Engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse. Noen som har opplevd bedring?

[AnonymBruker]

Jeg fikk denne diagnosen for noen år siden etter å ha trodd at jeg hadde sosial angst, men ble ikke noe særlig bedre av behandling for sosial angst.

Jeg har veldig lenge, siden jeg var barn, vært usikker og nervøs i sosiale settinger, og var stille og forsiktig som barn. Siden jeg er ganske voksen så var det ikke noe fokus på psykisk helse da jeg var barn og ungdom, men jeg oppsøkte psykolog selv i 20-årene etter å ha lest om sosial angst. Behandler var enig i at det var det jeg hadde, så jeg prøvde å eksponere meg, kognitiv terapi osv.

Jeg opplevde litt bedring. Noen sosiale situasjoner er ikke så skumle lenger og jeg fungerer greit i hverdagen, men relasjoner sliter jeg veldig med. Av en eller annen grunn har jeg klart å få meg kjærester, men jeg er redd for å bli forlatt, føler meg lite attraktiv og føler meg utilstrekkelig i forhold til andre damer. Så jeg skjønner aldri hvorfor de gidder å være med meg. 

Men vennskap sliter jeg veldig med. Etter å ha hatt flere negative opplevelser med venner, der de har dumpet meg fordi jeg er for stille, tar ikke nok kontakt osv, så har jeg gitt litt opp. Det er tydelig at jeg ikke mestrer det. Jeg er overbevist om at folk ikke liker meg og jeg er redd for å gjøre meg sårbar bare for å høre at jeg ikke er bra nok. I sosiale settinger blir jeg ofte veldig stille. Jeg tør ikke å si så mye og føler meg lite interessant. I tillegg har jeg mye angst i sånne situasjoner og er veldig oppe i mitt eget hode der jeg analyserer ansiktsuttrykk og tenker på hvor dum og uinteressant jeg er. 

Jobb er også noe jeg har slitt med å få. Spesielt etter at jeg var ferdig utdannet så klarer jeg ikke å få meg relevant jobb. Jeg synes det er vanskelig å selge meg inn når jeg ikke tror på det selv. 

Jeg går til psykolog, men jeg opplever at det er vanskelig å endre hvordan jeg tenker om meg selv. Burde sikkert hatt noe slags øving i det sosiale, men opplever at det er få trygge arenaer jeg kan prøve meg på. Driver allerede med frivillig arbeid, men synes ikke at det er en passende arena egentlig. 

Jeg har veldig lyst til å være mer sosial, jeg har lyst til å tenke bedre om meg selv og jeg har lyst til å bli bedre, men jeg har holdt på med dette i årevis. Så jeg føler meg litt motløs. Er det andre som har opplevd bedring og at dere har blitt bedre på det sosiale og hvordan dere tenker om dere selv?

Anonymkode: cd6df...967

[AnonymBruker]

Jeg går i terapi for dette nå (blandet PF) og ifølge psykologen min, så er det de unnvikende trekkene som sitter hardest i, og som vil kreve mest av meg i behandling. Og det merker jeg selv også, de emosjonelt ustabile trekkene og de paranoide trekkene, har blitt lettere og lettere å håndtere, og tar ikke lenger like mye plass, men det unnvikende i meg, der har jeg en lang vei å gå. Jeg føler meg så uverdig, og sitter med mye selvforakt. 

Anonymkode: 2855c...451

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg går i terapi for dette nå (blandet PF) og ifølge psykologen min, så er det de unnvikende trekkene som sitter hardest i, og som vil kreve mest av meg i behandling. Og det merker jeg selv også, de emosjonelt ustabile trekkene og de paranoide trekkene, har blitt lettere og lettere å håndtere, og tar ikke lenger like mye plass, men det unnvikende i meg, der har jeg en lang vei å gå. Jeg føler meg så uverdig, og sitter med mye selvforakt. 

