Datteren min (2 år) er så uredd, null læring av konsekvelser

[AnonymBruker]

Har en datter på to år som virkelig gir meg grå går. Hun må følges med hvert sekund, hvis ikke setter hun sitt eget liv i fare. Er egentlig ganske god motorisk, lærte å gå da hun var 10 mnd. og siden har hun ikke sittet stille. Problemet er at hun ikke lærer, hun kan f. eks klatre opp på spisestolene (før noen halshugger meg, hun har egen tripp-trapp stol men vi kan jo ikke barnesikre alt og ta bort alle møbler), falle ned å slå seg så tar det to sekunder og hun er opp på hesten igjen, og klatrer videre eller finner andre utfordringer. Hun har en storebror som er rake motsetningen, han kunne jo også falle å slå seg men da lærte han av det, og jeg kunne si til han «vi klatrer ikke på bordet», «hvorfor ikke?» «fordi da kan vi falle ned og få au’a», «ok😊» og da var det liksom greit. Men ikke med datteren min nei, får hun et «nei» så ler hun meg bare rett i trynet og gjør det motsatte. Hvis vi er ute i hagen er hun long gone om jeg ser bort i to sekunder. Storebroren kunne finne seg en leke og sitte å pusle lenge med den, og han så seg alltid tilbake etter oss og gikk aldri lengre enn at han kunne se oss. Kan søsken virkelig være så forskjellige? Eller kan hun være på spekteret?

 

Takk gud for at barnehagen vet hvordan hun er… hadde de ikke sett dette i barnehagen hadde de nok meldt oss til barnevernet for lengst mtp. alle blåflekkene hun har… de kaller henne apekatten, rampen, villdyret (med et glimt i øyet, det er ikke noe jeg tar meg nær av), og annenhver dag når jeg hentet henne har hun et nytt hakk i panna fordi hun har danset på bordet etc. Ble langt innlegg, dette😅 spørsmålet mitt er vel egentlig bare om dette er normalt? Dere som kjenner dere igjen, fikk barna deres noe diagnose når de ble eldre eller har de vokst det av seg (og når skjer isåfall dette?😩 kunne forventet denne oppførselen for et år siden men nå er hun over 2 år)

Anonymkode: 42e18...018

[AnonymBruker]

Min datter var også ganske lik, klatret omtrent før hun kunne gå.. Måtte ha gjerde og lukket port i hagen, tviholde henne om vi gikk langs en traffikert vei frem til hun var fem år. Men hun har god kroppskontroll også da, så hun har ikke slått seg så altfor mye (men joda, en del). Ingen diagnoser foreløpig, men mistenker litt adhd (faren har det).

Anonymkode: 9f38e...a79

[SPOCA]

Sånn er min stesønn også, men han har flere diagnoser, deriblant autisme og psykisk utviklingshemming. MEN, det trenger virkelig ikke å være noe slikt, barnet kan bare være veldig uredd generelt.

Men, sender deg min største medfølelse. Min stesønn er 7 1/2 år, og er akkurat på samme måte. Han er motorisk som andre 7-åringer, og ekstremt sterk. Men, mental alder er mellom 2 og 3 år. Det er full fart og ingen evne til å se konsekvenser (reelt, altså). Her må vi låse bad og inn til gangen, slik at han ikke får tilgang til f.eks trapp han kan dette ned, eller slik at han får tilgang til vannkran som kan medføre vannlekkasje. Man må alltid holde han under oppsikt 24 timer i døgnet. Man vet aldri hva som kan skje.

For deres del håper jeg at det vil gå over når barnet blir litt eldre, og forstår hva farer er.  

[AnonymBruker]

Høres ut som min lillesøster og mannens yngste bror da de var på den alderen. Ingen diagnoser, de bare var sånn. Og det går over etter hver. For min søster og svoger ble "redningen" friidrett så snart de var gamle nok til å begynne. Da fikk de brukt energien til noe fornuftig.

