Gå til innhold

Hvordan gå videre etter narsisstisk mishandling?


Anbefalte innlegg

AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (På 11.6.2025 den 19.31):

Høres grusomt ut. Hva med å fokusere på å komme deg tilbake i jobb og bli en aktiv del av verden igjen. Du har mann og barn og har klart deg på tross av så mye vanskelig. Det er bare å fortsette sånn! 

Anonymkode: ae687...741

Men hun har mye vondt inni seg. Er ikke bare å "fortsette sånn" og undertrykke følelsene. Dette bør bearbeides på et vis, men vanskelig å gi konkrete råd her. 

Anonymkode: c9858...e4a

Videoannonse
Annonse
AnonymBruker
Skrevet
Sugar&Spice skrev (På 25.6.2025 den 19.21):

Jeg er så forvirret. 
 

Alt er min egen feil. Jeg tviler på meg selv, er det jeg som er narsissisten? 
 

Har kranglet med et familiemedelm som ringte meg for å fortelle meg hvor slem jeg er. Jeg begynner å tro hun har rett, at det er jeg som er problemet. Hun er i umiddelbar nærhet til min mor. 
 

Jeg må trekke tilbake alt jeg har fortalt, be om unnskyldning. Håpe de kan tilgi meg. Uten dem har jeg ingen, de vender alle mot meg. Jeg fortjener ikke noe bedre.

 

 

Kjære TS, det er helt åpenbart at det er din MOR som er problemet her. Men hele poenget til disse folka er jo å bruke deg som syndebukk, snu det om til at det er deg som er problemet. Du skal stå knallhardt på at det er din mor som er problemet. Ikke gi opp den tanken eller tvil på den. Hun har påført deg enorm skade. Trekk deg helt bort fra alle som tar hennes side, er mitt råd. De er ikke verd å ha i livet sitt.

Anonymkode: c9858...e4a

AnonymBruker
Skrevet
Sugar&Spice skrev (45 minutter siden):

Jeg kan dessverre ikke gå fullstendig no contact. Jeg ser du skriver det, men det fungerer ikke i realiteten. Det er flere familiemedlemmer, barn, forpliktelser. Reelle forpliktelser. Du må forstå at dette er komplekst. Det hjelper ikke meg å avbryte - de drar meg inn når jeg tar avstand. Og bruker andre mot meg. Forstår du ikke hvordan det fungerer, så er det bedre å la være å kommentere. 

Man kutter ut hele bunten. Jeg vet nettopp hvordan det fungerer. 

Anonymkode: 580b6...3d7

  • Liker 1
  • Nyttig 1
AnonymBruker
Skrevet
Sugar&Spice skrev (59 minutter siden):

Det er ikke så lett. 
 

Når jeg tar avstand, blir det fullstendig kaos. Når jeg prøver skjerme meg selv, blir det kaos. Da eskalerer alt. De vil ikke tillate meg å få fri. Det er jo hele poenget… 

 

Jeg kan dessverre ikke gå fullstendig no contact. Jeg ser du skriver det, men det fungerer ikke i realiteten. Det er flere familiemedlemmer, barn, forpliktelser. Reelle forpliktelser. Du må forstå at dette er komplekst. Det hjelper ikke meg å avbryte - de drar meg inn når jeg tar avstand. Og bruker andre mot meg. Forstår du ikke hvordan det fungerer, så er det bedre å la være å kommentere. 

Nei vel da. Da får du bare sykemelde deg resten av livet for at du skal kunne fortsette å ha en kontakt som ødelegge psyken din. Du ønsker åpenbart råd om hvordan å endre DEM men du kan bare endre deg selv…

Anonymkode: ae687...741

  • Liker 3
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Men hun har mye vondt inni seg. Er ikke bare å "fortsette sånn" og undertrykke følelsene. Dette bør bearbeides på et vis, men vanskelig å gi konkrete råd her. 

Anonymkode: c9858...e4a

TS bearbeider jo ingenting. Hun har sykemeldt seg men fortsetter å jage etter morens kjærlighet. Det får hun aldri og hvis det er det eneste hun mener at hun trenger for å bli frisk så blir hun aldri frisk. 

