelig og traumebelastende for min del. Det har hjulpet oss å finne de riktige grensene for oss, både som par, og som familie. 

Når barnet er såpass gammelt er det nok også lurt å gi det god tid, jeg var jo sånn sett heldig at barnet var veldig ungt, og derfor var det enklere å "bli en familie", om jeg kan si det slik.  

[AnonymBruker]

SPOCA skrev (34 minutter siden):

Det kan jeg forstå, det er jo viktig å føle seg hjemme, og som en del av fellesskapet. Det kan ta litt tid, det er jo en omstilling for dere alle. Kanskje kan det være lurt å diskutere dette med en nøytral tredjepart. Min mann og jeg går i parterapi. Ikke fordi vi sliter, overhodet ikke, men fordi vi får hjelp til å navigere f.eks spørsmål rundt samvær og eksen, som har vært ganske skadelig og traumebelastende for min del. Det har hjulpet oss å finne de riktige grensene for oss, både som par, og som familie. 

Når barnet er såpass gammelt er det nok også lurt å gi det god tid, jeg var jo sånn sett heldig at barnet var veldig ungt, og derfor var det enklere å "bli en familie", om jeg kan si det slik.  

Jeg har tenkt på parterapi faktisk, av flere grunner. Vi trenger hjelp til å kommunisere bedre, jeg syns han er vanskelig å prate med. Det er alltid jeg som tar opp større temaer, og han lytter, men bidrar ikke i samtalen. Så jeg aner ikke om han noen gang vil vi skal flytte sammen eller ei, eller om han ser for seg oss på lang sikt. Veldig vanskelig å forholde seg til. Dette med tid sammen er generelt et stort problem, ikke bare i pappaukene, dessverre. Han er veldig opptatt. Men sier samtidig at jeg er viktig for han og at han er veldig glad i meg. Jeg syns ikke ordene hans matcher med handling, og føler meg ikke trygg i forholdet. 

Men får man gratis parterapi på familievernkontoret når man bare er kjærester som bor hver for seg og ikke har felles barn?

Anonymkode: 1ab3a...b38

[SPOCA]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg har tenkt på parterapi faktisk, av flere grunner. Vi trenger hjelp til å kommunisere bedre, jeg syns han er vanskelig å prate med. Det er alltid jeg som tar opp større temaer, og han lytter, men bidrar ikke i samtalen. Så jeg aner ikke om han noen gang vil vi skal flytte sammen eller ei, eller om han ser for seg oss på lang sikt. Veldig vanskelig å forholde seg til. Dette med tid sammen er generelt et stort problem, ikke bare i pappaukene, dessverre. Han er veldig opptatt. Men sier samtidig at jeg er viktig for han og at han er veldig glad i meg. Jeg syns ikke ordene hans matcher med handling, og føler meg ikke trygg i forholdet. 

Men får man gratis parterapi på familievernkontoret når man bare er kjærester som bor hver for seg og ikke har felles barn?

Anonymkode: 1ab3a...b38

Forstår, det høres ikke enkelt ut. 

Jeg er veldig heldig som har en veldig lyttende partner som er flink til å bidra, så vi har ikke slitt sånn sett. Det som har vært vanskelig for vår del er at eksen til min mann har det med å snike seg inn i livene våre der vi ikke ønsker å ha henne (hun har et ekstremt kontrollbehov). Jeg har følt mye på overvåking. Men, det er jo ikke jeg som kan ta kampen, så for vår del har det handlet mye om å legge strategi når han nå snart skal igjen ha møter med eksen på familievernkontoret. Sette ned foten og slutte å bli utnyttet, rett og slett. 

Ellers er jeg heldig, siden mannen er veldig tydelig i at han også velger meg. Og vi har snakket ganske grundig i situasjonene hvor han kanskje må velge meg over sønnen (heldigvis ikke ofte, men f.eks at jeg forventer at når jeg skal føde en gang i tiden at han faktisk velger meg og vårt felles barn). MEN, det betyr at også har rom til å velge sin sønn de aller fleste ganger pappaukene. Samtidig, barnet har spesielle behov, så det må også lære seg at det ikke kan få alt det peker på, eller få viljen sin alltid. Heldigvis er vi enige på dette, så det er ikke noe vanskelig for oss.

