Hvordan taklet dine barn skilsmisse

[AnonymBruker]

Hei. 
 

jeg tror jeg ser en skilsmisse i horisonten. Dette kjennes veldig vondt ut. Men det som knuser meg helt er 6 åringen som skal måtte oppleve dette. Kan noen dele den ekte erfaringen, og fortelle litt rundt det? Vår 6 åring har en forsiktig og sensitiv og mye tenkende personlighet. 
 

jeg er ute etter å høre ekte fakta. Og kanskje noen tips og triks. Ikke overdrevne solskinnshistorier… 

 

tusen takk. 
 

mann 43

Anonymkode: d26d8...30d

[AnonymBruker]

Jeg skilte meg da barna var 4,6 og 8. det gikk veldig fint. Barna tok det fint, fordi de var små. I dag husker de knapt at vi bodde sammen. Perfekt alder på barnet å skille seg nå. De er utrolig mange som skal holde ut for barnas skyld. Det er helt feil! Jo eldre de blir, jo vanskeligere for barna. Ungdommer har nok med seg selv i puberteten🤪

Anonymkode: f23c4...dd2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Jeg skilte meg da barna var 4,6 og 8. det gikk veldig fint. Barna tok det fint, fordi de var små. I dag husker de knapt at vi bodde sammen. Perfekt alder på barnet å skille seg nå. De er utrolig mange som skal holde ut for barnas skyld. Det er helt feil! Jo eldre de blir, jo vanskeligere for barna. Ungdommer har nok med seg selv i puberteten🤪

Anonymkode: f23c4...dd2

Du tenker det da faktisk er bedre at dem er 6 til 7 eller 10 12 14 ? 
 

jeg aner jo ikke. Jeg bare ser for meg hvordan verden hennes vil rase sammen. Tryggheten som spennes bort under beina på henne. Hun som er så skjør og forsiktig i verden - skolen - alt. Som med rett og god grunnmur sakte men sikkert har blomstret igjennom året … 

 

jeg hadde ikke hatt problem med å bli. Men jeg kan heller ikke være den som skal bestemme at vi blir alene.  Begge må jo ville bli  

 

 

Anonymkode: d26d8...30d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hei. 
 

jeg tror jeg ser en skilsmisse i horisonten. Dette kjennes veldig vondt ut. Men det som knuser meg helt er 6 åringen som skal måtte oppleve dette. Kan noen dele den ekte erfaringen, og fortelle litt rundt det? Vår 6 åring har en forsiktig og sensitiv og mye tenkende personlighet. 
 

jeg er ute etter å høre ekte fakta. Og kanskje noen tips og triks. Ikke overdrevne solskinnshistorier… 

 

tusen takk. 
 

mann 43

Anonymkode: d26d8...30d

Jeg ventet for lenge - vår eldste var da 14 og minsten 10. Ble en voldsom skittentøyvask og valg av side og i dag er minsten bare hos meg og ikke hos mor mer enn noen dager i året og slik har det vært i 3-4 år... Eldste hører jeg ikke fra (hun er nå myndig og bor ikke lenger der vi bor)...

Min erfaring tilsier at barn får med saeg mye mer enn vi tror og vi er ikke gode rollemodeller når vi går på nåler rundt hverandre i eget hus dessverre...

Anonymkode: 3b310...31f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg ventet for lenge - vår eldste var da 14 og minsten 10. Ble en voldsom skittentøyvask og valg av side og i dag er minsten bare hos meg og ikke hos mor mer enn noen dager i året og slik har det vært i 3-4 år... Eldste hører jeg ikke fra (hun er nå myndig og bor ikke lenger der vi bor)...

Min erfaring tilsier at barn får med saeg mye mer enn vi tror og vi er ikke gode rollemodeller når vi går på nåler rundt hverandre i eget hus dessverre...

Anonymkode: 3b310...31f

Var det du som ville gå ? Dere gikk mange år på nåler ? Var dere venner de årene eller bare fiender ? 

Anonymkode: d26d8...30d

[AnonymBruker]

Hvordan det går for barna kommer helt an på hvordan dere foreldre forholder dere. Ikke bland inn barnet i deres konflikter. Ikke vis bitterhet. Ikke påtving henne byrden av 50/50 løsning, med flytting annenhver uke. Hold på tryggheten med ett fast hjem. Vær mye tilstede i hverdagen, den som har samvær. Lytt til barnets ønsker, ikke hva hun sier, men hva dere fanger opp og hva dere vet hun trenger. Barn er lojale så de vil ikke si at de ønsker å bo mest hos den ene. 

