Forskjellsbehandling ved vektnedgang

[AnonymBruker]

Jeg har alltid vært på slanker’n, helt siden jeg var 12 år og var den store jenta i klassen som alltid ble valgt sist i gymmen. Nå, i en alder av 35, tok jeg tak i livsstilen min og helsa etter en kreftsykdom og strevsom behandling. 

Har til nå gått ned mellom 30-40 kg og er kjempestolt som middels normalvektig. Har alltid vært en glad person som elsker klær, og alltid har shoppa mye.

Nå, som tidligere, elsker jeg fortsatt å shoppe klær og sette sammen outfits, men nå uten å tenke på hvordan jeg kan skjule kroppen min på best mulig måte. Det er her jeg oppdaga til min store sorg, forskjellsbehandlingen man får i klesbutikker.

Man blir møtt med smil og de ansatte spør om jeg vil ha hjelp, og på frisørsalongen er de mer gira og kreative på klippen. Nå er det også mye mer snakking, fliring, og tilbud om kaffe fra kaffebrenneriet uten å måtte betale ekstra. I tillegg merka jeg før at når jeg skulle fikse bryn og negler at andre kunder ble møtt mer positivt enn meg som kraftig overvektig. Sånn har det ikke vært før. 

For ikke å snakke om resturantene.. 

Alt dette er sammenlignbart siden jeg har vært hos samme salonger og butikker i hjembyen min (Oslo).

Noen som opplever samme? Hvordan kan jeg snu denne «sorgen» som nesten har gjort at jeg vil handle på nett. 

 

Anonymkode: 50c3a...c3c

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det handler om at de er mer selvsikre på hva de kan tilby deg og hjelpe deg med som normalvektig. Klær tilpasset de med fedme eller høy overvekt er snevert og ofte bare større versjoner av klær til normalvektige. Altså er de sjeldent særlig flatterende fordi formen er helt feil. Det er vanskeligere å gjøre en god jobb når 75% av verktøykassen til de ansatte i klesbutikker og frisører er tilpasset normalvektige. 

Anonymkode: 22ad7...6df

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg tenker at det handler om at de er mer selvsikre på hva de kan tilby deg og hjelpe deg med som normalvektig. Klær tilpasset de med fedme eller høy overvekt er snevert og ofte bare større versjoner av klær til normalvektige. Altså er de sjeldent særlig flatterende fordi formen er helt feil. Det er vanskeligere å gjøre en god jobb når 75% av verktøykassen til de ansatte i klesbutikker og frisører er tilpasset normalvektige. 

Anonymkode: 22ad7...6df

Ts her. For et konkret og godt svar, dette har jeg ikke tenkt på!! Har du selv erfaring fra bransjen?

Anonymkode: 50c3a...c3c

[AnonymBruker]

Kan det være at du også utstråler noe annet enn før? At du har mer selvtillit kanskje? 

Anonymkode: b7d76...e4b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Jeg har alltid vært på slanker’n, helt siden jeg var 12 år og var den store jenta i klassen som alltid ble valgt sist i gymmen. Nå, i en alder av 35, tok jeg tak i livsstilen min og helsa etter en kreftsykdom og strevsom behandling. 

Har til nå gått ned mellom 30-40 kg og er kjempestolt som middels normalvektig. Har alltid vært en glad person som elsker klær, og alltid har shoppa mye.

Nå, som tidligere, elsker jeg fortsatt å shoppe klær og sette sammen outfits, men nå uten å tenke på hvordan jeg kan skjule kroppen min på best mulig måte. Det er her jeg oppdaga til min store sorg, forskjellsbehandlingen man får i klesbutikker.

Man blir møtt med smil og de ansatte spør om jeg vil ha hjelp, og på frisørsalongen er de mer gira og kreative på klippen. Nå er det også mye mer snakking, fliring, og tilbud om kaffe fra kaffebrenneriet uten å måtte betale ekstra. I tillegg merka jeg før at når jeg skulle fikse bryn og negler at andre kunder ble møtt mer positivt enn meg som kraftig overvektig. Sånn har det ikke vært før. 

