Fornektelse, greier ikke akseptere dødsfall

[AnonymBruker]

Tittelen er litt misvisende, jeg vet at jeg er irrasjonell i å ikke helt ville tro på at avdøde faktisk er borte men det er vel et håp eller ønsketenkning at han fortsatt er her.

Min bror tok selvmord, selv nå, lenge etterpå tar jeg meg i å fantasere om at han fortsatt er her. At han ikke tok selvmord men lurte oss alle og lever et nytt og bedre liv en annen plass. Fri fra alle problemene sine, lykkelig og fullt ut.

Jeg var kontaktpersonen til alt det offentlige, håndterte dødsboet, politiet, tingrett, skifterett, krematoriet, kirkekontoret, fikk presten på døra med dødsbudskapet og alle de tingene så jeg vet at han faktisk er død men jeg så han aldri. Jeg tror det er litt av årsaken til at jeg på en måte mater denne fantasien om at han bare lurte systemet og kom seg ut. Jeg er så sint på han fordi han forlot oss og savner han så mye. Jeg tror også helt og fullt at om noen hadde greid et slikt kunststykke det må være å lure alt og alle så er det han. Det var også noe vi spøkte om flere ganger. At om han vant EuroJackpoten så kom han til å forsvinne. Så da nærer jeg den fantasien bare bittelitt på det jeg som sagt vet at er irrasjonelle vis. Jeg tar meg i å se etter tegn som i dag da jeg fikk en e-post fra apple der de ba meg svare på erfaringen med kundeservice, jeg har ikke vært i kontakt med apple så da må det ha vært min bror, ute i verden, glad og fri, han trengte vel service på en telefon eller noe i farten og brukte min e-post. Det føles litt som en intern spøk han lar meg være del av. 
 

Sånn ser min sorg ut akkurat nå, det er helt greit. Sorg er også irrasjonelt, fantasier og håp om å møtes igjen en vakker dag.

Jeg deler dette i tilfelle noen andre har lignende erfaringer eller står midt i det og føler seg litt sprø. Det er normalt, sorg er rart.

Anonymkode: 79096...202

[Nuttery]

Dette er kanskje ikke helt sammenlignbart, men i forbindelse med dødsfall til både min morfar og farfar hadde jeg lenge lignende tanker som deg. Jeg «visste» at de var døde, men en eller annen ting inni meg sa at det var fleip. At de levde der ute. Flere ganger «så» jeg dem, og det bidro til følelsen av at de fortsatt var i live. Jeg «så» dem i forbipasserende biler, gående et stykke unna osv. 

Det er en veldig absurd følelse, men fortsatt veldig reelt. Jeg tror det er hjernens måte å forsøke å prosessere et tap på.

[AnonymBruker]

Kondolerer så mye ♥️

Jeg gikk rundt og «så» bestevennen min på gata i mange år. Jeg fikk heller ikke sett ham. Det blir mer virkelig når man får sett den døde. Jeg tror dette er en del av sorgprosessen din. Du har kanskje ikke akseptert helt at han faktisk er borte. Det kan ta tid. Nå trenger du denne fantasien. Jeg tror at du med tiden vil akseptere at han er borte. Jeg ser ikke lenger vennen min på gata. 
 

Ønsker deg alt godt ♥️

Anonymkode: f76e8...796

[AnonymBruker]

Kjære ts.

Kondolerer 🧡

Jeg mistet ganske brått min samboer, og selv om jeg så han død, har jeg problemer med å skjønne at han er død, skjønner ikke hvor han er hen og at han aldri kommer tilbake, og nå er det 19 måneder siden han døde.

Jeg var nok i sjokk i 5-6 måneder etter dødsfallet, og jeg ble også den som måtte ordne opp i alt det praktiske, og fremdeles holder på å ordne opp i skatt og arveprosessen, og det gjør at sorgen blir utsatt.

Det er veldig brutalt å plutselig ta imot masse offentlige brev der det står :"Til ××× etterlatte" eller "××× ×××× dødsbo", når man sitter der i sjokk, skjønner ingenting, føler man har nok med seg og må ordne alt det praktiske.

Jeg innbiller meg innimellom at han er bortreist på jobb, eller at han er på fjelltur og kommer inn døren om ettermiddagen, våt og sliten etter lang tur.

Det første året etter at han ble borte, tok jeg meg i å ringe han, tekste eller snappe han flere ganger daglig, men det har heldigvis roet seg litt.

Jeg tror at jeg ser han av og til på gaten og hjertet hopper høyt det første sekundet, helt til jeg ser det ikke er han.

Sorgen har ingen oppskrift, slik mange tror, og vi har det ulikt alt etter hvem vi har mistet og hvor stor plass i vår hverdag avdøde hadde.

Ønsker deg alt godt.

