Jeg har skapt et «monster»

[Amy71]

Kan være at barnet har en reaksjon på fars sykdom og at han sikkert ikke kunnet være tilstede i deres liv på samme måte som om far hadde vært frisk. Barnet utagerer kanskje pga at han ikke kan sette ord på sine følelser. Kanskje han er redd for at far skal dø. Og når du ble syk så økte bekymringene. Søk hjelp hos fastlege, kanskje en henvendelse til BUP?Ev ring Kreftforeningen og spør om råd, de har masse erfaring med barn som pårørende.  

[veronica<3]

Tråden er ryddet for avsporing og brukerdebatt. 

veronica<3, mod. 

[AnonymBruker]

Som regel er det sånn at lettvinte løsninger sjeldent lønner seg i lengden når det kommer til barneoppdragelse. Nå er ungen 5 år. Det betyr at det blir hardere å ta kampen nå, enn hvis han hadde vært 1-2-3 år. Men det er lettere nå enn når han blir 12. 

Sett av tid og stålsett deg. Ta kampene. De første gangene vil det ta lang tid, men hvis du holder ut blir det bedre på sikt. Han er nødt til å skjønne at han ikke styrer showet. Det er tryggere at mamma har kontrollen, han vet det bare ikke enda. Ved å ta ledertrøya på lar du han få være et barn.

Anonymkode: 93ac7...ae7

[AnonymBruker]

Akkurat den episoden du beskriver minner veldig om hvordan vår gutt var på den alderen, og hos oss hadde det ingenting med oppdragelse å gjøre. Hvis ting ikke ble slik han hadde sett for seg, gikk ting i stå for han. 

Vi har alltid vært konsekvente, og ga oss svært sjeldent. Etter hvert innså vi at det var noe mer bak dette, og fant ut at i en del situasjoner var det mest hensiktsmessig for oss å være i forkant av han og legge til rette for at ting ble slik det passet han best, uten at han fikk muligheten til å trasse seg til sine ønsker. De gangene vi allikevel bommet, sto vi i det og lot ikke han få viljen sin.

En del år senere ble han diagnostisert med ADHD, og vi ble enda tryggere på at det for oss hadde vært rett med den usynlige tilretteleggingen vi gjorde i flere år. Han har vokst fra seg en del av rigiditeten, men trenger fremdeles en del usynlig tilrettelegging. Samtidig kjører vi en mye tydeligere oppdragelse på han enn det vi trenger på storesøstren, rett og slett fordi han trenger en annen støtte og en annen forutsigbarhet. 

Jeg sier IKKE at ditt barn har ADHD, men med bagasjen han har med seg så vil det kanskje fungere for deg også å legge tilrette for en smidigere hverdag, selv om det betyr at han i bunn og grunn får viljen sin.

Anonymkode: 06d9f...63c

[AnonymBruker]

Ville bare latt det skure og gå når det har gått så langt. Det er for sent. Så får heller samfunnet korrigere han den gangen han blir voksen og selvstendig. 

Anonymkode: a9a99...621

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Akkurat den episoden du beskriver minner veldig om hvordan vår gutt var på den alderen, og hos oss hadde det ingenting med oppdragelse å gjøre. Hvis ting ikke ble slik han hadde sett for seg, gikk ting i stå for han. 

Vi har alltid vært konsekvente, og ga oss svært sjeldent. Etter hvert innså vi at det var noe mer bak dette, og fant ut at i en del situasjoner var det mest hensiktsmessig for oss å være i forkant av han og legge til rette for at ting ble slik det passet han best, uten at han fikk muligheten til å trasse seg til sine ønsker. De gangene vi allikevel bommet, sto vi i det og lot ikke han få viljen sin.

En del år senere ble han diagnostisert med ADHD, og vi ble enda tryggere på at det for oss hadde vært rett med den usynlige tilretteleggingen vi gjorde i flere år. Han har vokst fra seg en del av rigiditeten, men trenger fremdeles en del usynlig tilrettelegging. Samtidig kjører vi en mye tydeligere oppdragelse på han enn det vi trenger på storesøstren, rett og slett fordi han trenger en annen støtte og en annen forutsigbarhet. 

Jeg sier IKKE at ditt barn har ADHD, men med bagasjen han har med seg så vil det kanskje fungere for deg også å legge tilrette for en smidigere hverdag, selv om det betyr at han i bunn og grunn får viljen sin.

Anonymkode: 06d9f...63c

Kan legge til at det vi ser hos vår gutt nå som han er blitt større er at rigiditeten hans komme tilbake hvis han er veldig sliten. Da er det vanskelig for han hvis det ikke blir slik han har sett for seg. Det har ingenting med at han er vanskelig eller tverr å gjøre, men han har rett og slett ikke kapasitet til å få koblet hjerner over i nytt spor.

