Hvordan gå videre etter narsisstisk mishandling?

[AnonymBruker]

Kjære TS. Jeg har samme erfaring som deg. Nøkkelen for meg til å bli ekte lykkelig, var å slutte å ha bare litt kontakt. Dette fordi bare litt kontakt vedlikeholdt dramaet, undertrykkelsen og problemene som min mor lager. Det kom opp igjen hver bursdag og jul, med gaver, krav om besøk, med nye doser av angst. Man kvier seg for å stå i hat og drama. Vondt i magen. Smerter i kroppen. Det kan bli fysisk. Masse angst for hva som skal komme denne gangen. Hvordan få fri. Hvordan beskytte barna osv. Lære å dekke over på nye måter ettersom barna vokser til. Alt det der har jeg sluttet med. Husk at man kan ikke kreve at nærmeste familie skal forstå hva man har gått gjennom. Kusiner, fettere, min far, onkler og tanter. De har alle tatt avstand fra meg. De er "vanlige familiemennesker" og ønsker selvsagt ikke å blande seg inn i de indre anliggender, som blir sett på som en konflikt mellom min mor og meg.

Stakkars, de har jo bare ønsket å leve livene sine som vanlig. Uten konflikter. Det gjør jeg også nå. Da må jeg lære av de som beskytter seg selv og tar avstand. Jeg måtte lære å ikke kontakte familien. Ikke kreve noe av noen. Det er jeg som er den voksne personen som redder det lille barnet bort fra min dysfunksjonelle familie. Akkurat slik de andre voksne, onkler og tanter for eksempel, beskytter sine egne barn ved å ta dem med seg bort fra min mor, hennes krangel og dramatikk. Min nøkkel til å bli lykkelig, var at jeg bestemte meg for slutte å ha bare litt kontakt.

Det ble så mye enklere for meg. Jeg merket at onkel, tante, hele familien egentlig, tok avstand fra meg fordi de stadig omgås min mor. Jeg lar dem gjøre det. Jeg tar vare på meg selv, gjør tingene mine. Passer på jobben, og på at ungene mine har det bra. Jeg er lykkelig med det. Det er som å hvile i en oase av fred, som jeg har laget selv. Ingen ringer i telefonen for å krangle med meg

Anonymkode: 72ba9...80e

[Sugar&Spice]

Jeg er så forvirret. 
 

Alt er min egen feil. Jeg tviler på meg selv, er det jeg som er narsissisten? 
 

Har kranglet med et familiemedelm som ringte meg for å fortelle meg hvor slem jeg er. Jeg begynner å tro hun har rett, at det er jeg som er problemet. Hun er i umiddelbar nærhet til min mor. 
 

Jeg må trekke tilbake alt jeg har fortalt, be om unnskyldning. Håpe de kan tilgi meg. Uten dem har jeg ingen, de vender alle mot meg. Jeg fortjener ikke noe bedre.

 

 

[AnonymBruker]

Sugar&Spice skrev (På 25.6.2025 den 19.21):

Jeg er så forvirret. 
 

Alt er min egen feil. Jeg tviler på meg selv, er det jeg som er narsissisten? 
 

Har kranglet med et familiemedelm som ringte meg for å fortelle meg hvor slem jeg er. Jeg begynner å tro hun har rett, at det er jeg som er problemet. Hun er i umiddelbar nærhet til min mor. 
 

Jeg må trekke tilbake alt jeg har fortalt, be om unnskyldning. Håpe de kan tilgi meg. Uten dem har jeg ingen, de vender alle mot meg. Jeg fortjener ikke noe bedre.

 

 

Jeg skulle ønske jeg kunne besøke deg og holde deg i handa. Du er ikke problemet, problemet er din mor og menneskene hun drar inn i dette for å være flere mot deg, slik det medlemmet i går. Jeg vet det virker helt umulig og at det er skummelt å tenke at uten dem har du ingen. Men vet du hva det betyr å ha ingen av dem? Det er en prosess som er tøff, men veldig frigjørende, du vil innse at du har DEG, og det å ikke ha dem, åpner for en ro, stabilitet og trygghet i livet ditt.

