Hvordan gå videre etter narsisstisk mishandling?

[Sugar&Spice]

Hei. 
 

jeg er en dame på 33 år som er oppvokst i et hjem med en narsisstisk mor. 
 

Smerten jeg bærer er språkløs, allerede fra graviditeten var jeg krevende(i følge mamma), og som baby var jeg grusom. Som barn masete, vanskelig og utfordrende. Da jeg ble ungdom fikk jeg "frie tøyler" aka - mamma sluttet å bry seg om meg overhodet. 

Jeg er vokst opp med å høre at hun angrer på at hun fikk meg, at jeg har ødelagt livet hennes og så videre. Hun behandler meg fremdeles dårlig den dag i dag - mye løgner, forskjellsbehandling (søsteren min er golden child) etc. hun drikker hver dag, så er alkoholproblemer i bildet og… 

Jeg er klar over at oppveksten min var voldelig, og at den emosjonelle neglekten og volden har satt dype spor i meg. Jeg har i dag diagnosen cPTSD og har slitt med angst og depresjon siden jeg var… kanskje 10 år. Jeg husker veldig lite fra barndommen. Tror det begynte rundt 10-årsalder. 
 

Mamma har splittet hele storfamilien, og hun har ikke noe kontakt med brødrene sine. Jeg har ikke lov til å ta kontakt med de. Jeg har, ved noen anledninger, trosset dette forbudet og vet i dag at onklene mine har samme oppfatning av mamma som meg.
 

Hun er godt likt av alle andre, hun er  sjarmerende og pratsom - men ingen vet om monsteret som kommer frem bak lukkede dører… Jeg flyttet hjemmefra da jeg var 19, men allikevel flyttet mamma "med meg". Hun bor inni meg. Jeg hører kritikken hennes, jeg hører stemmen hennes hele tiden og hun styrer meg fremdeles hver dag. Hun bestemmer over meg selv om jeg har minimalt kontakt med henne i dag. 

 

Nå er jeg derimot 33 år og trenger å starte mitt eget liv. Men hver minste kritiske tanke i hjernen min (som jeg hører er hennes sstemme) gir meg angst. Jeg har ikke "fri vilje", selv om jeg selvfølgelig skjønner med min kloke hjerne at jeg har det. Kroppen derimot, tror fremdeles at jeg er 7 år gammel og forlatt til meg selv… 

 

Nå trenger jeg å begynne livet mitt. Men hvordan? Jeg vet ikke engang hva slags mat jeg liker, for jeg er lært opp til at det er mamma som bestemmer… Hun har bestemt hvilke mennesker jeg skal ha kontakt med, hvilken mat jeg liker, hva jeg skal bruke livet mitt til… 

 

Hvor skal jeg begynne? For å beskrive det kan jeg si at når folk sier "gjør noe som gjør deg glad!" Så skjer det ingenting. Jeg vet ikke hva som gjør meg glad, for jeg har brukt hele livet mitt på å gå på eggeskall, for å hindre at mamma blir sur og sint. Jeg har brukt hele livet mitt på mamma - hvordan skal jeg nå begynne å bruke det på meg selv? 
 

Jeg har høyere utdanning, men er på aap nå. Har samboer, et barn, en jobb å komme tilbake til når jeg er frisk, og sådan "alt på stell". Men jeg er bare et skall… jeg er ingen, på en måte.. 

 

Hvordan finner man seg selv, når man aldri har vært noen? 
 

Håper noen har noen gode råd for meg. Hvis dere har spørsmål svarer jeg gjerne på de så godt jeg kan. 

[AnonymBruker]

Høres grusomt ut. Hva med å fokusere på å komme deg tilbake i jobb og bli en aktiv del av verden igjen. Du har mann og barn og har klart deg på tross av så mye vanskelig. Det er bare å fortsette sånn! 

Anonymkode: ae687...741

[Hannabanna]

Off, jeg har ikke opplevd noe i nærheten av det du har. Får vondt av å lese det.

Eneste som slår meg er fysisk avstand. Bor dere på samme plass eller kan du og familien flytte bort? Flytte til en ny plass? Det gjore jeg etter en ekstremt kontrollerende og narsisstisk og voldelig kjæreste (mener ikke å sammenligne, det var to grusomme år men ikke i nærheten av det du har opplevd). Jeg mistet meg selv og så mye rundt minnet om han og stemmen hans hvisket meg i øret lenge etter. Flyttet ett godt stykke unna, til en mindre plass og i dag når jeg ser tilbake var det da jeg gav virkelig slipp. Det var ikke lenger plasser som minnet meg om han og jeg var fri til å skape egne minner.