Anonymkode: ac47d...e97

[AnonymBruker]

Min 2 åring er også slik, lar henne bare holde på, om hun detter ned fra en stol går det bra. Tidlig ute, motorisk sterk, god kroppskontroll. Ene storesøsteren var også slik, gikk bra, ingen diagnoser, måtte bare snu meg når hun satt i toppen av et eller annet tre som liten. Og ja, de kan være så forskjellige, jeg har to klin gæerne, og to rolige og kjempeforsiktige.
Jeg har ADHD selv og husker jeg hoppet fra taket i barnehagen mange ganger for å vinne blåmerkekonkurransen. 😝

Anonymkode: 2c669...bbe

[AnonymBruker]

Jeg var vist spinnvill som liten. Hadde null hemninger. Vokste det av meg og sluttet å klatre i alt mulig. Ble ganske forsiktig rundt 7-8 årsalderen. Mulig fordi pappa til slutt måtte griseskremme meg med at man knakk nakken og måtte sitte i rullestol om man falt ned av trær og da kunne man ikke ri på ponnier! Sikkert ikke pedagogisk, men det funket 😂

Jeg fikk ADHD diagnose i voksen alder.

Anonymkode: 282fb...115

[AnonymBruker]

Høres akkurat ut som min datter 😍 Hun er nå 16 år og nylig fått en adhd diagnose.  Har heldigvis gått kjempefint med henne, men det har vært noen slitsomme år før hun begynte å tenke før hun gjorde noe. Ble noen turer på legevakta. Hun er nå heldigvis en reflektert og smart jente ❤️ Begynte å bedre seg på barneskolen. Hun har også vært heldig og hatt gode venner siden barnehagen som har hjulpet henne med å tenke på konsekvenser. Og ikke minst flinke lærere.

Anonymkode: 0caf1...1cc

[AnonymBruker]

Helt normalt. Har to sånne. De er helt normale friske barn (med mange blåmerker).

Anonymkode: 033ba...3be

[AnonymBruker]

Høres ganske likt ut som min bare kanskje hakket verre. Hun er 3,5 år nå og ikke bedret seg sånn veldig men litt mer forståelse nå når vi snakker om ting iallfall. Men beskjeder og erfaring går ikke inn her heller. Heldigvis god kroppskontroll så sjeldent hun slår seg veldig (men blir litt fall). Må alltid leie ved trafikk, passe på ved vann osv, passe på når hun klatrer, mer enn mange andre vi kjenner med små barn. Alltid også hørt at man skal la de falle så lærer de men min lærte iallfall ikke mye da hun var 6 mnd - 3 år  

Anonymkode: e7654...722

[Heisann1234]

Samme som gutten min det. Han begynte å gå da han var 8 måneder og livet har vært kaos helt siden. Er ikke opptatt av leker, er opptatt av å skape mest mulig stress hos mor og far. Nytter ikke å kjefte eller være tydelig, da ler han meg bare oppi trynet og gjør det enda mer. Jeg har sluttet å ta han med til åpne lekeplasser i byen/sentrum, det ble bare stress fordi han skulle løpe ute i trafikken eller leke i fontenen. Mitt eneste tips er, gjør det enkelt, vær ute mest mulig, ta han med på ulike barnehager i helgene med lukkede port og enjoy. Da hender det at han er mer håndterlig hjemme etterpå. Har sluttet å kaste bort penger på leker.  Mulig han har diagnose eller ikke, må leve med det og tilrettelegge må jeg gjøre uansett. 

[AnonymBruker]

Har ett barn som var ganske så likt. Per dags dato har ingen tenner ryki eller bein brekt. Men skjer det, så er jeg ikke såå overrasket. Nå er barnet litt over 4, kronisk blåmerker over hele kroppen. Men  frem til 3,5års alderen var det meste barnesikret. Sprinkelseng måtte vi slutte med ved 14 mnd alderen fordi barnet klatret over med sovepose. Stoler måtte legges ned for å ikke klatres på. Så ut som den slagmarken inne. Krakk ble låst inne. Klatring ble gjennomført under kontrollerte former. Barnet lærte seg å klatre oppover før det kunne krabbe og gå. Skuffer ble barnesikret så de ikke kunne åpnes. Måtte ha øynene på 24/7, og ja det var vanvittig tungt. Holdt oss unna trafikkerte områder ute. Har blitt mange turer på lekeland for oss. Barnet er helt friskt, bare veldig glad i fart og spenning. Jeg må lukka øya, og la barnet rett og slett slå seg litt. Kort fortalt så hjelper det å få ut energien. Vi bader i basseng minimum en gang i uka. Ofte på lekeland. Mest mulig ute for å svi av energi. Sykler, bruker løpesykkel eller sparkesykkel. Min erfaring er at sparkesykkel sliter ut barnet mest.