Anonymkode: 2855c...451

Ja, jeg merker det jeg også. Føler meg også uverdig og har mye selvforakt. Jeg kan ha glimt der jeg klarer å ha bedre tanker om meg selv, men det negative kommer alltid tilbake. Det er så vanskelig. 

Ts. 

Anonymkode: cd6df...967

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Ja, jeg merker det jeg også. Føler meg også uverdig og har mye selvforakt. Jeg kan ha glimt der jeg klarer å ha bedre tanker om meg selv, men det negative kommer alltid tilbake. Det er så vanskelig. 

Ts. 

Anonymkode: cd6df...967

Det er sånn jeg også opplever det, og det tærer fryktelig hardt på samboerskapet mitt. Det er den aller største kilden til konflikter, når de oppstår. 

Anonymkode: 2855c...451

[AnonymBruker]

For min del har det bare blitt verre. Jeg hadde noen få år hvor jeg fungerte bedre, men så skjedde det en del ting som forsterket angsten igjen og nå er det verre enn noen gang. Tror denne typen pf kan være vanskelig å bli kvitt for godt, det må eventuell hard, hyppig og langvarig jobbing samt en del flaks(situasjon/gener etc) for å få varig og betydelig bedring tror jeg. 

Anonymkode: 13598...ba3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er sånn jeg også opplever det, og det tærer fryktelig hardt på samboerskapet mitt. Det er den aller største kilden til konflikter, når de oppstår. 

Anonymkode: 2855c...451

Ja, samme her. Jeg kan misforstå ting han sier eller gjør. 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

For min del har det bare blitt verre. Jeg hadde noen få år hvor jeg fungerte bedre, men så skjedde det en del ting som forsterket angsten igjen og nå er det verre enn noen gang. Tror denne typen pf kan være vanskelig å bli kvitt for godt, det må eventuell hard, hyppig og langvarig jobbing samt en del flaks(situasjon/gener etc) for å få varig og betydelig bedring tror jeg. 

Anonymkode: 13598...ba3

Ja, det tror jeg også. Har lyst til å bli bedre sånn at sosiale situasjoner ikke er så vanskelige og slitsomme, men jeg vet ikke. Jeg har prøvd mye og ikke gjort så mye fremgang. 

Ts

Anonymkode: cd6df...967

[AnonymBruker]

Det er håp! Jeg fikk denne diagnosen for en del år siden. Slet mye sosialt, hadde dårlig selvfølelse, syntes sosiale situasjoner var fryktelig ubehagelige. Det som til slutt hjalp meg, etter tidligere samtaler med psykolog, var at jeg ble henvist til DPS via fastlegen min. Fikk tilbud om gruppeterapi ved DPS etter å ha vært gjennom kartleggingssamtale.  Jeg var absolutt negativ da jeg fikk tilbudet, tenkte at jeg aldri i verden ville eksponere meg i noen gruppe med fremmede mennesker. Etter hvert dristet jeg meg til våge å delta, og det er jeg veldig glad for i dag. Det ble en veldig god terapi for meg, hvor jeg først og fremst fikk øynene opp for at jeg ikke var alene om å slite med sosiale hemninger og nedsettende tanker om meg selv. Det var ingen quick fix, dette, og det tok tid, men i dag har jeg det mye bedre med meg selv og omgivelsene. Jeg har stort sett ikke slike plager mer, men sårbarheten er jo der, så det skal lite til å vippe meg av pinnen. Eksempelvis om jeg inviterer noen og flere takker nei - da kjenner jeg straks på den gamle følelsen av at «ingen liker meg». Men jeg klarer å hente meg inn igjen, og synes som sagt at livet er mer harmonisk nå. Lykke til, dere som strever, håper min historie kan være til litt hjelp og kanskje også til trøst

