Hva når tryggheten og tilliten til å kunne si ifra og prate om ting er borte?

[AnonymBruker]

Har vært sammen med en i 7 mnd. Startet fantastisk bra, vi har litt utfordringer med bl.a avstand og ting som har skjedd underveis, men har virkelig sett for meg fremtiden med han. 

Jeg er en overtenker, har hatt en vanskelig barndom og også et forhold som preget meg veldig, hvor jeg klarte å komme meg ut etter å ha begynt hos psykolog. Dum som jeg var prøvde jeg på nytt når "alt hadde endret seg", men har jo selvfølgelig skjønt at det aldri gjør det og gang nr 2 blir og ender som gang nr 1 😅

Kjæresten og jeg har det utrolig fint når vi er sammen, blir verre når vi er fra hverandre (2-4 uker uten å ses pga avstand). Jeg er typen som blir stille når jeg føler på noe, trekker meg tilbake ikke bare fra han men generelt (ikke aktiv på snap etc, lever bare mitt eget liv og konsentrerer meg om meg selv). Har mange ganger blitt fortalt at han vil vi skal snakke om det og løse det der og da, og gradvis kom jeg dit. Har også fortalt at i mitt forrige forhold ble det bare bråk om jeg ville prate om noe, prøvde jeg å forklare ble det verre og endte med at han ville jeg skulle dra og gjerne ta 1-2 uker uten kontakt. Jeg synes dette var forferdelig, å gå i uvisshet, og har sagt det er det verste kjæresten kan gjøre mot meg. Ble lovt at dette aldri kom til å skje.

Av forskjellige årsaker startet han på antidepressiva for 2 mnd siden. Han fortalte om medisiner, men mer at det var I forbindelse med en utredning og jeg visste ikke at det var antidepressiva. Man mister jo de dypeste dalene men også de høyeste toppene og generelt bryr seg litt mindre, noe jeg merket etter et par uker. En filleting ble en kjempekrangel, jeg mistenkte og sa at det var pga medisinene men han blånektet. Det tok helt av, men vi pratet oss gjennom det og han har innsett i ettertid at jeg hadde rett, det var medisinene. 

En annen bivirkning er sexlyst.. vi har/har hatt et fantastisk sexliv, virkelig limet i forholdet, og vært like giret begge to. Jeg har merket de siste 2 mnd at dette har dabbet av, men uten å vite hva slags medisiner han har gått på har jeg rett og slett ikke koblet det. Startet allerede etter en uke.. Jeg har ikke villet nevnt det for han for jeg skjønner sånt er et sårt punkt, men tenkt mye på det og vært virkelig lei meg for at det er meg det er noe med, uten at jeg har endret meg (verken vekt, utseende eller ting har endret seg mellom oss ellers). Tok motet til meg og spurte under en flaske vin for et par uker siden, nedtonet veldig og sa jeg hadde lurt litt på det, uten å si hvor mye det egentlig hadde påvirket meg. Og ja, han hadde merket det selv med en gang han startet på medisiner men ikke nevnt noe, og han burde kanskje gjort det. Greit nok.. 

Så for noen dager siden ble det en kjempegreie av en misforståelse. Vi kunne ikke prate om det, bare snapper frem og tilbake. Dagen etter prøvde jeg å ta kontakt flere ganger, han ville ikke ringes men vi snappet i evigheter, han prøvde alt han kunne å skyve meg vekk (vet han er sånn, eneste grunnen til at jeg "tolererte" alt som kom). Ble bare mer og mer frustrert, når det er noe jeg tenker på skal vi pratet om det, men når han reagerer på noe skal vi absolutt ikke! Føler og han får ekstremt overreaksjoner på disse medisinene og tar hensyn til det frem til alt er stabilisert, men det tør jeg ikke si. Og det kan jeg leve med en periode når jeg vet det er sånn, vet det kommer til å stabilisere seg og at disse medisinene ikke er "langvarig".

Men han vil jo da ikke prate om dette.. visste ikke om han ville jeg skulle ta kontakt eller ikke, hva som skjedde med planene våre til helgen (jeg drar uansett så får han velge selv) og jeg føler han straffer meg da ved å ikke ville prate om det og la meg gå i usikkerhet, noe han har lovt ikke kommer til å skje. Ja jeg skrev noe som jeg skjønner han tolket som han gjorde, men som jeg ikke mente på den måten men det vet han ikke om han kan stole på når jeg sier det.

