Fordeling av arv når du bare har kontakt med ett av to barn

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Jeg vet ikke. Hvis jeg hadde visst det så hadde jeg gjort det jeg kunne for å stoppe det. Men det var utenfor mitt handlingsrom. Barnet hadde en normal oppvekst, men havnet i et dårlig miljø på videregående. Til tross for OK vitnemål kom barnet aldri i gang med utdanning. Jeg spurte, motiverte og stilte krav om at barnet måtte jobbe og betale for seg hjemme. Barnet bodde hos meg og betalte ingenting. Dette vedvarte, barnet hadde ugreie venner , det vil si at de var ugreie mot andre. Barnet levde av meg, jeg gikk på nåler i mitt eget hjem fordi barnet kunne bli sinna på meg fordi jeg gjorde noe så banalt som å ta oppvasken midt på dagen, da barnet sov. Dette pågikk i flere år. Alle disse årene prøvde jeg å snakke med barnet, om å få seg jobb, begynne å studere eller jobbe. Jeg rådet barnet til å søke hjelp hos nav, fastlege, psykolog. Tilbydde meg å hjelpe med jobbsøking. Snakket med bekjente og skaffet barnet jobber som ble avvist av barnet. Hva mer kunne jeg ha gjort? 
 

Barnet begynte etter hvert å stjele fra meg, i starten var det små beløp fra lommeboka. Jeg turte ikke å si noe, i frykt for barnets reaksjon. Begynte heller å unngå kontanter. Det toppet seg da barnet hadde brukt min nettbank og tømt brukskontoen min, overført pengene til sin egen konto. Det var heldigvis bare snakk om 40000kr. Jeg ba barnet om å flytte ut mange ganger, men uten at det skjedde. Barnet lo av meg, trakasserte meg daglig fordi jeg maste om jobb, økonomisk bidrag og at jeg var lei av å rydde og vaske etter barnet. Jeg ble også dyttet, skreket til og kastet ting etter. Det ødela meg psykisk, jeg klarte tilslutt ikke mer. Så jeg måtte til slutt ha hjelp av politiet til å få barnet til å flytte ut. Det var veldig vanskelig og vondt, men det eneste som hjalp. Da hadde jeg mast i over to år på at barnet skulle flytte.

Barnet har i ettertid fått seg jobb og samboer. 
 

Nei, jeg har aldri utsatt barna for vold, overgrep eller noe sånt. Jeg har fulgt opp så godt jeg kunne, stått på for dem og vært tilstede. Jeg vet ikke hvordan det ene barnet havnet i så dårlig miljø og det andre barnet havnet i et godt miljø. Jeg vet enda ikke hva mer jeg kunne ha gjort for å hjelpe barnet mitt utover det jeg gjorde. 

Anonymkode: 92717...ced

Søkte du ikke hjelp via lege og slikt? 

Har dere aldri pratet om dette som skjedde. Med tanke på at barnet ditt nå har jobb og samboer så har det jo skjedd en endring. 

Anonymkode: 20f8c...15b

[Lillemy8]

Her blir det jo MER rettferdig at kun det «greie» barnet får en pengegave, fordi du allerede har brukt mye mer penger på det «ugreie» barnet (alt som ble stjålet og hjemmeboende i åresvis som voksen). 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

...og stjålet over 40.000 fra deg...

Anonymkode: d9b8d...551

Vet om flere mødre som har opplevd slikt da barna sleit med psykisk sykdom og/eller rus. De har fremdeles kontakt med sine barn, tatt et oppgjør da ting har roet seg og kjemper fremdeles med barna sine  

Anonymkode: 20f8c...15b

[AnonymBruker]

Lillemy8 skrev (1 minutt siden):

Her blir det jo MER rettferdig at kun det «greie» barnet får en pengegave, fordi du allerede har brukt mye mer penger på det «ugreie» barnet (alt som ble stjålet og hjemmeboende i åresvis som voksen). 

Hun står selvsagt fritt til å gi gave til hvem hun vil. Får bare håpe barnet som gjorde feil får slippe å vite om det. 

Anonymkode: 20f8c...15b

[AnonymBruker]

Jeg tenker du selvsagt kan gi en gave på hva enn du ønsker til barnet du faktisk har kontakt med. 

Hvis jeg hadde vært det andre barnet, hadde jeg jo ikke forventet noen gave fra en forelder jeg ikke snakker med.