[Sugar&Spice]

Hannabanna skrev (16 minutter siden):

Off, jeg har ikke opplevd noe i nærheten av det du har. Får vondt av å lese det.

Eneste som slår meg er fysisk avstand. Bor dere på samme plass eller kan du og familien flytte bort? Flytte til en ny plass? Det gjore jeg etter en ekstremt kontrollerende og narsisstisk og voldelig kjæreste (mener ikke å sammenligne, det var to grusomme år men ikke i nærheten av det du har opplevd). Jeg mistet meg selv og så mye rundt minnet om han og stemmen hans hvisket meg i øret lenge etter. Flyttet ett godt stykke unna, til en mindre plass og i dag når jeg ser tilbake var det da jeg gav virkelig slipp. Det var ikke lenger plasser som minnet meg om han og jeg var fri til å skape egne minner.

Jeg bor 13 mil unna - og det er et aktivt valg ja. Vi sees i høytider og sommertider, men i mye mindre grad fremover enn jeg har gjort tidligere. Nå tar jeg avstand - men dessverre har "nissen blitt med på lasset". Mener altså at selv om jeg har avstand fysisk fra henne, er hun høyst tilstede "inni" meg. Er på en måte det jeg trenger hjelp til å få til, om det gir mening?

[Sugar&Spice]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Høres grusomt ut. Hva med å fokusere på å komme deg tilbake i jobb og bli en aktiv del av verden igjen. Du har mann og barn og har klart deg på tross av så mye vanskelig. Det er bare å fortsette sånn! 

Anonymkode: ae687...741

Jeg jobber aktivt med å komme tilbake i jobb - men per i dag er jeg så skadet at jeg er for syk til å jobbe. Håpet er jo at ved å få hjelp til det jeg spør om råd til her, gjør at jeg kan få til det du poengterer - å komme meg tilbake i jobb og bli en aktiv del av verden igjen. 
 

 

——-

 

Glemte å skrive dette - men jeg går til psykolog, psykomotorisk fysioterapi og har pt-timer ukentlig. 

[AnonymBruker]

Sugar&Spice skrev (31 minutter siden):

Jeg har høyere utdanning, men er på aap nå. Har samboer, et barn, en jobb å komme tilbake til når jeg er frisk, og sådan "alt på stell". Men jeg er bare et skall… jeg er ingen, på en måte.. 

Hvordan finner man seg selv, når man aldri har vært noen? 
Håper noen har noen gode råd for meg. Hvis dere har spørsmål svarer jeg gjerne på de så godt jeg kan. 

❤️ du er ikke "ingen" - du er nok skadet, diagnosen din og ordene dine taler for dette men du er ikke ingen! Du er noens ALT, du er elsket - partneren din, barnet ditt - for dem er du hele verden! For å nevne det viktigste av alt, for deg selv er du DEG selv om du kanskje i dag ikke helt vet HVEM du er så ER du. Og du er viktig! Du betyr all verden og du er garantert elsket ❤️ 
Jeg har ingen råd, først fordi jeg er så lei meg for barnet i deg som måtte vokse opp med alt dette og for den voksne som nå må finne balansen igjen etter at fotfestet ble borte, men også fordi jeg rett og slett ikke aner hva jeg skal si ut over at du er sterk, potensielt fordi du må være det - men også fordi det at du har kommet så langt som dette, at du kan sette ord på det og dele sier meg at du er fantastisk! 

Anonymkode: 040b9...9e7

[AnonymBruker]

Sugar&Spice skrev (20 minutter siden):

Jeg jobber aktivt med å komme tilbake i jobb - men per i dag er jeg så skadet at jeg er for syk til å jobbe. Håpet er jo at ved å få hjelp til det jeg spør om råd til her, gjør at jeg kan få til det du poengterer - å komme meg tilbake i jobb og bli en aktiv del av verden igjen. 
 

 

——-

 

Glemte å skrive dette - men jeg går til psykolog, psykomotorisk fysioterapi og har pt-timer ukentlig. 

Så bra at du får god hjelp! Likevel har du nok mye tid til å sitte hjemme og gruble. Hva sier psykologen da ?