Anonymkode: 97343...207

[AnonymBruker]

Det kommer an på veldig mange ting, men noen av de viktigste er barnas alder (i hovedsak enklere jo yngre de er) og de voksnes evne til å oppføre seg sivilisert og samarbeide godt. 

Hos oss var det en litt ekstrem situasjon der jeg forlot min mann da barna var veldig små (en 2-åring og en baby), og ungene fikk aldri noen reaksjon i det hele tatt. Det var uansett jeg som tok meg av dem døgnet rundt, med lite avlastning fra far, så ungene fikk egentlig sett faren sin mer etter at vi ble skilt... 

Anonymkode: 8f9ec...c48

[AnonymBruker]

Barnet var 11 år og det er hjerteskjærende å tenke tilbake på nå 😔 Han fikk det svært vanskelig og hadde absolutt trengt oss begge voksne. 

Anonymkode: 74044...fe0

[AnonymBruker]

Forbausende bra, han var 9.

Anonymkode: e16b7...bbe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Barnet var 11 år og det er hjerteskjærende å tenke tilbake på nå 😔 Han fikk det svært vanskelig og hadde absolutt trengt oss begge voksne. 

Anonymkode: 74044...fe0

Det er det jeg er redd for her. Kunne du skrevet mer om det ?  Jeg håper jo at det skal gå noen lunde bra. Men jeg er ganske sikker på at det ikke gjør det. 
 

 

Anonymkode: d26d8...30d

[AnonymBruker]

Min erfaring fra egen omgangskrets er at det går dårligere med barna hvor foreldrene stuper rett inn i nye forhold. Stesøsken og etterhvert halvsøsken pleier ofte å utløse startskuddet for henvisning til BUP.

Anonymkode: 23701...5c8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Min erfaring fra egen omgangskrets er at det går dårligere med barna hvor foreldrene stuper rett inn i nye forhold. Stesøsken og etterhvert halvsøsken pleier ofte å utløse startskuddet for henvisning til BUP.

Anonymkode: 23701...5c8

Jeg kommer til å prioritere noe ny dame eller kjæreste. Det står ikke engang nederst på listen. Har det ikke på listen. Jeg vil kun konsentrere meg om å få laget et nytt hjem hos meg som føles som et hjem for hu lille. Så jobbe og få kontroll på en helt ny økonomisituasjon.  Noe dame kommer ikke på tale. Men det er hos meg. Aner ikke hvordan det vil bli hos da min x. 

Anonymkode: d26d8...30d

[AnonymBruker]

IKKE ny dame skulle det stå. Selvfølgelig. 

Anonymkode: d26d8...30d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Var det du som ville gå ? Dere gikk mange år på nåler ? Var dere venner de årene eller bare fiender ? 

Anonymkode: d26d8...30d

Det var notorisk utroskap i bildet og jeg visste om det over 10 år før jeg til slutt pakket og dro. Vi fungerte noenlunde men alt i etterkant ble helvete, liten og heller ikke ønsket kontakt etter oppgjør

Anonymkode: 3b310...31f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Det var notorisk utroskap i bildet og jeg visste om det over 10 år før jeg til slutt pakket og dro. Vi fungerte noenlunde men alt i etterkant ble helvete, liten og heller ikke ønsket kontakt etter oppgjør

Anonymkode: 3b310...31f

Du ble i ti år i et ekteskap der du visste hun var utro. Det høres utrolig slitsomt ut. Du må ha vært / er en veldig sterk person. Var det for barna ? At du ville dem skulle aller helst bli voksen først ? 

Anonymkode: d26d8...30d

[AnonymBruker]

Mine var fem og to. Han som var to husker ikke at faren har bodd med oss. De taklet det på ulik måte, eldste havnet mye i konflikter i barnehagen, fikk utløp for en del sinne der. Hjemme var han alltid (og er forsåvidt fortsatt i en alder av 17) diplomatisk og ønsket å bo 50/50 så det ikke ble "urettferdig" osv. (De har alltid bodd 80% hos meg, 100% siste to årene). 

Yngste sleit i mange år med det. Han syntes byttedagene var vanskelig samme hvordan vi gjorde det, og han "rømte" hjem flere ganger. Først når han ble litt eldre satte han mer ord på det selv, og han synes det er vanskelig å skjønne farens prioriteringer. Nå som 15 åring har han selv bestemt at han kun treffer faren på dagtid og han ønsker å fjerne hans etternavn. 

