Må jeg sette livet på vent pga mitt voksne barn?

[AnonymBruker]

Jeg ønsker å flytte til kjæresten min for å få bedre økonomi og for å få ha en hverdag sammen med han. Har vært særboere i 10 år pga barn og ønsket om å bo sammen er stort for begge parter. Kjæresten min vet ikke om han orker flere år med denne løsningen vi har nå med en helg her og der sammen.

Sønnen min er akkurat blitt 19 og har aspergers og bipolar og greier seg ikke alene. Blir fort ensom og har utallige ganger prøvd å ta livet av seg pga sin livssituasjon der han lett havner mellom barken og veden i den sosiale verden. 

Han vil ikke flytte sammen med meg dit kjæresten bor (2 timer unna) og nekter tilrettelagt eller forsterket bolig. Han har ingen venner eller nettverk utenom meg.

Føler meg fortapt i en evig omsorgsrolle der jeg må være alt for sønnen min. Mamma, venn, psykolog og vernepleier/sykepleier. Jeg er utkjørt og utslitt og fryktelig omsorgstrett etter årevis i beredskapsmodus.

Er det forventet at jeg setter livet mitt på vent i nye 5-10 eventuelt for alltid i tilfelle han ikke greier seg selv?

Når er det lov å prioritere seg selv og sitt eget liv? Jeg vet han fortsatt er ung. Men akkurat nå ser jeg ingen ende på situasjonen vi står i. Han har ingen indre motivasjon for å løsrive seg fra meg sånn normale ungdommer har.

Jeg er også livredd for hvordan det vil gå med han uten meg pga den psykiske helsen hans.

Anonymkode: 9df9c...876

[AnonymBruker]

Kan du få tik avlastning eller omsorgsbolig? 

Anonymkode: d47f2...339

[AnonymBruker]

Han kan ikke nekte bolig. Ville snakket med legen hans, kommunelege og evt statsforvaltner for å få hjelp til å få han i egen bolig, og mer tilrettelagt hjelp. 

Anonymkode: 63334...e11

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Kan du få tik avlastning eller omsorgsbolig? 

Anonymkode: d47f2...339

Har prøvd, men han nekter. Han er samtykkekompetent (ingenting i veien med det kognitive) og det er svært strengt med tvang dessverre. 

Har prøvd å koble på helsevesenet og han går til psykolog/psykiater. Men har ikke fått til avlastning eller støttekontakt/fritidskontakt dessverre. 

Anonymkode: 9df9c...876

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Er det forventet at jeg setter livet mitt på vent i nye 5-10 eventuelt for alltid i tilfelle han ikke greier seg selv?

Nei. Jeg anbefaler deg å bruke omsorgsbolig selv om han ikke vil. Sannsynligvis vil alle forandringer være vanskelige for ham, men en eller annen gang må han vel over i en slik løsning uansett? Det er best å ta det gradvis nå.

Du har også et liv du skal leve ♥️

Anonymkode: e9bd8...566

[Daria]

Han er myndig, han har tilbud og muligheter han ikke ønsker å benytte seg av. Sånn sett er det hans valg og ikke lenger ditt ansvar, du kan flytte dit du vil og prioritere ditt eget liv. Problemet ditt er jo at uansett hvordan du snur og vender på det er han sønnen din, med et ekstra avhengighetsforhold til mamma og spesielle utfordringer og problemer han ikke kan noe for. Spørsmålet er ikke så mye hva du har lov til, men hva du i praksis kan leve med. 

[AnonymBruker]

Daria skrev (3 minutter siden):

Han er myndig, han har tilbud og muligheter han ikke ønsker å benytte seg av. Sånn sett er det hans valg og ikke lenger ditt ansvar, du kan flytte dit du vil og prioritere ditt eget liv. Problemet ditt er jo at uansett hvordan du snur og vender på det er han sønnen din, med et ekstra avhengighetsforhold til mamma og spesielle utfordringer og problemer han ikke kan noe for. Spørsmålet er ikke så mye hva du har lov til, men hva du i praksis kan leve med. 

Det er i bunn og grunn det som er mitt store dilemma. 

Jeg sliter selv med at jeg er utbrent og deprimert pga alt jeg har vært gjennom med han. To ganger greide han nesten å ta sitt eget liv. Resten av gangene kom jeg tidlig nok til at jeg fikk avverget det. Jeg er alltid livredd for at det skal skje igjen. Tror jeg muligens kan ha fått ptsd også av dette.

Haugevis av ganger har jeg kommet inn og sett dammer av blod på gulvet fordi han har skadet seg. Kutt inn til beinet. Har ringt ambulanse eller kjørt til legevakten flere ganger enn jeg kan huske. Periodevis hver dag.

Han har vært innlagt utallige ganger, men det blir bare brannslukking der han er ute igjen med en gang de tenker han ikke er til en fare for seg selv lenger. 

Så går det dager/uker/måneder og så skjer det igjen. Jeg må alltid være beredt.

Tenk om jeg velger å flytte og han ender opp med å greie å ta sitt eget liv. 

Det kan jeg ikke leve med.

 

Anonymkode: 9df9c...876

[AnonymBruker]

Dette er jo en veldig alvorlig sak. Tror ikke du finner svar på KG. Snakk med fastlegen og sett i gang en prosess for å få ham riktig hjelp! Ikke bare mamma…

Anonymkode: b23da...032

[tussi84]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det er i bunn og grunn det som er mitt store dilemma. 

Jeg sliter selv med at jeg er utbrent og deprimert pga alt jeg har vært gjennom med han. To ganger greide han nesten å ta sitt eget liv. Resten av gangene kom jeg tidlig nok til at jeg fikk avverget det. Jeg er alltid livredd for at det skal skje igjen. Tror jeg muligens kan ha fått ptsd også av dette.

