Hvordan unngå å "møte veggen"?

[AnonymBruker]

Jeg hadde krystallsyken i vinter, var noe fullt sykemeldt og senere litt sykemeldt for dette. I det jeg var i ferd med å være 100% tilbake på jobb fikk jeg delvis inneklemt brokk jeg måtte vente på operasjon for. Fikk ikke lov til å jobbe etter at det var klemt på plass fram mot operasjon, og etter operasjonen hadde jeg noen ukers sykemelding. To dager før den gikk ut døde min far etter å ha vært syk i 3,5 år (det skjedde brått til tross for sykdom). Var på jobb noen dager mellom dødsfall og begravelse, og har vært i full jobb etter begravelsen for snart halvannen måned siden. Føler jeg ikke har fått ro til å ta dødsfallet helt inn heller.

Nå kjenner jeg at jeg sliter. Har sovet dårlig lenge, har mye hjertebank, oppfører meg normalt utad og på jobb, men det stritter i hele meg. Har lyst til å skrike til folk når de spør meg om noe eller ber meg om noe. Gjør jo ikke det, oppfører meg så normalt jeg bare får til. Sitter ofte med en "stressfølelse" uten at jeg stresser, om det er mulig å forstå. Jobber med barn tett på andre mennesker, og har masse folk rundt meg til enhver tid.

Har liksom tenkt at ting kom til å gå seg til, men det stritter bare mer og mer i meg når folk forventer noe av meg eller ber meg om noe, om det så bare er å gi dem noe som ligger rett ved siden av meg. Jeg kjenner meg ikke igjen i meg selv, jeg er vanligvis i godt humør ikke bare utad, men også inni meg, liksom. Nå er det mest utad.

Ønsker ikke å møte veggen, ønsker heller ikke mer sykemelding. Føler jeg har vært for mye borte pga helt andre ting. Fysiske, reelle ting som overhodet ikke hadde noe med hverandre å gjøre, det var bare uflaks at de kom rett etter hverandre. Nå går det mot ferie, vi har planer som jeg egentlig gledet meg veldig til, men nå føler jeg at det bare er pes og stress og jeg har egentlig ikke lyst. Liker ikke å kjenne at det er sånn jeg tenker, for det er to ferieturer jeg oppriktig elsker (har vært begge steder før). Har bare ikke overskudd til logistikken rundt tror jeg....

Hvordan løser jeg dette? Har mest lyst til å dra alene til en øde øy og være der uten at noen kan få kontakt med meg, men det går jo ikke. Sier det bare for å illustrere hva jeg har lyst til... Ønsker ikke å møte veggen, uten at jeg aner om jeg er på vei dit altså... Trenger tips fra andre som har vært i samme situasjon.

Anonymkode: 109dd...af3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Jeg hadde krystallsyken i vinter, var noe fullt sykemeldt og senere litt sykemeldt for dette. I det jeg var i ferd med å være 100% tilbake på jobb fikk jeg delvis inneklemt brokk jeg måtte vente på operasjon for. Fikk ikke lov til å jobbe etter at det var klemt på plass fram mot operasjon, og etter operasjonen hadde jeg noen ukers sykemelding. To dager før den gikk ut døde min far etter å ha vært syk i 3,5 år (det skjedde brått til tross for sykdom). Var på jobb noen dager mellom dødsfall og begravelse, og har vært i full jobb etter begravelsen for snart halvannen måned siden. Føler jeg ikke har fått ro til å ta dødsfallet helt inn heller.

Nå kjenner jeg at jeg sliter. Har sovet dårlig lenge, har mye hjertebank, oppfører meg normalt utad og på jobb, men det stritter i hele meg. Har lyst til å skrike til folk når de spør meg om noe eller ber meg om noe. Gjør jo ikke det, oppfører meg så normalt jeg bare får til. Sitter ofte med en "stressfølelse" uten at jeg stresser, om det er mulig å forstå. Jobber med barn tett på andre mennesker, og har masse folk rundt meg til enhver tid.

Har liksom tenkt at ting kom til å gå seg til, men det stritter bare mer og mer i meg når folk forventer noe av meg eller ber meg om noe, om det så bare er å gi dem noe som ligger rett ved siden av meg. Jeg kjenner meg ikke igjen i meg selv, jeg er vanligvis i godt humør ikke bare utad, men også inni meg, liksom. Nå er det mest utad.

