Kollegaer som klager og møter opp syke på jobb, andre som er lei av slikt?

[AnonymBruker]

Jobber i helsesektoren. 

Noe av det absolutt verste jeg vet er klaging. Nå syns jeg absolutt at man skal få lov til å klage litt her og der, spesielt med tanke på jobben vi står i men samtidig så gjør det ikke situasjonen bedre av å konstant bemerke absolutt alt som er negativt. Jeg merker veldig godt hvordan det påvirker arbeidsmiljøet og humør, alt etter hvem man jobber sammen med. Jeg har noen kollegaer som sjeldent/aldri klager (og om de først har et "sammenbrudd" så er det virkelig grunn til det), mens resten klager støtt og stadig. Jeg har mer energi og er gladere på vakt med de som sjeldent klager, og jeg merker at jeg blir mindre tålmodig og "sur" av å jobbe med de andre. 

Dukket nylig opp en short på youtube som også tok for seg  "stress bragging". Vi alle har en kollega som klager over hvor stresset de er, at de sover så lite, at de har så mye å gjøre, og jeg har egentlig aldri sett på det som skryt, men denne dama i shorten forklarte det veldig bra. De har et behov for å bli lagt merke til og at deres arbeidsinnsats skal bli sett på som mer spektakulær enn andres, og de vil ha klapp på skuldra for at de ikke sover nok og bruker mye tid på jobb. Dette ser jeg også hos enkelte som er syke men som likevel kommer på jobb. Det klages så fælt over hvor syke de er, og at man "bare må si ifra om man gjør for lite" og slike ting. Seriøst? Aller helst vil jeg bare si "dra deg hjem og bli frisk", jeg vil heller være underbemannet enn å ha en syk kollega som klager og som egentlig ikke bidrar noe særlig. Samme gjelder de med belastningsskader, er ikke særlig gøy å gjøre tunge løft med noen som konstant klager på rygg og hele tiden huffer og akker seg over hvor vondt de har. 

Ja, jeg er selv ofte veldig lei, sliten, vondt i ryggen, vondt i hodet, jeg sliter med depresjon og i perioder angst som gjør hverdagene kjempe tunge og slitsomme, de som vet de vet, man er hele tiden trøtt og sliten. Jeg husker selv at jeg for noen år siden var ganske flink til å klage og konstant bemerke at jeg er så sliten, men har da også de siste årene (og etter noen runder med psykolog) lært hvor lite det faktisk hjelper å syte på denne måten, og på grunn av dette har jeg blitt mer oppmerksom på når andre gjør det. 

Og hva sier man egentlig til slike kollegaer? Jeg klarer ikke rose mennesker for å ikke ta vare på seg selv, det vil si ikke sove nok, jobbe seg i hjel, løfte feil... Jeg vet at de ønsker jo gode tilbakemeldinger men jeg klarer som sagt ikke å skryte av noe som overhodet ikke er bra. Jeg står selv i en selvdestruktiv livsstil og jeg hadde fått sjokk om noen sa at det var bra jeg sov bort fridagene mine og spiste sjokolade til frokost fordi jeg ikke orker å lage ordentlig mat. 

Mye ranting her, men måtte få det ut et sted. Skal straks på jobb med en slik kollega og gruer meg da vedkommende selvsagt er syk, men dukker opp på jobb likevel.. Det sies at folk har for lav terskel for å ringe inn syk men det er jeg faktisk uenig i, jeg vil ikke ha syke kollegaer på jobb jeg.. 

Anonymkode: 360e5...485

[AnonymBruker]

Jeg ignorerer det slike folk sier på en høflig måte, og bytter samtaletema med én gang

Anonymkode: a3467...380

[AnonymBruker]

Jeg orker ikke å forholde meg til slike mennesker. 

Anonymkode: 202ff...f46

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jobber i helsesektoren. 

Noe av det absolutt verste jeg vet er klaging. Nå syns jeg absolutt at man skal få lov til å klage litt her og der, spesielt med tanke på jobben vi står i men samtidig så gjør det ikke situasjonen bedre av å konstant bemerke absolutt alt som er negativt. Jeg merker veldig godt hvordan det påvirker arbeidsmiljøet og humør, alt etter hvem man jobber sammen med. Jeg har noen kollegaer som sjeldent/aldri klager (og om de først har et "sammenbrudd" så er det virkelig grunn til det), mens resten klager støtt og stadig. Jeg har mer energi og er gladere på vakt med de som sjeldent klager, og jeg merker at jeg blir mindre tålmodig og "sur" av å jobbe med de andre. 

