Å skille seg fra en med narsissistiske trekk

[AnonymBruker]

Hei,

Jeg står i en vanskelig situasjon og håper på noen utenforstående perspektiver. Jeg kjenner ingen som har skilt seg av min krets, og det hadde derfor vært fint å få litt veiledning fra andre som har vært gjennom noe lignende. 

Jeg er gift med en mann som har mange narsissistiske trekk. Vi er begge fra utlandet, men jeg har bodd i Norge nesten hele livet, mens han flyttet hit da vi giftet oss. Vi har to barn, en som skal begynne på skolen etter sommeren, og en baby på seks måneder.

Vi eier både hus og leilighet (leiligheten er i en annen by og leies ut). Ekteskapet har vært preget av psykisk vold. Han blir lett sint, ofte uten forvarsel eller noen forståelig grunn. Jeg føler jeg må gå på tærne for å unngå utbrudd. Han har også vært fysisk, ikke så jeg ble skadet, men han har dyttet meg, dratt meg i håret og klappet til meg. Dette har satt dype spor og knekt litt av min stolthet. 

Jeg er egentlig selvstendig, har mastergrad, fast jobb og er økonomisk uavhengig. Likevel er det vanskelig å ta steget ut.

Graviditeten i fjor var ekstra krevende. Han var kritisk, kald, og midt i alt ønsket han å dra på tur med en 20 år gammel gutt han ble kjent med i fjor sommer. Jeg forstod ikke forholdet dem imellom og følte det var en helt uansvarlig prioritering – spesielt siden han aldri ville latt meg gjøre noe tilsvarende med ei singel og ung venninne (jeg har forresten ikke single og så unge venninner). I mars i år reiste han likevel, mens jeg var i hjemlandet vårt med barna. Dette ble et vendepunkt for meg. 

Men jeg klarte fortsatt ikke å søke separasjon. Det føltes alt for stort – på grunn av barna, skyldfølelse og lojalitet. Han har brukt mye tid på å minne meg på alt han har “ofret” for å flytte hit, og jeg har hatt et godt forhold til foreldrene hans, som vil bli knust av et brudd.

Det siste som fikk begeret til å renne over, var at han spyttet på meg og dyttet meg fordi jeg prøvde å roe ham da han skrek til barnet vårt. Han sa at han hadde “advart meg” mot å blande meg inn.

Vi har nå fått dato for mekling. Jeg kjenner at dette er tungt. Han legger all skyld på meg – at jeg ødelegger familien, at barna aldri kommer til å bli lykkelig med skilte foreldre, og at jeg er utakknemlig fordi vi “har alt vi trenger”. Han mener jeg ikke tåler konflikter og har for høye forventninger til livet. Alle par krangler mener han, livet er ikke en dans på roser. Men sannheten er at jeg ikke er lykkelig. Det har vært opp- og nedturer, men de siste tre årene – og spesielt det siste – har vært preget av stillhet, avstand og følelsesmessig utmattelse. Vi sover i separate rom og har ikke hatt noe intimitet på nesten et år. Jeg har ingen følelser igjen, mens han påstår at han fortsatt elsker meg.  Men jeg lurer likevel på hvorfor han aldri savner nærhet. Det får meg til å tenke at han kanskje får det andre steder og er veldig flink til å skjule sine spor, og jeg har heller ingen adgang til hans telefon. Jeg følger ham ikke opp, men det er ofte jeg og barna drar til foreldrene mine, mens han blir igjen hjemme.

Jeg vet at prosessen fremover blir tøff, særlig med barna og økonomien. Jeg vet også at han kommer til å gjøre det vanskelig, med tanke på fordeling av barna. Jeg har vært den som har hatt hovedomsorgen for begge barna og jeg kjenner at å få leve med dem bare 50 % av tiden vil ødelegge meg. 

Så er jeg så redd for å bli for sliten og bare tilgi for å slippe å stå i en sånn situasjon. 

Takk til deg som har orket å lese.

Anonymkode: eef97...15c

[AnonymBruker]

Du har en baby på 6 mnd og det er sjansen:

 

ord den separat konto så fort som overhodet mulig og flytt halvparten av verdier dit, og flytt langt vekk. Han er voldelig og brutal og vil gjøre alt for å ødelegge deg. Han har skreket til barnet og slått deg: mao det vil utvikle seg.

 

flytt så langt unna som du kan, med jobb muligheter. Sykemeld deg så du har overskudd til dette.

jeg har stått i kamp nå i mange år med en eks som forsøker å knekke meg og var naiv nok til å ikke tro det ville skje.

 

så kom deg unna mens du kan, få overført verdiene så tar du kampen på avstand. 