Anonymkode: 44b99...da0

[BeeKind]

Jeg har vokst opp med at foreldrene våre ga oss gaver og penger etter behov, ikke at ting skulle være likt. Ser ikke helt problemet. Hvis det ikke er naturlig å gi penger til den ene så betyr ikke det at du aldri kan gi til den andre 💛

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hun står selvsagt fritt til å gi gave til hvem hun vil. Får bare håpe barnet som gjorde feil får slippe å vite om det. 

Anonymkode: 20f8c...15b

Barnet som var voldelig, ekkelt og stjal burde vel komme å be om unnskyldning. Dette skjedde da barnet var myndig og voksen. Ikke snakk om et tenåringsopprør fra en 14-åring akkurat.

Anonymkode: d9b8d...551

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Barnet som var voldelig, ekkelt og stjal burde vel komme å be om unnskyldning. Dette skjedde da barnet var myndig og voksen. Ikke snakk om et tenåringsopprør fra en 14-åring akkurat.

Anonymkode: d9b8d...551

Barnet sleit fra tenårene og viste gode tegn på det. Barnet burde blitt tatt med til behandling for å finne ut hvor det gikk galt. Det ble ikke gjort og samtidig forvente en total endring bare fordi barnet ble 18 år. Barnet sleit jo helt frem til det sikkert har sjekket ut ting selv. 

Det er jo spesielt at barnet sleit så kraftig hjemme hos en fantastisk mamma, som hun mener hun var. Men samtidig klart seg med både jobb og samboer i senere tid. Hva barnet har gjort for endringer i eget liv, vet ikke jeg. Kanskje måtte sende seg selv i behandling og jobbe ut fra det. 

Uansett syns jeg alt virker rart når ts kun forsøkte samtaler med en tenåring som sliter så kraftig. 

Anonymkode: 20f8c...15b

[AnonymBruker]

Hvis du ønsker at søskene skal være uvenner for resten av livet så gir du alt til det ene før du dør så det andre ikke får noe.

Hadde ikke gjort noe, la de dele 50/50 

Anonymkode: fb8ed...504

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg har to barn som jeg alltid har vært helt alene med. Far dro sin veg da yngste var 1 år og eldste 4 år. Siden da har jeg oppdratt begge alene og stått for alt ansvaret. Da der dro din veg, bodde vi i en leid leilighet og eide ikke nåla i veggen. Jeg tok meg utdanning og fikk god jobb. I dag sitter jeg godt i det med både hus og hytte, en del penger på bok. Barna mine har greid seg bra, begge er etablerte med familie og barn. 
 

Jeg har nylig solgt boligen og flyttet til leilighet. Sitter med en del penger til overs, etter at jeg flyttet til leilighet. I tillegg til at jeg ligger an til å få en god pensjon. Har også en del oppspart. Jeg tenkte på å gi noe av pengene til barna. Men her har jeg lyst til å skjev dele litt. Det ene barnet mitt besøker meg ofte, jeg er selvskreven gjest der, både til jul og andre markeringer. De er ofte innom ellers og svært hjelpsomme. Det andre barnet mitt ser jeg nesten ikke. Vi har ett anstrengt forhold og det var jeg som satte ned foten da jeg opplevde at barnet var respektløst og utnyttet meg. Jeg kom til ett punkt der jeg var redd for barnet mitt. Og da måtte jeg sette grenser. Siden da har jeg ikke greid å forholde meg til dette barnet. 
 

Nå har jeg tenkt å gi noen hundretusen til det ene barnet mitt, som jeg har godt forhold til. Min søster mener jeg burde gi samme sum til begge ungene, også det barnet jeg ikke har kontakt med. Det vil jeg ikke, hvorfor i alle dager skal jeg gi til ett barn som ikke respekterer meg og som har behandlet meg veldig dårlig? Det er jo mine penger, hvorfor skal en såret meg til de grader få dem? 

 

Anonymkode: 92717...ced

Det kan ha gått galt der eldste var 4 og husker et liv med pappaen sin, mens yngste ikke gjorde det. Det kan være diagnoser far sleit med, siden han klarte å forlate kone og to barn. Diagnoser kan gå i arv og slå ut i senere tid.

Leser over innleggene dine flere ganger og danner meg flere tanker. 