Anonymkode: 9b90c...e5f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Mine var fem og to. Han som var to husker ikke at faren har bodd med oss. De taklet det på ulik måte, eldste havnet mye i konflikter i barnehagen, fikk utløp for en del sinne der. Hjemme var han alltid (og er forsåvidt fortsatt i en alder av 17) diplomatisk og ønsket å bo 50/50 så det ikke ble "urettferdig" osv. (De har alltid bodd 80% hos meg, 100% siste to årene). 

Yngste sleit i mange år med det. Han syntes byttedagene var vanskelig samme hvordan vi gjorde det, og han "rømte" hjem flere ganger. Først når han ble litt eldre satte han mer ord på det selv, og han synes det er vanskelig å skjønne farens prioriteringer. Nå som 15 åring har han selv bestemt at han kun treffer faren på dagtid og han ønsker å fjerne hans etternavn. 

Anonymkode: 9b90c...e5f

Takk for at du svarer. Hva som får den yngste til å ville rømme hjem, ikke skjønne farens prioriteringer og vil ha bort hans navn ?  Det høres gjerne ut som en mann som ikke hverken kan så mye barn eller ønsker å prioritere dem ordentlig ? Da blir det jo litt annerledes reaksjonsmønster på barna.  
 

han som fikk utløp for sinne i barnehagen … var det fordi han følte så mye på at dere splittet lag. Eller satt han med tanker eller og informasjon om hvorfor dere splittet ? Utroskap eller lignende ? Og en eller to av foreldrene som setter barna opp mot den andre eller lignende ? 

Anonymkode: d26d8...30d

[AnonymBruker]

Mine var 6 og 2 år da vi ble skilt. Eldste (gutt) er også en følsom type. Han taklet det ok da, men jeg var veldig bevisst på å trygge han på at mamma og pappa fortsatt var mamma og pappa for han for alltid og at ingen skulle bli borte. Jeg tror og håper jeg fikk loset han greit gjennom den tiden selv om jeg var i sjokk og sorg selv. Men nå, 4 år etterpå, kan han fortsatt spørre om jeg og far skal bli kjærester igjen, hvorfor det ble slutt og han vil gjerne at jeg skal klemme far eller komme på besøk dit. Han grubler nok mer på dette nå enn da vi faktisk ble skilt virker det som. Han er fortsatt veldig følsom og trenger ofte en del bekreftelse, om han hadde vært slik uten bruddet vet jeg jo ikke. For toåringen var bruddet veldig tøft, hun ville ikke være borte fra meg og ble mye sint i barnehagen. Nå håndterer hun det stort sett veldig greit og husker jo ikke at jeg og far en gang bodde sammen. 

Alt i alt, det aller viktigste i et brudd er hvordan dere foreldre oppfører dere. Noen skilsmisser er forferdelige vonde og det kan være vanskelig å ha en grei tone og godt samarbeid, gudene vet jeg har stått i det, men fokus MÅ være barna. Aldri snakke dårlig om hverandre eller vise irritasjon og sinne over den andre om mamma eller pappa har glemt dit eller datt f.eks, ta den kaffen sammen ved overlevering, prat om den andre og knytt de to hjemmene sammen så barnet ikke føler de lever i to verdener. Vær forberedt på alle typer reaksjoner fra barnet og husk at ingen synlig reaksjon ikke betyr at de ikke grubler mye på innsiden. Selv om barn kan være robuste og takle det greit, så ER det en stor livsomveltning for de. Det skal man ha respekt for. 

Anonymkode: fc113...c9f

[AnonymBruker]

Gikk veldig bra! Var 6 år. Men vi har alltid hatt et godt samarbeid og få/ingen konflikter. Det hjelper jo på.

Anonymkode: 7a96f...648

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg skilte meg da barna var 4,6 og 8. det gikk veldig fint. Barna tok det fint, fordi de var små. I dag husker de knapt at vi bodde sammen. Perfekt alder på barnet å skille seg nå. De er utrolig mange som skal holde ut for barnas skyld. Det er helt feil! Jo eldre de blir, jo vanskeligere for barna. Ungdommer har nok med seg selv i puberteten🤪

Anonymkode: f23c4...dd2

Perfekt alder? Kødder du? 4 og 6 år er helt sjukt brutale aldre helt generelt.

Anonymkode: 374fa...707