MEN, dere kan nok ha nytte av å prate med noen. Vi går privat, men ser at FVK har både kurs og tilbud om parterapi: https://www.bufdir.no/familie/par/parterapi/ og https://www.bufdir.no/foreldrehverdag/a-vare-foreldre/samliv-og-familie/godt-samliv/

Vet ikke om det hjelper, men går jo an å høre med dem i hvert fall?  

[AnonymBruker]

SPOCA skrev (26 minutter siden):

Forstår, det høres ikke enkelt ut. 

Jeg er veldig heldig som har en veldig lyttende partner som er flink til å bidra, så vi har ikke slitt sånn sett. Det som har vært vanskelig for vår del er at eksen til min mann har det med å snike seg inn i livene våre der vi ikke ønsker å ha henne (hun har et ekstremt kontrollbehov). Jeg har følt mye på overvåking. Men, det er jo ikke jeg som kan ta kampen, så for vår del har det handlet mye om å legge strategi når han nå snart skal igjen ha møter med eksen på familievernkontoret. Sette ned foten og slutte å bli utnyttet, rett og slett. 

Ellers er jeg heldig, siden mannen er veldig tydelig i at han også velger meg. Og vi har snakket ganske grundig i situasjonene hvor han kanskje må velge meg over sønnen (heldigvis ikke ofte, men f.eks at jeg forventer at når jeg skal føde en gang i tiden at han faktisk velger meg og vårt felles barn). MEN, det betyr at også har rom til å velge sin sønn de aller fleste ganger pappaukene. Samtidig, barnet har spesielle behov, så det må også lære seg at det ikke kan få alt det peker på, eller få viljen sin alltid. Heldigvis er vi enige på dette, så det er ikke noe vanskelig for oss.

MEN, dere kan nok ha nytte av å prate med noen. Vi går privat, men ser at FVK har både kurs og tilbud om parterapi: https://www.bufdir.no/familie/par/parterapi/ og https://www.bufdir.no/foreldrehverdag/a-vare-foreldre/samliv-og-familie/godt-samliv/

Vet ikke om det hjelper, men går jo an å høre med dem i hvert fall?  

Det er jo godt at dere to har det bra sammen på alt som gjelder dere❤️ Selv om jeg skjønner at eksen lager mye krøll, og at det er utfordrende. Her er foreldrene til barnet/ungdommen gode venner, og hun har også tatt imot meg med åpne armer. De samarbeider veldig godt, ingen krangling eller sure miner om noe som helst. Hun er i et annet samboerskap nå, og alle fungere godt sammen. Så mitt problem er rett og slett forholdet mitt, lite tid sammen, dårlig kommunikasjon og lite emosjonell kontakt. Han er dårlig på det emosjonelle, har ikke så lett for å åpne seg. Så jeg sliter litt.. 

 Takk for tips og link, skal sjekke det ut😊

Anonymkode: 1ab3a...b38

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Til dere som er i et forholdsvis nytt forhold med en som har barn fra før (inntil de 2-3 første årene i forholdet, før dere evt har flyttet sammen):

Hvor mye egentid har kjæresten din sammen med barnet/ barna? Hvor mye blir du inkludert i pappauker? 

Anonymkode: 1ab3a...b38

Dater en med barn. Har ikke tenkt tanken på bli samboer. Særbo er fint. 

Anonymkode: 5138b...d7f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dater en med barn. Har ikke tenkt tanken på bli samboer. Særbo er fint. 

Anonymkode: 5138b...d7f

Tenker du å være særboere på langtid? Bli pensjonister og fortsatt bo hver for dere? Eller tenker du særbo bare til barnet/barna hans flytter ut? Får man egentlig skapt et ordentlig nært «oss» hvis man ikke bor sammen? Når livet er så hektisk, så får man jo omtrent ikke sett hverandre hvis man ikke bor sammen?

Anonymkode: 1ab3a...b38

[AnonymBruker]

Vi merget raskt. Jeg har et barn fra før. Vi har begge 100% omsorg.

Barna elsker å ha oss samlet fra første gang de møtte meg og så barnet mitt. 

Vi dro på vinterferie sammen etter et par mnd og etter det tilbrakte vi hver eneste ferie sammen.