Ønsker ikke å møte veggen, ønsker heller ikke mer sykemelding. Føler jeg har vært for mye borte pga helt andre ting. Fysiske, reelle ting som overhodet ikke hadde noe med hverandre å gjøre, det var bare uflaks at de kom rett etter hverandre. Nå går det mot ferie, vi har planer som jeg egentlig gledet meg veldig til, men nå føler jeg at det bare er pes og stress og jeg har egentlig ikke lyst. Liker ikke å kjenne at det er sånn jeg tenker, for det er to ferieturer jeg oppriktig elsker (har vært begge steder før). Har bare ikke overskudd til logistikken rundt tror jeg....

Hvordan løser jeg dette? Har mest lyst til å dra alene til en øde øy og være der uten at noen kan få kontakt med meg, men det går jo ikke. Sier det bare for å illustrere hva jeg har lyst til... Ønsker ikke å møte veggen, uten at jeg aner om jeg er på vei dit altså... Trenger tips fra andre som har vært i samme situasjon.

Anonymkode: 109dd...af3

Er du kvinne i nogenlunde riktig alder så kan det hende du er i perimenopause.. For meg startet det med krystallsyke, eller det var da jeg skjønte det, så ballet det på seg.. følte meg helt utafor og off psykisk, hjertebank, nummenhet, glasslegemeløsning, angstete. Alt mulig rart. 
Det hjelper jo ikke akkurat med stress og påkjenninger om det er så at man sliter med hormonene det forsterker jo bare alt. 

Anonymkode: d22fe...1d0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Er du kvinne i nogenlunde riktig alder så kan det hende du er i perimenopause.. For meg startet det med krystallsyke, eller det var da jeg skjønte det, så ballet det på seg.. følte meg helt utafor og off psykisk, hjertebank, nummenhet, glasslegemeløsning, angstete. Alt mulig rart. 
Det hjelper jo ikke akkurat med stress og påkjenninger om det er så at man sliter med hormonene det forsterker jo bare alt. 

Anonymkode: d22fe...1d0

Er kvinne, 51. Så ja, du kan ha et godt poeng. Har ikke blødninger pga tidligere inngrep, men har eggstokker intakt. Har ingen symptomer ellers, men det er selvfølgelig ikke bare mulig, men kanskje sannsynlig.

Anonymkode: 109dd...af3

[AnonymBruker]

Les boken/hør lydboken «pulskuren». Der får du alle tips og råd du trenger for å stresse ned. 

Anonymkode: cfbee...2eb

[Doolittle]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Les boken/hør lydboken «pulskuren». Der får du alle tips og råd du trenger for å stresse ned. 

Anonymkode: cfbee...2eb

Istedenfor å bare reklamere for boken så kanskje du kan gi et lite innblikk i noen av disse tipsene og rådene? Trenger jo ikke alle, men de du selv mener er best?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Les boken/hør lydboken «pulskuren». Der får du alle tips og råd du trenger for å stresse ned. 

Anonymkode: cfbee...2eb

Det er nok sånne ting jeg burde se på, ja. "Problemet" er at jeg pr nå er såpass "tom" og utmattet at jeg ikke vet om jeg får til å gjøre noe aktivt for å hjelpe meg selv. Vet det høres utrolig passivt ut og at jeg ikke ønsker å få det bedre, men jeg tror ikke jeg har hatt det sånn som dette før. Jeg kunne fint gitt råd til andre om at de måtte ta tak i ditt og datt, men jeg har vært borti et par venner/kolleger som har svart at de ikke orker... Før har jeg nok tenkt at "det må du bare orke for å hjelpe deg selv", men jeg tror jeg nå skjønner hva de har ment den gangen....

Anonymkode: 109dd...af3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Les boken/hør lydboken «pulskuren». Der får du alle tips og råd du trenger for å stresse ned. 

Anonymkode: cfbee...2eb

Det var da veldig så bastant?

Det er nå en gang slik at ikke alt passer for alle, og "pulskuren" (eller hvilekuren) utgjør ikke et unntak.

 

Til ts: for min egen del er "aktiv hvile", riktig mat, og nok søvn det eneste som hjelper når jeg er på randen til å møte veggen.

Jeg snakker da om å gjøre alt i halvt tempo, gå rolige turer, være med familie og venner, gå på konserter eller andre ting jeg liker, tidlig til sengs osv. Og minst mulig forplikteleser!

 

Anonymkode: 5b0da...556

[AnonymBruker]

Doolittle skrev (11 timer siden):

Istedenfor å bare reklamere for boken så kanskje du kan gi et lite innblikk i noen av disse tipsene og rådene? Trenger jo ikke alle, men de du selv mener er best?