Du setter barnet ditt ansvarlig for valg den tok som tenåring, som feil miljø, dårlig miljø, fulgte ikke råd, fullfører ikke ting. Så en tenåring som tar feil valg og ikke klarer å komme ut av det er dømt for alltid. Fordi den ikke klarte å be om hjelp eller lignende.

Du ser bedring i barnets liv nå skriver du en annen plass. Likevel forsøker du ikke en gang? Barnet ditt er forlatt til seg selv av to foreldre ved å ikke få nødvendig hjelp? Og forlatt i voksen alder fordi den gjorde feil da den sleit. 

Da får barnet enda en straff, ikke få like mye som den som tok riktige valg. 

Jeg syns barnet som sleit har fått straffer nok gjennom livet. 

Anonymkode: 20f8c...15b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Søkte du ikke hjelp via lege og slikt? 

Har dere aldri pratet om dette som skjedde. Med tanke på at barnet ditt nå har jobb og samboer så har det jo skjedd en endring. 

Anonymkode: 20f8c...15b

Ikke sant. Rart hvordan barnet fikk det veldig mye bedre etter å ha kommet seg vekk. Sikker på at det er to sider av denne saken her for å si det sånn. Hvem kontakter politiet for å kvitte seg med eget avkom!? Høres ut som fysisk eller psykisk sykdom han slet med, eventuelt begge deler. Og en forelder som ikke klarte å se og støtte han 

Anonymkode: 0909f...f41

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg vet ikke. Hvis jeg hadde visst det så hadde jeg gjort det jeg kunne for å stoppe det. Men det var utenfor mitt handlingsrom. Barnet hadde en normal oppvekst, men havnet i et dårlig miljø på videregående. Til tross for OK vitnemål kom barnet aldri i gang med utdanning. Jeg spurte, motiverte og stilte krav om at barnet måtte jobbe og betale for seg hjemme. Barnet bodde hos meg og betalte ingenting. Dette vedvarte, barnet hadde ugreie venner , det vil si at de var ugreie mot andre. Barnet levde av meg, jeg gikk på nåler i mitt eget hjem fordi barnet kunne bli sinna på meg fordi jeg gjorde noe så banalt som å ta oppvasken midt på dagen, da barnet sov. Dette pågikk i flere år. Alle disse årene prøvde jeg å snakke med barnet, om å få seg jobb, begynne å studere eller jobbe. Jeg rådet barnet til å søke hjelp hos nav, fastlege, psykolog. Tilbydde meg å hjelpe med jobbsøking. Snakket med bekjente og skaffet barnet jobber som ble avvist av barnet. Hva mer kunne jeg ha gjort? 
 

Barnet begynte etter hvert å stjele fra meg, i starten var det små beløp fra lommeboka. Jeg turte ikke å si noe, i frykt for barnets reaksjon. Begynte heller å unngå kontanter. Det toppet seg da barnet hadde brukt min nettbank og tømt brukskontoen min, overført pengene til sin egen konto. Det var heldigvis bare snakk om 40000kr. Jeg ba barnet om å flytte ut mange ganger, men uten at det skjedde. Barnet lo av meg, trakasserte meg daglig fordi jeg maste om jobb, økonomisk bidrag og at jeg var lei av å rydde og vaske etter barnet. Jeg ble også dyttet, skreket til og kastet ting etter. Det ødela meg psykisk, jeg klarte tilslutt ikke mer. Så jeg måtte til slutt ha hjelp av politiet til å få barnet til å flytte ut. Det var veldig vanskelig og vondt, men det eneste som hjalp. Da hadde jeg mast i over to år på at barnet skulle flytte.

Barnet har i ettertid fått seg jobb og samboer. 
 

Nei, jeg har aldri utsatt barna for vold, overgrep eller noe sånt. Jeg har fulgt opp så godt jeg kunne, stått på for dem og vært tilstede. Jeg vet ikke hvordan det ene barnet havnet i så dårlig miljø og det andre barnet havnet i et godt miljø. Jeg vet enda ikke hva mer jeg kunne ha gjort for å hjelpe barnet mitt utover det jeg gjorde. 

Anonymkode: 92717...ced

Jeg skjønner at det var sårende men her tenker jeg at det barnet hadde også vondt, og det er sikkert noe som har skjedd. Og kanskje det barnet er noe svakere psykisk og hadde gitt begge likt. Bare tenk på det barnet og alle opplevelser det hadde, og følelsene som førte til slik oppførsel... 

