Hvordan hadde du følt deg om du var hjemme hver dag?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Min aller første time hos DPS kræsjet med en weekendtur til Skottland jeg skulle på. Ikke at det har noe å si, men det var en bursdagsgave fra mannen som var booket lang tid forveien, og det var ikke mulig å avbestille uten å tape alle kostnadene. Ringte bare DPS og sa at jeg var bortreist den dagen, og så ordnet de en ny time til meg noen uker senere. Null problem.

Anonymkode: a7a04...2d1

Joda. Men utfordringen er at DPS har ansett situasjonen til TS som ikke alvorlig nok til å få hjelp (jmf tidligere tråd), og TS er i tillegg veldig dårlig, og kan risikere å måtte vente til over sommeren for å komme inn på nytt. 

Anonymkode: e5c9e...9de

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Det er nok fordi du har isolert deg i hjemme, og på den måten latt angsten/depresjonen slå ut i full blomst. Ønsker man å bli bedre så må man gå ut av komfortsonen.

Anonymkode: 6c3ad...618

Dette har jeg hørt før så du har nok rett.

Ts

Anonymkode: 7b9ed...33b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Nei ikke gjør det, TS. Du må prioritere DPS, og hvis du sier "jeg skal til syden" så kan de lett få inntrykk av at du ikke sliter så mye likevel.

Ring DPS og spør om mulighet for ny time/hvor lenge du må venter, ikke si noe mer enn det. 

Anonymkode: e5c9e...9de

Jeg har ikke tenkt å si at jeg skal til syden, bare spørre om et senere tidspunkt. Jeg har ventet siden april, og nå når turen er bestilt så kan jeg ikke kansellere. Jeg må rett og slett komme meg bort herfra, før jeg blir enda verre.

Ts

Anonymkode: 7b9ed...33b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Det hjernen og nervesystemet vil er å holde deg trygg. Den vil ikke det beste for deg. Og å holde deg trygg snevres fort inn mer og mer. 

Jeg er også ufør pga psyken, men har gjort steg for å komme meg mer ut i samfunnet. Jeg kjenner derimot godt til klumpen i magen som du beskriver. Og den blir veldig sterk i de periodene jeg er mye hjemme. Så jeg har gruet meg litt til ferien nå, og vet ikke hva jeg skal ta meg til. Det er ikke bra å bare sitte inne. 

Jeg ser at du har vært i kontakt med lavterskel i kommunen, det var samtale? Har kommunen noe aktivitetstilbud for de som er hjemme på dagtid, gjerne med psykiske eller rusproblemer? De er ofte puttet i samme kategori, men aktivitetstilbudet kan være veldig fint likevel. Jeg så igår at de har det her i kommunen og at det virker veldig bra. Eller om du kan være frivillig på noen måte? Kanskje ikke besøksvenn, en til en kan kanskje være litt vel utfordrende. Men det finnes mye annet, der du kan føle på at du er nyttig, nødvendig og kan gjøre en innsats som gir deg mestring og glede. Det vil selvsagt være forferdelig skummelt, men husk at den angsten er den delen av deg som vil beskytte deg mot alle farer, og at den løper løpsk for tiden. Den vet ikke hva som er farer og hva som gjør deg godt. 

Når det gjelder sydenturen, kanskje du kan sortere litt ved å skrive ned hva som dukker opp i hodet? Hva er du redd for, hvordan kan du løse det hvis det skjer. Hva gleder du deg til? Noen små ting kanskje? Maten? 

Anonymkode: 2a3cf...8f8

Jeg har vært i kontakt med lavterskel i kommunen, bare levert inn søknad, ikke hørt noe siden da. Og nå er det sommer og ferier, så tviler på at jeg får høre noe nå. 

Når det gjelder sydenturen, så er jeg redd for den dagen jeg skal reise, flyplass, masse folk, hva jeg skal ha på meg, hvordan blir det når jeg kommer dit jeg skal, hva hvis jeg føler meg likedan, jeg har mine ting når jeg gjør hva f.eks.; når jeg skal legge meg, når jeg skal dusje og slike ting. Det eneste jeg gleder meg til er vel maten.