Nå har vi kjøpt hus sammen og vi og barna gleder oss til å slippe å noensinne måtte være fra hverandre igjen ♥️

Hva som er best vil jo variere fra forhold til forhold.

Vi ble øyeblikkelig bestevenner og ville henge sammen hele tiden.

Vi har helt like verdier, livssyn, syn på økonomi, barneoppdragelse etc. Så alt med oss og barna bare klikket på plass som om vi alltid hadde vært en familie.

Selv hans familie reagerte på hvor knyttet barna var til meg etter få måneder sammen og søsteren hylte av glede da vi sa vi var blitt forlovet.

I andre tilfeller vil det kreve mer tid...

Anonymkode: 4b2d5...062

[AnonymBruker]

Ikke gjør det

jeg anbefaler ikke å bli sammen med en som har barn fra før, spesielt ikke om du er ung og barnløs og har masse håp for fremtiden.

barnet i seg selv og god og søt

men, alle hakene er ikke verdt det.

arv særkullsbarn 

moren/faren til barnet, mange utilregnelige ekser der ute

ingen stabil hverdag, om det er en 50-50 deling, du begynner på nytt annenhver uke med rutiner og barnet tester alle tingene på nytt om det er lov denne gangen, pleier jo få lov til…. Det hos mamma/pappa

nei nei nei

Anonymkode: ab052...0a5

[Snok1]

Vi har vært særboere i mange år, kommer til å bli det til alle barn er ute av redet. Det er i utgangspunktet andre og praktiske grunner til dette, men dette har fungert strålende for oss. Vi er den ansvarlige voksne overfor hverandres barn, men har ikke en foreldre- eller oppdragerrolle. Vi kommer svært godt overens med hverandres barn og de med hverandre.

Vi ble introdusert for hverandres barn ca et halvt år inn i forholdet.

Vi har ikke trengt oss på den andres barn, men latt de komme til oss etterhvert som tilliten er blitt bygd opp. Vi er alle svært glade i hverandre.

[AnonymBruker]

Det første året hadde far ungene femti prosent. Da kom jeg innom en dg i uka og var en del av familien i helgene. Overnattet fra fredag til lørdag.

Vi flyttet sammen, så begynte sabotasjen og far gikk ned til annen hver helg. Da var vi sammen som familie stort sett hele tiden. 
 

så snørte det seg til og gikk til null samvær over to år. For et halvt år siden fikk han de tilbake, men kun en helg i måneden. Jeg er ikke en del av det samværet. Dette på grunn av ptsd hos meg, alvorlig bilulykke hvor jeg mistet det ene barnet mitt. Jeg har ingen kapasitet til overs, og blir ekstremt trigget og tappet av fars forhold til mor (traumatisk og turbulent, en kvinne som har utøvd mye psykisk og fysisk vold) og jeg tåler veldig lite før nervesystemet mitt går i stå.

så nå er vi i den rare situasjonen da, hvor far er sammen med barna sine mens jeg reiser bort eller er hos venninne eller søster☹️

Anonymkode: 0aefa...779

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Ikke gjør det

jeg anbefaler ikke å bli sammen med en som har barn fra før, spesielt ikke om du er ung og barnløs og har masse håp for fremtiden.

barnet i seg selv og god og søt

men, alle hakene er ikke verdt det.

arv særkullsbarn 

moren/faren til barnet, mange utilregnelige ekser der ute

ingen stabil hverdag, om det er en 50-50 deling, du begynner på nytt annenhver uke med rutiner og barnet tester alle tingene på nytt om det er lov denne gangen, pleier jo få lov til…. Det hos mamma/pappa

nei nei nei

Anonymkode: ab052...0a5

Mange utilregnelige der ute, kan skrive under på det. Det kan snu opp ned på livet ditt og livet med kjæresten din….

Anonymkode: 0aefa...779

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Mange utilregnelige der ute, kan skrive under på det. Det kan snu opp ned på livet ditt og livet med kjæresten din….

Anonymkode: 0aefa...779

Uff ja, en gang så ringte hun å trua med anmeldelse og barnevern og politi om at vi liksom kidnappet barnet når vi var på ferie, som hun dreit seg ut på for de hadde både muntlig og skriftlig avtale om når de skulle ha ferie samvær

Anonymkode: ab052...0a5