Anonymkode: a7eb9...19a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Det er håp! Jeg fikk denne diagnosen for en del år siden. Slet mye sosialt, hadde dårlig selvfølelse, syntes sosiale situasjoner var fryktelig ubehagelige. Det som til slutt hjalp meg, etter tidligere samtaler med psykolog, var at jeg ble henvist til DPS via fastlegen min. Fikk tilbud om gruppeterapi ved DPS etter å ha vært gjennom kartleggingssamtale.  Jeg var absolutt negativ da jeg fikk tilbudet, tenkte at jeg aldri i verden ville eksponere meg i noen gruppe med fremmede mennesker. Etter hvert dristet jeg meg til våge å delta, og det er jeg veldig glad for i dag. Det ble en veldig god terapi for meg, hvor jeg først og fremst fikk øynene opp for at jeg ikke var alene om å slite med sosiale hemninger og nedsettende tanker om meg selv. Det var ingen quick fix, dette, og det tok tid, men i dag har jeg det mye bedre med meg selv og omgivelsene. Jeg har stort sett ikke slike plager mer, men sårbarheten er jo der, så det skal lite til å vippe meg av pinnen. Eksempelvis om jeg inviterer noen og flere takker nei - da kjenner jeg straks på den gamle følelsen av at «ingen liker meg». Men jeg klarer å hente meg inn igjen, og synes som sagt at livet er mer harmonisk nå. Lykke til, dere som strever, håper min historie kan være til litt hjelp og kanskje også til trøst

Anonymkode: a7eb9...19a

Så fint å høre at du opplevde at det hjalp. Jeg har også deltatt i gruppe. Nå ble jeg sittende å reflektere over hva jeg ikke fikk ut av det som du tydeligvis fikk. Det er mulig at vanskene mine har blitt mer spesifikke uten at jeg føler at de blir mindre. Jeg klarer fint å delta i en slik gruppe som er ledet av en gruppeleder og liker slike rammer for sosial omgang. Det som virkelig er skrekken for meg er de uformelle situasjonene og de blir jeg aldri komfortabel med selv om jeg har øvd masse. Det er fordi jeg sjelden opplever å meste disse situasjonene. Sliter med å starte og avslutte samtaler naturlig, og å få kontakt med egne tanker i en sosial setting. Jeg synes det er vanskelig selv med familie. Det er kun noen få personer jeg er komfortabel med. Og utsette meg for hyppig for utfordrende situasjoner fører bare til utmattelse og utbrenthet. 

Anonymkode: 8922e...972

[AnonymBruker]

Jeg fikk denne diagnosen sent i tenårene/tidlig 20 årene. Rundt 25 år siden. Jeg har vært innlagt, gått i gruppeterapi og i vanlig terapi, i hovedsak i årene 17-25 år, sånn ca. Anti-depressiva har jeg stått på siden i 18 års alderen, med noen perioder uten, men siste 16-17 årene konstant. 
Jeg er ufør, har fortsatt en god del angst i hverdagen, men jeg fungerer. Jeg har barn, som har spesielle behov, slik at jeg ofte må sitte i møter, møte leger og psykologer, og ofte "stå på krava". Det går helt fint. 

Senest i går satt jeg i et møte hvor det var meg, og 12 fagpersoner, alt fra fastlege, via psykologer til PPT og fra to skoler. Null problem i møte, men jeg betaler for det i dag. Med økt angst og er fullstendig utslitt. 

Men - som 23 åring hadde det ikke vært mulig. Men med årene står jeg stødigere i meg selv, og har mer tro på meg selv. Jeg mener at på slutten av den lengste terapi-perioden mente psykologen jeg gikk til, som kjente meg veldig godt, at jeg ikke oppfylte kriteriene til unnvikende personlighetsforstyrrelse lenger, og at jeg "bare" hadde angst, og i hovedsak sosial angst.

Jeg lever et veldig fint liv, men det er et liv som ofte foregår hjemme, med kjernefamilien. Jeg ble skilt, men fikk meg ny kjæreste og vi er nå samboere. Jeg har ingen problemer med å ta opp ting lenger. 