Og jeg har ikke vært på ferie på flere år, har ikke mye sommerklær og ikke orker jeg å bestille på nett og ikke gå på senter. Ja, jeg vet at jeg er tragisk  Det er bare slik jeg føler.

Ts

Anonymkode: 7b9ed...33b

[AnonymBruker]

Jeg er hjemme hver dag i perioder (opptil 12 uker). Jeg er ganske rastløs, men samtidig lite sosial. Har ikke venner, og familien bor langt unna. Jeg begynte å gå merkede turløyper der man samler «poeng» . Jeg utfordrer meg selv mer og mer, og noen dager går jeg lette løyper som jeg kjenner godt. Har av og til med mannen, men liker best å gå alene.

Det har blitt en slags hobby. Det, og matlaging. Var aldri interessert i mat før, men har blitt det i løpet av det siste året.

Anonymkode: 1cf73...bf8

[AnonymBruker]

Jeg har vært alene på et rom i snart 6 år pga sykdom.

Klarer ikke lese bøker, se tv/ipad, strikke eller lytte til noe. 
 

Jeg er vel ikke blitt gal, men er desperat etter å kunne være i et annet rom eller utendørs uten at det gir uutholdelige symptomer som varer lenge. 
 

Skjønner den angstfølelsen din, men jeg hadde definitivt i det minste tatt noen tusleturer når du faktisk kan. 

Anonymkode: 8e2c1...4fe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 9.6.2025 den 16.34):

Hadde du blitt gal? 

Jeg er ufør, ingen jobb, ingen venner, kun min mann og nær familie. Jeg er stortsett bare hjemme nå. Før kunne jeg dra ut, besøke familie, finne på noe med mannen, dra i butikk osv.. Men nå siste tre måneder har jeg bare vært hjemme. Går tur av og til. Jeg føler meg ikke bra, har en slags klump i magen (legen sier det er angst) som ikke slipper taket, mistet etter hvert lyst på mat også. Jeg har vært hos lege og alle blodprøver var fine, ingen mangler ifølge legen, kun litt lav på jern. Legen sier at dette høres ut som depresjon, fordi jeg har låst meg helt i hjemmet mitt. Jeg har null glede og alt er mas og ork. Legen anbefalte meg å komme meg litt vekk, ta med mannen og reise et sted, bare bort fra huset, for litt lengre periode. 

Jeg vil også komme meg vekk men samtidig synes jeg det er litt skummelt men igjen å være hjemme gjør meg heller ikke godt. Jeg finner ikke ro noe sted hjemme, og føler at det som har vært min oase er blitt et mørkt sted. Går jeg tur og kommer hjem så føles det annerledes og litt lettere. Mine nærmeste sier også det samme som legen, og hadde de vært hjemme hele tiden som meg så hadde de blitt gal.

Hva tenker du?

Anonymkode: 7b9ed...33b

Du bør ha trening på et treningssenter ....gjerne 3 g. i uka. Tving deg selv........

Anonymkode: f28ac...6cc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 9.6.2025 den 16.54):

Grunnet psykiske plager. Jeg har klart å leve med det og vært en normal person men nå er det ille, det er konstant uro i kroppen og angst. 

Ts

Anonymkode: 7b9ed...33b

Mangler du hormoner? De over 40 mangler progesteron og østrogen....dette kan gi mer angst og slik.......

Anonymkode: f28ac...6cc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jepp, da var kommentaren din smakløs  

Anonymkode: e5c9e...9de

Det er jeg veldig uenig i, men du skal få lov til å mene det.

Anonymkode: a2877...342

[Rosa Gnom]

AnonymBruker skrev (På 9.6.2025 den 16.34):

Hadde du blitt gal? 

