Hvordan klarer dere mødre å leve litt selvom dere har barn?

[AnonymBruker]

Jeg er mor til to, eldste på 5 år sliter litt. Og det spiser meg opp! Jeg er på felgen og enda er det ikke så ille. Det er langt verre diagnoser der ute, og likevel ser jeg mødre der ute som klarer seg så bra. De ser bra ut, noen trener, mange orker å ta på seg sminke og ser så godt ut. Jeg unner dem det, absolutt! Men hvordan får dere det til? Jeg blir spist opp av bekymringer rundt barnet mitt, graver meg selv ned og når jeg endelig har fri fra jobb og ungene er lagt så sitter jeg og grubler. 

Anonymkode: 4fedc...aa7

[xQueenKx]

Har du hjelp i hverdagen? Barnefar? Om du grubler og grubler, har du vurdert å snakke med noen? 

[AnonymBruker]

xQueenKx skrev (5 minutter siden):

Har du hjelp i hverdagen? Barnefar? Om du grubler og grubler, har du vurdert å snakke med noen? 

Jeg er gift og bor sammen med barnas far. Han tar det mer med ro, er selvfølgelig bekymret han også, men opplever ikke at han sitter å grubler mye. Bør nok snakke med noen ja…

Anonymkode: 4fedc...aa7

[AnonymBruker]

Hva er det du grubler over? Her må snakke med både mannen din og noen andre. Søke litt svar, få avlastning. Er ikke bra å holde på sånn som du gjør, ikke så rart du har lite energi til andre ting da. 

Anonymkode: 4b0d4...20e

[AnonymBruker]

Har vært 100% alene med barna siden yngste var 2 år. Og det går fint  Noen dager flyter det litt mer, men med jobb, barnehage, skole og aktiviteter blir det noen ganger slik.

Jeg har lært meg  bli veldig strukturert, stå opp mye tidligere om morgenen, nyte kveldene (inntil de eldste blir lengre våken;), og jeg bruker mye tid på å ha det gøy med ungene, ta de med på turer, gjøre ting sammen og ha det fint sammen. Ungene er små bare en gang og jeg vil bruke tiden godt. Når de er store blir det igjen min tid til reiser, litt latere dager og mer tid til meg selv. Akkurat nå har jeg nok med jobb, unger og hverdageliv. Og MYE kjekt når vi har fri samme.

Men ja, jeg sminker meg (derfor står jeg tidlig opp), jeg har kjøpt Walking-pad så jeg kan trene hjemme + at jeg har treningstid i arbeidstiden som gjør at jeg kan trene inntil 2 timer hver uke. Jeg "trener" sammen med ungene - drar på toppturer, skogeturer, er i bassenget mm. 

Anonymkode: ce6da...851

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Hva er det du grubler over? Her må snakke med både mannen din og noen andre. Søke litt svar, få avlastning. Er ikke bra å holde på sånn som du gjør, ikke så rart du har lite energi til andre ting da. 

Anonymkode: 4b0d4...20e

Jeg bekymrer meg over barnet, redd for hvordan det skal gå med han på skolen fordi han sliter. Redd for at han blir ett utskudd og vil havne utenfor samfunnet som voksen 

Anonymkode: 4fedc...aa7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg bekymrer meg over barnet, redd for hvordan det skal gå med han på skolen fordi han sliter. Redd for at han blir ett utskudd og vil havne utenfor samfunnet som voksen 

Anonymkode: 4fedc...aa7

Det er lurt å jobbe med å redusere grubling. Grubling er unødvendig og man får ikke noe positivt ut av det (men mange tror det motsatte). Overdreven grubling kan føre til angst og depresjon. Så derfor er det viktig at du får jobbet med dette. 