Anonymkode: ae687...741

[Hannabanna]

Sugar&Spice skrev (23 minutter siden):

Jeg bor 13 mil unna - og det er et aktivt valg ja. Vi sees i høytider og sommertider, men i mye mindre grad fremover enn jeg har gjort tidligere. Nå tar jeg avstand - men dessverre har "nissen blitt med på lasset". Mener altså at selv om jeg har avstand fysisk fra henne, er hun høyst tilstede "inni" meg. Er på en måte det jeg trenger hjelp til å få til, om det gir mening?

Ja det gjør det. Jeg har lest bøkene i Alvdal-serien. Spesielt de to første (nå handlet de ikke om Alvdal men det som skjedde med den eldste datteren) og hvordan moren klart å manipulere henne og hadde så stor kontroll på henne til tross for hva hun hadde latt henne gjennomgå. Barns lojalitet til foreldre er utrolig sterkt nesten uansett. Feks. "Lekte" moren med henne og sa de skulle komme på besøk, var på vei ol. Igjen og igjen og datteren klarte ikke på lang tid å kutte den kontakten. Det som er positivt er jo at du er klar over det. Du føler deg som ett tomt skall, men er det er du heller ikke. Vet ikke om jeg skal anbefale å lese de bøkene, spesielt den første. Men er nok mye du kan kjenne deg igjen i og også muligens lære av hvordan hun over lang tid klarte å kutte dette av. Muligens om du kunne spurt om det finnes erfaringakonsulenter å få hjelp fra? Jeg hadde det i en ganske lang tid. Via DPS så koblet de meg med ei som hadde mye av de samme opplevelsene og som hadde kommet seg videre. Hun fulgte meg opp på telefon, meldinger og møter og hadde en forståelse for min situasjon som ikke psykologen hadde, uansett utdannelse. Men jeg vet ikke om det blir tilbudt over alt eller om det er mulig. Men er verdt å spørre om. Jeg var fanget i eget hode og tankebaner, men litt etter litt med hjelp av ei som hadde opplevd mye av det samme fikk jeg trent meg opp til å tenke anderledes og da handlet jeg også anderledes. 

Har du hatt noe kontakt med Modum Bad? Jeg har ikke hatt det selv, men flere jeg møtte da jeg var innlagt på DPS hadde det og hadde hatt stor hjelp derifra også.

Endret 11. juni av Hannabanna

[AnonymBruker]

Sugar&Spice skrev (11 timer siden):

Nå trenger jeg å begynne livet mitt. Men hvordan? Jeg vet ikke engang hva slags mat jeg liker, for jeg er lært opp til at det er mamma som bestemmer… Hun har bestemt hvilke mennesker jeg skal ha kontakt med, hvilken mat jeg liker, hva jeg skal bruke livet mitt til… 

 

Hvor skal jeg begynne? For å beskrive det kan jeg si at når folk sier "gjør noe som gjør deg glad!" Så skjer det ingenting. Jeg vet ikke hva som gjør meg glad, for jeg har brukt hele livet mitt på å gå på eggeskall, for å hindre at mamma blir sur og sint. Jeg har brukt hele livet mitt på mamma - hvordan skal jeg nå begynne å bruke det på meg selv? 

Jeg leste posten din i går og følte veldig med deg, jeg har også en oppvekst som har påvirket meg i ekstremt stor grad. 

For å starte med noe, så var det som hjalp meg, var å stille spørsmål ved alt i livet mitt og meg selv. Jeg hadde også stemmen til moren min i mange år, og jeg har den i dag også selv om jeg har det mye bedre. Jeg tror at i mitt tilfelle, og kanskje ditt, så vil vi alltid ha våre mødres stemme, men vi har også vår egen selv om det bare i blant er et lite pip. Jeg må hele tiden sjekke "er det min stemme eller min mors", jeg tror at denne bevisstheten er 100% avgjørende for meg hvordan jeg har det og hva jeg gjør. 

Så for å få min stemme minst like høyt, eller helst høyere enn min mors, måtte den høres. Og for å få den til å høres så måtte den jo svare. 

Det verste jeg gjorde var å gå på autopilot mens stemmen til mora mi herjet i bakgrunnen. Jeg levde og gjorde utfra henne, og det er trist å se hvor mye jeg har mistet eller ikke gjort fordi jeg levde etter henne og hun ønsker meg ikke noe godt dessverre.

Du må spørre deg selv og svare på alt. Alt fra hva du velger å kle på deg og spise og drikke, 1000 spørsmål hver dag rett og slett, og vær bevisst på hvilken stemme som svarer. 