Det samme kan jeg oppleve (som også har ADHD). Egentlig er jeg en ypperlig problemløser, som kan hoppe over til andre løsninger kjapt og som ser ny løsninger. Men når jeg er veldig sliten sitter jeg skikkelig fast, og blir både sint og frustrert.

Jeg har ingen kompetanse på feltet, men det å være pårørende er vanskelig også for barn. Sannsynligheten for at barnet ditt er sliten er absolutt tilstede, og ser for meg at han kan oppleve en del av det samme som vi opplever. 

Anonymkode: 06d9f...63c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Eksempel: 

Vi skal sette oss i bilen. Han går rett i klikk fordi HAN skulle gå inn først. Så sier jeg nei, nå gikk søstra di først. Og da er kaoset i gang. Her har jeg to scenarioer. Overkjøre han og trumpe han nedi setet eller gi etter og TA UT søstra sånn at han setter seg først. Gjør jeg førstnevnte går han i full rigor mortis, tar av selene og blir helt rabiat. Ingenting jeg sier som kan avlede og ingen forklaring er god nok. Da blir plutselig kjøreturen til barnehagen på 30 min istedet for 2 og sånt har jeg virkelig ikke tid til så da gir jeg meg jo da. Og da fikk han viljen sin igjen. 

Her er det to løsninger

1. La han bli helt rabiat og godta at det tar lenger tid.

2. Gi opp midlertidig sånn at du ikke blir forsinket og si ifra at hans handlinger er uakseptabel og søsteren vil derfor få noe han ikke får. For eksempel søsteren får en is når de blir hentet mens han får ingen is.

Å si nei og så ja hvis han skriker nok, så lærer du han bare at han må skrike for å få det han vil ha.

Anonymkode: 88308...20c

[AnonymBruker]

Kan du lage avtale med ham på forhånd om annenhver gang? På den måten ser jeg for meg at han blir vant til å være sist og at det også går greit, også plutselig er denne «perioden» over. Lykke til:-)

Anonymkode: 3be97...7cc

[Hengebuksvinet]

Så bra at du selv ser at du er på feil kurs. Ikke vær for hard med deg selv, det har vært tøffe år. Bruk litt tid på å lage deg en tydelig struktur, du vet jobegentlig hva som må til. Denne gutten skal snart begynne på skolen, og der er det ingen fordel å tro at hele verden kretser rundt han.

Når du har lagt din strategi, er du helt konsekvent på det du bestemmer deg for. Og aldri gå tilbake på et nei, da må du starte helt på nytt igjen. Planlegg gjerne sammen med barna, det har vært min suksessfaktor i perioder jeg har vært alene med 3 barn. I dag er du først i bilen, i morgen er det søster. Minn på avtalen neste dag. 

Nå som han er litt på feil spor, må du kanskje være konsekvent utallige ganger, før det sitter. Men du kommer også til å bli overrasket over hvor lett det går etter hvert. Velg dine kamper, og gå aldri tilbake på et nei.

Lykke til!

[AnonymBruker]

Dette hørtes innmari tungt ut, og absolutt noen jeg ville tatt opp med helsestasjonen. Jeg ville også undersøkt muligheten for å få avlastning, enten gjennom kommunen eller eget nettverk. Det høres knalltøft ut å stå i dette alene, og jeg ser for meg at både du og sønnen din kan ha nytte av at andre voksenpersoner også setter grenser for han.

Anonymkode: f2503...226

[AnonymBruker]

Tipper dette er en kombinasjon av hans vilje og personlighet, og din ettergivenhet. 
Begynn med de små kampene og øk på etter hvert. 
Og snakk MYE i fredstid om hva du forventer av ham. 
Får også en sterk flashback til min egen som gikk fullstendig i melt down for sånne småting. 
Han endte opp med Asberger, ocd og adhd diagnoser…. 
Men han hadde mange flere komplekse utfordringer i tillegg da.. 

Masse lykke til ❤️
 

Anonymkode: ec071...e7a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg tror ikke det er du som har skapt oppførselen ts. Noen barn har masse trass. 

Anonymkode: 1668f...500

DETTE! 

Folk som ikke har slike barn forstår det ikke.

Jeg trodde også at jeg gjorde jobben bra siden ungene var "flinke", så kom lillesøster som er akkurat slik som ts sin! Hun blir så rasende over bagateller, ingenting hjelper uansett hva som sier eller gjør, skriker, sparker og slår, skal ha alt på sin måte. Hun er oppdratt akkurat likt de andre, så er nok en ekstremt sterk personlighet. Hun er straks 6, så håper det blir bedre snart..... 

Anonymkode: 00cb3...170

[got2go]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Du må bare si nei og stå i tantrums, kanskje velge tidspunkt der det ikke er så travelt til å begynne med, ha ekstra halvtime til slike episoder på morgenen. Det er MYE bedre at du tar tak i det nå når han er 5 enn når han blir 10 eller 15.