Anonymkode: ae687...741

  • Liker 3
  • 2 måneder senere...
Skrevet

Jeg tok avstand fra tråden en stund pga de to siste innleggene. 
 

Det som står i de er absolutt ikke sant. Jeg jager ikke etter mors kjærlighet - det har jeg sluttet med. Den finnes ikke. Det er ingen kjærlighet å jage. Jeg er heller ikke sykemeldt fordi jeg vil. Jeg er syk, kroppen min er helt utkjørt etter å ha vært i alarmberedskap sammenhengende i over 33 år. Noen dager klarer jeg ingenting, andre dager kan være gode med trening, husarbeid, planer med sønnen og samboer osv. Det går virkelig fremover med meg. Jeg begynner kjenne mer hva jeg vil, hva jeg liker å spise, kjenner når kroppen er trøtt, jeg gjør mer ting som er bra for meg. 
 

Jeg har ikke nok overskudd til å bruke den på en tråd på Kvinneguiden til å forsvare meg; det er det jeg har brukt er helt liv på å forsøke. Jeg har lagt ned den stridsøksa. 
 

Jeg tar ikke kontakt med mamma eller søster. Mamma har jeg ikke kontaktet siden i våres, søss har jeg ikke kontaktet siden juni. Vi har allikevel møttes i løpet av sommeren og høsten (ikke frivillig for min del). I etterkant har jeg vært ekstremt preget av møtene. 
 

Dessverre er kroppen virkelig ute å kjøre nå. Jeg sliter med søvn, dårlig mage, ekstremt angstnivå(som har vært veldig lavt siden sensommeren), kort lunte, tåler ikke trening etc. Det er en bølgedal jeg er i nå, men jeg ser fremskrittene mine. 

 

Jeg jobber aktivt med helbredelse. Jeg jobber også aktivt med å ta pauser fra det. Det går veldig i rykk og napp, to steg frem og tre tilbake. Et steg frem igjen. 
 

 

Jeg står i behandlingskø for OCD/angst, det nærmer seg. Jeg gruer meg masse til behandlingen, men våger tro på et friskere liv etterpå. 
 

Jeg er veldig påvirket av minner og episoder som dukker opp her og der. Minner jeg nå må se med nye briller - episoder hvor jeg tidligere har tenkt "det var jo litt rart at det skjedde" som blir til "ah, dette var enda et ledd i mishandlingen ja, det var gjort bevisst". Jeg skriver om hele historien min. Fra alt jeg har unnskyldt mamma med, til nå å plassere ansvaret tilbake hos henne. 
 

Hver dag oppdager jeg nye blodspor fra det enorme blødende såret. Jeg brukte 33 år på å lukke øynene, og fortrenge at såret i det hele tatt eksisterte. Nå begynner jeg pleingen, sårstellingen, hvilingen. 
 

Jeg kan smått kjenne glede igjen. Solstråler, god høstlukt. Jeg har begynt å bake igjen også, noe jeg sluttet med for mange år siden. Jeg har håndarbeid og hobbyer, aktiviteter med sønnen min, gleden er der. Med gleden kommer dessverre også sorgen, så det er kompliserte følelser. Jeg har jo i alle år slitt med å ha det bra: hver gang det går bra, så kræsjer kroppen. Jeg er i en sånn kræsj nå. 
 

Jeg begynner tro at kroppen kræsjer når jeg har det bra, fordi den bærer på så mye smerte, og vekten av den blir for tung når jeg våger kjenne glede. Dette forklarer hvorfor jeg i mange år ikke har kjent noe. Fordi hver gang det går bra, så raser absolutt alt. Jeg har svart ved å ikke kjenne i det hele tatt. 
 

Og historien gjentar seg, men jeg prøver komme ut av det. Forstå og akseptere at jeg fortjener å ha det bra, at gode ting er gode, ikke tegn på fare. 
 

Jeg prøver lære kroppen at å slappe av er trygt, at faren er over, jeg er voksen nå. Men det er en helt syk jobb, og jeg har ikke støtte rundt meg. Jeg er på egen hånd. (Før noen kommenterer: jeg har samboer, men han bærer jo hele familien nå og jeg kan ikke støtte meg for mye på han, er livredd jeg bruker han opp og at jeg suger all energi fra han.) 

wow, det ble lenger enn jeg hadde tenkt. 

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...