Vil anbefale deg å lese denne artikkelen: 

https://metacognitivetherapycentral.com/what-is-rumination-and-how-to-stop-it-according-to-mct/

Anonymkode: 5a2cb...e0d

[xQueenKx]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Jeg bekymrer meg over barnet, redd for hvordan det skal gå med han på skolen fordi han sliter. Redd for at han blir ett utskudd og vil havne utenfor samfunnet som voksen 

Anonymkode: 4fedc...aa7

Jeg forstår veldig godt at du bekymrer deg, MEN dette er ting du ikke kan forutse, og dermed bruker du uhorvelig mye energi på grubling, som kunne vært brukt på mer fruktbare ting. Han har vel krav på individuell opplæring? Han er 5 nå, starter han neste høst? Spes.ped har besøk i bhg før skolestart, og dere får høre planen for hvordan skolestart blir for han. Han er ikke det eneste barnet som sliter, så de har erfaring. Og så tilpasser de etter individet. 

Endret 14. juni av xQueenKx

[AnonymBruker]

Jeg har også et barn (men bare ett da) som har utfordringer og spiser meg opp. Barnefar er lite involvert, så det er utfordrende, ja!

Sminke meg: Det er nok bare fordi jeg føler meg så forferdelig ufresh at jeg står opp tidligere for å rekke det. Jeg er uansett så utslitt og trøtt på morgenen at jeg ikke hadde kjent forskjellen på om jeg stod opp 15 min tidligere.

Trening: Korte, men harde styrkeøkter i hjemmet mellom slagene, f.eks mens barnet bygger med klosser i 10 min. Bare 5 min med høy insitet gir gode resultater. Knebøy, situps, armhevinger osv kan gjøres uten utstyr. Joggeturer noen ganger i uka når barnet er i seng. Prøver også å legge opp til aktiviteter med barnet som involverer litt fysisk aktivitet for meg. 

"Se bra ut": Jeg har langt hår, så det hjelper på å se feminin ut. Bruker gode hårprodukter så håret ikke blir ødelagt. Jeg får mer selvtillit av å være mer "stylet", så jeg bruker litt smykker, lakker negler og bruker flatterende og (relativt) moteriktige klær. Dette tar ikke mye ekstra tid. Neglelakking, inkludert tørking, tar litt tid, men det gjør jeg om kvelden når ungen sover. Ellers hjelper jo den overnevnte treningen på, i tillegg til at jeg er nøye med kostholdet. Det med kosthold er egentlig lett. I starten må man sette seg litt inn i kalorier og ulike retter man liker som man kan veksle mellom, men så går det av seg selv.

 

 

Anonymkode: 6765d...26b

[AnonymBruker]

Bruk energien konstruktivt og jobb med det barnet trenger NÅ for å utvikle seg best mulig. Ingen kan forutse fremtiden eller vite hva som vil skje. Fokuset må være på hva gir barnet mitt en best mulig tilværelse i dag og en ser barnet er trygt og lykkelig nå.

Jeg har unge med barneautisme. Og selvsagt kommer det bølger med bekymringer innimellom, men fokuset er på nuet.

Han har bare gått fremover og blomstret for hvert år i positiv retning. Uansett om det blir egen bolig eller omsorgsbolig så er han lykkelig og vokser på sin måte.

Yngste bonusbarn mistenker vi har ADHD og jeg har jobbet likt med han som med min. Det vi ser er at han responderer godt på de verktøyene og teknikkene han får mht å styre følelsene og temperamentet. Vi skal sette i gang med henvisning og utredning til høsten så han får enda mer hjelp mht skole etc.

Jeg har troen på å tenke frem i tid, men fokusere på hva vi gjør i nuet. Og hittil har det fungert som gull. 

Anonymkode: bd8b3...7b7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Jeg er mor til to, eldste på 5 år sliter litt. Og det spiser meg opp! Jeg er på felgen og enda er det ikke så ille. Det er langt verre diagnoser der ute, og likevel ser jeg mødre der ute som klarer seg så bra. De ser bra ut, noen trener, mange orker å ta på seg sminke og ser så godt ut. Jeg unner dem det, absolutt! Men hvordan får dere det til? Jeg blir spist opp av bekymringer rundt barnet mitt, graver meg selv ned og når jeg endelig har fri fra jobb og ungene er lagt så sitter jeg og grubler. 