Skulle akkuratt til å skrive det samme! Ts, nå må du begynne å stå i det, så legg inn gode marginer tidsmessig der du vet at det vil komme tantrums. Vær forut på tid, så blir det enklere å stå i tantrumene hans.

[AnonymBruker]

Hei fra en pedagogisk leder i barnehage👋 Jeg anbefaler å ta kontakt med barnehagen, og fortell der om det du opplever som vanskelig - samtidig som du spør om hvordan det er i barnehagen. Dersom det også er et problem i barnehagen, så kan du etterspørre en tiltaksplan for hvordan dere sammen skal arbeide nå for å snu det og få til en god grensesetting i hverdagen for han😊 Dersom de ikke opplever det samme i barnehagen, så kan du spørre om tips og råd om hva de gjør i barnehagen som fungerer. Lykke til, det kommer til å ordne seg! 

Anonymkode: 98673...446

[exictence]

I den situasjonen du nevner trenger du faktisk IKKE å forklare, bare si rolig at sånn ble det denne gangen og si bestemt at han skal gå inn.

[Hengebuksvinet]

Ser mange skriver at enkelte barn bare er sånn. Jeg vil derimot påstå at de aller fleste blir sånn, om de ikke møter noe motstand. Og de langtrekkende konsekvensene er større enn litt styr i leveringsituasjon her og nå.

Jeg har hatt flere barn/ungdommer i hus som fungerer her, som ikke fungerer hjemme. De tester kraftig i starten, men etter hvert som de ser at grensene er like hver dag, finner de roen.

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Og nå må jeg gjøre tiltak, men HVA? 
 

Han er 5 år og storebror til en 2-åring. Mannen min (også pappaen deres) har hatt kreft og sliter veldig med senskader så han har omtrent vært sengeliggende de siste tre årene så stort sett alt havner på meg. 
 

Jeg skal ikke drive å unnskylde meg opp og ned i mente før jeg kommer til poenget, men det har sklidd ut fullstendig fordi jeg ble utbrent februar 2023 og har måtte tatt alt av hus og hjem + barn alene i 3 år. 
 

Han har fått alt han har pekt på (min måte og lette egen samvittighet siden jeg ikke duger til noe annet) og han tar aldri et nei for et nei. Han kommanderer og sjefer og har rett og slett blitt et lite monster hvis alt ikke går etter hans pipe. 
 

Eksempel: 

Vi skal sette oss i bilen. Han går rett i klikk fordi HAN skulle gå inn først. Så sier jeg nei, nå gikk søstra di først. Og da er kaoset i gang. Her har jeg to scenarioer. Overkjøre han og trumpe han nedi setet eller gi etter og TA UT søstra sånn at han setter seg først. Gjør jeg førstnevnte går han i full rigor mortis, tar av selene og blir helt rabiat. Ingenting jeg sier som kan avlede og ingen forklaring er god nok. Da blir plutselig kjøreturen til barnehagen på 30 min istedet for 2 og sånt har jeg virkelig ikke tid til så da gir jeg meg jo da. Og da fikk han viljen sin igjen. 
 

Jeg forstår jeg må ta kampene og si nei, forklare osv men det går jo ikke inn. Han er ikke mottagelig for en femmer og hvis jeg snakker med han om slike episoder når han har roet seg ned, forstår han ikke problemet. Han forstår ikke at dette var helt på trynet. 
 

Hvor i alle dager starter jeg? Jeg klarer ikke mer av dette. Føler jeg har ødelagt han totalt fordi jeg har vært så på felgen og alltid tatt lettvinte løsninger. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal nå inn, hvilke kamper som er verdt og ta, når i «tantrumet» jeg skal gripe inn, hvordan jeg skal snappe han ut fra det, hvordan snakke med han i etterkant så han faktisk forstår? 
 

hjelp 🙁

Anonymkode: 79398...9d8

Jeg ville tatt kontakt med barnehagen og spurt om hjelp. Er selv barnehagelærer, og vi har fått mange spørsmål, tilbudt kurs, eller gitt anbefalinger for hvem man kan kontakte.

Du har stått i mye, og dette er absolutt ikke noe du kan noe for. Man må stå i en del kamper for å få snudd dette, men du MÅ ha overskudd til det! 

Akkurat denne bilsituasjonen hadde jeg sagt det du sa, og så måtte vi jo ha stoppet og tatt på seler da, men uten et ord. Etter noen slike turer erfarer han at han ikke vinner på det, uansett. Men som sagt, du må ha overskudd, for det er tøft! 

Lykke til, og stor klem til deg❤️

Anonymkode: a175c...7c0

[AnonymBruker]

Takk for gode tilbakemeldinger! 
 

