Hvordan takle denne situasjonen med voksent barn?

[AnonymBruker]

Jeg har en sønn på 20 år som jeg har oppdratt alene. Jeg fikk han når jeg var bare 18 år. Nå trenger jeg noen råd om hvordan jeg skal takle denne situasjonen. 

Fra han var 16 år har han festet med venner, og drukket seg full. Etter hvert har han også prøvd partydop. Jeg har måtte hentet han på legevakt og sykehus tre ganger. Har funnet han sovende i en grøft. Ikke fått kontakt når han er på byn. Han mister mobilen, holde til morgen hver ang. Han har kommet hjem med diverse skader som forstuet fot og ødelagt finger. Det har selvsagt ikke vært slik hver gang han fester. Men nesten. Han drikker veldig mye når han først drikker, og har vist at han ikke har kontroll så alt for mange ganger. 

Jeg har lagt våken om nettene i så flere år nå, vært livredd og tror rett og slette jeg har utviklet en form for angst pga. dette. Når han er ute sender jeg meldinger om han har kommet seg trygt hjem, og om det går bra. Jeg har prøvd å si til meg selv at jeg bare må sove. Han er voksen. Men det går ikke.. Ikke før jeg ser en endring i dette mønsteret. 

Han er ellers en oppegående, snill gutt, med god jobb. 

 I går var han på fest, og i dag skulle han være med på en familiemiddag. I dag tidlig endret han på disse planene, og skal heller feste med gutta igjen. Da begynte jeg å gråte foran han, og jeg skjønner at det ikke er bra. Han er voksen, ikke et barn. Men er denne angsten forståelig allikevel?

Er det noen som har tips til hvordan takle denne angsten og hvordan snakke med han om det på en skikkelig måte? Han er jo mitt barn selv om han er voksen, og jeg føler at trenger hjelp til å ta bedre valg. 

 

 

Anonymkode: 21e03...26d

[AnonymBruker]

Føler med deg. Har hatt det nokså likt. Det bedret seg rundt 22 års alder. Litt mer vett og litt mer tanke for hvordan jeg opplevde det. Jeg har ikke annet svar enn at du må fortsette å prøve å få ham til å forstå. Noen ganger er det best å ikke ha " oversikt" , for når man vet litt, så blir man bare mer stresset. 

Anonymkode: 17e2e...108

[AnonymBruker]

Tenker det beste hadde vert om sønnen din flyttet for seg selv. Da veit ikkje du kva han held på med eller når han kommer seg hjem.

Det skulle roe deg ned på jamna.

Anonymkode: fe9f1...780

[AnonymBruker]

Fy fader jeg ble stressa bare av å lese dette. Må være grusomt å faktisk leve det. Er enig med den som sier at det kanskje er på tide at han flytter ut. Ja, det skaper nok stress å ikke ha "kontroll" på han, men samtidig så må du ikke forholde deg til hva han gjør når han kommer hjem? Han er voksen og det kan hende han lærer av at mamma ikke ordner opp. Hvis konsekvensene av det han driver med går direkte på han selv, uten at du løper til og ordner opp, kan det hende han klarer å skjerpe seg? Vet ikke om det bare blir verre? Du kjenner han jo selvsagt best.

Anonymkode: 01aba...b7b

[AnonymBruker]

Høres ut som at han er psykisk syk når han gjentatte ganger ruser seg så han skader seg. 

Anonymkode: ef6ae...c71

[AnonymBruker]

Han er voksen, har jobb og bør flytte ut. Du skal ikke slite deg ut på å være bekymret. Skjønner at det er vanskelig for deg å slippe taket så lenge han bor hjemme.

Hvordan er han ellers? Er han høflig og grei mot deg? Betaler for seg? Gjør sin del av alt husarbeid? Har han mye fravær på jobb?

