Dere foreldre som bruker barn som våpen i samlivskonflikt

[AnonymBruker]

Inspirert av en TV-serie jeg så i dag: Er det flere som hadde foreldre med turbulent samliv som sliter med kjærlighetslivet som voksen? Og er det noen foreldre nå som gjør som mine foreldre den gang? Hva tenker dere om langtidskonsekvensene?

Jeg tror det er veldig avhengig av når det skjer. For min del var jeg akkurat fylt 10 år da pappa forelsket seg i en annen kvinne. Det gikk ikke mange ukene før det kom for en dag, og han flyttet plutselig ut.

Når et barn er 10 år er det gammelt nok til å forstå mye mer enn barn som er 7-8 år. For meg ble de påfølgende månedene en turbulent tid. Mamma brukte meg som våpen mot pappa.

Dessuten gjorde pappa noen vanvittige ting for å komme nær hun nye dama. Min rasjonelle og fornuftige far var plutselig en impulsiv tulling som ikke tenkte seg om i det hele tatt.

Slikt setter sine spor i et barnesinn. Det er lenge siden jeg ble gammel nok til å kalle meg voksen, men jeg har aldri hatt noe forhold til en kvinne (og jeg er heterofil mann). Det er nok mange årsaker, men jeg tror denne konflikten mellom mamma og pappa er viktigst. For meg er kjærlighet og samliv noe skummelt og potensielt farlig. Jeg har vel egentlig heller aldri vært virkelig forelsket, bare litt småfascinert av enkelte kvinner.

Dere foreldre som bruker barna som våpen i en samlivskonflikt, tenker dere på hva det kan føre til at barna føler seg dratt mellom to parter? 

Pappa døde noen år etterpå. Mamma har i dag null sjanse til å bli bestemor. Ikke fordi jeg bevisst avviser kvinner (jeg har aldri måttet gjøre det), men fordi barndommen har gjort meg til den jeg er. Alle er forskjellig skrudd sammen. Noen klarer å få et fint kjælighetsliv, selv om foreldrene drev "krigføring", mens andre ender opp som jeg.

Anonymkode: bdaae...920

[Claes2]

De fleste damer som holder på slik tenker ikke langt frem. Kun her og nå som straff. Langtids planlegging er noe mange damer mangler er min erfaring 

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hvem som sa det, men jeg hørte at dersom man skulle "ødelegge" barna sine, så skiller man seg når de er tenåringer. 

Litt hardt utsagn, men jeg kan forstå hvorfor. Det ble brudd mellom meg og barnefar da barna var 4 og 5. Absolutt ikke noe kjekt, men jeg kan se for meg at det hadde vært så mye tøffere for de dersom det var snakk om en 12 og 13 åring f.eks. 

Eldre barn får med seg mer, de har lettere for å føle at de må passe på mor/far når de ser de har det vondt og ikke minst føle at de må velge sider.

Jeg hørte et barn en gang si at han fikk en vond klump i magem hver gang moren og faren var i samme rom, fordi de hatet hverandre og det alltid ble konflikter. Og det er så stygt gjort!

Jeg har så lite respekt for mennekser som snakker stygt om sine ekser, barnas mor eller far. Det sårer dem så innmari mye og kan skape sår som blir til dype arr. 

Jeg er lei meg for at de måtte oppleve det. 

Anonymkode: 2ea3c...c8b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg vet ikke hvem som sa det, men jeg hørte at dersom man skulle "ødelegge" barna sine, så skiller man seg når de er tenåringer. 

Litt hardt utsagn, men jeg kan forstå hvorfor. Det ble brudd mellom meg og barnefar da barna var 4 og 5. Absolutt ikke noe kjekt, men jeg kan se for meg at det hadde vært så mye tøffere for de dersom det var snakk om en 12 og 13 åring f.eks. 

Eldre barn får med seg mer, de har lettere for å føle at de må passe på mor/far når de ser de har det vondt og ikke minst føle at de må velge sider.

Jeg hørte et barn en gang si at han fikk en vond klump i magem hver gang moren og faren var i samme rom, fordi de hatet hverandre og det alltid ble konflikter. Og det er så stygt gjort!

Jeg har så lite respekt for mennekser som snakker stygt om sine ekser, barnas mor eller far. Det sårer dem så innmari mye og kan skape sår som blir til dype arr. 

Jeg er lei meg for at de måtte oppleve det. 