Dukket nylig opp en short på youtube som også tok for seg  "stress bragging". Vi alle har en kollega som klager over hvor stresset de er, at de sover så lite, at de har så mye å gjøre, og jeg har egentlig aldri sett på det som skryt, men denne dama i shorten forklarte det veldig bra. De har et behov for å bli lagt merke til og at deres arbeidsinnsats skal bli sett på som mer spektakulær enn andres, og de vil ha klapp på skuldra for at de ikke sover nok og bruker mye tid på jobb. Dette ser jeg også hos enkelte som er syke men som likevel kommer på jobb. Det klages så fælt over hvor syke de er, og at man "bare må si ifra om man gjør for lite" og slike ting. Seriøst? Aller helst vil jeg bare si "dra deg hjem og bli frisk", jeg vil heller være underbemannet enn å ha en syk kollega som klager og som egentlig ikke bidrar noe særlig. Samme gjelder de med belastningsskader, er ikke særlig gøy å gjøre tunge løft med noen som konstant klager på rygg og hele tiden huffer og akker seg over hvor vondt de har. 

Ja, jeg er selv ofte veldig lei, sliten, vondt i ryggen, vondt i hodet, jeg sliter med depresjon og i perioder angst som gjør hverdagene kjempe tunge og slitsomme, de som vet de vet, man er hele tiden trøtt og sliten. Jeg husker selv at jeg for noen år siden var ganske flink til å klage og konstant bemerke at jeg er så sliten, men har da også de siste årene (og etter noen runder med psykolog) lært hvor lite det faktisk hjelper å syte på denne måten, og på grunn av dette har jeg blitt mer oppmerksom på når andre gjør det. 

Og hva sier man egentlig til slike kollegaer? Jeg klarer ikke rose mennesker for å ikke ta vare på seg selv, det vil si ikke sove nok, jobbe seg i hjel, løfte feil... Jeg vet at de ønsker jo gode tilbakemeldinger men jeg klarer som sagt ikke å skryte av noe som overhodet ikke er bra. Jeg står selv i en selvdestruktiv livsstil og jeg hadde fått sjokk om noen sa at det var bra jeg sov bort fridagene mine og spiste sjokolade til frokost fordi jeg ikke orker å lage ordentlig mat. 

Mye ranting her, men måtte få det ut et sted. Skal straks på jobb med en slik kollega og gruer meg da vedkommende selvsagt er syk, men dukker opp på jobb likevel.. Det sies at folk har for lav terskel for å ringe inn syk men det er jeg faktisk uenig i, jeg vil ikke ha syke kollegaer på jobb jeg.. 

Anonymkode: 360e5...485

Jeg pleier å si «du får si fra hvis det er noe som er positivt da». 

Anonymkode: 37290...759

[AnonymBruker]

Ja, det er dessverre en god del slike typer i helsesektoren (og helt sikkert ellers også). Jeg plages også med alt mulig rart, men har ingen behov for å gå rundt og klage eller prate om det hele (arbeids)dagen. Kollegaer har derimot en tendens til å komme til meg for å prate/klage, og etter et par minutter tenker jeg at det er nok, og forlater situasjonen. Det ødelegger meg å stadig skulle høre på hvor forferdelig alle har det. Istedenfor bruker jeg tiden min på pasientene og bruker energien min på å skape en best mulig hverdag for dem med positivitet og humor tilpasset hver enkelt. Det gir meg utrolig mye energi, og skaper en bedre arbeidshverdag for både meg og de jeg jobber for, så får bare de sure, klagende kollegaene holde seg for seg selv.

Anonymkode: 5c898...a10

[AnonymBruker]

Slike folk ødelegger. De "hjelper" arbeidsgiver og stiller på jobb, selv om de ikke kan ute særlig når de er syk/har vondt. Arbeidsgiver kaller det selvsagt tilrettelegging om de må. Og med tilrettelegging menes flere korte pauser, færre oppgaver, mindre bidrag fra den syke. Dette gir kolleger mer arbeid, stress og tyngre arbeidshverdag. Så slipper arbeidsgiver dette inn en vikar som kan yte mer. 