Feks hos meg går det sånn.. Skal du ha på deg svart eller blå genser i dag? Hvorfor blå? Fordi jeg går for mye i svart. Hvem har sagt det, er det du eller din mor? Hvorfor velger du den buksa og ikke den du synes er finere? Fordi kroppen min er rar i den. Er den rar eller har noen fortalt deg det? Hvem i såfall? Hva skal du ha til frokost? Knekkebrød eller brødskiver? Knekkebrød med frø på kanskje? Hva vil jeg drikke til? Vann eller juice? Vann? Drikker jeg det fordi jeg vil eller fordi jeg ble det fortalt og av hvem? 

Hva vil jeg/vi ha til middag? Fisk, kjøttdeig, pizza? Hvorfor fisk? Kan jeg lage noe jeg aldri har prøvd? 

Bevisstheten er veldig viktig for meg, hvorfor gjør jeg de tingene jeg gjør? 

Osv osv. Vi ble aldri spurt om noe, så vi har knapt en mening om ting, men du er ikke ingen, du ER der, fordi du sitter her på nettet og spør etter hjelp, om det så bare er en liten glød igjen av et stort bål, et lite pip av en stemme, så er det der og det høres. Alt du gjør for å endre hvordan du har det, styrker denne spiren av deg som er der. 

Anonymkode: 2262a...a16

[Kaisada]

Sugar&Spice skrev (På 11.6.2025 den 19.27):

Hei. 
 

jeg er en dame på 33 år som er oppvokst i et hjem med en narsisstisk mor. 
 

Smerten jeg bærer er språkløs, allerede fra graviditeten var jeg krevende(i følge mamma), og som baby var jeg grusom. Som barn masete, vanskelig og utfordrende. Da jeg ble ungdom fikk jeg "frie tøyler" aka - mamma sluttet å bry seg om meg overhodet. 

Jeg er vokst opp med å høre at hun angrer på at hun fikk meg, at jeg har ødelagt livet hennes og så videre. Hun behandler meg fremdeles dårlig den dag i dag - mye løgner, forskjellsbehandling (søsteren min er golden child) etc. hun drikker hver dag, så er alkoholproblemer i bildet og… 

Jeg er klar over at oppveksten min var voldelig, og at den emosjonelle neglekten og volden har satt dype spor i meg. Jeg har i dag diagnosen cPTSD og har slitt med angst og depresjon siden jeg var… kanskje 10 år. Jeg husker veldig lite fra barndommen. Tror det begynte rundt 10-årsalder. 
 

Mamma har splittet hele storfamilien, og hun har ikke noe kontakt med brødrene sine. Jeg har ikke lov til å ta kontakt med de. Jeg har, ved noen anledninger, trosset dette forbudet og vet i dag at onklene mine har samme oppfatning av mamma som meg.
 

Hun er godt likt av alle andre, hun er  sjarmerende og pratsom - men ingen vet om monsteret som kommer frem bak lukkede dører… Jeg flyttet hjemmefra da jeg var 19, men allikevel flyttet mamma "med meg". Hun bor inni meg. Jeg hører kritikken hennes, jeg hører stemmen hennes hele tiden og hun styrer meg fremdeles hver dag. Hun bestemmer over meg selv om jeg har minimalt kontakt med henne i dag. 

 

Nå er jeg derimot 33 år og trenger å starte mitt eget liv. Men hver minste kritiske tanke i hjernen min (som jeg hører er hennes sstemme) gir meg angst. Jeg har ikke "fri vilje", selv om jeg selvfølgelig skjønner med min kloke hjerne at jeg har det. Kroppen derimot, tror fremdeles at jeg er 7 år gammel og forlatt til meg selv… 

 

Nå trenger jeg å begynne livet mitt. Men hvordan? Jeg vet ikke engang hva slags mat jeg liker, for jeg er lært opp til at det er mamma som bestemmer… Hun har bestemt hvilke mennesker jeg skal ha kontakt med, hvilken mat jeg liker, hva jeg skal bruke livet mitt til… 

 

Hvor skal jeg begynne? For å beskrive det kan jeg si at når folk sier "gjør noe som gjør deg glad!" Så skjer det ingenting. Jeg vet ikke hva som gjør meg glad, for jeg har brukt hele livet mitt på å gå på eggeskall, for å hindre at mamma blir sur og sint. Jeg har brukt hele livet mitt på mamma - hvordan skal jeg nå begynne å bruke det på meg selv? 
 

Jeg har høyere utdanning, men er på aap nå. Har samboer, et barn, en jobb å komme tilbake til når jeg er frisk, og sådan "alt på stell". Men jeg er bare et skall… jeg er ingen, på en måte.. 