 

Noen barn er bare aktive uten at det er noe diagnose. Vi begge foreldrene har alltid vært veldig aktive.

Anonymkode: f5617...2d0

[AnonymBruker]

Datteren min på to år er lik. Vi har bare tilrettelagt for henne. Syns det er dumt å måtte lete etter diagnoser for noe som er helt vanlig oppførsel. Barnet er jo ikke nødvendigvis uredd, men heller trygg på at foreldrene er tilstede når barnet utforsker. Ville nesten vært mer bekymret for et barn som sitter pent og pyntelig og tar imot alle beskjeder. Barn skal og bør lære at dems stemme teller, og at det er rom for å utforske.  Om barnet ikke hører etter på hva du sier, handler mer om hva slags grenser du setter, om de er rimelige eller urimelige, om du er konsekvent og gjennomfører, og også viser en dose nåde. 

Anonymkode: 01583...208

[AnonymBruker]

Barn er så forskjellige. 😅Min sønn er helt motsatt - ser fare overalt, er ekstremt forsiktig. Han er 8 år nå, nekter å lære å sykle fordi han er redd å skade seg, han har høydeskrekk og har aldri klatret i en tre, hater karuseller osv. Og har vært sånn siden han var liten. 

Anonymkode: 8f4e3...8a8

[AnonymBruker]

får hun vondt når hun slår seg TS? Eller rister hun det liksom av seg og er uberørt? Et vennepar har et barn som ikke kjenner smerte, altså om det slår seg kraftig, kutter seg, brudd osv så kjenner det ikke smerte - det er en diagnose jeg ikke husker navnet på i farten, og dette barnet minner meg om ditt. Når man ikke får vondt av å ramle og slå seg lærer man jo ikke noe.. 

Anonymkode: 9a589...11b

[AnonymBruker]

Det limbiske system blir ferdig utviklet i begynnelsen av 20-årene, så det går seg nok til. Skjønner godt at det er stressende for foreldre å være vitne til, selv har jeg hatt en av hver. En ukritisk og en "redd"/ forsiktig. Begge deler krever noe av deg, men det ser jammen meg ut som det er på vei til å bli folk av dem begge (de er nå 11 og 13). 

Anonymkode: 64a5c...1fd

[AnonymBruker]

Helt likt som min datter. Og hun fikk ADHD diagnose. Her så prøvde vi flere forskjellige idretter, og hun fant en hun elsket, og gjorde det veldig bra i. Og hennes ADHD ble jo mye bedre, i de periodene hun trente mye. 

Anonymkode: 39da2...fee

[Hareena]

Er det ikke litt mye forlangt at et menneske med kun to års livserfaring skal være konsekvensorientert?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Har en datter på to år som virkelig gir meg grå går. Hun må følges med hvert sekund, hvis ikke setter hun sitt eget liv i fare. Er egentlig ganske god motorisk, lærte å gå da hun var 10 mnd. og siden har hun ikke sittet stille. Problemet er at hun ikke lærer, hun kan f. eks klatre opp på spisestolene (før noen halshugger meg, hun har egen tripp-trapp stol men vi kan jo ikke barnesikre alt og ta bort alle møbler), falle ned å slå seg så tar det to sekunder og hun er opp på hesten igjen, og klatrer videre eller finner andre utfordringer. Hun har en storebror som er rake motsetningen, han kunne jo også falle å slå seg men da lærte han av det, og jeg kunne si til han «vi klatrer ikke på bordet», «hvorfor ikke?» «fordi da kan vi falle ned og få au’a», «ok😊» og da var det liksom greit. Men ikke med datteren min nei, får hun et «nei» så ler hun meg bare rett i trynet og gjør det motsatte. Hvis vi er ute i hagen er hun long gone om jeg ser bort i to sekunder. Storebroren kunne finne seg en leke og sitte å pusle lenge med den, og han så seg alltid tilbake etter oss og gikk aldri lengre enn at han kunne se oss. Kan søsken virkelig være så forskjellige? Eller kan hun være på spekteret?