For ikke å snakke om resturantene.. 

Alt dette er sammenlignbart siden jeg har vært hos samme salonger og butikker i hjembyen min (Oslo).

Noen som opplever samme? Hvordan kan jeg snu denne «sorgen» som nesten har gjort at jeg vil handle på nett. 

 

Anonymkode: 50c3a...c3c

Jeg har også opplevd det samme, men jeg har gått fra tynn til tykk, og syns det er helt utrolig at det er så forskjellsbehandling. Og ikke bare på service, men også i jobbsammenheng og blant kollagaer. 

Vi prøver også å få barn, og alt er tipp topp hos meg, men mannen har svært lav sædkvalitet. Allikvel får jeg beskjed av kjente at det løser seg sikket hvis jeg bare går ned litt i vekt (ikke av lengene, vel og merkr: klinikken mener at jeg ikke trenger å gå ned fordi alt er bra og jeg er sunn og frisk). Det bare antas at det meg og min vekt som er problemet fordi jeg er tykk. 

 

Anonymkode: 5a8e3...e92

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Ts her. For et konkret og godt svar, dette har jeg ikke tenkt på!! Har du selv erfaring fra bransjen?

Anonymkode: 50c3a...c3c

Det kan også være at de synes det er vanskelig å si noe uten å si noe som kan virke krenkende eller sårende. Spesielt hvis klærne ikke sitter helt som de skal. 

Har lest et par tråder her inne hvor kunden har blitt sur fordi den ansatte i butikken har bommet på størrelsen. 

Anonymkode: 69b7c...e4c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Jeg tenker at det handler om at de er mer selvsikre på hva de kan tilby deg og hjelpe deg med som normalvektig. Klær tilpasset de med fedme eller høy overvekt er snevert og ofte bare større versjoner av klær til normalvektige. Altså er de sjeldent særlig flatterende fordi formen er helt feil. Det er vanskeligere å gjøre en god jobb når 75% av verktøykassen til de ansatte i klesbutikker og frisører er tilpasset normalvektige. 

Anonymkode: 22ad7...6df

Jeg har jobbet i klesbutikk i flere år og syns ikke det var noe problem. 

Å være i møtekommende, blid og hyggelig kan man være mot alle, og er det noen som er store eller kortere enn "normalen" får man bare en ekstra utfordring.

Er man veldig overvektig går man ofte heller ikke i de butikkene man vet at det er klær som ikke passer, akkurat som at normalvektige ikke går i butikker med ekstra store størrelser. 

Vekta spiller vel ingen rolle for en frisør? 😅

Anonymkode: 5a8e3...e92

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Kan det være at du også utstråler noe annet enn før? At du har mer selvtillit kanskje? 

Anonymkode: b7d76...e4b

Dette hører jeg ofte fra de som ikke har stått i skoa til oss som opplever dette, for min del er svaret nei.

Jeg var veldig trygg på meg og kroppen min da jeg var feit og er like trygg og selvsikker nå. Jeg skjønner at det er lett å tro at alle feitinger er usikre og føler seg ekle men slik har det virkelig aldri vært for meg. 
Forskjellen ligger helt klart og tydelig på motparten. Folk behandler tykke og tynne kropper ulikt og det går igjen i alle sammenhenger. Jeg gikk ned i vekt for å få helsehjelp jeg ikke fikk som tykk, som tynn ble jeg endelig tatt på alvor, problemene mine var aldri vektrelaterte. 
 

Anonymkode: 09f67...242

[AnonymBruker]

Jeg gikk ned 30 kg, fra 85 til 55, det tok lang tid før hodet fulgte med. Så en gang gikk jeg inn på Zizzi, der var jeg vant til å handle. Da kom den ene ansatte bort til meg og spurte "hva gjør du her?". Så det kan bli gæli, åkke som ... 