 

Anonymkode: 85053...e7d

[makkapakka]

Tok lang tid før jeg aksepterte at mine nærmeste eldre slektninger døde. Gikk i lang tid etterpå å tenkte d må være fleip at de var gamle eller alvorlig syke og måtte dø. 

[AnonymBruker]

Kondolerer så mye, - vondt å miste noen på den måten ❤️ 

Jeg mistet nylig mannen min, og har akseptert det, men det er akkurat som at halve hjertet mitt døde samtidig. Føles som jeg har bomull i hodet, og alt jeg skal og må gjøre er et ork.

Presten så jeg skulle ta én dag av gangen og gjøre det jeg orker etterhvert som jeg føler for det. 

Bruke ledige stunder til å gjøre noe bra for meg selv. 

Vi har opplevd det verste et menneske kan oppleve, og da skal vi være snille med oss selv.

Anonymkode: 64293...da8

[AnonymBruker]

Slike følelser trur jeg er ganske vanlig.

Anonymkode: d75f7...9a2

[AnonymBruker]

Kondolerer ❤️ jeg tror også at det er vanlig og helt normalt med sånne tanker. Du har sikkert også rett i at det at du aldri så ham død gjør det lettere å tenke sånn.

I mange år etter at min mann døde, så jeg alltid etter noen som lignet ham på gaten og i folkemengder. Da kunne jeg gå og myse og se på det mennesket og innbille meg at det var ham, og da fikk jeg opp en måte hvilt litt i all min sorg og søken etter min elskede. Jeg fikk liksom et hvileskjær og kunne late som om han eksisterte i verden, før jeg igjen måtte gå videre i det triste, virkelige livet der han ikke lenger er.

Anonymkode: 0fc35...eb4

[AnonymBruker]

Fornektelse er en av fasene som er vanlig etter dødsfall. Helt vanlig å slite med å få hodet til å fatte at noen som alltid har vært der, plutselig er borte for alltid.

Anonymkode: 70988...da3

[AnonymBruker]

Moren min døde da jeg var liten. Jeg fantaserte innimellom da at hun ikke var død. At hun en dag ville komme tilbake. Er vel en måte å takle sorg på vil jeg tro.

Anonymkode: bea91...bb3

[AnonymBruker]

Mistet min far da jeg var 11 år, og da var det mange sånne tanker. Jeg klarte ikke å forsone meg med at han var borte resten av mitt liv.

Dette er nå over 40 år siden. For noen få år siden døde både min bror og min mor i løpet av ett år. Jeg kan innimellom kjenne lukten av "mamma"; en blanding av hårspray, bodylotion og en søtlig lukt som mange eldre har. Jeg blir litt tatt på senga hver gang.

Dagen etter begravelsen til min bror, hadde jeg en merkelig opplevelse med noen svaler. Han spurte alltid etter svalene her hjemme, så det var ganske påfallende det som skjedde.

Anyways; hver gang jeg ser/hører en svale nå, så tenker jeg på min bror. Og jeg håper på et vis at han er med meg/ser meg, selv om den rasjonelle siden min protesterer på dette. 

Huff, det er tøft å miste noen man er glad i 💔 Synes det er helt innafor å lage seg en liten fantasi hvis det hjelper på sorgbearbeidingen. 

 

Anonymkode: 151b6...469

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Mistet min far da jeg var 11 år, og da var det mange sånne tanker. Jeg klarte ikke å forsone meg med at han var borte resten av mitt liv.

Dette er nå over 40 år siden. For noen få år siden døde både min bror og min mor i løpet av ett år. Jeg kan innimellom kjenne lukten av "mamma"; en blanding av hårspray, bodylotion og en søtlig lukt som mange eldre har. Jeg blir litt tatt på senga hver gang.

Dagen etter begravelsen til min bror, hadde jeg en merkelig opplevelse med noen svaler. Han spurte alltid etter svalene her hjemme, så det var ganske påfallende det som skjedde.

Anyways; hver gang jeg ser/hører en svale nå, så tenker jeg på min bror. Og jeg håper på et vis at han er med meg/ser meg, selv om den rasjonelle siden min protesterer på dette. 

Huff, det er tøft å miste noen man er glad i 💔 Synes det er helt innafor å lage seg en liten fantasi hvis det hjelper på sorgbearbeidingen. 

 

Anonymkode: 151b6...469

Jeg har det sånn med sommerfugler og min mamma jeg. Rett etter mamma hadde gått bort fløy det mange sommerfugler som ofte satt seg på utebordet der jeg satt. Så slike symboler er fine å klamre seg litt til. 

Anonymkode: 70988...da3

[Maskinfører]

Han er ikke borte han er bare ett annet sted jeg mistet min mor for 14 år siden av kreft og min far i  desember 2023 og er overbevist om at vi skal treffes igjen på ett annet sted skjedde 2 mystiske ting da han sovnet inn så tror han tok farvell ❤️