Akkurat i dag aner jeg ikke hvordan jeg etterhvert skal komme meg ut døra og få levert barn på skolen, ettersom jeg må være med inn og overlevere barn. Men jeg finner nok ut av det, og det ender nok med at jeg gjør det. 

Det jeg merker er at eksponering funker ikke. Jeg har eksponert meg selv i 25 år, og det blir ikke lettere, Men jeg vet at jeg overlever, så sånn sett blir det enklere å gjennomføre.

Anonymkode: 09a5d...461

[AnonymBruker]

Jeg ble først diagnostisert med eupf, men det viste seg å være Asperger.

Nå har jeg lært meg å leve etter autistisk standard, og har det mye lettere.

Anonymkode: bcdd3...786

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg fikk denne diagnosen sent i tenårene/tidlig 20 årene. Rundt 25 år siden. Jeg har vært innlagt, gått i gruppeterapi og i vanlig terapi, i hovedsak i årene 17-25 år, sånn ca. Anti-depressiva har jeg stått på siden i 18 års alderen, med noen perioder uten, men siste 16-17 årene konstant. 
Jeg er ufør, har fortsatt en god del angst i hverdagen, men jeg fungerer. Jeg har barn, som har spesielle behov, slik at jeg ofte må sitte i møter, møte leger og psykologer, og ofte "stå på krava". Det går helt fint. 

Senest i går satt jeg i et møte hvor det var meg, og 12 fagpersoner, alt fra fastlege, via psykologer til PPT og fra to skoler. Null problem i møte, men jeg betaler for det i dag. Med økt angst og er fullstendig utslitt. 

Men - som 23 åring hadde det ikke vært mulig. Men med årene står jeg stødigere i meg selv, og har mer tro på meg selv. Jeg mener at på slutten av den lengste terapi-perioden mente psykologen jeg gikk til, som kjente meg veldig godt, at jeg ikke oppfylte kriteriene til unnvikende personlighetsforstyrrelse lenger, og at jeg "bare" hadde angst, og i hovedsak sosial angst.

Jeg lever et veldig fint liv, men det er et liv som ofte foregår hjemme, med kjernefamilien. Jeg ble skilt, men fikk meg ny kjæreste og vi er nå samboere. Jeg har ingen problemer med å ta opp ting lenger. 

Akkurat i dag aner jeg ikke hvordan jeg etterhvert skal komme meg ut døra og få levert barn på skolen, ettersom jeg må være med inn og overlevere barn. Men jeg finner nok ut av det, og det ender nok med at jeg gjør det. 

Det jeg merker er at eksponering funker ikke. Jeg har eksponert meg selv i 25 år, og det blir ikke lettere, Men jeg vet at jeg overlever, så sånn sett blir det enklere å gjennomføre.

Anonymkode: 09a5d...461

Dette kjenner jeg meg godt igjen i. Men jeg synes det er rart at du ble vurdert å ikke ha pf lengre da sosial angst er noe som er godt mulig å li kvitt gjennom terapi, mens du til tross for behandling og eksponering ikke blir kvitt problemet, og ikke kan jobbe. Hvis jeg ikke er i jobb så vil jeg fungere tilnærmet som en frisk fordi aktiveringen i kroppen  synker. Men det betyr jo ikke at jeg er kvitt problemet for så fort jeg eksponeres hyppig igjen via diverse forpliktelser så blir jeg dårligere. Jeg er så sint for å måtte ha disse plagene, det er så begrensende og ødelegger livet. Følger tråden og håper på flere solskinnshistorier. 

Anonymkode: 8922e...972

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.6.2025 den 14.30):

Jeg fikk denne diagnosen for noen år siden etter å ha trodd at jeg hadde sosial angst, men ble ikke noe særlig bedre av behandling for sosial angst.

Jeg har veldig lenge, siden jeg var barn, vært usikker og nervøs i sosiale settinger, og var stille og forsiktig som barn. Siden jeg er ganske voksen så var det ikke noe fokus på psykisk helse da jeg var barn og ungdom, men jeg oppsøkte psykolog selv i 20-årene etter å ha lest om sosial angst. Behandler var enig i at det var det jeg hadde, så jeg prøvde å eksponere meg, kognitiv terapi osv.

