Når gidder man ikke mer?(obs langt!)

[AnonymBruker]

Kjenner meg helt tom i innvendig. Er så skuffa over hvordan mannen min har behandlet meg i graviditeten og ikke minst etter fødsel for en måneds tid siden. Nei det er ikke fødselshormoner eller barseltårer. Bare fakta. Jeg var mye sykemeldt og pushet meg ganske mye på privaten for at ikke så mye jobb skulle falle på mannen min (har et barn til). Jeg lagde middager og vasket opp hver dag. Var ikke i stand til å vaske eget bad så det bare ble mer og mer skittent til slutt. Han kunne ikke hjelpe meg. Aldri spurte han hvordan det gikk med meg eller om han kunne hjelpe meg med noe. Jeg satt alene hver kveld  mens han drev på med hobbyen sin(hjemme altså så ingen mistanke om utroskap). Følte meg alene og ulykkelig. Fikk ikke en klem eller noe som helst omsorg. Etter keisersnitt så har jeg bare tatt hensyn til meg selv og unngått mye husarbeid, noe jeg stadig har fått sarkastiske tilbakemeldinger på. Gjorde noen øvelser som er gunstige for kjernen og tillatt før 6 uker og fikk bare sarkastisk tilbakemelding om jeg heller kunne ryddet på kjøkkenet.. Samme med løfting osv. "Ja det kan vel ikke du gjøre" med en hånlig stemme. Har også tatt babyen 24/7 nærmest og føler meg som alenemor, men der ville han nok sagt "hva med meg jeg gjør jo alt med eldste" men det er ikke det samme. Å være våken timesvis hver natt eller bære rundt på en misfornøyd og klengete baby hele døgnet. Babyen sover nærmest ikke på dagtid/kveld uten hudkontakt eller på trilletur. Når han har lagt eldstemann så er han ferdig for dagen. Da bruker han på nytt 1.5-2.5 time på hobbyen sin før leggetid. Han kommer til oss sånn 20 min før vi legger oss og kan holde babyen litt så jeg får pusset tenner uten noe gråting.

Vi er begge veldig sarkastiske mot hverandre og føler han nærmest hater meg noen ganger. Og jeg føler det er så urettferdig etter en hard graviditet og hard fødsel og hard periode etter. Kjærligheten føles helt død ut. 

Men hvordan greier man å leve 50% av tiden uten sine barn? Mange gjør jo det men jeg klarer ikke tanken. Er det mulig å komme seg ovenpå igjen som par og hvor starter man? 

Eller er vi dømt til å leve med konstant tomhet og en klump i magen? 

Anonymkode: aeb51...661

[AnonymBruker]

Parterapi eller bestill time på helsestasjonen.

Om han ikke vil så får du si at dere uansett må til mekling om det blir brudd, så han kan enten velge å gå som partneren din eller som ex. Gå må han uansett.

Anonymkode: 7897e...713

[mommyaka]

Og han var flink til å hjelpe med deg å barnet  ditt og hjemmet før du ble gravid p nytt? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Kjenner meg helt tom i innvendig. Er så skuffa over hvordan mannen min har behandlet meg i graviditeten og ikke minst etter fødsel for en måneds tid siden. Nei det er ikke fødselshormoner eller barseltårer. Bare fakta. Jeg var mye sykemeldt og pushet meg ganske mye på privaten for at ikke så mye jobb skulle falle på mannen min (har et barn til). Jeg lagde middager og vasket opp hver dag. Var ikke i stand til å vaske eget bad så det bare ble mer og mer skittent til slutt. Han kunne ikke hjelpe meg. Aldri spurte han hvordan det gikk med meg eller om han kunne hjelpe meg med noe. Jeg satt alene hver kveld  mens han drev på med hobbyen sin(hjemme altså så ingen mistanke om utroskap). Følte meg alene og ulykkelig. Fikk ikke en klem eller noe som helst omsorg. Etter keisersnitt så har jeg bare tatt hensyn til meg selv og unngått mye husarbeid, noe jeg stadig har fått sarkastiske tilbakemeldinger på. Gjorde noen øvelser som er gunstige for kjernen og tillatt før 6 uker og fikk bare sarkastisk tilbakemelding om jeg heller kunne ryddet på kjøkkenet.. Samme med løfting osv. "Ja det kan vel ikke du gjøre" med en hånlig stemme. Har også tatt babyen 24/7 nærmest og føler meg som alenemor, men der ville han nok sagt "hva med meg jeg gjør jo alt med eldste" men det er ikke det samme. Å være våken timesvis hver natt eller bære rundt på en misfornøyd og klengete baby hele døgnet. Babyen sover nærmest ikke på dagtid/kveld uten hudkontakt eller på trilletur. Når han har lagt eldstemann så er han ferdig for dagen. Da bruker han på nytt 1.5-2.5 time på hobbyen sin før leggetid. Han kommer til oss sånn 20 min før vi legger oss og kan holde babyen litt så jeg får pusset tenner uten noe gråting.