 

Hvordan finner man seg selv, når man aldri har vært noen? 
 

Håper noen har noen gode råd for meg. Hvis dere har spørsmål svarer jeg gjerne på de så godt jeg kan. 

kan anbefale denne<3 

adult children immature parents.pdf

[AnonymBruker]

Sugar&amp;Spice skrev (På 11.6.2025 den 19.27):

Hei. 
 

jeg er en dame på 33 år som er oppvokst i et hjem med en narsisstisk mor. 
 

Smerten jeg bærer er språkløs, allerede fra graviditeten var jeg krevende(i følge mamma), og som baby var jeg grusom. Som barn masete, vanskelig og utfordrende. Da jeg ble ungdom fikk jeg "frie tøyler" aka - mamma sluttet å bry seg om meg overhodet. 

Jeg er vokst opp med å høre at hun angrer på at hun fikk meg, at jeg har ødelagt livet hennes og så videre. Hun behandler meg fremdeles dårlig den dag i dag - mye løgner, forskjellsbehandling (søsteren min er golden child) etc. hun drikker hver dag, så er alkoholproblemer i bildet og… 

Jeg er klar over at oppveksten min var voldelig, og at den emosjonelle neglekten og volden har satt dype spor i meg. Jeg har i dag diagnosen cPTSD og har slitt med angst og depresjon siden jeg var… kanskje 10 år. Jeg husker veldig lite fra barndommen. Tror det begynte rundt 10-årsalder. 
 

Mamma har splittet hele storfamilien, og hun har ikke noe kontakt med brødrene sine. Jeg har ikke lov til å ta kontakt med de. Jeg har, ved noen anledninger, trosset dette forbudet og vet i dag at onklene mine har samme oppfatning av mamma som meg.
 

Hun er godt likt av alle andre, hun er  sjarmerende og pratsom - men ingen vet om monsteret som kommer frem bak lukkede dører… Jeg flyttet hjemmefra da jeg var 19, men allikevel flyttet mamma "med meg". Hun bor inni meg. Jeg hører kritikken hennes, jeg hører stemmen hennes hele tiden og hun styrer meg fremdeles hver dag. Hun bestemmer over meg selv om jeg har minimalt kontakt med henne i dag. 

 

Nå er jeg derimot 33 år og trenger å starte mitt eget liv. Men hver minste kritiske tanke i hjernen min (som jeg hører er hennes sstemme) gir meg angst. Jeg har ikke "fri vilje", selv om jeg selvfølgelig skjønner med min kloke hjerne at jeg har det. Kroppen derimot, tror fremdeles at jeg er 7 år gammel og forlatt til meg selv… 

 

Nå trenger jeg å begynne livet mitt. Men hvordan? Jeg vet ikke engang hva slags mat jeg liker, for jeg er lært opp til at det er mamma som bestemmer… Hun har bestemt hvilke mennesker jeg skal ha kontakt med, hvilken mat jeg liker, hva jeg skal bruke livet mitt til… 

 

Hvor skal jeg begynne? For å beskrive det kan jeg si at når folk sier "gjør noe som gjør deg glad!" Så skjer det ingenting. Jeg vet ikke hva som gjør meg glad, for jeg har brukt hele livet mitt på å gå på eggeskall, for å hindre at mamma blir sur og sint. Jeg har brukt hele livet mitt på mamma - hvordan skal jeg nå begynne å bruke det på meg selv? 
 

Jeg har høyere utdanning, men er på aap nå. Har samboer, et barn, en jobb å komme tilbake til når jeg er frisk, og sådan "alt på stell". Men jeg er bare et skall… jeg er ingen, på en måte.. 

 

Hvordan finner man seg selv, når man aldri har vært noen? 
 

Håper noen har noen gode råd for meg. Hvis dere har spørsmål svarer jeg gjerne på de så godt jeg kan. 

Du må prøve å tenke at dethun gjorde var i k k e din feil...at hun var født uten empati....så må du prøve å tilgi henne...og prøve å gå videre.....   

Anonymkode: 86c69...1e5

[Sugar&Spice]

AnonymBruker skrev (På 13.6.2025 den 13.33):

Du må prøve å tenke at dethun gjorde var i k k e din feil...at hun var født uten empati....så må du prøve å tilgi henne...og prøve å gå videre.....   

Anonymkode: 86c69...1e5

Ja, jeg jobber aktivt med å forstå at det hun har gjort ikke var min feil. 
 

