Gravid- Trist og redd

[AnonymBruker]

Fant nylig ut at jeg gravid, 4 uker på vei. Vi har snakket om å prøve en stund og jeg har vært usikker(veldig på og av). Vi har faste og trygge jobber, bolig, bil og jeg har en 9-åring fra før. Vi er rundt 30 år.

Jeg er så nedstemt, redd, usikker..vet ikke hvordan jeg skal beskrive det. Vil helst bare flykte, som selvsagt ikke løser en dritt. Det er noen få faktorer jeg tror bidrar svært negativt:

-Mitt barn ønsker å slippe søsken på mors side. Sier det er hennes største mareritt.

- Min mor er svært dominant/kontrollerende. Hun har i stor grad diktert og bestemt alt i livet mitt frem til jeg nærmet meg slutten av 20-årene. Vet hun kommer til å klikke om vi beholder. Jeg vet også at jeg er voksen men jeg er redd henne enda.

-Jeg hater å være gravid. Hatet det sist gang også. Å være mor er den beste delen av livet mitt og jeg har gjort en god jobb, men graviditeten hatet jeg.

Samboer ønsker sterkt et barn. Dette begrunner han med et stabilt og godt forhold, vi er begge rolige hjemmefolk og han liker mine egenskaper og omsorg som mor. Og så rett og slett at han ønsker et eget barn selvsagt. Han sier det er mitt valg men jeg ser i øynene hans at han virkelig vil ha barnet.

 

Er så rådvill, føler meg så unormal og aner ikke hva jeg skal gjøre. Noen som har vært i samme situasjon? Finnes det mulighet for å prate med jordmor så tidlig for gamlinger som meg?

Anonymkode: 2e23f...1e2

[AnonymBruker]

Du burde absolutt snakke med noen, ja! 

Hvis ikke jordmor eller fastlege har mulighet til det, så finnes det også stiftelsen Amathea som kan hjelpe deg å prate gjennom de tankene du har rundt graviditeten! De er utrolige fine å snakke med og alt er både gratis og du kan gjøre det på telefon også hvis du ikke har lyst å møte opp fysisk.

Anonymkode: a9ac0...539

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Du burde absolutt snakke med noen, ja! 

Hvis ikke jordmor eller fastlege har mulighet til det, så finnes det også stiftelsen Amathea som kan hjelpe deg å prate gjennom de tankene du har rundt graviditeten! De er utrolige fine å snakke med og alt er både gratis og du kan gjøre det på telefon også hvis du ikke har lyst å møte opp fysisk.

Anonymkode: a9ac0...539

Takk for tips! Sjekket ut nå. Kan de si konkrete ting og faktisk sparre med meg, eller må de være så nøytrale at de bare sier " jaaaa,hmmm, mhm" o.l.?

Anonymkode: 2e23f...1e2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Takk for tips! Sjekket ut nå. Kan de si konkrete ting og faktisk sparre med meg, eller må de være så nøytrale at de bare sier " jaaaa,hmmm, mhm" o.l.?

Anonymkode: 2e23f...1e2

Neida, de snakker på helt vanlig måte med deg! Men så klarte er det mest til å hjelpe deg selv tolke det du føler, ingen kan bestemme hva du selv skal tenke, føle eller gjøre!! Så de kommer nok ikke med noen anbefalinger om hva du burde gjøre - men har selv opplevd det som veldig hjelpsom å prate med de!

Anonymkode: a9ac0...539

[AnonymBruker]

Du kan også snakke med diakonen i kommunen, selv om du ikke er kristen også. De er vant til å snakke om livet på godt og vondt. Lytte og støtte. 

Anonymkode: 3ca0c...fd9

[AnonymBruker]

Jeg er det barnet som kom som et resultat av at mor lot seg presse da far ønsket barnet. Min mor har aldri vært spesielt snill med meg. Hun var ferdig med barn og var tydelig ovenfor meg hele min oppvekst på at hadde det vært opp til henne ville ikke jeg eksistert. Har kptsd og husker nesten ingenting fra barndommen min i dag.