Jeg også tenkte og følte "uten dem har jeg ingenting". Men det ble så umulig at jeg måtte ta den sjansen, og etterhvert innså jeg at jeg aldri har hatt dem, eller de menneskene som var snille før, var snille fordi jeg oppførte meg som de ville. Noen ganget kan en hel familie slite med mentale problemer som gjør at vi ikke kan ha de nær. 

 

Anonymkode: 2262a...a16

[AnonymBruker]

Sugar&Spice skrev (På 25.6.2025 den 19.21):

Jeg er så forvirret. 
 

Alt er min egen feil. Jeg tviler på meg selv, er det jeg som er narsissisten? 
 

Har kranglet med et familiemedelm som ringte meg for å fortelle meg hvor slem jeg er. Jeg begynner å tro hun har rett, at det er jeg som er problemet. Hun er i umiddelbar nærhet til min mor. 
 

Jeg må trekke tilbake alt jeg har fortalt, be om unnskyldning. Håpe de kan tilgi meg. Uten dem har jeg ingen, de vender alle mot meg. Jeg fortjener ikke noe bedre.

 

 

Alle mine varmeste tanker til deg, TS, det du skriver gjennom tråden er så gjenkjennelig. Her har både mor og et søsken narsissistiske trekk. 
Jeg er enig med den over her; det å kutte kontakten helt var det som gjorde at jeg etter hvert fikk et mye bedre liv, men det tar tid, det er en prosess. For meg hjalp det også å fokusere på mitt ansvar som kone og mamma og at min familie aldri skal måtte oppleve det samme. Og det er der man ofte kommer frem til at kontakten må kuttes helt. 
Også er det dette med de rundt… Man er jo så vant til at alle andre skal taes hensyn til før deg selv. Godt at du går i terapi og forhåpentligvis styrker deg selv og ditt indre og at du faktisk også betyr noe. Det er begynnelsen til å tenke etter hvert; andre får tro det de tror, DU vet hva som er sannheten, og DU vet at du er en mye bedre kone og mamma når du ikke har kontakt med den som har sviktet deg! Tenk alle de som bryr seg om deg, det er de som betyr noe!  
 

Jeg jobbet også masse med det lille barnet i meg som tok stor plass og som var blitt så sviktet, men det lille barnet ble mindre og mindre og nå ser jeg henne knapt. Det er hard jobbing og lang prosess, men det er et lys i enden av tunnelen. Nå kan jeg faktisk noen ganger tenke på meg selv først og fremst, selv om det nok alltid kommer til å være en svakhet der, men jeg har det så mye bedre med meg selv. Det at jeg ble sviktet som liten har andre ansvaret for, men jeg har ansvaret for min familie og livet mitt videre og da er 0 kontakt helt avgjørende. 

Begrens også kontakten med de som er manipulert av din mor, de ser det ikke selv, men for egen del må du begrense det. Send feks en kort melding og si at du ikke kan snakke om situasjonen fordi dere ser på den så ulikt og det skader deg og din prosess til et bedre liv. 
Heier på deg, TS. 

Anonymkode: b485a...aa6

[AnonymBruker]

No contact og raserifasen der du kontaktes for at du skal endre mening

Det å gå no contact kan føre til store reaksjoner fra psykopaten/ narcissisten og de som er nær den personen. I selvhjelpslitteraturen kaller vi dem for flygende aper. Les det du selv har skrevet TS. Ønsker du å gi narcissisten/ psykopaten den gleden at du er sykmeldt og ulykkelig? Gå tilbake og alt er som før? Er det noe du bør gjøre nå?

Bygg deg opp. Vil du ha tilgivelse og aksept fra disse menneskene, eller ønsker du deg å bryte båndene og komme deg bort? Du kan ikke få alt, du må velge.