Anonymkode: a2795...1c9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg har alltid vært på slanker’n, helt siden jeg var 12 år og var den store jenta i klassen som alltid ble valgt sist i gymmen. Nå, i en alder av 35, tok jeg tak i livsstilen min og helsa etter en kreftsykdom og strevsom behandling. 

Har til nå gått ned mellom 30-40 kg og er kjempestolt som middels normalvektig. Har alltid vært en glad person som elsker klær, og alltid har shoppa mye.

Nå, som tidligere, elsker jeg fortsatt å shoppe klær og sette sammen outfits, men nå uten å tenke på hvordan jeg kan skjule kroppen min på best mulig måte. Det er her jeg oppdaga til min store sorg, forskjellsbehandlingen man får i klesbutikker.

Man blir møtt med smil og de ansatte spør om jeg vil ha hjelp, og på frisørsalongen er de mer gira og kreative på klippen. Nå er det også mye mer snakking, fliring, og tilbud om kaffe fra kaffebrenneriet uten å måtte betale ekstra. I tillegg merka jeg før at når jeg skulle fikse bryn og negler at andre kunder ble møtt mer positivt enn meg som kraftig overvektig. Sånn har det ikke vært før. 

For ikke å snakke om resturantene.. 

Alt dette er sammenlignbart siden jeg har vært hos samme salonger og butikker i hjembyen min (Oslo).

Noen som opplever samme? Hvordan kan jeg snu denne «sorgen» som nesten har gjort at jeg vil handle på nett. 

 

Anonymkode: 50c3a...c3c

Jeg tenker også at man må ta ansvar selv for hva man skal fokusere på. Skal du virkelig la dette bli en sorg nå som livet ditt egentlig er så mye lettere? Det er mye man projiserer uten at andre egentlig tenker særlig over din kropp. Ansatte i klesbutikk kan bli stressa av at de vet at de ikke har noe særlig å tilby deg. Tannlegen kan få et tankefullt blikk fordi han er usikker på om stolen hans holder. Og det er faktisk helt normalt at når det gjelder romantikk kikker man mest etter normalvektige kropper. Tenk at du var hvertfall heldig og hadde noe du kunne endre på selv. Tenk på de som er funksjonshemmet eller dekket av selvskadingsarr.

Anonymkode: e4158...687

[AnonymBruker]

Jeg har redusert vekta fra BMI 40 til 19, og har egentlig ikke opplevd at vekttapet gir så stor forskjell i hvordan jeg blir behandlet.  Er godt voksen og ikke pen, uansett vekt, så det kan kanskje ha med saken å gjøre.  Fremdeles er det setet ved siden av mitt som er det siste som blir tatt på bussen, hver eneste gang, til tross for at det nå er god plass ved siden av meg.  Frisør var spesielt vanskelig for meg, det var liksom aldri mulig å komme i noen dialog om hvilken klipp som ville passe best til meg.  En gang spurte jeg faktisk en frisørbekjent (som hadde tatt et par glass), og hun mente frisøren ville bli redd for at jeg trodde en bestemt frisyre nettopp ville kunne gjøre meg "pen" - og da hadde skuffelsen min blitt så stor...

Jo, forresten, i helsevesenet merker jeg stor forskjell.  Jeg har diabetes (2).  Da jeg var på mitt største, var dette utelukkende noe jeg hadde forårsaket selv, jeg var nok litt dum og var en belastning for samfunnet.  Sier jeg i dag til eksempelvis en ny lege at jeg har sykdommen antar de umiddelbart at det er type 1.  Når jeg parerer det, får jeg nesten utelukkende høre at jeg er meget uheldig, og at jeg må ha arvet anleggene for dette (ja, begge foreldre er rammet) og at jeg *nesten* uansett ikke ville kunne unngått diagnosen. De forstår etter at jeg har innrømmet tidligere fedme, altså.