Poenget? Vær helt sikker på at du greier å innstille deg på nytt barn dersom du velger å beholde - ikke gjør det kun for mannen din sin del.

Hva med å kontakte jordmor på helsestasjonen eller amathea?

Anonymkode: 0fd96...046

[AnonymBruker]

Jeg var i litt samme situasjon som deg, 1 barn fra før og ønsket ikke flere. Ble gravid med ett uhell og fikk nærmest panikk. Mannen var aldri i tvil om at han ønsket å beholde, jeg var i tvil lenge. Men når barnet ble født angret jeg ikke ett sekund, det var kjærlighet ved første blikk rett og slett. 

Lykke til med avgjørelsen, den er ikke enkel 💗

Anonymkode: 15dd2...875

[AnonymBruker]

Ingen av grunnene du oppgir tilsier at barnet er uønsket av deg. Og samboer ønsker det også  
Det er jo viktig å ta med seg.

Du må ikke la livet ditt dikteres av en 9-åring. Tror alle 9-åringer vil si noe ala din, har ei på 9 selv. Hun har allerede en lillesøster men er nå sjeleglad at vi er ferdige med barn, nå som andre får kull nr to og tre og sånt. Men det betyr ikke at hun egentlig hadde hatet det. Det betyr bare at hun er 9 år, med modenheten til en 9-åring. Det er like krise å måtte gå til skolen, som om vi skulle fått et barn til. Altså, spør du meg, så er 9-åringer rimelig irrasjonelle greier. Så å legge noe vekt på hva en 9-åring måtte mene om noe, er ikke spesielt lurt. Hva vet hun om livet?! Der er helt i sin egen verden med sitt rimelig absurde og ekstremt (100%) egosentriske verdensbilde. Tar noen år før hun skal begynne å åpne øynene for andre enn seg selv. Og dette er helt normal utvikling, så hun er en helt normal 9-åring. Og det er grunn til at de ikke har stemmerett, førerkort eller kan ta voksne avgjørelser på veldig mange år fortsatt. 

Ei heller din mor! Ingen av de har noen rett til å bestemme om dere skal få barn eller ikke.
Det er mellom deg og din samboer, enkelt og greit. 

Ikke alle graviditeter blir like... men uansett, det er kanskje ikke gøy nei. Det signerer jeg. 

Veldig fint om du finner noen å snakke med, du må finne en måte å stå i valget ditt på uansett hva valget blir.

Anonymkode: f3515...c22

[AnonymBruker]

De tre grunnene du lister opp har jo ikke noe med om du ønsker et barn eller ikke å gjøre? Du sier ikke noe om det?

- Barnet ditt og din mor bestemmer ikke dette.

- Graviditet er dritt men det er en kort periode. Kan og hende det går bedre denne gangen  Det er jo noe man bare må gjennom for å få barnet man ønsker. 

Har du noen støttespillere med tanke på det vanskelige forholdet til moren din? Samboeren din, søsken? Kan du forsøke å snakke med fastlegen? Det høres ikke ut som et sunt forhold i det hele tatt, mulig du trenger hjelp fra psykolog. Er du gravid kan du feks få gå til psykiatrisk sykepleier på helsestasjonen tror jeg?

Anonymkode: 93cf1...c9f

[AnonymBruker]

Uansett hva du velger burde virkelig ikke moren din være en faktor. Hun og hennes meninger betyr absolutt ingenting! 
tro meg; jeg har en svært dominerende sint mor selv, men jeg er like «sint» og direkte. Jeg har gitt klar beskjed om at hennes meninger betyr ingenting. Blir hun sint, så si bare: «sier du det…» «Ok.» «Hmm.» *Lukk ørene*. 

Eneste meningene som betyr noe er din og mannen din sin. Vil dere ha et barn? Ikke tenk graviditeten. Den er latterlig kort(selv om det ikke føles slik ut). Det er 9 mnd av et helt liv. Men klarer du et barn til? Ønsker du det? Det er svarene du må svare på. 

Anonymkode: 6510f...e50