Vi er begge veldig sarkastiske mot hverandre og føler han nærmest hater meg noen ganger. Og jeg føler det er så urettferdig etter en hard graviditet og hard fødsel og hard periode etter. Kjærligheten føles helt død ut. 

Men hvordan greier man å leve 50% av tiden uten sine barn? Mange gjør jo det men jeg klarer ikke tanken. Er det mulig å komme seg ovenpå igjen som par og hvor starter man? 

Eller er vi dømt til å leve med konstant tomhet og en klump i magen? 

Anonymkode: aeb51...661

Var han sånn med nr 1? 
 

Her er det vel bare å bestille time for parterapi, å prøve å fikse problemene (om det er mulig). Jeg syns han høres ut som en idiot, så da er vel egentlig spørsmålet om han var sånn her før du fikk barn med han, eller om det her er en endring som har skjedd den siste tiden. 

Anonymkode: 3342a...43c

[AnonymBruker]

mommyaka skrev (8 minutter siden):

Og han var flink til å hjelpe med deg å barnet  ditt og hjemmet før du ble gravid p nytt? 

Ja. Vi pleide dele på oppgavene alltid.

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Var han sånn med nr 1? 
 

Her er det vel bare å bestille time for parterapi, å prøve å fikse problemene (om det er mulig). Jeg syns han høres ut som en idiot, så da er vel egentlig spørsmålet om han var sånn her før du fikk barn med han, eller om det her er en endring som har skjedd den siste tiden. 

Anonymkode: 3342a...43c

Nei han var ikke så lite omtenksom. Vi hadde nok sklidd litt ut etter vi fikk barn nr 1. Mindre sex osv pga lite overskudd. Så har det bare blitt verre og verre. Men han er og var en kjempe pappa for barnet vårt. Men han prioriterer nr 1 og ikke babyen.

Anonymkode: aeb51...661

[Sandie]

Kan han være deprimert? Det er ikke uvanlig at også menn kan kjenne på slike følelser under graviditet og tiden etterpå. Det at han "rømmer" huset for å være i fred med hobbyen sin, svarer deg frekt osv...kan tyde på det. 

Har dere noen som kan avlaste dere litt?

 

Endret 13. juni av Sandie

[AnonymBruker]

💛

Anonymkode: 47294...fe5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Ja. Vi pleide dele på oppgavene alltid.

Nei han var ikke så lite omtenksom. Vi hadde nok sklidd litt ut etter vi fikk barn nr 1. Mindre sex osv pga lite overskudd. Så har det bare blitt verre og verre. Men han er og var en kjempe pappa for barnet vårt. Men han prioriterer nr 1 og ikke babyen.

Anonymkode: aeb51...661

Jeg har lest at det er vanligst at fedre får fødselsdepresjon etter barn nr 2. kan det være noe sånt? 

Anonymkode: 3342a...43c

[AnonymBruker]

Sandie skrev (12 minutter siden):

Kan han være deprimert? Det er ikke uvanlig at også menn kan kjenne på slike følelser. Det at han "rømmer" huset for å være i fred med hobbyen sin, svarer deg frekt osv...kan tyde på det. 

Jeg tror absolutt han er deprimert og ulykkelig selv. Og det er ganske mye ekstra som har falt på han også. Men jeg greier ikke synes synd på han når han er så ekstremt lite omtenksom. Og han er sånn person som synes alt som har med det mentale å gjøre er bare tull. Så han ville aldri dratt til lege og sagt han er deprimert feks. 

 

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg har lest at det er vanligst at fedre får fødselsdepresjon etter barn nr 2. kan det være noe sånt? 

Anonymkode: 3342a...43c

Se svaret mitt over. 

