Jeg savner å bry meg og å ha håp om fremtiden

[AnonymBruker]

Jeg trenger bare å få dette ut et sted, kanskje jeg innser underveis mens jeg skriver at jeg virkelig må "ta i et tak" før det er for sent. Er en voksen dame som har hatt trøblete psyke hele livet, og har gått nok i terapi til at en skulle trodd jeg ville hatt det bedre nå i dag. Men dessverre. Jeg går fortsatt i terapi, men jeg opplever terapitimene som at jeg bare syter og bærer meg over alt som er galt, og før jeg vet ordet av det så er timen over og vi sees igjen om et par uker. Jeg tenker hver gang før jeg drar til psykologen at nå må vi prøve å legge en plan, men jeg kommer aldri "dit", jeg ender bare opp med å tømme alt. Dette gjør bare at jeg blir sliten, jeg syns ikke at jeg i ettertid får følelsen av at nå, nå er det tid for endring. 

Alt har bare gått skikkelig galt. Jeg fikk ikke tatt utdannelse, og har stått i en jobb som jeg mistrives i og som jeg lett hadde sluttet i om jeg hadde hatt noe annet å gå til. Men jeg kan jo ingenting. Jeg strever sosialt, mest fordi jeg kjenner veldig på det å være underlegen andre da jeg ikke har utdannelse, ikke har familie, ikke har "kule" hobbyer eller interesser som mange andre også har. Det jeg bruker dagene på er å spille videospill og se film og serier. Det er alt jeg gjør. Boligen vasker jeg ikke med mindre jeg får besøk (som skjer uhyre sjeldent, èn gang i året av foreldre eller søsken kanskje), det er mange ting jeg skulle ha fikset i boligen men som jeg ikke har gjort fordi jeg har sluttet å bry meg. Selvsagt, om jeg nå ser meg rundt så tenker jeg huff, det ser jo ikke ut her. Men det påvirker meg ikke nok til at jeg gjør noe med det. 

Nå skjønner jeg at mange andre på min alder også er på stedet hvil og ikke vet hva de skal gjøre, men problemet mitt er at jeg kan absolutt ingenting. Jeg er mindre begavet, jeg klarer ikke å lære ting like lett lenger, jeg blir dårligere sosialt fordi jeg er mindre og mindre sosial. Jeg skjemmes over livssituasjonen min og personen jeg er, jeg syns synd i foreldrene mine som må være utrolig skuffet og jeg tør ikke engang tenke på hva de mener om meg og det jeg gjør med livet mitt. Jeg vet de hadde store håp og drømmer for meg, det hadde jeg også som barn og tenåring, men har ikke klart eller fått til noe. Jeg husker at jeg i tenårene drømte om å være en selvsikker og modig dame med en høyere utdanning, fordi jeg slet mye med usikkerhet. Men her sitter jeg da, med et selvbilde og en selvtillit som er verre enn noen gang. Jeg gruer meg alltid til for eksempel konfirmasjoner, det er så grusomt å møte slekt og se at "alle" har kommet seg frem i livet mens jeg ikke har klart noe. 

Jeg trøster meg selv med mat og godteri, jeg spiser altfor mye, går raskt opp i vekt og må kjøpe nye klær hele tiden. I hverdagen er det den eneste gleden jeg har, og jeg har innsett hvor uhyre vanskelig det skal bli å slutte med alt dette. Jeg forstår ikke hvordan jeg skal få det til. Jeg har vondt i hodet og vondt i øynene hver kveld fordi jeg har brukt så mye tid på å glo på skjerm hele dagen. 

Det er for meg helt fullstendig uforståelig hvordan det er mulig å endre på dette. Jeg ser ikke potensiale, når jeg ser i speilet ser jeg et misfoster, jeg HATER hun jeg ser, jeg blir ofte oppgitt og irritert av min egen stemme når jeg snakker, jeg hater hvordan jeg tenker. At jeg konstant skal være så negativ, mistroisk, se så mørkt på absolutt alt, jeg prøver å være takknemlig, tenke positivt og ha en mer positiv innstilling men tankene kommer alltid tilbake på det negative. Jeg ser daglig at det jeg gjør er skadelig for meg og at jeg sakte men sikkert visner bort, jeg vet at ingen andre kan hjelpe meg eller redde meg, og det er det verste, for slik jeg kjenner meg selv så kan ikke jeg hjelpe meg heller. 