Mer om å snakke med det lille indre barnet

Poenget med å ha en dialog med det lille barnet man har inni seg, er at man i meditasjon skal gå inn i seg selv, og snakke med det lille barnet, der man tar rollen som den voksne, som trygger barnet og forteller "jeg skal passe på deg, dette går bra" etc. Dette er teknikker som krever styrke og modenhet. Det krever intellektuell kapasitet, og at man er i stand til å lese selvhjelpslitteraturen selv, og bruke teknikkene rett. Ta hjelpen som står skrevet inn over deg og du bør i tillegg kreve av dine nærmeste, som ektemann, at de står på din side mot psykopaten/ narcissisten. Jeg var rundt 30 da denne reisen startet for meg. Nå i dag, mer enn 10 år senere, føler jeg meg trygg. Jeg har mistet alle de som er rundt min mor. Tro meg. Det føles trygt og godt å leve uten narcissistisk mishandling. Jeg angrer ikke på at jeg brøt med hele gjengen rundt denne personen. 

Bygge seg opp

Det som jeg gjorde, var at jeg bygget meg opp gjennom mange år. Kosthold, trening, selvhjelpsbøker, avstand. Jobben, barnet, hobbyer. Hele tiden fokusere på at dette klarer jeg. Det var en lang vei, men det var verdt det. Det er ingen i den biologiske familien som forstår meg, eller som vil høre på mine forklaringer. Selvsagt ikke. De blir manipulert. Jeg er "den slemme". Det er bare å kutte dem ut. 

Tro meg, nye relasjoner vil oppstå. Nye gode venner kommer og banker på døren din, når du er frisk.

Anonymkode: 72ba9...80e

[AnonymBruker]

Hvordan går det ts? Jeg tenker på deg flere ganger om dagen.

Anonymkode: 2262a...a16

[Sugar&Spice]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Hvordan går det ts? Jeg tenker på deg flere ganger om dagen.

Anonymkode: 2262a...a16

Takk. 
 

Jeg er mye overveldet og sliter med å svare godt på innleggene dere skriver. Men jeg leser alle og setter SÅ STOR pris på ordene deres. De både trøster og støtter meg. 
 

Jeg er fremdeles på skjelvende grunn, og redd for hva som kommer rundt neste sving. Personangrepene traff så hardt, der det virkelig gjør vondt! Det koster, og jeg hører ordene hennes i repeat, som en kniv som fremdeles gjør skade. Jeg er livredd for å si og gjøre noe feil, og tør ikke sende snap eller dele ting i frykt for en ny "reprimade". 
 

Jeg prøver gjøre ting som gjør meg bra, men kroppen er i konstant beredskap. Jeg har enorme stressutslag på pulsklokken, selv om jeg bare sitter i sofaen. Men jeg har fine planer med snille mennesker i helgen, og er fast innstilt på å sette pris på de gode tingene. 

[AnonymBruker]

Sugar&Spice skrev (På 25.6.2025 den 19.21):

Uten dem har jeg ingen, de vender alle mot meg. Jeg fortjener ikke noe bedre.

 

 

Dette er en tankefeil, ts. Du har faktisk mannen og barnet ditt, og som du skriver lenger ned, gode folk i livet ditt.

Du trenger ikke den familien. Forestill deg at du aldri hadde møtt dem. Forestill deg at de alle døde i en pandemi. Forestill deg at du og din partner og barn bor på New Zealand. Ville du klart deg i livet da? JA, det ville du! 

Meld deg ut av all kontakt. Ikke snap, ikke meldinger. DET ER LOV.

Du må tenke på at du skal bli frisk og sterk slik at du kan ta deg av ditt eget barn. Du har ikke noen plikt til å ha kontakt med den familien slm bare er til skade. Ta vare på deg selv og barnet ditt. 

Anonymkode: 4e9be...9b2

[AnonymBruker]

Sugar&Spice skrev (23 timer siden):

Takk. 
 

Jeg er mye overveldet og sliter med å svare godt på innleggene dere skriver. Men jeg leser alle og setter SÅ STOR pris på ordene deres. De både trøster og støtter meg. 
 

Jeg er fremdeles på skjelvende grunn, og redd for hva som kommer rundt neste sving. Personangrepene traff så hardt, der det virkelig gjør vondt! Det koster, og jeg hører ordene hennes i repeat, som en kniv som fremdeles gjør skade. Jeg er livredd for å si og gjøre noe feil, og tør ikke sende snap eller dele ting i frykt for en ny "reprimade". 
 