Anonymkode: 0048d...f8e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Barnet har i ettertid fått seg jobb og samboer. 

Skulle likt å hørt dette barnets side. 

Hvorfor ingen kontakt nå da? Når denne personen lever er tilnærmet normalt liv? 

Anonymkode: 906f8...75d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Barnet sleit fra tenårene og viste gode tegn på det. Barnet burde blitt tatt med til behandling for å finne ut hvor det gikk galt. Det ble ikke gjort og samtidig forvente en total endring bare fordi barnet ble 18 år. Barnet sleit jo helt frem til det sikkert har sjekket ut ting selv. 

Det er jo spesielt at barnet sleit så kraftig hjemme hos en fantastisk mamma, som hun mener hun var. Men samtidig klart seg med både jobb og samboer i senere tid. Hva barnet har gjort for endringer i eget liv, vet ikke jeg. Kanskje måtte sende seg selv i behandling og jobbe ut fra det. 

Uansett syns jeg alt virker rart når ts kun forsøkte samtaler med en tenåring som sliter så kraftig. 

Anonymkode: 20f8c...15b

Har du ikke lest hele innlegget? Barnet havnet først i et dårlig miljø på videregående skole, men hadde normale karakterer og ikke høyt fravær. Jeg var i kontakt med både helsesøster og skolerådgivere på vgs, som alle mente at det ikke var noe grunn til bekymring, fordi reglene på skolen ble fulgt, hadde lite fravær osv. Det skjærte seg først når han var ferdig med vgs. Barnet begynte ikke å studere eller jobbe, lå mye hjemme, og det ballet på seg. Men ja, jeg kunne bare snakke  og forsøke å overtale til å oppsøke lege, psykolog og nav, barnet mente selv gjennom alle årene hjemme at dette var tull og unødvendig. Ble aggressiv da jeg nevnte dette .
 

Skulle jeg ha fysisk bundet barnet fast og fysisk tvunget til psykolog, lege eller nav mener du? Hadde det hjulpet på relasjonen vår? Eller tror du barnet hadde vært veldig positiv til eventuell behandling fordi jeg utøvde tvang? Ikke at jeg er fysisk istand til det, men det å utøve fysisk tvang er ulovlig og styrker ingen relasjoner. Barnet har aldri  hatt behov for lege eller psykolog hjelp, ifølge barnet selv. Og det skal MYE til for å få igjennom tvungen psykisk helsevern. Og det er kun i denne tråden folk er overbevist om at barnet mitt er psykisk syk og sliter alvorlig.
 

Jeg har aldri kalt meg selv en fantastisk mor, men jeg ser fremdeles ikke hvordan jeg kunne tvinge et voksent barn i 20 årene til psykolog, nav, eller andre steder. 

Anonymkode: 92717...ced

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Har du ikke lest hele innlegget? Barnet havnet først i et dårlig miljø på videregående skole, men hadde normale karakterer og ikke høyt fravær. Jeg var i kontakt med både helsesøster og skolerådgivere på vgs, som alle mente at det ikke var noe grunn til bekymring, fordi reglene på skolen ble fulgt, hadde lite fravær osv. Det skjærte seg først når han var ferdig med vgs. Barnet begynte ikke å studere eller jobbe, lå mye hjemme, og det ballet på seg. Men ja, jeg kunne bare snakke  og forsøke å overtale til å oppsøke lege, psykolog og nav, barnet mente selv gjennom alle årene hjemme at dette var tull og unødvendig. Ble aggressiv da jeg nevnte dette .
 

Skulle jeg ha fysisk bundet barnet fast og fysisk tvunget til psykolog, lege eller nav mener du? Hadde det hjulpet på relasjonen vår? Eller tror du barnet hadde vært veldig positiv til eventuell behandling fordi jeg utøvde tvang? Ikke at jeg er fysisk istand til det, men det å utøve fysisk tvang er ulovlig og styrker ingen relasjoner. Barnet har aldri  hatt behov for lege eller psykolog hjelp, ifølge barnet selv. Og det skal MYE til for å få igjennom tvungen psykisk helsevern. Og det er kun i denne tråden folk er overbevist om at barnet mitt er psykisk syk og sliter alvorlig.
 