Jeg stoler lite på andre og føler at støtte og hjelp fra andre ofte er falskt. Vet ikke hvorfor, men det betyr ingenting for meg. Ja, jeg har hatt psykiske problemer hele mitt voksne liv, men når jeg var i midten av 20-årene så prøvde jeg i det minste litt, alltid, jeg la alltid nye planer, hadde håp, jeg prøvde og feilet mye, men jeg så i det minste en grunn til å stå opp. Den ekle og vonde følelsen når en våkner om morgenen er så grusom. Nå er det også sommer som jeg ikke liker, om vinteren har jeg det litt bedre men da blir jeg ofte enda tristere av å kjenne lukten av snø og frisk, kald luft, av en eller annen grunn er det utrolig nostalgisk og minner meg mye om barndommen. Aner ikke hvorfor, jeg var sjeldent ute både sommer og vinter... 

Ikke nok med det. Enkelte dager så kan jeg klare å lage meg en bra dag. Jeg kan være produktiv, rydde litt, spise et bedre måltid. Og når jeg gjør dette så får jeg en utrolig ekkel følelse i kroppen. Det minner om sommerfugler i magen men samtidig ikke. Jeg vet ikke hva det kommer av men plutselig så snur det til at jeg begynner å tenke negativt, ender opp med å overspise og slutter å holde det ryddig og slutter å spise bra. Jeg har opplevd å føle meg litt stolt et par ganger de siste årene når jeg har gjort noe litt stort, for eksempel vaske stua og badet. Den godfølelsen varer der en liten stund men så renner det over i mange tanker om alt jeg også burde gjøre, at jeg aldri gjør noe bra nok. 

Jeg har skrevet her inne før. Jeg har alltid fått gode tips og råd, jeg kjenner teorien men jeg klarer ikke den praktiske delen. Jeg er så trøtt og sliten av å ha det sånn, jeg føler ikke at jeg sover ordentlig om nettene, og jeg har flere plager jeg burde vært til legen med men jeg orker ikke tanken på å sitte der og klage, og jeg får uansett beskjed om å bevege meg mer og spise bedre, men jeg orker ikke, vil ikke, forstår ikke hvordan jeg skal få det til. 

Og nå begynner jeg å tenke på at jeg en dag blir gammel, jeg kommer til å dø en dag, mamma og pappa skal dø en dag, en dag er jeg helt alene. Det kommer ikke til å skje at jeg får meg kjæreste eller gode venner når jeg har det slik som dette. Jeg har behandlet meg selv så dårlig i flere år, men spesielt dårlig det siste året, jeg har aldri vært i dårligere form eller hatt dårligere helse. Hva om jeg for eksempel får slag og ikke klarer meg selv alene lenger? Hva om jeg får kreft? Jeg er ikke redd for å dø i det hele tatt (...), men jeg er redd for å måtte få hjelp og kanskje ikke evne å dusje selv, gjøre ting jeg liker osv. 

Det var jo ikke sånn livet skulle bli og jeg er så rasende på meg selv for at jeg har gjort det så dårlig. Jeg skulle ikke ende opp her. Det er så mange løse tråder og alt er i floker, jeg forstår ikke hvordan jeg skal løse dette. Innerst inne har jeg en følelse på at det aldri skjer, og at jeg en dag dør dypt ulykkelig. 

Anonymkode: b1b40...c79

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

men jeg opplever terapitimene som at jeg bare syter og bærer meg over alt som er galt, og før jeg vet ordet av det så er timen over og vi sees igjen om et par uker. Jeg tenker hver gang før jeg drar til psykologen at nå må vi prøve å legge en plan, men jeg kommer aldri "dit", jeg ender bare opp med å tømme alt. Dette gjør bare at jeg blir sliten, jeg syns ikke at jeg i ettertid får følelsen av at nå, nå er det tid for endring. 

Syns ikke dette høres ut som den beste psykologen for deg..? De burde jo ha en plan og styre behandlingen slik at dere kommer dithen at dere får snudd noe?

Anonymkode: 574bc...dd7

[AnonymBruker]

Hadde gruppeterapi med fokus på angst og depresjon vært noe? Dps kan søke deg inn i en slik gruppe.  Eventuelt har kanskje kommunen tilbud. Det hjelper å sitte i ring og snakke med andre, og å lære av andres historier. Ikke uvanlig at man ser seg selv med nye øyne etterpå.

Du trenger ikke si så mye selv, selv om du nok blir oppfordret til det. Jeg tolker fra teksten din at du har hatt høye krav på deg hjemmefra, og dette har du overført til deg selv. Dette bør du få nøsta opp i. 

Og ja, jeg har erfaring med en sånn gruppe selv. 

Anonymkode: 84183...7eb

[AnonymBruker]

Du bør l a g e deg gode dager! Tren regelmessig! Gå på hormonbehandling om du har mistet mensen- fordi mangel kan gi depresjon.....ha noe å se frem til....f

Eks. turer ute og på treningssenter...besøke venner...og IKKE tenke så stygt om deg selv!! Alle er LIKE MYE VERDT! Finn og ta tak i de små positive tingene du kan...få en hobby.....et kjæledyr.. ..

Anonymkode: 53351...942