Jeg prøver gjøre ting som gjør meg bra, men kroppen er i konstant beredskap. Jeg har enorme stressutslag på pulsklokken, selv om jeg bare sitter i sofaen. Men jeg har fine planer med snille mennesker i helgen, og er fast innstilt på å sette pris på de gode tingene. 

Jeg forstår deg, jeg har vært der selv, det tar tid og det er en lang prosess, men en dag vil de samme ordene ha mindre påvirkning på deg, desto mer du finner din stemme desto sterkere vil din overbevisning bli og deres ord ha mindre makt.

Jeg vil sterkt anbefale deg å ta mer avstand fra folk som kjører over deg på den måten. Jeg håper du har en fin helg med menneskene som er glade i deg og vil deg godt. 

Anonymkode: 2262a...a16

[AnonymBruker]

Sugar&Spice skrev (På 25.6.2025 den 19.21):

Jeg er så forvirret. 
 

Alt er min egen feil. Jeg tviler på meg selv, er det jeg som er narsissisten? 
 

Har kranglet med et familiemedelm som ringte meg for å fortelle meg hvor slem jeg er. Jeg begynner å tro hun har rett, at det er jeg som er problemet. Hun er i umiddelbar nærhet til min mor. 
 

Jeg må trekke tilbake alt jeg har fortalt, be om unnskyldning. Håpe de kan tilgi meg. Uten dem har jeg ingen, de vender alle mot meg. Jeg fortjener ikke noe bedre.

 

 

Du må kutte ut din mor helt. Og alle hennes støttespillere/flying monkeys. Eller er de sendebud for din mor. Blokker alle alle steder. Du vil oppleve fred og ro. 🙂

Eier du en Samsung tlf så må du bytte den ut for den bare legger bort de blokkerte kontaktene i en egen mappe som man tror man må sjekke for p opnå kontroll. 

Så lenge du har kontakt med de så vil du aldri heles helt. 

Anonymkode: 6270d...bef

[AnonymBruker]

Sugar&Spice skrev (På 25.6.2025 den 19.21):

Jeg er så forvirret. 
 

Alt er min egen feil. Jeg tviler på meg selv, er det jeg som er narsissisten? 
 

Har kranglet med et familiemedelm som ringte meg for å fortelle meg hvor slem jeg er. Jeg begynner å tro hun har rett, at det er jeg som er problemet. Hun er i umiddelbar nærhet til min mor. 
 

Jeg må trekke tilbake alt jeg har fortalt, be om unnskyldning. Håpe de kan tilgi meg. Uten dem har jeg ingen, de vender alle mot meg. Jeg fortjener ikke noe bedre.

 

 

Og hver gang jeg tvilte på meg selv om jeg hadde gjort rett i å kutte de ut. Om jeg var det egentlige problemet og bla bla bla, du kjenner visen... Så gikk jeg inn på Reddit raisedbynarcissists. Det hjalp meg å forstå at det finnes familier som bare er helt fucket i hodet og det er ikke min feil, og jeg HAR gjort det rette med å kutte kontakten. Nå lurer jeg aldri mere. Trenger ikke å gå inn på siden mere. Jeg gjorde IKKE en feil. Jeg gjorde det rette med å kutte ut. Ville heller ha hoppet utfor en klippe enn å måtte se de folkene igjen. Fy faen for noen drittmennesker. 

Anonymkode: 6270d...bef

[AnonymBruker]

Hei Sugar&Spice. Så godt at du setter ord på dette. Det er viktige steg. Å se de som har skadet oss mer tydelig. Å sette ord på i hvor stor grad der har preget deg, hvor tom du føler deg. Stolt av deg! 