Anonymkode: aeb51...661

[AnonymBruker]

Ønsker ikke å ta noens side i denne situasjonen men jeg ville nok gitt mannen din litt slack. Jeg venter mitt andre barn nå og ser veldig tydelig at mannen min har slitt med å rydde og vaske når eldste oftest vil finne på noe med han. Da blir rydding og vasking utsatt til kvelden. Men det er ikke alltid man har mental kapasitet til å tenke på rydding og vasking når hele dagen har gått til 1. være på jobb og så 2. passe på barnet sitt. 
Da tenker jeg det ikke er helt urimelig at han skal få holde på med hobbyen sin på kveldstid enn å drive å rydde og vaske. Og hvis du trenger alene tid, javel så få sendt eldste barnet til noen som kan være barnevakt og så får far sitte hjemme med den nyfødte noen timer mens du mor er ute av huset. 

 

jeg mener det er helt på sin rette plass at huset er kaos når man nettopp har fått et nytt barn og ikke minst hvis man har en unge fra før. Spør heller noen andre om de kan komme å hjelpe med vasking og rydding. Jeg syns mannen din står på for dere og unner han virkelig den alene tiden på kvelden for å ikke gå på veggen. Du som nybakt mor må også finne tid for deg selv. Og drit i å ha det ryddig og rent. 

Anonymkode: c8f60...bd9

[AnonymBruker]

Sender deg en klem💗

Har dessverre ingen gode råd å komme med. 
Må spørre om en ting: er han tilfeldigvis svensk??

 

Anonymkode: 8064e...4f4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ønsker ikke å ta noens side i denne situasjonen men jeg ville nok gitt mannen din litt slack. Jeg venter mitt andre barn nå og ser veldig tydelig at mannen min har slitt med å rydde og vaske når eldste oftest vil finne på noe med han. Da blir rydding og vasking utsatt til kvelden. Men det er ikke alltid man har mental kapasitet til å tenke på rydding og vasking når hele dagen har gått til 1. være på jobb og så 2. passe på barnet sitt. 
Da tenker jeg det ikke er helt urimelig at han skal få holde på med hobbyen sin på kveldstid enn å drive å rydde og vaske. Og hvis du trenger alene tid, javel så få sendt eldste barnet til noen som kan være barnevakt og så får far sitte hjemme med den nyfødte noen timer mens du mor er ute av huset. 

 

jeg mener det er helt på sin rette plass at huset er kaos når man nettopp har fått et nytt barn og ikke minst hvis man har en unge fra før. Spør heller noen andre om de kan komme å hjelpe med vasking og rydding. Jeg syns mannen din står på for dere og unner han virkelig den alene tiden på kvelden for å ikke gå på veggen. Du som nybakt mor må også finne tid for deg selv. Og drit i å ha det ryddig og rent. 

Anonymkode: c8f60...bd9

Inntrykket fra HI er at hun prøver å prioritere babyen og seg selv, og derfor legge bort slike ting litt, men får da kommentarer på det fra mannen istedenfor. Hun opplever jo å ikke få muligheten til å finne tid for seg selv, slik at - hun - ikke skal gå på veggen.. ref: 

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Etter keisersnitt så har jeg bare tatt hensyn til meg selv og unngått mye husarbeid, noe jeg stadig har fått sarkastiske tilbakemeldinger på. Gjorde noen øvelser som er gunstige for kjernen og tillatt før 6 uker og fikk bare sarkastisk tilbakemelding om jeg heller kunne ryddet på kjøkkenet.. Samme med løfting osv. "Ja det kan vel ikke du gjøre" med en hånlig stemme.

Anonymkode: aeb51...661

 

Anonymkode: 09169...74d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Ønsker ikke å ta noens side i denne situasjonen men jeg ville nok gitt mannen din litt slack. Jeg venter mitt andre barn nå og ser veldig tydelig at mannen min har slitt med å rydde og vaske når eldste oftest vil finne på noe med han. Da blir rydding og vasking utsatt til kvelden. Men det er ikke alltid man har mental kapasitet til å tenke på rydding og vasking når hele dagen har gått til 1. være på jobb og så 2. passe på barnet sitt. 
Da tenker jeg det ikke er helt urimelig at han skal få holde på med hobbyen sin på kveldstid enn å drive å rydde og vaske. Og hvis du trenger alene tid, javel så få sendt eldste barnet til noen som kan være barnevakt og så får far sitte hjemme med den nyfødte noen timer mens du mor er ute av huset. 