Anonymkode: 2ea3c...c8b

TS her. Jeg tror det stor forskjell på om barna er 13-14 enn 15-16. Når de nærmer seg 16 år klarer i hvert fall noen å se foreldrene som vanlige, feilbarlige mennesker, pluss at de snart flytter ut uansett. 

Men ja, foreldre burde klare å oppføre seg sivilisert og ikke bruke barna som våpen.

Anonymkode: bdaae...920

[AnonymBruker]

Far til mitt barn gjorde det etter brudd. Måtte gjennom rettsystemet for å få slutt på det.

Utrolig skadelig for et barn. Jeg gjorde så godt jeg kunne å beskytte barnet og går bra med hen nå som snart voksen. 

 

Anonymkode: b0a1c...b92

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

TS her. Jeg tror det stor forskjell på om barna er 13-14 enn 15-16. Når de nærmer seg 16 år klarer i hvert fall noen å se foreldrene som vanlige, feilbarlige mennesker, pluss at de snart flytter ut uansett. 

Men ja, foreldre burde klare å oppføre seg sivilisert og ikke bruke barna som våpen.

Anonymkode: bdaae...920

Er det virkelig så stor forskjell på hva en 13 åring føler rundt brudd og hva en 15 åring føler rundt det? Tror ikke 15-åringem tenker at det uansett snart skal flytte ut. De er fortsatt barn som trenger foreldrene sine selv om de søker mer selvstendighet. Verden som de kjente den fordufter jo også..

Anonymkode: 2ea3c...c8b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Er det virkelig så stor forskjell på hva en 13 åring føler rundt brudd og hva en 15 åring føler rundt det? Tror ikke 15-åringem tenker at det uansett snart skal flytte ut. De er fortsatt barn som trenger foreldrene sine selv om de søker mer selvstendighet. Verden som de kjente den fordufter jo også..

Anonymkode: 2ea3c...c8b

TS her igjen. Kanskje jeg brukte en litt dårlig formulering. Det jeg mente var at de fleste 16-åringer kan se at dagen de flytter ut ikke er så veldig lenge til, pluss at de er mer modne enn de på 13-14. 

Jeg var en gang lærer på vårhalvåret for en 8. klasse og en 10. klasse. Jeg merket enorm forskjellig i modenhet. 

Anonymkode: bdaae...920

[AnonymBruker]

Generelt sett så er det vel sjelden oppegående foreldre som velger å bruke barna som en brikke i et spill de prøver å vinne.

Synd at du velger å la din barndom styre ditt voksenliv. For vondt av alt du har valgt å gå glipp av. Nok av flotte kvinner og menn der ute som gjør sitt beste for barna selv om forholdet tar slutt.

Anonymkode: eb3bf...aa1

[AnonymBruker]

Jeg kan ihvertfall si min mening som dritten i midten. 

Å være soldat i en krig er ikke lett. Mine foreldre gikk fra hverandre når jeg var rett over 2 år. Jeg var hos pappa annenhver helg frem til skolestart, og etter det var jeg en langhelg i mnd ish. 

Mine foreldre snakka dritt om hverandre hele tiden til meg. Pappa fant seg nye kvinnfolk eller nye "mammaer", og mamma fant seg noen nye mannfolk. Alle forholdene demmes har vært dårlige. Å jeg har vært vitne til at kjærestene til pappa har kysset andre damer. Jeg ble seksuelt misbrukt av en av de. Hu siste baksnakket meg til pappa fordi jeg tydeligvis var vanskelig, osv. 

Mamma har vært borti psykopater, og en hu fikk småsøskenet mitt med. 

Pga alle disse "utspringa" som mine foreldre har hatt, så har det vært mye drittslenging om hverandre, altså, til meg. Begge foreldrene mine brukte sinne for å håndtere følelsene mine oppi det hele, og har aldri blitt møtt på følelsene mine. 
Krigen demmes varer ennå. De utnytter hvert sekund de kan på å snakke dritt om hverandre. 

Alt dette har ført til at jeg har fått diagnosen Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse. Har hatt flere rare forhold. Å har generelt slitt når det kommer til å bli i forhold. 

Fikk heldigvis mye hjelp på DPS, og det har vært mye egenbehandling i ettertid. I dag sitter jeg med mann, hus og 2 barn, men er fortsatt tider hvor ting er ekstremt vanskelig. 