Jeg opplevde litt bedring. Noen sosiale situasjoner er ikke så skumle lenger og jeg fungerer greit i hverdagen, men relasjoner sliter jeg veldig med. Av en eller annen grunn har jeg klart å få meg kjærester, men jeg er redd for å bli forlatt, føler meg lite attraktiv og føler meg utilstrekkelig i forhold til andre damer. Så jeg skjønner aldri hvorfor de gidder å være med meg. 

Men vennskap sliter jeg veldig med. Etter å ha hatt flere negative opplevelser med venner, der de har dumpet meg fordi jeg er for stille, tar ikke nok kontakt osv, så har jeg gitt litt opp. Det er tydelig at jeg ikke mestrer det. Jeg er overbevist om at folk ikke liker meg og jeg er redd for å gjøre meg sårbar bare for å høre at jeg ikke er bra nok. I sosiale settinger blir jeg ofte veldig stille. Jeg tør ikke å si så mye og føler meg lite interessant. I tillegg har jeg mye angst i sånne situasjoner og er veldig oppe i mitt eget hode der jeg analyserer ansiktsuttrykk og tenker på hvor dum og uinteressant jeg er. 

Jobb er også noe jeg har slitt med å få. Spesielt etter at jeg var ferdig utdannet så klarer jeg ikke å få meg relevant jobb. Jeg synes det er vanskelig å selge meg inn når jeg ikke tror på det selv. 

Jeg går til psykolog, men jeg opplever at det er vanskelig å endre hvordan jeg tenker om meg selv. Burde sikkert hatt noe slags øving i det sosiale, men opplever at det er få trygge arenaer jeg kan prøve meg på. Driver allerede med frivillig arbeid, men synes ikke at det er en passende arena egentlig. 

Jeg har veldig lyst til å være mer sosial, jeg har lyst til å tenke bedre om meg selv og jeg har lyst til å bli bedre, men jeg har holdt på med dette i årevis. Så jeg føler meg litt motløs. Er det andre som har opplevd bedring og at dere har blitt bedre på det sosiale og hvordan dere tenker om dere selv?

Anonymkode: cd6df...967

Se deg i speilet hver morgen og si:"jeg er unik! Jeg er bra! Jeg er bra nok akkurat slik jeg er! 

Anonymkode: 6b39c...6d8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Se deg i speilet hver morgen og si:"jeg er unik! Jeg er bra! Jeg er bra nok akkurat slik jeg er! 

Anonymkode: 6b39c...6d8

Har du erfaring med denne diagnosen?

Anonymkode: 8922e...972

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Det er håp! Jeg fikk denne diagnosen for en del år siden. Slet mye sosialt, hadde dårlig selvfølelse, syntes sosiale situasjoner var fryktelig ubehagelige. Det som til slutt hjalp meg, etter tidligere samtaler med psykolog, var at jeg ble henvist til DPS via fastlegen min. Fikk tilbud om gruppeterapi ved DPS etter å ha vært gjennom kartleggingssamtale.  Jeg var absolutt negativ da jeg fikk tilbudet, tenkte at jeg aldri i verden ville eksponere meg i noen gruppe med fremmede mennesker. Etter hvert dristet jeg meg til våge å delta, og det er jeg veldig glad for i dag. Det ble en veldig god terapi for meg, hvor jeg først og fremst fikk øynene opp for at jeg ikke var alene om å slite med sosiale hemninger og nedsettende tanker om meg selv. Det var ingen quick fix, dette, og det tok tid, men i dag har jeg det mye bedre med meg selv og omgivelsene. Jeg har stort sett ikke slike plager mer, men sårbarheten er jo der, så det skal lite til å vippe meg av pinnen. Eksempelvis om jeg inviterer noen og flere takker nei - da kjenner jeg straks på den gamle følelsen av at «ingen liker meg». Men jeg klarer å hente meg inn igjen, og synes som sagt at livet er mer harmonisk nå. Lykke til, dere som strever, håper min historie kan være til litt hjelp og kanskje også til trøst