 

jeg mener det er helt på sin rette plass at huset er kaos når man nettopp har fått et nytt barn og ikke minst hvis man har en unge fra før. Spør heller noen andre om de kan komme å hjelpe med vasking og rydding. Jeg syns mannen din står på for dere og unner han virkelig den alene tiden på kvelden for å ikke gå på veggen. Du som nybakt mor må også finne tid for deg selv. Og drit i å ha det ryddig og rent. 

Anonymkode: c8f60...bd9

Altså jeg har 0 tid for meg selv. Han har 1-2 timer hver dag men enda er det synd på han? Ok😅 Nå er det helg og jeg sto opp mer tidlig for å bruke mer tid med eldste, men da våkner også baby fordi jeg kan aldri forlate baby uten at den våkner. Har vært oppe snart 3 timer og pappaen har ikke hilst på baby en gang. Jeg sto opp 9 og barnet gikk til meg da mens han holdt på med hobbyen sin til 10. Fra 10.30 -10.40 dusjet han/var på do. Så gikk han ut i hagen med eldste og jeg skulle pusse tenner og kle på meg mens baby hylgråt i 10 minutter. Men kom pappaen og hjalp til? Nope. Så har han gått forbi meg flere ganger og sett surt på meg mens han hentet noen ting til eldstemann.  Hvis jeg spør om noe eller snakker så bare hugger han til med noen sarkastiske kommentarer. Jeg sitter her helt gråtkvalt og vet ikke hva mer jeg skal gjøre. Jeg driter i hvor ryddig det ser ut men han kommenterer det hele tiden. Og ja selv om badet flommer over fordi jeg ikke har fått tømt sluken det får bare være. Jeg dusjer snart bare 1-2 ganger i uka for jeg orker ikke ha en hylende baby i bakgrunnen hele tiden.

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Sender deg en klem💗

Har dessverre ingen gode råd å komme med. 
Må spørre om en ting: er han tilfeldigvis svensk??

 

Anonymkode: 8064e...4f4

Ikke svensk nei😅

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Inntrykket fra HI er at hun prøver å prioritere babyen og seg selv, og derfor legge bort slike ting litt, men får da kommentarer på det fra mannen istedenfor. Hun opplever jo å ikke få muligheten til å finne tid for seg selv, slik at - hun - ikke skal gå på veggen.. ref: 

 

Anonymkode: 09169...74d

Du har oppfattet korrekt.

Anonymkode: aeb51...661

[AnonymBruker]

Har du noe familie i nærheten som kan hjelpe når mannen er så udugelig?

Anonymkode: 67c1c...da4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Har vært oppe snart 3 timer og pappaen har ikke hilst på baby en gang. Jeg sto opp 9 og barnet gikk til meg da mens han holdt på med hobbyen sin til 10. Fra 10.30 -10.40 dusjet han/var på do. Så gikk han ut i hagen med eldste og jeg skulle pusse tenner og kle på meg mens baby hylgråt i 10 minutter. Men kom pappaen og hjalp til? Nope. Så har han gått forbi meg flere ganger og sett surt på meg mens han hentet noen ting til eldstemann.  Hvis jeg spør om noe eller snakker så bare hugger han til med noen sarkastiske kommentarer.

Men legger dere ikke planer for morgendagen sammen? 
«I morgen står du opp med barna så jeg får sove en time ekstra.» «Etter frokost rydder jeg mens du kler på eldste.» osv.

Anonymkode: 73abe...01d

[AnonymBruker]

Hvis han ikke har vært et rasshøl tidligere, synes jeg det skal svært mye til før jeg vil anbefale noen samlivsbrudd akkurat i den livsfasen dere er nå.

Familievernkontoret kan være til nytte for en del (kvaliteten på hjelp er litt tilfeldig etter hvilken behandler man får). Helsestasjonen kan bidra for noen. 

Dere trenger hjelp til å kommunisere rundt dette. Det er generelt veldig vanskelig å være raus med sin partner når man er sliten.

Anonymkode: 08cd8...4a9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Jeg tror absolutt han er deprimert og ulykkelig selv. Og det er ganske mye ekstra som har falt på han også. Men jeg greier ikke synes synd på han når han er så ekstremt lite omtenksom. Og han er sånn person som synes alt som har med det mentale å gjøre er bare tull. Så han ville aldri dratt til lege og sagt han er deprimert feks. 

 

Se svaret mitt over. 

Anonymkode: aeb51...661

Når ingen av dere viser hensyn til den andre, havner dere i en vond spiral. Kanskje han mener det samme om deg?

Var barn nr to planlagt, var han interessert i et barn til? 