Jeg kommer aldri til å tilgi henne for mishandlingen. Men jeg kan tilgi meg selv for å ha blitt værende så lenge jeg ble. 
 

Jeg prøver å gå videre. 

[Sugar&Spice]

Kaisada skrev (På 13.6.2025 den 10.18):

kan anbefale denne<3 

adult children immature parents.pdf 3.97 MB · 3 Nedlastninger

Takk! Denne har jeg faktisk hjemme  kanskje jeg skal lese den igjen. 

[Sugar&Spice]

AnonymBruker skrev (På 12.6.2025 den 7.23):

Jeg leste posten din i går og følte veldig med deg, jeg har også en oppvekst som har påvirket meg i ekstremt stor grad. 

For å starte med noe, så var det som hjalp meg, var å stille spørsmål ved alt i livet mitt og meg selv. Jeg hadde også stemmen til moren min i mange år, og jeg har den i dag også selv om jeg har det mye bedre. Jeg tror at i mitt tilfelle, og kanskje ditt, så vil vi alltid ha våre mødres stemme, men vi har også vår egen selv om det bare i blant er et lite pip. Jeg må hele tiden sjekke "er det min stemme eller min mors", jeg tror at denne bevisstheten er 100% avgjørende for meg hvordan jeg har det og hva jeg gjør. 

Så for å få min stemme minst like høyt, eller helst høyere enn min mors, måtte den høres. Og for å få den til å høres så måtte den jo svare. 

Det verste jeg gjorde var å gå på autopilot mens stemmen til mora mi herjet i bakgrunnen. Jeg levde og gjorde utfra henne, og det er trist å se hvor mye jeg har mistet eller ikke gjort fordi jeg levde etter henne og hun ønsker meg ikke noe godt dessverre.

Du må spørre deg selv og svare på alt. Alt fra hva du velger å kle på deg og spise og drikke, 1000 spørsmål hver dag rett og slett, og vær bevisst på hvilken stemme som svarer. 

Feks hos meg går det sånn.. Skal du ha på deg svart eller blå genser i dag? Hvorfor blå? Fordi jeg går for mye i svart. Hvem har sagt det, er det du eller din mor? Hvorfor velger du den buksa og ikke den du synes er finere? Fordi kroppen min er rar i den. Er den rar eller har noen fortalt deg det? Hvem i såfall? Hva skal du ha til frokost? Knekkebrød eller brødskiver? Knekkebrød med frø på kanskje? Hva vil jeg drikke til? Vann eller juice? Vann? Drikker jeg det fordi jeg vil eller fordi jeg ble det fortalt og av hvem? 

Hva vil jeg/vi ha til middag? Fisk, kjøttdeig, pizza? Hvorfor fisk? Kan jeg lage noe jeg aldri har prøvd? 

Bevisstheten er veldig viktig for meg, hvorfor gjør jeg de tingene jeg gjør? 

Osv osv. Vi ble aldri spurt om noe, så vi har knapt en mening om ting, men du er ikke ingen, du ER der, fordi du sitter her på nettet og spør etter hjelp, om det så bare er en liten glød igjen av et stort bål, et lite pip av en stemme, så er det der og det høres. Alt du gjør for å endre hvordan du har det, styrker denne spiren av deg som er der. 

Anonymkode: 2262a...a16

Tusen takk for så fine ord og for at du deler dine tanker med meg! Jeg har brukt et par dager på å lese og tenke og ta til meg. Jeg ble overveldet, så trengte noen dager på å svare. 
 

Litt av mine problemer er at jeg går mye på autopilot. Jeg er altså ikke "tilstede" i hvert valg jeg tar. Men oppdager gjerne på ettermiddagen "har jeg egentlig tenkt en eneste egen tanke i dag?". Jeg kan gå inn med en intensjon om å være tilstede hele dagen, og så går det en time og jeg er tilbake i gamle spor…  jeg sliter med å holde tråden hele dagen, om det gir mening? 
 

Jeg øver på å være bevisst. Dessverre responderer kroppen gjerne negativt på det, med å gi mye angst osv. det er jo, i tidligere erfaringer, livsfarlig. Jeg skjønner at det ikke er sånn nå - men kroppen klarer ikke holde følge, på et vis? Gamle mønstre gjentar seg dessverre  

 

Men det er en liten flamme der. Jeg ser den ikke selv, den skjuler seg fort når jeg prøver gå innpå den. Men som du sier - jeg er jo her og ber om råd. ❤️ Der er hun. Hun som vil bli bedre, hun som vil videre. 