 

Takk gud for at barnehagen vet hvordan hun er… hadde de ikke sett dette i barnehagen hadde de nok meldt oss til barnevernet for lengst mtp. alle blåflekkene hun har… de kaller henne apekatten, rampen, villdyret (med et glimt i øyet, det er ikke noe jeg tar meg nær av), og annenhver dag når jeg hentet henne har hun et nytt hakk i panna fordi hun har danset på bordet etc. Ble langt innlegg, dette😅 spørsmålet mitt er vel egentlig bare om dette er normalt? Dere som kjenner dere igjen, fikk barna deres noe diagnose når de ble eldre eller har de vokst det av seg (og når skjer isåfall dette?😩 kunne forventet denne oppførselen for et år siden men nå er hun over 2 år)

Anonymkode: 42e18...018

Mitt barn var likt, høyt og lavt, kunne tidlig sykle uten støttehjul og uten å holde i styret, klatret i trær, kastet seg utfor trappa med trehjulssykkel... veldig aktiv og avhengig av å utfolde seg motorisk ute. Helsesøster mistenkte tidlig ADHD. Nå er hun en bedagelig anlagt skoleflink tenåring. Roet seg med alderen.

Anonymkode: c3fca...328

[AnonymBruker]

Min eldste var slik. Følelsen av konsekvenser kom litt sånn etter hvert, og rundt skolealder var hun mer bevisst hva som var trygt og ikke, men hun var et ekstremt utforskende barn. Det roet seg på et tidspunkt, men det skjedde så gradvis at det var først da hun var rundt 9-10 at jeg tenkte over at hun var blitt roligere. Som 13 åring er hun utrolig trygg og sonderer nye terreng, men hun farer nå trygt rundt. Hun klatrer ikke lenger i fjellveggen uten sikring, om det er en måte å si det på. Hun har ingen diagnoser, ei heller mistanke om noen. Jeg ser for meg en fremtidig aktiv backpacker her. Har et yngre barn som var et helt annet småbarn, lat, avslappa, bedagelig, men også hun blir påvirket av storesøsters utforskertrang, dog ikke så mye på eget initiativ.

Anonymkode: 4e5b2...0a0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Har en datter på to år som virkelig gir meg grå går. Hun må følges med hvert sekund, hvis ikke setter hun sitt eget liv i fare. Er egentlig ganske god motorisk, lærte å gå da hun var 10 mnd. og siden har hun ikke sittet stille. Problemet er at hun ikke lærer, hun kan f. eks klatre opp på spisestolene (før noen halshugger meg, hun har egen tripp-trapp stol men vi kan jo ikke barnesikre alt og ta bort alle møbler), falle ned å slå seg så tar det to sekunder og hun er opp på hesten igjen, og klatrer videre eller finner andre utfordringer. Hun har en storebror som er rake motsetningen, han kunne jo også falle å slå seg men da lærte han av det, og jeg kunne si til han «vi klatrer ikke på bordet», «hvorfor ikke?» «fordi da kan vi falle ned og få au’a», «ok😊» og da var det liksom greit. Men ikke med datteren min nei, får hun et «nei» så ler hun meg bare rett i trynet og gjør det motsatte. Hvis vi er ute i hagen er hun long gone om jeg ser bort i to sekunder. Storebroren kunne finne seg en leke og sitte å pusle lenge med den, og han så seg alltid tilbake etter oss og gikk aldri lengre enn at han kunne se oss. Kan søsken virkelig være så forskjellige? Eller kan hun være på spekteret?

 

Takk gud for at barnehagen vet hvordan hun er… hadde de ikke sett dette i barnehagen hadde de nok meldt oss til barnevernet for lengst mtp. alle blåflekkene hun har… de kaller henne apekatten, rampen, villdyret (med et glimt i øyet, det er ikke noe jeg tar meg nær av), og annenhver dag når jeg hentet henne har hun et nytt hakk i panna fordi hun har danset på bordet etc. Ble langt innlegg, dette😅 spørsmålet mitt er vel egentlig bare om dette er normalt? Dere som kjenner dere igjen, fikk barna deres noe diagnose når de ble eldre eller har de vokst det av seg (og når skjer isåfall dette?😩 kunne forventet denne oppførselen for et år siden men nå er hun over 2 år)

Anonymkode: 42e18...018

Et helt fullstendig normalt barn. 

Barn kommer i ulike utgaver, du har fått en aktiv unge, og slik er det. 

Bare pass på å krysse beina, dersom du ikke takler en til med samme aktivitetsnivå. 

Anonymkode: 0a695...831