Jeg er ufør, ingen jobb, ingen venner, kun min mann og nær familie. Jeg er stortsett bare hjemme nå. Før kunne jeg dra ut, besøke familie, finne på noe med mannen, dra i butikk osv.. Men nå siste tre måneder har jeg bare vært hjemme. Går tur av og til. Jeg føler meg ikke bra, har en slags klump i magen (legen sier det er angst) som ikke slipper taket, mistet etter hvert lyst på mat også. Jeg har vært hos lege og alle blodprøver var fine, ingen mangler ifølge legen, kun litt lav på jern. Legen sier at dette høres ut som depresjon, fordi jeg har låst meg helt i hjemmet mitt. Jeg har null glede og alt er mas og ork. Legen anbefalte meg å komme meg litt vekk, ta med mannen og reise et sted, bare bort fra huset, for litt lengre periode. 

Jeg vil også komme meg vekk men samtidig synes jeg det er litt skummelt men igjen å være hjemme gjør meg heller ikke godt. Jeg finner ikke ro noe sted hjemme, og føler at det som har vært min oase er blitt et mørkt sted. Går jeg tur og kommer hjem så føles det annerledes og litt lettere. Mine nærmeste sier også det samme som legen, og hadde de vært hjemme hele tiden som meg så hadde de blitt gal.

Hva tenker du?

Anonymkode: 7b9ed...33b

Jeg blir gal. Vært sykemeldt i noen uker nå. Blir rett og slett sinnsyk. Jeg vet ikke hvilken dag i uken det er lenger. Jeg vet omtrent ikke klokkeslett. Alle dager bare flyter inn i hverandre. Om det er lørdag eller mandag spiller ingen rolle. Ender opp med å sitte å tenke mørke tanker og lignende. Føler meg helt ubrukelig. Føler at jeg ikke bidrar til noe som helst. Føler at jeg ikke er verdt noe. Sånei, det er ikke sunt for meg å være hjemme hverdag. Jeg kjenner også på null glede. Alt er også mas og ork her. Bare det å ta seg en dusj er blitt til ett ork. Angst hele tiden, hjertebank. Listen er ganske lang.

Endret torsdag kl 14:04 av Rosa Gnom

[AnonymBruker]

Har du ringt dps idag for å sette en ny time?

Anonymkode: 6c3ad...618

[AnonymBruker]

Hadde vært nydelig en god stund. Stresse ned, ta vare på meg selv. Har mann, barn,  familie, venner, kollegaer jeg kunne møtt på ettermiddagen.  Men jeg hadde nok blitt smågæren. Jobbe 60 % hadde egentlig vært bedre. Kanskje jeg blir gæren som pensjonist 😅

Anonymkode: fdc3e...919

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Takk for et så fint og varmt svar.🫩Det varmer mitt hjerte. 

Jeg håper at det bare ligger i tankene, hjernen tenker mørke tanker og får ikke inn noe positivt, det er vanskelig å styre tankene slik jeg vil når hjernen jobber slik den vil. Jeg har alltid vært litt småstressa og nervøs før vi reiste på ferie, men det var positiv stress. Dette er noe annet, føles annerledes. Ingen glede ingenting, men..

Ts

Anonymkode: 7b9ed...33b

Det er ikke rart, for du lever for øyeblikket i den mørke bobla. Der trenger ingen positive tanker inn, rett og slett. Mørket er for sterkt - akkurat nå. Men det kan endre seg på et blunk faktisk.

Og hvis det er slik at du skal utredes for bipolar, så er det jo gjerne akkurat slik det skjer, at du en dag våkner opp og opplever at den mørke bobla har sprukket. Da vil verden virke mye mer fargerik igjen. Hvis det er depresjon, er det nok litt mer gradvis, men denne turen kan veldig sannsynlig være begynnelsen på slutten for dette mørke kapitellet i ditt liv. Du trenger ikke bruke energi på å håpe på det, men du må bare være åpen for at muligheten er der. Det er mange av oss som har vært i mørke bobler lignende din, og vi vet hvor vondt det er. Heldigvis vet vi også at det er et bedre liv på utsiden av den. Og fra innsiden ser den ut som en glasskule som vi ikke kommer oss ut fra, men egentlig er det en skjør boble som kan påvirkes av både ytre og indre omstendigheter. 