Jeg er ikke den du spør, men jeg velger å svare likevel.

De rådene i bøkene hans som passer meg er rådene om "aktiv hvile", hyggelig samvær med andre, og nok søvn.

Mindfulness, pusteøvelser, meditasjon, lavkarbokosthold, og andre tilsvarende råd passer ikke meg.  Jeg blir mer stresset av dette, men det kan passe for andre.

Anonymkode: 5b0da...556

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Det var da veldig så bastant?

Det er nå en gang slik at ikke alt passer for alle, og "pulskuren" (eller hvilekuren) utgjør ikke et unntak.

 

Til ts: for min egen del er "aktiv hvile", riktig mat, og nok søvn det eneste som hjelper når jeg er på randen til å møte veggen.

Jeg snakker da om å gjøre alt i halvt tempo, gå rolige turer, være med familie og venner, gå på konserter eller andre ting jeg liker, tidlig til sengs osv. Og minst mulig forplikteleser!

 

Anonymkode: 5b0da...556

Takk! Det er helt klart gode poeng. Fort gjort å velge lettvin, usunn mat når ting er som de er nå, det merker jeg. Jeg prøver alt jeg kan for å sove bedre, men det er ikke alltid suksess Jeg har senket terskelen enda mer for husarbeid osv, men det å være med venner og familie (også kjernefamilien akkurat nå!) er energitappende... Er vel det som "skremmer" meg litt nå, at ting jeg egentlig liker å gjøre, og som ellers gir meg noe positivt, nå bare føles som pes uansett.... Er vel det som gjør at jeg innser at jeg kanskje må endre på noe. Jobbhverdagen får jeg jo ikke tatt i halvt tempo, men jeg skjønner at jeg kanskje må øve meg på å si mer "nei" istedenfor å bare fikse og ordne ting som andre er vant at går av seg selv utenom jobb....

Anonymkode: 109dd...af3

[AnonymBruker]

TS her.

Jeg har ei nær venninne som er fastlege, som jeg har sagt noe om dette til (ikke fordi hun er lege, men fordi hun er venninne). Hun anbefaler meg å kontakte fastlegen og at sykemelding er det eneste rette i en kort periode for å få hanket meg inn, og deretter orke å ta de grepene som må til for at ting skal gå seg til etter hvert. Men jeg har vært så mye hos min egen fastlege det siste halvåret at jeg kvier meg for å ta kontakt igjen, i tillegg til at det er null ledige timer før noen av ferieukene mine (de går i to puljer, og hun har fri de to ukene jeg jobber mellom mine to ferier, om det gir mening... I tillegg er sykemelding kombinert med ferie på ingen måte noe jeg ønsker meg. Min fastlege-venninne kommer med eksempler på pasienter hun har hatt som virkelig smeller i veggen med et brak, men jeg sliter med å se for meg at jeg havner der. Har trukket meg ørlite unna på jobb nå for å få sendt avgårde et par mail, og kjenner jeg sitter her med kvalme og hodepine, så noe MÅ gjøres....

Anonymkode: 109dd...af3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Takk! Det er helt klart gode poeng. Fort gjort å velge lettvin, usunn mat når ting er som de er nå, det merker jeg. Jeg prøver alt jeg kan for å sove bedre, men det er ikke alltid suksess Jeg har senket terskelen enda mer for husarbeid osv, men det å være med venner og familie (også kjernefamilien akkurat nå!) er energitappende... Er vel det som "skremmer" meg litt nå, at ting jeg egentlig liker å gjøre, og som ellers gir meg noe positivt, nå bare føles som pes uansett.... Er vel det som gjør at jeg innser at jeg kanskje må endre på noe. Jobbhverdagen får jeg jo ikke tatt i halvt tempo, men jeg skjønner at jeg kanskje må øve meg på å si mer "nei" istedenfor å bare fikse og ordne ting som andre er vant at går av seg selv utenom jobb....

Anonymkode: 109dd...af3

Det du skriver her får meg til å tro at du allerede er i kontakt med veggen, om så bare med tuppen av stortåa, du har bare ikke kræsjet i den ennå, og desto viktigere er det at du gjør det du må gjøre.

Jeg er enig med venninnen din, en sykemelding er det du trenger nå.

 

Jeg har selv vært der at til og med det å slappe av, stresse ned, føltes som nok et krav, noe uoverstigelig som måtte gjøres.  Det høres selvmotsigende ut, men slik var det.