Anonymkode: 96a1a...8d0

[AnonymBruker]

Du var jo akkurat slik selv for noen år siden sier du. Så hva hadde det hjulpet at noen sa til deg dengang?

Anonymkode: 718e3...712

[LilleVy94]

«Jeg er ikke komfortabel med å hverken skryte eller vise medlidenhet over at noen ikke behandler seg selv fint og sliter seg ut, så om det er det du er ute etter bør du henvende deg til noen andre.»

[AnonymBruker]

Typisk kvinnedominert arbeidsplass! Du ser aldri sånne ting på mannsdominerte arbeidsplasser. 

Anonymkode: c7349...0f5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Typisk kvinnedominert arbeidsplass! Du ser aldri sånne ting på mannsdominerte arbeidsplasser. 

Anonymkode: c7349...0f5

Eh jo!!! 
 

Jeg er tidligere sykepleier og tenkte at ingenting kunne toppe klagingen på sengeposten der jeg jobbet. Så begynte jeg i en veldig manndominerende IT-virksomhet (vi er 8% kvinner på jobb!), og herregud hvor mye klaging, baksnakking og negativitet det kan være her og😅 Senest i går var jeg kjempeuheldig da han ene kollegaen min hadde en ekstremt dårlig dag på jobb og ALT var feil. Det eneste som funker er rett og slett å gå fra situasjonen. Hvis man ikke klarer det, så bytt samtaleemne. Det påvirker arbeidsmiljøet og sin egen hverdag så utrolig mye. 

Anonymkode: 51f4f...f8d

[AnonymBruker]

Stress bragging? det må jeg søke opp for det er akkurat slik på min arbeidsplass også, men i en helt annen sektor. 

Jeg blir veldig fort påvirket av negativitet og irriterer meg av det. Så når noen kommer med sånt til meg så prøver jeg å være positivt og kanskje snu tankesettet/humøret til den det gjelder, selv om det er vanskelig  

Anonymkode: 8f1a9...125

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Mye ranting her, men måtte få det ut et sted. Skal straks på jobb med en slik kollega og gruer meg da vedkommende selvsagt er syk, men dukker opp på jobb likevel..

 

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

jeg sliter med depresjon

Jeg lurer litt på en ting. Jeg har merket meg at det er noen folk som er i overkant sensitive for irritasjoner som du tar opp, og det er gjerne de som selv sier de er deprimerte. Jegvsynes det er ugreit. Det er 1. Passiv aggressivt. 2.offermentalitet(stakkars deg som må holde ut med disse folka) og 3. Klagete og irriterende. 

Man fremstår som et offer og uregulert. 

Det du kan gjøre når andre irriterer deg, er å si "la dem" la de klage. La de styre på. Og så forholder du deg til ditt. Du kan ikke endre vedkommede. 

 

Anonymkode: b1857...9fc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Eh jo!!! 
 

Jeg er tidligere sykepleier og tenkte at ingenting kunne toppe klagingen på sengeposten der jeg jobbet. Så begynte jeg i en veldig manndominerende IT-virksomhet (vi er 8% kvinner på jobb!), og herregud hvor mye klaging, baksnakking og negativitet det kan være her og😅 Senest i går var jeg kjempeuheldig da han ene kollegaen min hadde en ekstremt dårlig dag på jobb og ALT var feil. Det eneste som funker er rett og slett å gå fra situasjonen. Hvis man ikke klarer det, så bytt samtaleemne. Det påvirker arbeidsmiljøet og sin egen hverdag så utrolig mye. 

Anonymkode: 51f4f...f8d

Enig, der mannen min jobber er det så  mye klaging, krangling og baksnakking at jeg har anbefalt han mange ganger om å komme seg vekk derfra. Der er det vel et par kvinner og kanskje 20 menn, herregud for en negativ arbeidsplass.

Jeg jobber på kontor og har også kollegaer som kommer innom for å klage, de er så lei, sjefen er så teit osv. Jeg har begynt å si at det er bare EN som kan gjøre noe med situasjonen og det er dem selv, men det går ikke inn. Jeg er så lei av det, og det er ikke så lett å stoppe en som allerede er kommet inn, jeg vil bare jobbe i fred.

Anonymkode: 17880...66f