Jeg har også kptsd. Kan jeg spør hvilken behandling du går i? Ser du går i tre ulike. Av og til tror jeg at jeg jobbet for hardt med å bli frisk, at det også ble en slags flykt fra å bli kjent med meg selv. At terapi og "bli frisk" på en måte var enda en slags "flight" strategi fra å lande i meg selv. For å lande i meg selv var fryktelig skremmende. Fortsatt nå. Alene med meg selv da kommer følelsene. Som jeg har flyktet fra et helt liv. 

Alt du føler på nå, forvirringen, frem og tilbake om det er du eller dem som er problemet gir mening. Du er på vei og du kan være stolt av jobben du gjør. Dette er helt naturlige reaksjoner på den mishandlingen og gaslightingen du har vært utsatt for all denne tiden. 

For meg er også dette med tomhet et av de største symptomene. Hvem er jeg uten traumeresponsene. Men vi er noen, vi har ikke mistet oss, de delene har bare gjemt seg og trenger å lære at det er trygt å komme frem igjen. Skriver mer siden, er ikke på et så bra sted selv, men ville bare få ned noen ord og lagre tråden din. 

Anonymkode: d3c21...9e5

[AnonymBruker]

Sugar&Spice skrev (På 25.6.2025 den 17.21):

Jeg tviler på meg selv, er det jeg som er narsissisten? 
 

Om du tenker dette, så er du definitvt ikke narsissist. En narsissist tviler aldri på seg selv, de legger skylden på alle andre.

Av egen erfaring har det hjulpet å lære meg å være alene. Jeg er ikke alene, jeg har barn. Men jeg måtte lære meg å stå uten familien utover det. Noe i meg sa at jeg måtte ta vare på dem jeg var i familie med, mange av dem er personer med egne utfordringer, og noen av dem hadde jeg ikke valgt å omgås om vi ikke var beslektet.

Personer som ikke ønsker å høre også din side av saken er sjelden dine venner.

 

Anonymkode: dddf5...a90

[AnonymBruker]

Sugar&Spice skrev (På 14.6.2025 den 14.56):

Ja, jeg jobber aktivt med å forstå at det hun har gjort ikke var min feil. 
 

Jeg kommer aldri til å tilgi henne for mishandlingen. Men jeg kan tilgi meg selv for å ha blitt værende så lenge jeg ble. 
 

Jeg prøver å gå videre. 

Du skal iallfall ikke tilgi henne, hun var den voksne i relasjonen og bærer 100% av ansvaret. Hun skadet deg for livet, ga deg en vind barndom og hun er et forferdelig menneske! 

Det er ikke sånn at du skal tilgi deg selv for å ha blitt værende så lenge som du ble. Også det er utelukkende hennes feil, med den hjernevasken hun har bedrevet. 

For ei bitch, verste sort.

Anonymkode: 955de...42e

[AnonymBruker]