 

Anonymkode: 4bd83...66c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Jeg har redusert vekta fra BMI 40 til 19, og har egentlig ikke opplevd at vekttapet gir så stor forskjell i hvordan jeg blir behandlet.  Er godt voksen og ikke pen, uansett vekt, så det kan kanskje ha med saken å gjøre.  Fremdeles er det setet ved siden av mitt som er det siste som blir tatt på bussen, hver eneste gang, til tross for at det nå er god plass ved siden av meg.  Frisør var spesielt vanskelig for meg, det var liksom aldri mulig å komme i noen dialog om hvilken klipp som ville passe best til meg.  En gang spurte jeg faktisk en frisørbekjent (som hadde tatt et par glass), og hun mente frisøren ville bli redd for at jeg trodde en bestemt frisyre nettopp ville kunne gjøre meg "pen" - og da hadde skuffelsen min blitt så stor...

Jo, forresten, i helsevesenet merker jeg stor forskjell.  Jeg har diabetes (2).  Da jeg var på mitt største, var dette utelukkende noe jeg hadde forårsaket selv, jeg var nok litt dum og var en belastning for samfunnet.  Sier jeg i dag til eksempelvis en ny lege at jeg har sykdommen antar de umiddelbart at det er type 1.  Når jeg parerer det, får jeg nesten utelukkende høre at jeg er meget uheldig, og at jeg må ha arvet anleggene for dette (ja, begge foreldre er rammet) og at jeg *nesten* uansett ikke ville kunne unngått diagnosen. De forstår etter at jeg har innrømmet tidligere fedme, altså.

Anonymkode: 4bd83...66c

Jeg tror ikke på dette. Alt du skriver her tyder på at du fremdeles er overvektig. 

Anonymkode: ef1d5...6af

[AnonymBruker]

Jeg har ikke prøvd å være overvektig, men jeg har gyllenblondt hår, og i et par år farget jeg det mørkebrunt. Jeg ble helt usynlig, det var både rart, litt deilig, og litt plagsomt. Før det var jeg ikke klar over hvor mye ekstra oppmerksomhet (både positivt og negativt) håret ga meg. Som brunette var jenter vennligere, som blond var (er) gutter, menn og eldre kvinner vennligere. (Eldre menn har heldigvis aldri vært opptatt av meg, sikkert fordi jeg er tynn og ikke har pupper).

Anonymkode: 7765e...86d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Jeg tror ikke på dette. Alt du skriver her tyder på at du fremdeles er overvektig. 

Anonymkode: ef1d5...6af

Det er opp til deg, håper du gleder deg over å tenke sånn!

Anonymkode: 4bd83...66c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Det er opp til deg, håper du gleder deg over å tenke sånn!

Anonymkode: 4bd83...66c

Overhodet ikke. Jeg er helt objektiv her. 

Anonymkode: ef1d5...6af

[Hannabanna]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Overhodet ikke. Jeg er helt objektiv her. 

Anonymkode: ef1d5...6af

Du avsporer og av en eller annen grunn tror du kan lese folks vekt gjennom ett innlegg. Totalt unødvendige innlegg av deg her. 

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg tenker at det handler om at de er mer selvsikre på hva de kan tilby deg og hjelpe deg med som normalvektig. Klær tilpasset de med fedme eller høy overvekt er snevert og ofte bare større versjoner av klær til normalvektige. Altså er de sjeldent særlig flatterende fordi formen er helt feil. Det er vanskeligere å gjøre en god jobb når 75% av verktøykassen til de ansatte i klesbutikker og frisører er tilpasset normalvektige. 

Anonymkode: 22ad7...6df

Jeg merker forskjell på hvordan mennesker behandler meg innenfor BMI lett overvekt, altså at man passer str L og XL som de fleste fører. 
 

Nå ber ikke jeg om hjelp i butikkene, men jeg tenker på hvordan man møtes av folk generelt. 

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Dette hører jeg ofte fra de som ikke har stått i skoa til oss som opplever dette, for min del er svaret nei.