Haugevis av ganger har jeg kommet inn og sett dammer av blod på gulvet fordi han har skadet seg. Kutt inn til beinet. Har ringt ambulanse eller kjørt til legevakten flere ganger enn jeg kan huske. Periodevis hver dag.

Han har vært innlagt utallige ganger, men det blir bare brannslukking der han er ute igjen med en gang de tenker han ikke er til en fare for seg selv lenger. 

Så går det dager/uker/måneder og så skjer det igjen. Jeg må alltid være beredt.

Tenk om jeg velger å flytte og han ender opp med å greie å ta sitt eget liv. 

Det kan jeg ikke leve med.

 

Anonymkode: 9df9c...876

Bare slutt med dette her. Du kan ikke ha ansvaret for å holde noen i livet eller ikke. Det er kun den personen det gjelder som har ansvaret ovenfor hva man gjør med sitt eget liv å ikke. Det er dem sitt valg og leve eller det å dø. Hvis din sønn ender opp med å ta livet sitt dessverre, så har ikke du noen ansvar for hans handlinger.

Ja jeg vet jeg er krass og kanskje virker ufølsom, men jeg forstår jo at du ikke ønsker å Evt han. For deg som mamma så er det han som betyr mest for deg. Men jeg ber deg tenke på dette. Vil du at han skal leve videre med sine problemer for din del, eller for han sin del? Ofte er det vi pårørende som er de mest egoistiske. Det er vi som ønsker å holde våre nære i livet, uansett hvordan den personen selv mener om saken.

Du skal selvfølgelig ikke bare stå å se på alt dette, men det å hjelpe han med å bli evt bedre må kvalifisert psykisk helseteam stå for. Du kan ikke gjøre mer. Du må overlate ansvaret dit, og begynne med å tenke på hva du har behov for. Per nå og i lang tid har du slitt deg ut, og det er fordi du prøver å ta ansvaret for et annet sitt menneske sitt liv.

Du må rett og slett slutte med dette.

[AnonymBruker]

Det er så rart. Vi tror det er trygt og kan få hjelp hvis vi melder bekymring. Det skal jo være så fantastisk fokus og hjelp med psykisk sykdom, men opplever at det er mest fine ord.   Jeg håper at du blir hørt før du selv blir ødelagt.  Jeg blir avvist pga taushetsplikten hvis jeg henvender meg til kommunen. Grunnen er at myndig person må henvende seg selv.

Anonymkode: 7ba7f...1c0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Dette er jo en veldig alvorlig sak. Tror ikke du finner svar på KG. Snakk med fastlegen og sett i gang en prosess for å få ham riktig hjelp! Ikke bare mamma…

Anonymkode: b23da...032

Dette!!

Anonymkode: c09f2...f5a

[Jojo2]

.

Endret 11. juni av Jojo2
Feilsendt

[AnonymBruker]

Med tanke på selvmordsforsøkene synes jeg dette er altfor alvorlig til at du skal søke råd her, og andre bør heller ikke gi deg råd, utover å oppsøke profesjonell hjelp for sønnen din (eventuelt også for deg selv, for å bearbeide traumer).

Men nei, jeg synes ikke du skal sette livet ditt på vent for et voksent/myndig barn. 

Anonymkode: ce60f...886

[AprilLudgate]

Oj, denne var tøff.

Som forelder til en på kun 19 år - så hadde jeg gitt det mer tid.

Han er i en ekstremt sårbar fase nå, og trenger mer tid enn andre på omstillinger.

Det ER brutalt å flytte fra en på 19. 

Hva er årsaken til at kjæreste ikke kan flytte til deg noen år? 

[AnonymBruker]

Han må uansett lære å være uten mor en gang. Jo tidligere dette skjer jo bedre må vel det være?

Anonymkode: a6674...1a5

[candykiss]

Kan ikke denne mannen flytte til ditt hjemsted? 

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Med tanke på selvmordsforsøkene synes jeg dette er altfor alvorlig til at du skal søke råd her, og andre bør heller ikke gi deg råd, utover å oppsøke profesjonell hjelp for sønnen din (eventuelt også for deg selv, for å bearbeide traumer).

Men nei, jeg synes ikke du skal sette livet ditt på vent for et voksent/myndig barn. 

Anonymkode: ce60f...886

Samtykkekompetent betyr ikke moden og selvstendig.

19 år er en på videregående. MED diagnoser som gir saktere modenhetsutviklkng så kan man ikke sette samme forventninger. 

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Han må uansett lære å være uten mor en gang. Jo tidligere dette skjer jo bedre må vel det være?

Anonymkode: a6674...1a5

Hallo. 

Autisme OG bipolar. 
 

Dette er jo i retning «kast en 5åring i sjøen så lærer de nok å svømme» logikk. 
 

 

[AnonymBruker]

Om få år kommer jeg til å være der du er nå. Jeg er allerede utslitt, derfor har jeg allerede nå tatt grep for å sikre at kommunen overtar ansvaret. Mitt barn har koordinator som har tatt over ansvaret for å koordinere tjenestene rundt barnet. Dette er avlastende for meg. 
 

Du bør vurdere muligheten for å søke om verge til barnet ditt i tillegg til koordinator. 

Anonymkode: 54fc7...3c5

[AnonymBruker]

19 år, han er da veldig ung. Hvorfor kan ikke typen din, en velfungerende voksen mann flytte nærmere dere? En egen og egnet bolig må sønnen din få etter hvert, og du kunnevtrengt noe avlasting, men jeg ville nok satt livet på vent en stund til. 
Hva med å jobbe mot at han flytter om to år eller tre, det må da ikke være nå eller ti? 

Anonymkode: 2ef60...2de