 

 

Anonymkode: 97c0e...4fb

[TomKrus]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Generelt sett så er det vel sjelden oppegående foreldre som velger å bruke barna som en brikke i et spill de prøver å vinne.

Synd at du velger å la din barndom styre ditt voksenliv. For vondt av alt du har valgt å gå glipp av. Nok av flotte kvinner og menn der ute som gjør sitt beste for barna selv om forholdet tar slutt.

Anonymkode: eb3bf...aa1

Barna er da barn til begge to uansett når det kommer til et samlivsbrudd ! Det å bruke barna som et middel i kampen mot den andre forelderen er ren ondskap ! Noe jeg aldri kunne gjort mot mine barn. Et brudd er et brudd mellom meg og kona, ikke mellom meg, kona og barna. Jeg verdsetter at de har best mulig kontakt med mor i voksen alder og kunne aldri rådet de til noe annet. Kunne hatt mange stygge ord å dele om mor, men aldri i livet om jeg ville gjort det ! Det forblir mellom meg og mor, og noe jeg aldri nevner til noen andre og tar med med i graven. Og når sant sies så har en sak alltid to sider, jeg var ikke noe glansbilde slik sett heller.

 

 

 

ikke noe glansbilde heller slik sett. 

Endret 9. juni av TomKrus

[Collan]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Generelt sett så er det vel sjelden oppegående foreldre som velger å bruke barna som en brikke i et spill de prøver å vinne.

Synd at du velger å la din barndom styre ditt voksenliv. For vondt av alt du har valgt å gå glipp av. Nok av flotte kvinner og menn der ute som gjør sitt beste for barna selv om forholdet tar slutt.

Anonymkode: eb3bf...aa1

 

Endret 9. juni av Collan
Fkfk

[AnonymBruker]

Har selv blitt brukt i krigføring mellom de to. Det har ødelagt mitt forhold til far, eller rettere sagt det gjor til at jeg ikke har bygd det videre slik vi kanskje kunne ha gjort. Nå som voksen er jeg mislykka i kjærlighetslivet pga en rekke ting, har aldri tenkt over at krigføringa var en del av de da det er sååååå mye annet og.

Anonymkode: 474f2...def

[Nymerïa]

Jeg kan ikke tenke meg at du finner mange foreldre som tenker slik på det selv. Hvis en anonymbruker her påstår at han eller hun har brukt sitt eget barn som et våpen, så mistenker jeg at det er noen som vil provosere eller sette en eller annen gruppe i dårlig lys.

Når det er sagt så nekter jeg ikke for at det for barnet i realiteten ble slik.

[AnonymBruker]

Var så heldig  vokste i opp i kjærnefamiliens tid, og i eit hjem saman med begge foreldre. Mange mødre var på den tide  hjemmeverande, og hadde gjerne omsorgen for 3-6 barn medan fedrene var lange økter borte fra hjemmet i forb. med jobb. Ingen tvil om at mange av desse mødrene gjorde en fantasisk jobb som det står respekt av.

Det er utvilsamt mange foreldre som aldri skulle fått lov å blitt foreldre idag ettersom de favoriserer mer sine egne intresser foran barna. Mange foreldre har store utfordringer med samversretten overfor barna, og foreldre nedsnakker hverandre i barnas nærver. Omfanget av barn, unge som idag har fått en psykisk diagnose, og omfanget av økt kriminalitet blandt yngre "kan vera senskader  av samlivsbrudd" og omsorgssvikt.  

 

Anonymkode: 0de45...251

[AnonymBruker]

Har ikke opplevd det selv, så har ikke noe å bidra med til diskusjonen sånn sett.

Men det jeg vet, er at det er mange foreldre som ikke holder på sånn. Og at jeg syns det er veldig trist at du lar denne vonde erfaringen fra barn/ungdomsårene dine fremdeles prege og ha makt over voksenlivet ditt. Du går potensielt glipp av veldig mye fint.. 

Jeg håper du søker hjelp hos en psykolog, slik at du kan få bearbeidet, eller i alle fall forstå prosessene som skjer med deg. Du trenger ikke å ha det slik resten av livet. 

Dersom du tenker at økonomi er en faktor (at du ikke vil "kaste bort" masse penger på en psykolog), så er det fullt mulig å søke seg til en med driftsavtale. Da betaler du opp til frikortgrensen, og deretter er det gratis. 

Anonymkode: f581a...f13