Hei, har ikke lest alt som har blitt skrevet her, men er selv vokst opp med en slik mor. Har selv høyeste form for utdannelse og er nå på aap pga kompleks ptsd. Sjeleglad eg har høy utdannelse når eg første endte opp her, det skal du og være veldig stolt over! Kuttet all kontakt med mor for litt over ti år siden. Har fått et barn og har samboer. Barnet mitt er det kun brødrene mine som vet om, da min mor truet med å kidnappe mine fremtidige barn. Meg og mine brødre ble kidnappet av mormor når vi var små (hun er sosiopat/narsissist). Når eg braut med min mor visste eg at eg heller ikke kunne ha kontakt med resten av familien (flygende aper) som støtter henne og gjør hennes ærender. Det gjorde vondt mistet mange eg var glad i, men det var nødvendig og det riktige valget. Det som har hjulpet meg er terapi. Går psykomotorisk fysioterapi (smerten setter seg også i kroppen) og har en fantastisk psykolog som lar meg ta det i eget tempo. Fikk svangerskapsforgiftning og påfølgende depresjon, turte ikke gå ut i frykt for at min mor dukket opp for å ta barnet mitt. Dette frykter eg ikke lengre overhodet. Eg er ærlig med folk rundt meg, eg skammer meg ikke lengre, eg eier min historie. Det at min mor er slik ho er sier ingenting om hvem eg er. Eg har ikke blitt møtt med fordommer, men forståelse og empati. Man er ofte redd ingen kommer til å tro en når det eg har opplevd er ting som er så sinnsyke at de overhodet ikke er troverdige. Men eg er en ærlig, snill, forståelsesfull person. Er også veldig smart i følge de rundt meg, ydmyk og veldig pen. Dette kunne eg ikke skrevet for noen år siden. Endelig ser eg verdien av den er eg og eg elsker den eg er. Er en fantastisk mor, venn og partner. Vi går og i parterapi, eg nekter å videreføre denne syke arven. Det gjør meg stolt, jobber med meg selv hver dag og akspeterer at eg ikke er som andre, bruker min erfaring i møte med andre ubevisst som oftest. Når man har narsissistiske foreldre blir man vandt til å sette alle andres behov foran seg selv. Dette endret seg med terapi og fødsel av min datter, ho skal lære å sette seg selv først og viske seg selv ut i møte med andre. Tar mer plass, elsker vitenskap i alle former og har funnet likesinnede og fått venner i voksen alder (noe eg hadde gitt opp, relasjonsskadet). Setter grenser, står opp for meg selv, det er gull verdt, det har gjort meg mer kjent med meg selv. Vært i arbeidsutprøving noen ganger nå og tilbudt jobb alle steder og rost opp i skyene, eg tar det til meg og lar meg føle stoltheten, men yrkene er ikke forenelig med helsen enda, sier fra om det, blir møtt med forståelse og respekt og de er der om eg blir klar. Føler meg da ikke ubrukelig, men en ressurs. 
 

beklager veldig langt svar, situasjonen din var bare så lik min egen så følte eg måtte svare og når man først begynner når man har ptsd er det vanskelig å stoppe. 

Anonymkode: ed177...e2c

[Sugar&Spice]

Hei. Lenge siden jeg har klart å skrive noe. 
 

Det går bedre, men også dårligere. Jeg har mottatt en ny skyllebøtte, trusler om å ikke få gjennomføre sommerferieplaner som er lagt, trusler om å ikke få ha kontakt med familiemedlemmet etc. Jeg og samboeren min skjønner ingenting, reaksjonen står ikke i stil med noe. Det er passiv-aggressivitet, utestengelse, hun overser meg i sammenkomster, reiser seg opp og går når jeg er midt i en setning, overser/overhører meg når jeg prøver få kontakt. 
 

Men.. om ikke annet så ser jeg nå galskapen. Og selv om hun skylder på meg, ser jeg nå at det ikke er på meg. Hun beskylder meg for masse ting, men de stemmer ikke. Og siden jeg ser galskapen, så har vi klart å ha fine dager allikevel. Det ligger der, ulmer, gjør meg kvalm og trist. Men jeg klarer riste det litt av meg og kose meg med MIN familie, VÅRE planer, VÅRE ønsker. Min søster klarer ikke lenger ødelegge alt. Mye, å ja. Men ikke alt. 
 

Jeg har verdens fineste lille sønn og en stødig samboer som SER hvordan søsteren min oppfører seg. 
 

Han er min redning. Han er mitt aller første ekte livsvitne. Den første som noen gang har sagt "jeg ser hvordan de oppfører seg.". Alle andre er de så hyggelige mot, det er bare jeg og noen få andre familiemedlemmer som har fått smake deres vrede, deres kalde skulder, deres unnlatenhet. Jeg vet ikke om jeg hadde levd mer, hvis ikke samboeren min ser meg, tror meg, hører på meg. 
 

Det er et helvete å vokse opp i. 
 

"when your not fed love on a silver spoon, you’ll learn to lick it off knives". 

Endret 25. juli av Sugar&Spice

[Sugar&Spice]

Det går opp og ned. Det hender jeg ramler inn i tvilen igjen. Tror på at jeg er så forferdelig som hun sier. Det er når jeg tviler det blir så komplisert. Jeg vil så gjerne ha god kontakt, men sånn som det er nå går det ikke. Jeg kan ikke tilbringe tid med mennesker som lyver til meg, sier stygge ting, utestenger meg eller overser meg. 
 