Hvis dere ikke har vært i parterapi, er det nok på tide.

Anonymkode: b6481...ce0

[våren14]

Tror dette er veldig vanlig der dere er nå. Vi var også der. Helt ærlig brukte mannen lang tid på å finne sin nye rolle som familiefar. Men han evnet ikke så snakke om det. Jeg var også drittlei, mer enn nok med to små barn, om ikke jeg skulle ta meg av han også… og det kjente han nok mye på. Vi var begge drittleie. Var veldig glad vi visste det kunne komme og la ned skilsmisseforbud så lenge barna var små. 
 

Ble bedre når barna ble litt større og jeg fikk litt mer overskudd til å også prioritere mannen. Men det som nok var aller viktigst var at jeg fikk fortalt han hvor viktig han er for meg i rollen som far, og hvor mye jeg elsker familien vi har laget og at vi driver den sammen som et team, noe jeg ikke hadde klart uten han. Det trengte han virkelig å høre. Jeg trodde han visste det, men mannfolk er ikke alltid så gode på å skjønne sånt.

Kort fortalt tipper jeg han plages av å savne deg, lure på hvor han har deg, føle seg skikkelig nedprioritert og VELDIG usikker på sin nye rolle. Og selv om vi damer da sier «jamen seriøst, jeg har vært gravid, jeg har vært utslitt, han burde bidratt mer (men det sier vi ikke til dem, gjør vi vel??), jeg orker ikke sex» osv osv, så betyr ikke det at hans følelser allikevel er relevante, viktige og faktisk like viktige som våre følelser.intimitet er mer enn sex, og ofte er det intimitet de egentlig savner,  og noen kan jo bare intimitet=sex, så når sex opphører aner de ikke hva de skal gjøre.

Det er vanskelig, men det er fullt fiksbart. Den som ser problemet bør ta ansvar for å fikse det. Fortell han at du er glad i han, og at du vil bygge forholdet på nytt så dere kan få det bare enda bedre i denne nye delen av livet. Det kan gjøre mirakler bare å si det rett ut. At du forstår han, at du også synes det er kjipt nå, men at du vil at det skal bli bedre. Spør han hva han savner, hva han trenger… det er garantert ikke husarbeid. Han savner DEG. Garantert. 
 

Hvis ikke dere kan finne ut av dette ved å snakke sammen, så søk hjelp. Men nøkkelen er trolig i at han savner deg, og hva du kan gjøre med det. Det må ikke være sex! 

Endret 14. juni av våren14

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Har du noe familie i nærheten som kan hjelpe når mannen er så udugelig?

Anonymkode: 67c1c...da4

Nei.

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Men legger dere ikke planer for morgendagen sammen? 
«I morgen står du opp med barna så jeg får sove en time ekstra.» «Etter frokost rydder jeg mens du kler på eldste.» osv.

Anonymkode: 73abe...01d

Jeg sover alltid lengre for ellers våkner babyen. Babyen legger seg sent også og er våken flere ganger om natta så bruker flere timer per natt på nattevåk. Men i helgene prøver jeg å fungere med mindre søvn fordi jeg vil ha litt tid med eldstebarnet. Det er ofte jeg som bruker tid med begge mens han kun prioriterer eldste og bruker 0 energi på baby.

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Hvis han ikke har vært et rasshøl tidligere, synes jeg det skal svært mye til før jeg vil anbefale noen samlivsbrudd akkurat i den livsfasen dere er nå.

Familievernkontoret kan være til nytte for en del (kvaliteten på hjelp er litt tilfeldig etter hvilken behandler man får). Helsestasjonen kan bidra for noen. 

Dere trenger hjelp til å kommunisere rundt dette. Det er generelt veldig vanskelig å være raus med sin partner når man er sliten.

Anonymkode: 08cd8...4a9

Vi sliter med kommunikasjonen så må nok prøve å si mer hva jeg føler. Er heller ikke veldig keen på samlivsbrudd og tror ærlig talt den tanken ikke har streifet han.

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Når ingen av dere viser hensyn til den andre, havner dere i en vond spiral. Kanskje han mener det samme om deg?

Var barn nr to planlagt, var han interessert i et barn til? 

Hvis dere ikke har vært i parterapi, er det nok på tide.