Jeg har aldri kalt meg selv en fantastisk mor, men jeg ser fremdeles ikke hvordan jeg kunne tvinge et voksent barn i 20 årene til psykolog, nav, eller andre steder. 

Anonymkode: 92717...ced

De var ikke bekymret fordi barnet fulgte skolegangen, så du ga deg selv om du egentlig var bekymret  

Hadde meldt bekymring til lege fremfor alt annet. 

Jeg ser at du ikke kaller deg det, men du ramser opp barnet sine feil og dine gode sider. Hva med motsatt? 

Hva om faren og barnet har samme diagnoser? Hva om barnet ditt egentlig var utsatt for et overgrep i den tiden og taklet det slik? 

Anonymkode: 20f8c...15b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Det kan ha gått galt der eldste var 4 og husker et liv med pappaen sin, mens yngste ikke gjorde det. Det kan være diagnoser far sleit med, siden han klarte å forlate kone og to barn. Diagnoser kan gå i arv og slå ut i senere tid.

Leser over innleggene dine flere ganger og danner meg flere tanker. 

Du setter barnet ditt ansvarlig for valg den tok som tenåring, som feil miljø, dårlig miljø, fulgte ikke råd, fullfører ikke ting. Så en tenåring som tar feil valg og ikke klarer å komme ut av det er dømt for alltid. Fordi den ikke klarte å be om hjelp eller lignende.

Du ser bedring i barnets liv nå skriver du en annen plass. Likevel forsøker du ikke en gang? Barnet ditt er forlatt til seg selv av to foreldre ved å ikke få nødvendig hjelp? Og forlatt i voksen alder fordi den gjorde feil da den sleit. 

Da får barnet enda en straff, ikke få like mye som den som tok riktige valg. 

Jeg syns barnet som sleit har fått straffer nok gjennom livet. 

Anonymkode: 20f8c...15b

For det første. Faren til barna var en helt normal mann, ikke snakk om vold eller overgrep der. Forholdet vårt tok slutt og han flyttet tilbake til sin hjemby, som er på den andre siden av landet. Jeg ble værende fordi jeg hadde all min familie her. Barna har møtt faren sin i feriene, fra de var ganske små til de kom i tenårene. Far har etablert seg med ny familie i etterkant av bruddet vårt. Det barnet som har kontakt med meg har også noe kontakt med far. Far har ingen psykiske diagnoser, kun fysiske. 
 

Jeg dømmer ikke barnet mitt for å havne i dårlig miljø. Og barnet mitt var ikke tenåring da den psykiske og fysiske volden ovenfor meg foregikk. Da var barnet i 20 årene, myndig og ansvarlig for sine handlinger. Barnet mitt er og har alltid vært tilregnelig. Barnet har aldri bedt om hjelp. Men aldri tatt i mot hjelp, som barnet ble tilbudt. Det er en forskjell. Og det å stjele 40000kr fra min bankkonto er ikke noe man gjør tilfeldig, eller i sinne. Det var nøye planlagt over tid. 

Jeg har gått til psykolog i ettertid for å finne meg selv igjen. Jeg var nedbrutt og slet med angst etter årene det barnet bodde hjemme. Og jeg er dessverre ikke sterkere enn at jeg enda er redd for at barnet skal dukke opp her for å skade meg. 

Anonymkode: 92717...ced

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

For det første. Faren til barna var en helt normal mann, ikke snakk om vold eller overgrep der. Forholdet vårt tok slutt og han flyttet tilbake til sin hjemby, som er på den andre siden av landet. Jeg ble værende fordi jeg hadde all min familie her. Barna har møtt faren sin i feriene, fra de var ganske små til de kom i tenårene. Far har etablert seg med ny familie i etterkant av bruddet vårt. Det barnet som har kontakt med meg har også noe kontakt med far. Far har ingen psykiske diagnoser, kun fysiske. 
 

Jeg dømmer ikke barnet mitt for å havne i dårlig miljø. Og barnet mitt var ikke tenåring da den psykiske og fysiske volden ovenfor meg foregikk. Da var barnet i 20 årene, myndig og ansvarlig for sine handlinger. Barnet mitt er og har alltid vært tilregnelig. Barnet har aldri bedt om hjelp. Men aldri tatt i mot hjelp, som barnet ble tilbudt. Det er en forskjell. Og det å stjele 40000kr fra min bankkonto er ikke noe man gjør tilfeldig, eller i sinne. Det var nøye planlagt over tid. 