Jeg trenger å føle meg trygg på at jeg kan si ting og ta opp, at det ikke alltid får "konsekvenser" i form av krangling eller evt "straff" som nå. Og det blir jo selvfølgelig mye verre når han går på medisiner som demper hans følelser og hvor mye han bryr seg om ting for å si det sånn. Synes det er kjempevanskelig for uten kommunikasjon fungerer jo ikke noe, men nå med medisiner og alt føler jeg må late som alt er fint, ikke ta opp noe og undertrykke alt, noe jeg vet bare bygger seg opp og tilslutt så kommer alt på én gang, heftigere enn om ting kunne bli tatt underveis.

Noen som har hatt samme opplevelser med en som går på antidepressiva, forslag til hvordan jeg bør ta opp ting, erfaringer?

Jeg er ikke klar for å gå helt enda, da det minus dette med bivirkninger og medisiner egentlig har vært det fineste og mest forståelsesfulle forholdet jeg har vært i. Ønsker å avvente litt for å se om det stabiliserer seg og han blir den han var før disse. Men å føle det eneste som hjelper er å legge seg ned og trygge om tilgivelse og kysse føttene hans, det gjør jeg ikke 😄 da trekker jeg meg tilbake og fokuserer på meg selv og ser hva jeg gjør. Utrolig frustrerende å ikke kunne prate og få klarhet i ting, men samtidig jo mer tid og avstand jo enklere kanskje å se for seg at vi ikke har kontakt og at det blir slutt.. For endel kan jeg tåle når jeg vet grunnen, vet han prøver å skyve meg fra seg som en litt ubevisst test (klar over at jeg har noen sånne jeg og så dømmer ikke andre 😅), men på et punkt er også min grense nådd og da skal ihvertfall ikke jeg få skylda for at han har klart å skyve meg vekk 😄

Anonymkode: 53626...609

[AnonymBruker]

Rart at han får så sterke reaksjoner av anti depressiva. Jeg har lignende erfaring med en jeg var med. Han startet med Ritalin. Adhd medisiner. Ja han trengte nok dette. Men hele personligheten forandret seg. Ble verre og verre også. Sex livet ble slitsomt med vansker med ereksjon osv.. ikke manglende lyst. Alt i alt ble jeg til slutt nødt for å ta en avgjørelse. Jeg avsluttet forholdet. Da jeg ble mer og mer deprimert. Prøvde virkelig. Var veldig glad i han. Men jeg orket ikke gå rundt på eggeskall hele tiden. Men andre medisiner kan sikkert også utløse disse personlighets forstyrrelser. Det kan jo hende at det stabiliserer seg mer over tid for dere. At det er bare nå i oppstarten. Slik ble det ikke her desverre. 

Anonymkode: 478fc...6ef

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Rart at han får så sterke reaksjoner av anti depressiva. Jeg har lignende erfaring med en jeg var med. Han startet med Ritalin. Adhd medisiner. Ja han trengte nok dette. Men hele personligheten forandret seg. Ble verre og verre også. Sex livet ble slitsomt med vansker med ereksjon osv.. ikke manglende lyst. Alt i alt ble jeg til slutt nødt for å ta en avgjørelse. Jeg avsluttet forholdet. Da jeg ble mer og mer deprimert. Prøvde virkelig. Var veldig glad i han. Men jeg orket ikke gå rundt på eggeskall hele tiden. Men andre medisiner kan sikkert også utløse disse personlighets forstyrrelser. Det kan jo hende at det stabiliserer seg mer over tid for dere. At det er bare nå i oppstarten. Slik ble det ikke her desverre. 

Anonymkode: 478fc...6ef

Jeg og føler at jeg ikke kan gå på eggeskall over lengre tid, og det bør man ikke måtte gjøre heller. Men prøver å ha forståelse for at bivirkninger er bivirkninger og at man må lære seg å "lese" disse, spesielt når det kommer litt etter litt og man kanskje ikke innser det selv.

Synes det blir litt feil å gi opp før man har prøvd når bivirkninger ikke er noe han kan noe for, må bare få sagt fra at jeg har forståelse for det, men jeg finner meg ikke i hva som helst og også jeg har en grense. 

Nå har jeg bare trukket meg litt unna, valgt å ikke ha mer kontakt enn et par snap om dagen, og avvente til han er klar for å prate ordentlig om det. Har heldigvis fullt med jobb og andre planer for jeg nekter å sitte hjemme og sture 😄

Ts.

Anonymkode: 53626...609