Anonymkode: b6481...ce0

Barn nr 2 var 100% planlagt. Terapi er noe han synes er tull. Han klarer knapt åpne seg for meg så tviler han ville gjort det for en utenforstående.

våren14 skrev (6 timer siden):

Tror dette er veldig vanlig der dere er nå. Vi var også der. Helt ærlig brukte mannen lang tid på å finne sin nye rolle som familiefar. Men han evnet ikke så snakke om det. Jeg var også drittlei, mer enn nok med to små barn, om ikke jeg skulle ta meg av han også… og det kjente han nok mye på. Vi var begge drittleie. Var veldig glad vi visste det kunne komme og la ned skilsmisseforbud så lenge barna var små. 
 

Ble bedre når barna ble litt større og jeg fikk litt mer overskudd til å også prioritere mannen. Men det som nok var aller viktigst var at jeg fikk fortalt han hvor viktig han er for meg i rollen som far, og hvor mye jeg elsker familien vi har laget og at vi driver den sammen som et team, noe jeg ikke hadde klart uten han. Det trengte han virkelig å høre. Jeg trodde han visste det, men mannfolk er ikke alltid så gode på å skjønne sånt.

Kort fortalt tipper jeg han plages av å savne deg, lure på hvor han har deg, føle seg skikkelig nedprioritert og VELDIG usikker på sin nye rolle. Og selv om vi damer da sier «jamen seriøst, jeg har vært gravid, jeg har vært utslitt, han burde bidratt mer (men det sier vi ikke til dem, gjør vi vel??), jeg orker ikke sex» osv osv, så betyr ikke det at hans følelser allikevel er relevante, viktige og faktisk like viktige som våre følelser.intimitet er mer enn sex, og ofte er det intimitet de egentlig savner,  og noen kan jo bare intimitet=sex, så når sex opphører aner de ikke hva de skal gjøre.

Det er vanskelig, men det er fullt fiksbart. Den som ser problemet bør ta ansvar for å fikse det. Fortell han at du er glad i han, og at du vil bygge forholdet på nytt så dere kan få det bare enda bedre i denne nye delen av livet. Det kan gjøre mirakler bare å si det rett ut. At du forstår han, at du også synes det er kjipt nå, men at du vil at det skal bli bedre. Spør han hva han savner, hva han trenger… det er garantert ikke husarbeid. Han savner DEG. Garantert. 
 

Hvis ikke dere kan finne ut av dette ved å snakke sammen, så søk hjelp. Men nøkkelen er trolig i at han savner deg, og hva du kan gjøre med det. Det må ikke være sex! 

I dag slengte han med leppa flere ganger til meg  og jeg sa i en spøkefull tone at snart ble han singel pappa. Senere nærmest glefset han til meg at jeg ikke klarte passe på eldstebarnet som hadde gnidd noe såpe i ansiktet mens jeg sto og satte matvarer inn i skapene. Da klikket jeg nesten og sa jeg var drittlei av måten han snakket til meg på. Han innrømte han var sliten pga søvnmangel, men ironisk nok er det jeg som tar våkenetter og babyen rekker aldri gråte en gang for jeg er hele tiden i forkjøpet. Han hadde en natt med dårlig søvn men ikke hver dag i månedsvis. Han sa også at min oppfatning av han ikke stemte og at han aaaldri snakket til meg på en aggressiv måte. Men pussig nok så skjerpet han seg resten av dagen og kvelden og var nærmest hyggelig igjen. Så ja vi har nok litt godt av å si det rett ut at det er slitsomt i denne fasen vi er i. Føler absolutt ikke han savner meg. Da ville han ikke sittet å fiklet med mobilen hver gang vi skal spise, se film eller prøve tilbringe tid i lag. I såfall har han en rar måte å savne meg på😅 

Anonymkode: aeb51...661

[AnonymBruker]

Kjenner igjen mye av dette. Her er eldste 2,5 år og minste 3 måneder. Han har også barn fra før, så han kan ikke skylde på at han er uvant med rollen.

Søvn er roten til mye av problemet. Jeg føler det er vanskelig for meg å være en god mor for eldstemann når jeg er så fundamentalt utslitt hele tiden. Han sover nok noe mindre enn før siden eldstemann våkner tidlig, men han sover stort sett 6-7 timer sammenhengende. Har han sovet under 6 timer er han så grinete og forferdelig at det er uutholdelig. Jeg må bare ta meg sammen uansett hvor trøtt jeg er.

Jeg mistenker at mange menn takler søvnmangel dårlig og påberoper seg at det er verre for dem enn for andre.

Anonymkode: ee271...76b