Jeg har gått til psykolog i ettertid for å finne meg selv igjen. Jeg var nedbrutt og slet med angst etter årene det barnet bodde hjemme. Og jeg er dessverre ikke sterkere enn at jeg enda er redd for at barnet skal dukke opp her for å skade meg. 

Anonymkode: 92717...ced

Hadde barnet ditt passord da? 

Så du mener barnet ditt brått ble psykopat? 

Anonymkode: 20f8c...15b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

De var ikke bekymret fordi barnet fulgte skolegangen, så du ga deg selv om du egentlig var bekymret  

Hadde meldt bekymring til lege fremfor alt annet. 

Jeg ser at du ikke kaller deg det, men du ramser opp barnet sine feil og dine gode sider. Hva med motsatt? 

Hva om faren og barnet har samme diagnoser? Hva om barnet ditt egentlig var utsatt for et overgrep i den tiden og taklet det slik? 

Anonymkode: 20f8c...15b

Meldt bekymring til lege for hva? At barnet hadde gode karakter, lite fravær og følger skolen regler på vgs? Men jeg som mamma liker ikke vennene hans? Som skolerådgivere der sa, jeg som mor kan ikke kontrollere hvem barnet mitt på 17-19 år er med på skolen eller har som venner. Dessuten var ingen av vennene kriminelle, men mer ambisjonsløse og stygge i kjeften. 
 

Faren har ingen diagnoser og barnet har heller ingen diagnoser jeg vet om. Faren er en helt normal mann, som nå er gift på nytt har ny kone og fått to barn til. Ingen av barna mine har vært utsatt for overgrep av far. Barnet det er snakk om her begynte ikke i barnehage før 4 årsalderen, barnet var da hjemme med meg på heltid jeg var med barnet 24/7. 

Anonymkode: 92717...ced

[AnonymBruker]

Har (heldigvis) ikke barn selv, men har tre søsken. Eldste bror var/er et gedigent rassh*l, også mot vår felles mor. Da hun døde kom han ikke i begravelsen og betalte ikke sin andel av kransen. På tross av at hun omtrent var den eneste som orket å ta telefonen når han ringte. 

Så ja, jeg skjønner deg ts. Har ikke lest alt her, men å være drittsekk skal ikke belønnes i min verden.

Ville muligens koblet på en advokat for å skrive testamente om du skulle falle fra brått.

Ut over det: Før du ligger i pennalet, er det opp til deg hva du bruker dine penger på. Du kan gå på fylla i Puerto Rico, kjøpe deg Tesla, reise på cruise...eller gi bort pengegaver. Hva med en kombo? 

Den dagen du dør, får de etterlatte kun innsyn i kontobevegelser for de siste 3 månedene. Er det ikke noe å arve, så er det ikke noe å arve, testamente eller ei. 

Anonymkode: 74926...c0b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Har (heldigvis) ikke barn selv, men har tre søsken. Eldste bror var/er et gedigent rassh*l, også mot vår felles mor. Da hun døde kom han ikke i begravelsen og betalte ikke sin andel av kransen. På tross av at hun omtrent var den eneste som orket å ta telefonen når han ringte. 

Så ja, jeg skjønner deg ts. Har ikke lest alt her, men å være drittsekk skal ikke belønnes i min verden.

Ville muligens koblet på en advokat for å skrive testamente om du skulle falle fra brått.

Ut over det: Før du ligger i pennalet, er det opp til deg hva du bruker dine penger på. Du kan gå på fylla i Puerto Rico, kjøpe deg Tesla, reise på cruise...eller gi bort pengegaver. Hva med en kombo? 

Den dagen du dør, får de etterlatte kun innsyn i kontobevegelser for de siste 3 månedene. Er det ikke noe å arve, så er det ikke noe å arve, testamente eller ei. 

Anonymkode: 74926...c0b

Ja, jeg synes også man er ansvarlig for sine handlinger når man er voksen. Jeg har planer om å ta kontakt med en advokat og skrive ett skikkelig testament. Jeg skal unne meg en god alderdom og er der at jeg ikke orker å være med noen jeg er redd for og som har behandlet meg så dårlig. Frykten sitter i ryggmargen. Og jeg vil ikke tilbake dit. 

Anonymkode: 92717...ced