Det endte med at jeg falt sammen på utsiden av døren på jobb, og jeg klarte ikke gå fordi beina sviktet under meg.

Den gangen tok det 4 år før jeg var meg selv igjen.  Tror meg, du vil ikke oppleve det.

Anonymkode: 5b0da...556

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det endte med at jeg falt sammen på utsiden av døren på jobb, og jeg klarte ikke gå fordi beina sviktet under meg.

Oi, dette(det uthevede) gav meg en støkk. Jeg er sykemeldt nå fordi noe lignende nesten skjedde meg på jobb. (Er ikke ts, forresten.) Jeg måtte forlate jobben etter bare få timer fordi det føltes som om bena ville gi etter under meg når som helst. Og som renholder er det ikke mye man får gjort sittende, så i praksis var jeg jo ikke i stand til å jobbe. Måtte støtte meg til ting underveis, satte meg ned da jeg skulle ta heisen mellom etasjene, så jeg ikke skulle falle ned ... Det tok litt tid før jeg turte å kjøre hjem, jeg var så trøtt og tåkete i hodet at jeg ikke stolte på meg selv langs smale og svingete veier. Jeg skjønner nå hva som menes med at for lite søvn "tilsvarer" promille ifht kjøring av bil og konsentrasjonsevne. Lurte litt på om det kunne være utbrenthet allerede da det skjedde, dette bekrefter mistanken for min del. Spesielt siden ingenting fysisk er blitt påvist.

Anonymkode: efa8b...410

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Det du skriver her får meg til å tro at du allerede er i kontakt med veggen, om så bare med tuppen av stortåa, du har bare ikke kræsjet i den ennå, og desto viktigere er det at du gjør det du må gjøre.

Jeg er enig med venninnen din, en sykemelding er det du trenger nå.

 

Jeg har selv vært der at til og med det å slappe av, stresse ned, føltes som nok et krav, noe uoverstigelig som måtte gjøres.  Det høres selvmotsigende ut, men slik var det.

Det endte med at jeg falt sammen på utsiden av døren på jobb, og jeg klarte ikke gå fordi beina sviktet under meg.

Den gangen tok det 4 år før jeg var meg selv igjen.  Tror meg, du vil ikke oppleve det.

Anonymkode: 5b0da...556

Jeg hører flere sånne historier... Men jeg klarer ikke se for meg at jeg er helt der. Men det gjør man vel neppe før man er der, logisk sett...

Det du uthevet da du siterte innlegget mitt gjør at jeg allikevel tar dette litt inn over meg, kombinert med at ferier jeg burde gledet meg til nå oppleves som pes og ikke noe jeg har lyst til.

Fastlegen min har kun hastetimer fram til jeg drar på første ferieuke (nå på lørdag), så jeg vurderer en e-konsultasjon.... Bare det å gå til legen virker litt uoverkommelig akkurat nå, særlig for å skulle forklare ting på to minutter.... Eller så drar jeg på den uka med ferie og ser hvordan ting føles etter det....Tre jobbdager til får jeg jo til. Tror kanskje det blir løsningen (så får jeg heller sende en e-konsultasjon mens jeg er på ferie om jeg ser at jeg ikke skjønner hvordan jeg skal få til de to ukene med jobb etter den uka)...

God på å utsette og bortforklare plutselig, ser jeg.....

Men tusen takk for at du deler av dine erfaringer! Jeg trenger nok noen sånne! Håper det går greit med deg nå!

TS

Anonymkode: 109dd...af3

[AnonymBruker]

Jeg holder også på å bli utbrent. Har riktignok ikke opplevd så mye du har gjort på kort tid, men jobben har spist meg opp. Bekymringer, stress/travelhet, kritikkverdige forhold. Sover dårlig nå, kroppen er tydelig stresset. Jobber i et helseyrke. 

Vil gjerne skifte jobb, men det er ikke bare når jeg er aleneforsørger, trenger stabil økonomi, en arbeidsplass i nærheten av skole og hjem. Bor slik til at det er et godt stykke å kjøre til andre relevante arbeidsplasser.

Kan du få et par ukers sykemelding for å hente deg inn? Deretter forlenge eller jobbe gradert?

Anonymkode: b1739...fe8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg holder også på å bli utbrent. Har riktignok ikke opplevd så mye du har gjort på kort tid, men jobben har spist meg opp. Bekymringer, stress/travelhet, kritikkverdige forhold. Sover dårlig nå, kroppen er tydelig stresset. Jobber i et helseyrke. 