Jeg var veldig trygg på meg og kroppen min da jeg var feit og er like trygg og selvsikker nå. Jeg skjønner at det er lett å tro at alle feitinger er usikre og føler seg ekle men slik har det virkelig aldri vært for meg. 
Forskjellen ligger helt klart og tydelig på motparten. Folk behandler tykke og tynne kropper ulikt og det går igjen i alle sammenhenger. Jeg gikk ned i vekt for å få helsehjelp jeg ikke fikk som tykk, som tynn ble jeg endelig tatt på alvor, problemene mine var aldri vektrelaterte. 
 

Anonymkode: 09f67...242

Min erfaring også, og jeg hadde ikke fedme men BMI på 26 kontra alt fra 18-24. 

Jeg opplever endringen for min del skjer en plass rundt 24-25, og har aldri foreløpig kommet over i fedme grad 1. 

Det var aldri meg, jeg var bare meg selv og fikk ikke bedre selvbilde av å være normalvektig/slank.

Jeg bare ble behandlet bedre, og slapp jevnlige stygge kommentarer. 
 

Fikk et par som tynn og, men det var mye sjeldnere. 

[Hannabanna]

Jeg gikk for noen år siden ned over 30 kg som deg TS. Nå følte jeg meg ikke komfortabel i min egen kropp når jeg var såpass stor og det henger fremdeles igjen. Men spesielt de dagene jeg er fornøyd med utseende (så jeg tror selvtillit spiller en rolle her) så er alle fra han som står i kassa på Kiwi til nabobordet når jeg er ute med venner hyggeligere og mer imøtekommende. Opplever også veldig mye oppmerksomhet og flørting. Men jeg klarer ikke å kjenne meg igjen i den sorgen du beskriver. Er det en sorg over at du nå blir behandlet bedre eller føler at du blir det? Så klart så kan jeg kjenne på irritasjon når samme menneske som nesten overså meg da jeg var stor plutselig er kjempehyggelig. Men det har også gått andre veien. Jeg opplevde at enkelte venninner som er litt runde de også, men jeg har alltid vært størst reagerte negativt på vektnedgangen min. Jeg gjore det feil, jeg var for opphengt i vekta og utseende (selv om jeg ikke som dem sender 3 snapper dagen når de går ned i vekt og trener, er en del jojoslankere i omgangskretsen). Spesielt ei vennine var ganske ekstrem, hun prøvde blandt annet å overtale meg til å innse at dette ikke ville vare og at jeg ville være lykkeligere hvis jeg slo meg til ro med å være overvektig. Alt var galt, måten jeg kledde meg på, når jeg sminket meg en skjelden gang hadde jeg forandret personlighet og om vi tok noen glass vin ute så tålte hun ekstremt dårlig at menn la ann på meg. Før har det nesten alltid vært henne som har fått oppmerksomheten. Nå er jeg heldig tror jeg også, for jeg så ikke eldre ut og jeg mener at jeg ser mye penere ut i ansiktet etter jeg gikk ned i vekt. Det var en del trekk som kom fram. I tillegg er det herlig å følge med andre på tur, kunne gå vandreturer uten p sinke hele gjengen og føle seg sterk og sunn. Etter noen år har jeg lært meg til å drite i hva andre mener om min vektnedgang eller hvordan jeg blir møtt.. det synes jeg du også burde prøve på. Ikke føle en sorg fordi du blir møtt positivt?

[AnonymBruker]

Det verste er at det skjer hos legen. Er man overvektig er det ALT noen leger ser, som om ikke pasienten vet noen ting om sin egen kropp. 

Anonymkode: 01964...133

[AnonymBruker]

Har det siste året gått ned 25 kilo, men jeg kan ikke si at jeg merker noe forskjell på hvordan ansatte i klesbutikker behandler meg. Har stort sett alltid opplevd å bli møtt på en trivelig måte og fått god service.

Men: Jeg merker at jeg har endret meg i måten jeg er på i klesbutikker. Jeg er mindre usikker og skamfull. Det tror jeg gjør at jeg kanskje tidvis kan oppfatte det som at den andre behandler meg bedre, men det er nok kun fordi jeg sender ut noe mer positivt som gjør at det jeg sitter igjen mer er bedre stemning.

Om det gir mening

 

Anonymkode: 4d93d...e08