Anonymkode: 4fedc...aa7

Har man partner som man kan dele byrden med og ikke lager seg uoppnåelige forventninger basert på hva noen som har au pair eller besteforeldre som tar jobben så er det mer håndterbart. 

Alt handler om prioriteringer, vil du trene - så før ungene står opp eller etter de har lagt seg om du ikke inkluderer ungene. 

Sminke- fiks det før ungene står opp. 

Du får spørre deg selv hva gir det deg å gi alt du har til andre, hva med å bare gi litt mindre. 

Bekymringene vil du ha, men kanskje noen å prate med de om og ikke la de lamme deg og ikke få deg opp av sofaen

Anonymkode: a8941...aca

[mommyaka]

Høres ut som du sliter med angst og sitter og gruer deg for ting som kanskje vil skje om 10-20 år.

Du må begynne å leve i nuet...kos dere som familie...ta en dag av gangen. Om du trenger tid for deg selv til å shoppe eller sove på hotell...si til mannen din.

Ta det fra rn som selv sliter med angst og har 2 barn....vi blor borte i en boble når bo holder på slikt å bekymre oss hele tiden.

[AnonymBruker]

Har hatt en tøff periode der barnet vårt ble stygt mobbet. For min del ble trening i form av korte (40 min) intensive jogge- og eller toppturer løsningen for meg.

Når jeg trener hardt kobler hode mitt bort alt av bekymringer. Jeg får mer overskudd, og klarer å tenke rasjonelle, effektive tanker i etterkant. Jeg er en grubler av natur, men grublingen fører veldig lite godt med seg. For meg blir det kun en rekke av uferdige tanker som går om og om igjen.

Hvis grublingen allikevel tar overhånd, funker det for meg å skrive ned tankene og løsningen. I en del tilfeller er det ikke en løsning nå, og da er løsningen å legge bort tankene til problemet faktisk oppstår. Når det er skrevet ned er det lettere å få det ut av hodet.

Anonymkode: 21f97...eec

[AnonymBruker]

Huff. Slik var mamma også. Det var slitsomt. Det ga dårlig samvittighet. Også som voksen - bare man ville løpe en tur på besøk, så det førte igjen til sjeldnere besøk. Og mindre informasjon når vi var på ferie og tur. Med mer. 

Hun døde 70 år gammel. Med tre friske og vellykkede "barn" på ca 40, alle med alt på stell, i gode ekteskap. 

Anonymkode: 02bb4...7b2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Jeg bekymrer meg over barnet, redd for hvordan det skal gå med han på skolen fordi han sliter. Redd for at han blir ett utskudd og vil havne utenfor samfunnet som voksen 

Anonymkode: 4fedc...aa7

Kjenner meg veldig igjen! Har også et barn jeg bekymrer meg mye for og det tærer på. Det som funket for meg var mindfullness kurs. Både er det fint og lære å takle de konstante negative tankene og bekymringene, men det ble også en fast kveld i uka ut av huset. 

Anonymkode: 79552...603

[AnonymBruker]

Jobber deltid! 

Anonymkode: 00211...6f1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Jeg bekymrer meg over barnet, redd for hvordan det skal gå med han på skolen fordi han sliter. Redd for at han blir ett utskudd og vil havne utenfor samfunnet som voksen 

Anonymkode: 4fedc...aa7

Jeg leste en gang en tilfeldig tråd som omhandlet hva eldre mennesker angrer på i livet. Flere av de svarte «at jeg har bekymret meg så mye for ting jeg ikke kunne gjøre noe med» 

Den traff meg veldig, og det er sant! Forstår du er bekymret, det er alle foreldre, men så lenge du gir barnet ditt et trygt hjem, forutsetninger for å vokse og utvikle seg så kan du ikke gjøre noe med hvordan fremtiden blir. Kanskje det går mye bedre enn du tror selv?❤️ møter du problemer på veien tar du de når de kommer - helt umulig å endre fremtiden 

Anonymkode: 0a291...4de