Vil gjerne skifte jobb, men det er ikke bare når jeg er aleneforsørger, trenger stabil økonomi, en arbeidsplass i nærheten av skole og hjem. Bor slik til at det er et godt stykke å kjøre til andre relevante arbeidsplasser.

Kan du få et par ukers sykemelding for å hente deg inn? Deretter forlenge eller jobbe gradert?

Anonymkode: b1739...fe8

Jeg skjønner at det føles enda mer "håpløst" når det er jobben som gjør at du har det sånn! Kanskje du også burde tatt en tur til legen for i det minste å bare lufte hodet og få noen tips? Sjekke at alt av blodprøver er i orden osv?

Jeg trives veldig godt på jobb. Den er hektisk, men normalt sliter den meg ikke ut. Vanligvis er jobben min god å gå til hvis andre ting ikke er helt ok. Men akkurat nå føler jeg at jeg ikke har det å gi som jeg burde ha å gi, verken til barn eller til kolleger.

Hadde noen andre enn meg selv fortalt dette til meg, så hadde jeg garantert ment at de trengte en pause... Sykemelding får jeg sikkert hvis jeg går til legen og lufter problemstillingen. Hun sykemelder ikke i hytt og pine, men dersom det er nødvendig, så gjør hun det absolutt, men er opptatt av dialog samtidig. Jeg skal imidlertid ha en uke ferie fra lørdag av, så to uker jobb før tre uker ferie igjen. Føles for "dumt" å lufte sykemelding da, selv om jeg på ingen måte ser fram til feriene sånn som jeg pleier. Får teste den første ferien kanskje, og se hvordan ting føles...

Anonymkode: 109dd...af3

[AnonymBruker]

Lær deg å roe ned nervesystemet! Det finnes en del podcaster om dette og du kan også finne bøker, lydbøker og ressurser på nett. Det finnes også kurs og personer som jobber med dette (både psykologer, leger, fysioterapeuter, coacher osv). Google "roe nervesystemet" så finner du en del ressurser og så kan du lete videre hvis du finner det interessant. Prøv å passe på kostholdet og få i deg mest mulig bra næring, få tid til litt bevegelse (gjerne i skogen), øv deg på å puste og gjør ting som gjør deg godt. Prioriter deg selv når du kan.

Føler du deg for tom til å gå tur, start med å øve på pusteøvelser du kan gjøre liggende. Å sitte på verandaen gir trolig mer natur enn å sitte inne (i det minste frisk luft, og kanskje du til og med ser noen trær). Pusle puslespill, lest en bok, broder noe, tegn, mal, løs kryssord, sorter frø i askepottstil. Et eller annet du kan holde på med som ikke er skjerm. Hør podcaster om nervesystemet, stress, utbrenthet mens du hviler. Er det for overveldende å endre hele kostholdet, legg til noen matvarer som gir proteiner, fett og langsomme karbohydrater. Én gulrot eller ett eple lagt til i kostholdet er bedre enn ingenting. Ta multivitamin og omega3. Skriv dagbok for å få ut alt du tenker på.

Og så kan du vurdere om du trenger noen å snakke med. Enten det er psykolog, coach, humanist, prest eller sykepleier. Eller en venn. 

Anonymkode: 21e4a...494

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 10.6.2025 den 12.01):

Men jeg har vært så mye hos min egen fastlege det siste halvåret at jeg kvier meg for å ta kontakt igjen, i tillegg til at det er null ledige timer før noen av ferieukene mine (de går i to puljer, og hun har fri de to ukene jeg jobber mellom mine to ferier, om det gir mening... I tillegg er sykemelding kombinert med ferie på ingen måte noe jeg ønsker meg. 

Anonymkode: 109dd...af3

Det er jo gjerne slik man treffer veggen. Kvier og kvier for å gjøre det det som er nødvendig for å unngå å treffe veggen. Prøver ikke å være frekk eller noe slikt, men det er helt, helt klassisk. Ta den legetimen, med andre ord. 

Anonymkode: f79bd...2cf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Det er jo gjerne slik man treffer veggen. Kvier og kvier for å gjøre det det som er nødvendig for å unngå å treffe veggen. Prøver ikke å være frekk eller noe slikt, men det er helt, helt klassisk. Ta den legetimen, med andre ord. 

Anonymkode: f79bd...2cf

Jeg tar det ikke som at du er frekk, jeg tar det som at du er ærlig og sier ting som de er! Trenger nok det akkurat nå, takk!

TS

Anonymkode: 109dd...af3