Du skriver her på KG, du går på turer, du har kontaktet lege og er på vei mot utredning, du har bestilt tur med mannen din, du gleder deg til og med litt til maten. Disse tingene er STORE ting som du må minne deg selv på med stolthet. Det har kostet deg mye, men du gjør det likevel. Er du klar over hvor sterk det viser at du faktisk er?

Jeg tror solen vil gjøre deg godt uansett hva du har på deg, og bading gjør godt for kropp og sjel. Mannen din elsker deg og han kommer til å forelske seg i deg på nytt, nå som du har tatt dette store steget - hovedsaklig utav din kjærlighet for han. Det er stort og det er fint og det er omsorg; både for han, og viktigst av alt, for deg selv. Du fortjener omsorg på alle måter TS. 

Og igjen, vi er her for deg hele veien hvis du trenger mental støtte i ferien! 

Anonymkode: c6e2e...b10

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hadde vært nydelig en god stund. Stresse ned, ta vare på meg selv. Har mann, barn,  familie, venner, kollegaer jeg kunne møtt på ettermiddagen.  Men jeg hadde nok blitt smågæren. Jobbe 60 % hadde egentlig vært bedre. Kanskje jeg blir gæren som pensjonist 😅

Anonymkode: fdc3e...919

Du syns det hadde vært nydelig å være ufør og isolert m angst, slik TS beskriver? 

Anonymkode: e5c9e...9de

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Du syns det hadde vært nydelig å være ufør og isolert m angst, slik TS beskriver? 

Anonymkode: e5c9e...9de

Nei? Jeg bare svarte på spørsmålet i overskriften. 

Forøvrig vet jeg hva og hvordan angst føles

Anonymkode: fdc3e...919

[AnonymBruker]

Jeg er enslig, uten barn. Mistet jobben min ifjor høst og har søkt på over 200 jobber siden. 

Holder på å drepe meg selv egentlig. Føler ingen mening med livet. 

Anonymkode: 913ae...c25

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Nei? Jeg bare svarte på spørsmålet i overskriften. 

Forøvrig vet jeg hva og hvordan angst føles

Anonymkode: fdc3e...919

Lurt å lese HI og sette det i sammenheng med overskrift. Man kan forøvrig ha angst uten å være ufør og i isolasjon. 

Anonymkode: e5c9e...9de

[Nowayback]

Av erfaring så vet jeg at psyken blir dårligere av å gå hjemme. Spesielt når jeg rett og slett ikke har et liv privat.

Ingen partner, ingen barn, ingen venner, ingen hobbyer jeg brenner for. Ingenting. Jeg blir sittende og sture foran pc`en, går til butikken og handler og trener et par dager i uka.

Er i full jobb, men gruer meg til sommerferien nå.. 1-2 måneder med utenforskap.

Endret torsdag kl 19:11 av Nowayback

[AnonymBruker]

Nowayback skrev (4 minutter siden):

Av erfaring så vet jeg at psyken blir dårligere av å gå hjemme. Spesielt når jeg rett og slett ikke har et liv privat.

Ingen partner, ingen barn, ingen venner, ingen hobbyer jeg brenner for. Ingenting. Jeg blir sittende og sture foran pc`en, går til butikken og handler og trener et par dager i uka.

Er i full jobb, men gruer meg til sommerferien nå.. 1-2 måneder med utenforskap.

Kan du finne en hobby du kan like, uten at du trenger å brenne for den? En form for aktivitet som setter deg i kontakt med andre mennesker?

Jeg vet at noen lavterskeltilbud i kommunen har organisert aktivitet, alt fra gåturer til noe kreativt. Kan være en fin måte å møte andre i samme situasjon. Liker du hunder, så kan du f.eks jobbe som frivillig på omplassering eller hjelpe andre med hundepass, ha hund på for, eller ha egen hund hvis du har forutsetningene til å kunne ha det. Da kommer man seg virkelig ut i frisk luft. 

Anonymkode: e5c9e...9de

[tøydokka]

Jeg hadde visnet bort tror jeg.