Anonymkode: a7eb9...19a

 

Så flott at du opplevde bedring  Jeg har gått i gruppeterapi to ganger. Den ene gangen hjalp det litt, men jeg turte ikke å ta initiativ og sånt. Den andre gangen var det noen som ble veldig dominerende i gruppen og kun de omtrent som deltok eller de skulle kommentere alt andre. Det fungerte ikke for meg. 

Jeg har blitt anbefalt å gå i gruppeterapi igjen og jeg har lyst til å prøve igjen, men det er ganske vanskelig. Sliter litt med grupper og å delta i grupper. Jeg blir lett overveldet av det, men slike grupper er ofte mer styrt. Så tenker at jeg bare må prøve. 

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Så fint å høre at du opplevde at det hjalp. Jeg har også deltatt i gruppe. Nå ble jeg sittende å reflektere over hva jeg ikke fikk ut av det som du tydeligvis fikk. Det er mulig at vanskene mine har blitt mer spesifikke uten at jeg føler at de blir mindre. Jeg klarer fint å delta i en slik gruppe som er ledet av en gruppeleder og liker slike rammer for sosial omgang. Det som virkelig er skrekken for meg er de uformelle situasjonene og de blir jeg aldri komfortabel med selv om jeg har øvd masse. Det er fordi jeg sjelden opplever å meste disse situasjonene. Sliter med å starte og avslutte samtaler naturlig, og å få kontakt med egne tanker i en sosial setting. Jeg synes det er vanskelig selv med familie. Det er kun noen få personer jeg er komfortabel med. Og utsette meg for hyppig for utfordrende situasjoner fører bare til utmattelse og utbrenthet. 

Anonymkode: 8922e...972

Jeg kjenner meg utrolig godt igjen i det du skriver. Sånn er jeg også med familie og tror at det bare er samboer jeg er veldig komfortabel med og kan være meg selv med. 

Utrolig slitsomt når man er så aktivert at man blir syk av det. 

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg fikk denne diagnosen sent i tenårene/tidlig 20 årene. Rundt 25 år siden. Jeg har vært innlagt, gått i gruppeterapi og i vanlig terapi, i hovedsak i årene 17-25 år, sånn ca. Anti-depressiva har jeg stått på siden i 18 års alderen, med noen perioder uten, men siste 16-17 årene konstant. 
Jeg er ufør, har fortsatt en god del angst i hverdagen, men jeg fungerer. Jeg har barn, som har spesielle behov, slik at jeg ofte må sitte i møter, møte leger og psykologer, og ofte "stå på krava". Det går helt fint. 

Senest i går satt jeg i et møte hvor det var meg, og 12 fagpersoner, alt fra fastlege, via psykologer til PPT og fra to skoler. Null problem i møte, men jeg betaler for det i dag. Med økt angst og er fullstendig utslitt. 

Men - som 23 åring hadde det ikke vært mulig. Men med årene står jeg stødigere i meg selv, og har mer tro på meg selv. Jeg mener at på slutten av den lengste terapi-perioden mente psykologen jeg gikk til, som kjente meg veldig godt, at jeg ikke oppfylte kriteriene til unnvikende personlighetsforstyrrelse lenger, og at jeg "bare" hadde angst, og i hovedsak sosial angst.

Jeg lever et veldig fint liv, men det er et liv som ofte foregår hjemme, med kjernefamilien. Jeg ble skilt, men fikk meg ny kjæreste og vi er nå samboere. Jeg har ingen problemer med å ta opp ting lenger. 

Akkurat i dag aner jeg ikke hvordan jeg etterhvert skal komme meg ut døra og få levert barn på skolen, ettersom jeg må være med inn og overlevere barn. Men jeg finner nok ut av det, og det ender nok med at jeg gjør det. 