[Sugar&Spice]

AnonymBruker skrev (På 11.6.2025 den 20.16):

Så bra at du får god hjelp! Likevel har du nok mye tid til å sitte hjemme og gruble. Hva sier psykologen da ?

Anonymkode: ae687...741

Jeg er usikker på om du insinuerer her at jeg sitter hjemme og grubler bare fordi og at jeg må bare jobbe istedenfor å være hjemme? 
 

Jeg er veldig syk, veldig preget av mishandlingen. Jeg går i tre ulike behandlinger, og trenger mye hvile. Hvilen gjør at jeg kan tilbringe tid med barnet mitt på ettermiddag og i helgene. Jeg sitter ikke hjemme og grubler fordi jeg er lat… 

[AnonymBruker]

Jeg foreslår, ts, at du angriper det hele slik (normalfungerende) foreldre angriper det for sine barn.

Du kan ikke «gjøre det du liker» fordi du ikke vet hva du liker. Så da er skritt 1 å finne ut hva du liker. Nå er sommeren snart over oss, men rett etter sommeren kommer studiestart. Da benytter de aller fleste idretter, hobbyer, foreninger etc heromkring anledningen til å ha «åpen dag» eller «åpen uke». Alt fra buldring via fekting til den lokale steinslipe-gruppen åpner gratis i minst en dag eller økt. Gå på dem. En etter en. Ta feks en i uka, om det fremstår overkommelig. Se hva de driver med, snakk med dem, returner om du likte deg. Eller la være, om du tenker dette er en ting som ikke er for deg.

Og om eller når du velger en eller flere grupper? Husk at du velger dem for her og nå. Om du går lei etter 4-6 måneder så er det helt ålreit. Da finner du på noe annet.

Gjør det samme med mat. Kjøp inn feks egg og hardkok noen, bløtkok noen, posjer noen, stek noen etc. Prøv dem en etter en, og gjør deg opp en formening om hva du foretrekker. 

Og du, ts? Ta deg en tur til fastlegen. Be om å få bruke han eller henne som samtalepartner for å bistå deg gjennom dette. Det er nemlig noe fastleger forventes mestre (om din ikke gjør det? Husk at det alltid er ålreit å bytte lege).

Særlig bør dere jobbe med den indre stemmen din. For den bør du arbeide med å få til å være en hyggelig person. Som sier hyggelige ting. Som når du har en dårlig dag sier «men det er ok, i morgen blir det nok bedre» heller enn noe annet. Og som om du har en dårlig uke sier «men det er ålreit, jeg har gode uker også og det er lov å være trist». Og det kan du fake, her og nå. Om du bare faker lenge nok blir den ekte.

AnonymBruker skrev (På 13.6.2025 den 13.33):

Du må prøve å tenke at dethun gjorde var i k k e din feil...at hun var født uten empati....så må du prøve å tilgi henne...og prøve å gå videre.....   

Anonymkode: 86c69...1e5

Tilgivelse har egentlig ikke noen psykologisk verdi. Det er helt greit å velge å hate noen, fordi de fortjener det, og leve et helt fint liv med det. Tilgivelse er mer en religiøs greie enn en medisinsk.
 

 

Anonymkode: 29e33...47d

[AnonymBruker]

Sugar&amp;Spice skrev (På 14.6.2025 den 15.08):

Tusen takk for så fine ord og for at du deler dine tanker med meg! Jeg har brukt et par dager på å lese og tenke og ta til meg. Jeg ble overveldet, så trengte noen dager på å svare. 
 

Litt av mine problemer er at jeg går mye på autopilot. Jeg er altså ikke "tilstede" i hvert valg jeg tar. Men oppdager gjerne på ettermiddagen "har jeg egentlig tenkt en eneste egen tanke i dag?". Jeg kan gå inn med en intensjon om å være tilstede hele dagen, og så går det en time og jeg er tilbake i gamle spor…  jeg sliter med å holde tråden hele dagen, om det gir mening? 
 

Jeg øver på å være bevisst. Dessverre responderer kroppen gjerne negativt på det, med å gi mye angst osv. det er jo, i tidligere erfaringer, livsfarlig. Jeg skjønner at det ikke er sånn nå - men kroppen klarer ikke holde følge, på et vis? Gamle mønstre gjentar seg dessverre  

 

Men det er en liten flamme der. Jeg ser den ikke selv, den skjuler seg fort når jeg prøver gå innpå den. Men som du sier - jeg er jo her og ber om råd. ❤️ Der er hun. Hun som vil bli bedre, hun som vil videre. 

