Min datters far tok selvmord. Fortelle henne sannheten?

[Nell77]

Pappaen til datteren min på snart 8 begikk selvmord da hun var 2. Når hun har spurt hvordan han døde har vi så langt forklart at han var lei seg, mer lei seg enn de fleste kan bli. Hun har godtatt dette, men før eller senere må hun få vite sannheten. Tror at det begynner å bli på tide nå. Eller ikke?

Er så redd for hvordan hun kommer til å reagere. Om hun kommer til å klandre meg. For det ville kanskje være naturlig å gjøre siden han døde da han fant ut at vi aldri kom til å bli sammen igjen. (Jeg hadde gjort det slutt en måned før.) Er også redd for at hun vil hate samboeren min, som har vært som en far for henne, fordi han kom inn i bildet rett før selvmordet.

Har hatt en del skyldfølelse men jeg vet nå at han var i psykisk ubalanse allerede før vi møttes. Og da jeg av diverse grunner ikke kunne være sammen med han mer, raste alt sammen for han.

Hvordan forklarer man dette for en følsom jente på 8 år?

Hvor mye skal jeg si?

Blir veldig takknemlig for råd. Kanskje noen har lignende erfaringer?

Klem Nell

[@lfa]

Nå er ikke jeg noen ekspert i dette, så dette er bare mine synspunkter og tanker.

Jeg synes det er tidlig å fortelle ei jente på åtte om selvmord.

Men skulle det likevel bli aktuelt å fortelle hele sannheten, så for all del unngå å si at han tok selvmord da han fant ut at dere ikke ville bli sammen igjen. Det synes jeg er unødvendige detaljer...

Jeg er selv stemor til ei følsom jente på åtte, og synes at forklaringen din om at han var mer lei seg enn de fleste noen gang kan bli, godt kan være på det nivået en stund til.

I alle fall hvis hun ikke viser direkte interesse for noe mer.

[Gjest Starya]

Det eneste jeg kan komme på nå, er at dersom du finner ut at tiden er inne å fortelle at han tok selvmord, så trenger du jo ikke å gå inn på "grunnen", det at han gjorde det grunnet tapet av deg (mener forøvrig ikke dette "teller" som årsak, han må da ha vært i ubalanse for å velge en slik utvei).

Jeg ser ikke bort fra at hun snart kan komme til å resonnere seg frem til at det var selvmord selv -barn hører så mye om mye på alle kanter, og sønnen min som nettopp fylte ni har en god stund visst at noen velger å ta livet sitt. Men han forstår (heldigvis) ikke hvorfor noen ville velge dette.

[Litago]

Jeg har ingen erfaring fra dette området, men jeg kom på følgende:

Ettersom ditt barns far var psykisk syk så kan du kanskje få profesjonelle råd fra organisasjoner som bistår familier til psykisk psyke? Du finner sikkert noen på internett eller i de gule sider.

Personlig tror jeg aldri du behøver å fortelle om hvorfor du tror han tok sitt eget liv. Sannheten er jo at det er sykdommen som valgte for ham.

Men hvordan og når fortelle det til et barn? Jeg ville rådført meg med profesjonelle hvis jeg var deg.

Ønsker deg lykke til.

[Jen]

Jeg fant for noen år siden ut at en i familien hadde tatt selvmord, og jeg ble ganske sjokkert. Og dette var ikke så nært familiemedlem en gang. Det som gjorde det vanskelig var at man sitter igjen med så mange spørsmål. For en unge kan det bli "Var han ikke så glad i meg at han heller ville leve?" osv. Derfor ville jeg ha ventet til hun var så stor at hun har mulighet til å forstå mer av hvorfor et menneske gjør slikt. Og jeg ville absolutt ha rådført meg med proffesjonelle før jeg fortalte noe. Kanskje man ikke trenger å si alt engang. Som Litago og sa, det var jo egentlig sykdom som krevde han.

[Babyface]

8 år er kanskje litt tidlig, men på en annen side er det ganske mange andre enn bare dere i familien som vet hva som skjedde den gangen. Noen kan slenge det til henne en dag. Dessuten kan det kan være vanskelig for jenta å forstå hvorfor alle andre vet det, men ikke hun. En av mine nærmeste venninner fikk ikke vite at faren hadde tatt selvmord før hun fylte 18. I den familien skulle dette nærmest forties. Fra hun var ganske liten maste hun for å få vite hva som egntlig hadde skjedd. Da vi begynte på ungdomsskolen sluttet hun å spørre moren, men hun grublet likevel mye og snakket mye med meg om det. Og jeg visste hva som hadde skjedd, for et selvmord forblir aldri en hemmelighet. Noen av fantasiene hennes om hva som kunne ha skjedd var langt villere enn sannheten. Jeg syntes veldig synd på henne, men jeg kunne jo ikke avsløre sannheten når moren hennes ikke ville det. Hun fikk imidlertid vite hva som hadde skjedd da hun ble 18. Jeg tror det nesten ble et antiklimaks for henne, hun fikk på en måte bekreftet en mistanke. Det første hun sa til meg var at hun ikke skjønte hvorfor hun ikke hadde fått vite noe tidligere, sannheten var tross alt ikke så hard som noe av det hun hadde spekulert i.

[Gjest gurimalla]

Dette er det nok få her inne som kan gi et godt råd om et slikt alvorlig spørsmål. Jeg anbefaler deg å ta kontakt med en psykolog og be om råd, eller kanskje pp-tjenesten på skolen til datteren din. Det er veldig synd hvis hun hører det fra noen andre, da kan hun fort få følelsen av at dette er noe man ikke bør snakke om.

Lykke til!

[Gjest Duchess]

Jeg syns det høres tidlig ut å fortelle det til henne nå....synes forklaringen du har gitt henne så langt burde holde en stund til...noen år til

[koldbruna]

Jeg synes også det er litt tidlig å si noe nå..og som andre her har sagt..søk hjelp om hva du kan si til henne.

*klem*

[Ani]

Er enig i det de andre har svart deg her... det eneste jeg ble litt uroet av, var om dine forklaringer kan lede henne til å tro at bare noen blir NOK lei seg, kan de dø av det i seg selv... noe som i såfall kan lede til andre engstelige tanker, rundt egen eller andres tristhet. Få med at han faktisk var syk, om enn ikke fysisk.

Lykke til videre....

[Linemor]

Du kjenner dattern din best, og vet nok best hva hun kan håndtere av informasjon. Synes at du skal fortelle henne om det som skjedde på en voksen måte, det kan jo hende hun vil ha mange spm og da kan det jo være greit og kunne svare. Knakskje hun vil spørre mer når hun er moden nok. Det er jo noen år siden det skjedde så kanskje det går helt greit. Men selvmord er ikke en enkel ting, og dessverre føler noen at ting er så vanskelig at det ikke finnes noen annen utvei, kanskje du bør fortelle henne at det gjør det samtidig. Du kan jo kankje spørre de på helsestajonen også, eller en rådgiver på skolen, noen som kankjes har litt erfaring rundt det samme, tror uannsett at det er greit at lærern får vite om når du skal fortelle henne det, i tilfelle hun vil få reaksjoener på det på skolen. Lykke til, det går nok bra skal du se.