Barnehagen: han er en «perfekt» barnehageunge hvis man kan kalle det det.  Masse venner, går overens med alle og aldri vært noe problemer slik vi har hjemme. De ble helt sjokkert når jeg fortalte om det i fjor og derfor koblet vi også på familieteam gjennom helsestasjonen og de kom og observerte i bhg. De så også en gutt som stortrivdes og hadde det bra! Gjennom de har vi ordnet oss avlastning via familie så det er i boks. Får puste litt nå. Men det er de evige kampene hjemme jeg må fikse 

 

ts

Anonymkode: 79398...9d8

[Hengebuksvinet]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Takk for gode tilbakemeldinger! 
 

Barnehagen: han er en «perfekt» barnehageunge hvis man kan kalle det det.  Masse venner, går overens med alle og aldri vært noe problemer slik vi har hjemme. De ble helt sjokkert når jeg fortalte om det i fjor og derfor koblet vi også på familieteam gjennom helsestasjonen og de kom og observerte i bhg. De så også en gutt som stortrivdes og hadde det bra! Gjennom de har vi ordnet oss avlastning via familie så det er i boks. Får puste litt nå. Men det er de evige kampene hjemme jeg må fikse 

 

ts

Anonymkode: 79398...9d8

Dette kommer du til å klare. Og dette viser jo at det er konsekvente regler og oppfølging som skal til. Han forstår jo egentlig hvordan det fungerer.

Har sett dette mange ganger. Og ofte blitt overrasket over hvor lite som skal til for å snu det. Du må være veldig konsekvent en periode, men så har han blitt trygg på hvor grensene går. En vi hadde på avlastning slo og beit mor, da han var 5.  Det gjorde han ikke mange gangene her, men det virket som han måtte teste veldig mye hvor våre grenser lå. Det er værre å snu det om du ventet til han er tenåring.

Håper livet snur for deg, og at dere kan få litt mer overskudd i hverdagen. Jeg forstår godt at du er havnet litt bakpå. Men begynn i det små. Vær i forkant med avtaler, sånn blir det når vi går i bilen... Aldri gå tilbake på et nei. Og velg noen få kamper i starten.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Og nå må jeg gjøre tiltak, men HVA? 
 

Han er 5 år og storebror til en 2-åring. Mannen min (også pappaen deres) har hatt kreft og sliter veldig med senskader så han har omtrent vært sengeliggende de siste tre årene så stort sett alt havner på meg. 
 

Jeg skal ikke drive å unnskylde meg opp og ned i mente før jeg kommer til poenget, men det har sklidd ut fullstendig fordi jeg ble utbrent februar 2023 og har måtte tatt alt av hus og hjem + barn alene i 3 år. 
 

Han har fått alt han har pekt på (min måte og lette egen samvittighet siden jeg ikke duger til noe annet) og han tar aldri et nei for et nei. Han kommanderer og sjefer og har rett og slett blitt et lite monster hvis alt ikke går etter hans pipe. 
 

Eksempel: 

Vi skal sette oss i bilen. Han går rett i klikk fordi HAN skulle gå inn først. Så sier jeg nei, nå gikk søstra di først. Og da er kaoset i gang. Her har jeg to scenarioer. Overkjøre han og trumpe han nedi setet eller gi etter og TA UT søstra sånn at han setter seg først. Gjør jeg førstnevnte går han i full rigor mortis, tar av selene og blir helt rabiat. Ingenting jeg sier som kan avlede og ingen forklaring er god nok. Da blir plutselig kjøreturen til barnehagen på 30 min istedet for 2 og sånt har jeg virkelig ikke tid til så da gir jeg meg jo da. Og da fikk han viljen sin igjen. 
 

Jeg forstår jeg må ta kampene og si nei, forklare osv men det går jo ikke inn. Han er ikke mottagelig for en femmer og hvis jeg snakker med han om slike episoder når han har roet seg ned, forstår han ikke problemet. Han forstår ikke at dette var helt på trynet. 
 

Hvor i alle dager starter jeg? Jeg klarer ikke mer av dette. Føler jeg har ødelagt han totalt fordi jeg har vært så på felgen og alltid tatt lettvinte løsninger. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal nå inn, hvilke kamper som er verdt og ta, når i «tantrumet» jeg skal gripe inn, hvordan jeg skal snappe han ut fra det, hvordan snakke med han i etterkant så han faktisk forstår? 
 

hjelp 🙁

Anonymkode: 79398...9d8

Ta to kamper av gangen, f.eks det med å være først overalt. Altså, har barn på samme alder og sliter med det samme her + konkurranse i alt. Her har vi ikke konkurranser, hvem som er først spiller ingen rolle. 

Gjentakelse er det eneste de forstår. 

Det andre du kan ta opp som kamp er at han skal bestemme over andre. Ta litt hver dag. 

Anonymkode: 5f5b6...28c