Kjære deg, jeg tror ikke noen, og langt mindre folk som har blitt kjørt så hardt mentalt som oss, klarer å være tilstede hele dagen ❤️ beklager at mitt innlegg virker som at det er mulig, det var ikke meningen å overvelde deg unnskyld. At du klarer en time er jo veldig bra! Jeg ville startet mer i det små, nesten som fysisk trening, selv om det ikke gir resultater med en gang så bare fortsett for det vil det over tid. Feks tenk over noen aktive valg du vil ta eller gjøre hver dag, feks aktivt velge noe du skal spise, ta på deg eller se på tv? Start små, og vær stolt av deg selv for alle skritt du tar fremover, noen av de vil være så små, men det er likevel frem. Vær snill mot deg selv, det er så viktig. 

Anonymkode: 2262a...a16

[AnonymBruker]

Sugar&amp;Spice skrev (På 11.6.2025 den 19.27):

Jeg er vokst opp med å høre at hun angrer på at hun fikk meg, at jeg har ødelagt livet hennes og så videre. Hun behandler meg fremdeles dårlig den dag i dag - mye løgner, forskjellsbehandling (søsteren min er golden child) etc. hun drikker hver dag, så er alkoholproblemer i bildet og… 

Høres ut som min mor, hun sammenlignet broren min med "kriminelle" observerer som "tilfeldig folkevalgt tulle dommer" i rettsalen (som at "this is fact, I know criminals")

Sugar&amp;Spice skrev (På 11.6.2025 den 19.27):

Nå er jeg derimot 33 år og trenger å starte mitt eget liv. Men hver minste kritiske tanke i hjernen min (som jeg hører er hennes sstemme) gir meg angst. Jeg har ikke "fri vilje", selv om jeg selvfølgelig skjønner med min kloke hjerne at jeg har det. Kroppen derimot, tror fremdeles at jeg er 7 år gammel og forlatt til meg selv… 

Beste er å flytte, og heller stole på helsepersonell når det går gale; foreldre er ikke helsepersonell.

Hvis du sliter økonomisk, kan du gå til kommunen eller kanskje til NAV i og med at du har alvorlig grad av angst.

Vil også anbefale å ha en fastlege  som ikke er den samme som foreldrene (i tilfelle du allerede ikke har det), slik at det er lettere å være åpen mot fastlegen.

Det med å tenke på hennes kritikk går fort over, når du finner deg noe annet kaotisk i livet.

 

Anonymkode: c3831...575

[AnonymBruker]

Sugar&amp;Spice skrev (På 14.6.2025 den 15.10):

Jeg er usikker på om du insinuerer her at jeg sitter hjemme og grubler bare fordi og at jeg må bare jobbe istedenfor å være hjemme? 
 

Jeg er veldig syk, veldig preget av mishandlingen. Jeg går i tre ulike behandlinger, og trenger mye hvile. Hvilen gjør at jeg kan tilbringe tid med barnet mitt på ettermiddag og i helgene. Jeg sitter ikke hjemme og grubler fordi jeg er lat… 

Det var ikke meningen å insinuere at du er lat. Det er bare noe med at å sitte hjemme og vie hverdagene til å tenke på og snakke om barndommen kanskje ikke er så god behandling i lengden. Du kunne hatt et godt liv i dag men lever i stedet i fortiden. Det gir moren din en makt over deg som hun i utgangspunktet ikke lenger må ha. Det virker jo ikke som om behandlingen fungerer noe særlig?

Anonymkode: ae687...741

[AnonymBruker]

Jeg har kuttet kontakten så langt det lar seg gjøre med min narississtiske mor. Og merker jo lengre tid går jo bedre har jeg det mentalt og jeg slipper å forholde meg til all negativ kritikk lengre. Men stemmen hennes bor i meg også enda. Jeg kan daglig si "jeg hater deg mamma" når jeg ser meg i speilet og jeg aner ikke hvorfor jeg gjør det. Må også kjenne på at jeg er det sorte fåret som kuttet kontakten med "stakkars mamma". Mange som synes synd i henne selv om hun er giftig. Jeg har knapt vært innom psykolog og jobber fullt, så har nok ikke hatt det så ille som deg. Men håper du kutter henne ut av livet ditt og ikke ser deg tilbake. 

Anonymkode: cb7a8...04c