Men da betyr det at jeg står alene. Og hvem er jeg egentlig uten disse to?  jeg vet ikke hvor mamma og søss slutter, og hvor jeg begynner. &nbsp

[AnonymBruker]

For din samboers skyld, og for barnets, kutt dem ut. Helt, fullstendig, totalt, ut. Null kontakt. Null. 

Du oppsøker drama. 

Sommerferieplaner... med dem!? Nei, selvklart ikke. 

De hører til fortiden din. 

Fremtiden skaper du og din samboer i fellesskap. Se fremover, ikke tilbake. 

Anonymkode: 580b6...3d7

[AnonymBruker]

Sugar&Spice skrev (11 minutter siden):

Men da betyr det at jeg står alene. Og hvem er jeg egentlig uten disse to?  jeg vet ikke hvor mamma og søss slutter, og hvor jeg begynner. &nbsp

Det virker som at du på en side ser det ganske klart (feks sitatet ditt om giftig kjærlighet), mens du på den annen side fortsatt er sterkt preget av din mor og søster. 

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver, og jeg har dissosiativ lidelse i tillegg til kptsd. Det er ganske vanlig. Det betyr at ulike deler av meg dominerer i ulike situasjoner, og for meg høres det veldig ut som en barnedel av deg blir veldig aktivert av mor og søster. Hvilken del av deg er så redd for å være alene? Hva positivt tilfører de livet ditt? Du har oppnår mye i livet, har de hatt noe å si for din suksess?

Jeg kjenner meg også veldig igjen i det du skriver om «ingen». Jeg føler ofte at jeg ikke finnes, at jeg er ingen. Den følelsen kommer ofte etter at jeg har blitt overveldet, og jeg tror det er en slags beskyttelse, at kroppen skrur av alt. For hvis jeg ikke finnes kan jeg ikke ha det vondt og da kan jeg heller ikke velge noe feil eller gjøre noe feil, for en som ikke finnes velger jo ingenting. Litt vanskelig å forklare, merker jeg, men kanskje du skjønner hva jeg mener.

Jeg håper du går i (god) behandling og får hjelp for traumene dine. God hjelp er veldig vanskelig å finne. 

Du er ikke alene. Selv ikke uten din mor og din søster. Du kan lage et relasjonskart: Lag tre sirkler inni hverandre. I den innerste skriver du navnene på de folkene som er viktige for deg og som er nærmest, de som støtter deg og gir deg kjærlighet og trygghet. I den neste skriver du de du har en positiv relasjon med, men som ikke er nærmest. Kollegaer på jobb, venner, kanskje en nabo. Ytterst skriver du folk som du opplever å ha en vanskelig relasjon med, som kanskje tapper deg mer enn de gir. Noen mennesker kan stå ulike steder i sirklene til ulike tider, mens andre er konstante. Uansett kan dette kartet være nyttig når denne tanken kommer. 

Anonymkode: bd1b9...9eb

[Sugar&Spice]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

For din samboers skyld, og for barnets, kutt dem ut. Helt, fullstendig, totalt, ut. Null kontakt. Null. 

Du oppsøker drama. 

Sommerferieplaner... med dem!? Nei, selvklart ikke. 

De hører til fortiden din. 

Fremtiden skaper du og din samboer i fellesskap. Se fremover, ikke tilbake. 

Anonymkode: 580b6...3d7

Det er ikke så lett. 
 

Når jeg tar avstand, blir det fullstendig kaos. Når jeg prøver skjerme meg selv, blir det kaos. Da eskalerer alt. De vil ikke tillate meg å få fri. Det er jo hele poenget… 

 

Jeg kan dessverre ikke gå fullstendig no contact. Jeg ser du skriver det, men det fungerer ikke i realiteten. Det er flere familiemedlemmer, barn, forpliktelser. Reelle forpliktelser. Du må forstå at dette er komplekst. Det hjelper ikke meg å avbryte - de drar meg inn når jeg tar avstand. Og bruker andre mot meg. Forstår du ikke hvordan det fungerer, så er det bedre å la være å kommentere.