Anonymkode: 457b9...a8f

[AnonymBruker]

I den alderen der er det nok best at han flytter ut ja. Det du beskriver er jo forferdelig for deg, men ikke veldig uvanlig for alderen. Jeg tenker selv med gru på alle de dumme tingene jeg gjorde i fylla da jeg var 20. Jeg bodde ikke hjemme, så foreldrene mine trodde jeg var var snill og grei 😅

Det med partydop må du ta tak i før det blir verre! Før drakk vi jo oss bare sanseløse, all dopen som flyter nå er skummelt. 

Anonymkode: 32e27...807

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Høres ut som at han er psykisk syk når han gjentatte ganger ruser seg så han skader seg. 

Anonymkode: ef6ae...c71

Man må ikke putte psykisk stempel på alt, noen er bare dårlige på å regulere inntaket. 

Anonymkode: 32e27...807

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Han er voksen, har jobb og bør flytte ut. Du skal ikke slite deg ut på å være bekymret. Skjønner at det er vanskelig for deg å slippe taket så lenge han bor hjemme.

Hvordan er han ellers? Er han høflig og grei mot deg? Betaler for seg? Gjør sin del av alt husarbeid? Har han mye fravær på jobb?

Anonymkode: 457b9...a8f

Han er høflig og grei ja, ingen fravær på jobb. Han har nok slitt litt psykisk de siste årene, delvis grunnet faren som han har lite kontakt med, og som viser lite interesse for han, men bare styrer på med sine nye småbarn. 

Han flytter nok ut snart. Men akkurat nå føles jo det som verre når han er som han er. Nå vet jeg jo det, og ville sikkert blitt like stressa i helgene. 

Utrolig vanskelig dette, mye lettere med småbarn når det er slik som dette.

Takk for svar ❤️ 

Anonymkode: 21e03...26d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Jeg har en sønn på 20 år som jeg har oppdratt alene. Jeg fikk han når jeg var bare 18 år. Nå trenger jeg noen råd om hvordan jeg skal takle denne situasjonen. 

Fra han var 16 år har han festet med venner, og drukket seg full. Etter hvert har han også prøvd partydop. Jeg har måtte hentet han på legevakt og sykehus tre ganger. Har funnet han sovende i en grøft. Ikke fått kontakt når han er på byn. Han mister mobilen, holde til morgen hver ang. Han har kommet hjem med diverse skader som forstuet fot og ødelagt finger. Det har selvsagt ikke vært slik hver gang han fester. Men nesten. Han drikker veldig mye når han først drikker, og har vist at han ikke har kontroll så alt for mange ganger. 

Jeg har lagt våken om nettene i så flere år nå, vært livredd og tror rett og slette jeg har utviklet en form for angst pga. dette. Når han er ute sender jeg meldinger om han har kommet seg trygt hjem, og om det går bra. Jeg har prøvd å si til meg selv at jeg bare må sove. Han er voksen. Men det går ikke.. Ikke før jeg ser en endring i dette mønsteret. 

Han er ellers en oppegående, snill gutt, med god jobb. 

 I går var han på fest, og i dag skulle han være med på en familiemiddag. I dag tidlig endret han på disse planene, og skal heller feste med gutta igjen. Da begynte jeg å gråte foran han, og jeg skjønner at det ikke er bra. Han er voksen, ikke et barn. Men er denne angsten forståelig allikevel?

Er det noen som har tips til hvordan takle denne angsten og hvordan snakke med han om det på en skikkelig måte? Han er jo mitt barn selv om han er voksen, og jeg føler at trenger hjelp til å ta bedre valg. 

 

 

Anonymkode: 21e03...26d

Det er bedre for han og deg at han flytter for seg selv, og må bli voksen. 

Anonymkode: 57a59...5dd

[fru Alving]

Sønnen din må flytte for seg selv. 

Du kan være der om han trenger hjelp og veiledning angående rus og kan og sette han i kontakt med folk som kan hjelpe.

Men mange unge fester mye og hardt i den alderen uten at de får videre rusproblematikk og noe får desverre problemer.