Det jeg merker er at eksponering funker ikke. Jeg har eksponert meg selv i 25 år, og det blir ikke lettere, Men jeg vet at jeg overlever, så sånn sett blir det enklere å gjennomføre.

Anonymkode: 09a5d...461

Ja, noen ting har blitt lettere her også. Noe krever vanvittig mye av meg, men noe må man bare gjøre. Allikevel har jeg bare lyst til å unngå alt jeg er redd for, men det kan man ikke alltid gjøre. 

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg ble først diagnostisert med eupf, men det viste seg å være Asperger.

Nå har jeg lært meg å leve etter autistisk standard, og har det mye lettere.

Anonymkode: bcdd3...786

En psykolog sa at det var mulig at det kunne være asperger for meg også, men jeg ble utredet eupf. Vet ikke om jeg kjenner meg helt igjen i det jeg har lest om asperger, men jeg er usikker. 

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Dette kjenner jeg meg godt igjen i. Men jeg synes det er rart at du ble vurdert å ikke ha pf lengre da sosial angst er noe som er godt mulig å li kvitt gjennom terapi, mens du til tross for behandling og eksponering ikke blir kvitt problemet, og ikke kan jobbe. Hvis jeg ikke er i jobb så vil jeg fungere tilnærmet som en frisk fordi aktiveringen i kroppen  synker. Men det betyr jo ikke at jeg er kvitt problemet for så fort jeg eksponeres hyppig igjen via diverse forpliktelser så blir jeg dårligere. Jeg er så sint for å måtte ha disse plagene, det er så begrensende og ødelegger livet. Følger tråden og håper på flere solskinnshistorier. 

Anonymkode: 8922e...972

Ja, det er veldig begrensende og slitsomt. Jeg synes det er dumt at selv småting som andre bare gjør er veldig vanskelig for meg. 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Se deg i speilet hver morgen og si:"jeg er unik! Jeg er bra! Jeg er bra nok akkurat slik jeg er! 

Anonymkode: 6b39c...6d8

Det der er ting som ikke fungerer med en slik diagnose fordi man ikke tror på det. Jeg har prøvd sånt da jeg var yngre, men det føles helt latterlig ut for meg fordi jeg er overbevist om at jeg ikke er bra nok som jeg er. Det må mer til for å endre slike tankemønstre og det er grunnoppfatning jeg har om meg selv.

Jeg har jobbet masse med det i terapi, men det sitter dypt i meg.

Ts. 

Anonymkode: cd6df...967

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

 

Så flott at du opplevde bedring  Jeg har gått i gruppeterapi to ganger. Den ene gangen hjalp det litt, men jeg turte ikke å ta initiativ og sånt. Den andre gangen var det noen som ble veldig dominerende i gruppen og kun de omtrent som deltok eller de skulle kommentere alt andre. Det fungerte ikke for meg. 

Jeg har blitt anbefalt å gå i gruppeterapi igjen og jeg har lyst til å prøve igjen, men det er ganske vanskelig. Sliter litt med grupper og å delta i grupper. Jeg blir lett overveldet av det, men slike grupper er ofte mer styrt. Så tenker at jeg bare må prøve. 

Jeg kjenner meg utrolig godt igjen i det du skriver. Sånn er jeg også med familie og tror at det bare er samboer jeg er veldig komfortabel med og kan være meg selv med. 

Utrolig slitsomt når man er så aktivert at man blir syk av det. 

Ja, noen ting har blitt lettere her også. Noe krever vanvittig mye av meg, men noe må man bare gjøre. Allikevel har jeg bare lyst til å unngå alt jeg er redd for, men det kan man ikke alltid gjøre. 

En psykolog sa at det var mulig at det kunne være asperger for meg også, men jeg ble utredet eupf. Vet ikke om jeg kjenner meg helt igjen i det jeg har lest om asperger, men jeg er usikker. 

Ja, det er veldig begrensende og slitsomt. Jeg synes det er dumt at selv småting som andre bare gjør er veldig vanskelig for meg. 

Det der er ting som ikke fungerer med en slik diagnose fordi man ikke tror på det. Jeg har prøvd sånt da jeg var yngre, men det føles helt latterlig ut for meg fordi jeg er overbevist om at jeg ikke er bra nok som jeg er. Det må mer til for å endre slike tankemønstre og det er grunnoppfatning jeg har om meg selv.

Jeg har jobbet masse med det i terapi, men det sitter dypt i meg.

Ts. 

Anonymkode: cd6df...967

Har du også tidlige minner om situasjoner? Jeg husker sånne opplevelser av å stå utenfor en flokk lekende barn helt fra jeg var 3-4 år. 

Anonymkode: 8922e...972

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg ble først diagnostisert med eupf, men det viste seg å være Asperger.

Nå har jeg lært meg å leve etter autistisk standard, og har det mye lettere.

Anonymkode: bcdd3...786

Jeg er nydiagnostisert med ASF -- kan du si litt om hva du mener med å "leve etter autistisk standard"?

Jeg tok det nesten for gitt at jeg hadde minst én personlighetsforstyrrelse (unnvikende eller schizoid, først og fremst), men så tok utredningen en annen retning.

Anonymkode: 40a00...38a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Har du også tidlige minner om situasjoner? Jeg husker sånne opplevelser av å stå utenfor en flokk lekende barn helt fra jeg var 3-4 år. 

Anonymkode: 8922e...972

Ja, jeg har det. Kan huske situasjoner situasjoner der jeg var redd og usikker rundt andre barn og at vår jeg utenfor. Husker en situasjon der jeg skulle leke med en annen jente på rommet mitt, men var allerede da redd og usikker for hva jeg skulle gjøre mens hun var der. 

Jeg var også mye alene som barn. Lekte mye alene og gikk rundt alene ute.

Ts. 

Anonymkode: cd6df...967

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg er nydiagnostisert med ASF -- kan du si litt om hva du mener med å "leve etter autistisk standard"?

Jeg tok det nesten for gitt at jeg hadde minst én personlighetsforstyrrelse (unnvikende eller schizoid, først og fremst), men så tok utredningen en annen retning.

Anonymkode: 40a00...38a

Jeg er blitt uføretrygdet, og setter veldig mange færre krav til meg selv.

Puster med magen, og er snill med meg selv.

❤️

 

Anonymkode: bcdd3...786

[AnonymBruker]

Jeg har absolutt ingen kunnskap om dette bare så det er sagt. Men med barn som sliter på skolen, så er et tiltak å se om man finner en mestringsarena. Det kan jo være alt fra fotball, orientering, kor, tegning/kunst, sjakk osv. Har du en mestringsarena, og hvis ikke - kanskje begynne der?

Anonymkode: e353f...bed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg har absolutt ingen kunnskap om dette bare så det er sagt. Men med barn som sliter på skolen, så er et tiltak å se om man finner en mestringsarena. Det kan jo være alt fra fotball, orientering, kor, tegning/kunst, sjakk osv. Har du en mestringsarena, og hvis ikke - kanskje begynne der?

Anonymkode: e353f...bed

Jeg skjønner hva du mener med mestringsarena og jeg er frivillig på to forskjellige arenaer, som jeg opplever at jeg mestrer delvis. 

Oppgavene går helt fint, men hver gang det er noe sosialt og uformelt så sliter jeg. På begge stedene jobber man mye alene, men jeg prøver å være med på sosiale ting selv om det er vanskelig. Allikevel har jeg mye tanker om at folk misliker meg eller tror at jeg misliker de. 

Jeg har jo lest tråder her på kg om folk som misliker stille mennesker og det synes jeg er vanskelig å lese, for jeg er også opptatt av om folk liker meg. 

Anonymkode: cd6df...967