Anonymkode: 3ca6d...d06

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hei,

Jeg står i en vanskelig situasjon og håper på noen utenforstående perspektiver. Jeg kjenner ingen som har skilt seg av min krets, og det hadde derfor vært fint å få litt veiledning fra andre som har vært gjennom noe lignende. 

Jeg er gift med en mann som har mange narsissistiske trekk. Vi er begge fra utlandet, men jeg har bodd i Norge nesten hele livet, mens han flyttet hit da vi giftet oss. Vi har to barn, en som skal begynne på skolen etter sommeren, og en baby på seks måneder.

Vi eier både hus og leilighet (leiligheten er i en annen by og leies ut). Ekteskapet har vært preget av psykisk vold. Han blir lett sint, ofte uten forvarsel eller noen forståelig grunn. Jeg føler jeg må gå på tærne for å unngå utbrudd. Han har også vært fysisk, ikke så jeg ble skadet, men han har dyttet meg, dratt meg i håret og klappet til meg. Dette har satt dype spor og knekt litt av min stolthet. 

Jeg er egentlig selvstendig, har mastergrad, fast jobb og er økonomisk uavhengig. Likevel er det vanskelig å ta steget ut.

Graviditeten i fjor var ekstra krevende. Han var kritisk, kald, og midt i alt ønsket han å dra på tur med en 20 år gammel gutt han ble kjent med i fjor sommer. Jeg forstod ikke forholdet dem imellom og følte det var en helt uansvarlig prioritering – spesielt siden han aldri ville latt meg gjøre noe tilsvarende med ei singel og ung venninne (jeg har forresten ikke single og så unge venninner). I mars i år reiste han likevel, mens jeg var i hjemlandet vårt med barna. Dette ble et vendepunkt for meg. 

Men jeg klarte fortsatt ikke å søke separasjon. Det føltes alt for stort – på grunn av barna, skyldfølelse og lojalitet. Han har brukt mye tid på å minne meg på alt han har “ofret” for å flytte hit, og jeg har hatt et godt forhold til foreldrene hans, som vil bli knust av et brudd.

Det siste som fikk begeret til å renne over, var at han spyttet på meg og dyttet meg fordi jeg prøvde å roe ham da han skrek til barnet vårt. Han sa at han hadde “advart meg” mot å blande meg inn.

Vi har nå fått dato for mekling. Jeg kjenner at dette er tungt. Han legger all skyld på meg – at jeg ødelegger familien, at barna aldri kommer til å bli lykkelig med skilte foreldre, og at jeg er utakknemlig fordi vi “har alt vi trenger”. Han mener jeg ikke tåler konflikter og har for høye forventninger til livet. Alle par krangler mener han, livet er ikke en dans på roser. Men sannheten er at jeg ikke er lykkelig. Det har vært opp- og nedturer, men de siste tre årene – og spesielt det siste – har vært preget av stillhet, avstand og følelsesmessig utmattelse. Vi sover i separate rom og har ikke hatt noe intimitet på nesten et år. Jeg har ingen følelser igjen, mens han påstår at han fortsatt elsker meg.  Men jeg lurer likevel på hvorfor han aldri savner nærhet. Det får meg til å tenke at han kanskje får det andre steder og er veldig flink til å skjule sine spor, og jeg har heller ingen adgang til hans telefon. Jeg følger ham ikke opp, men det er ofte jeg og barna drar til foreldrene mine, mens han blir igjen hjemme.

Jeg vet at prosessen fremover blir tøff, særlig med barna og økonomien. Jeg vet også at han kommer til å gjøre det vanskelig, med tanke på fordeling av barna. Jeg har vært den som har hatt hovedomsorgen for begge barna og jeg kjenner at å få leve med dem bare 50 % av tiden vil ødelegge meg. 

Så er jeg så redd for å bli for sliten og bare tilgi for å slippe å stå i en sånn situasjon. 

Takk til deg som har orket å lese.

Anonymkode: eef97...15c

1. Ikke gjør det skutt i samme rom som han. Dra langt vekk først. 2. Den delen av din hjerne som tar fornuftige valg er sikkert krympet nå pga. kortisol(stress). Derfor tar du ufornuftig valg nå. 3. Det er straffbart å la barnet se på at du blir utsatt for vold.....du bør vekk s t r a k s. 

Anonymkode: 47a1d...7bd

[AnonymBruker]

Dra nå før de får godkjent den nye barneloven!

Anonymkode: ed4af...27e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Du har en baby på 6 mnd og det er sjansen:

 

ord den separat konto så fort som overhodet mulig og flytt halvparten av verdier dit, og flytt langt vekk. Han er voldelig og brutal og vil gjøre alt for å ødelegge deg. Han har skreket til barnet og slått deg: mao det vil utvikle seg.

 

flytt så langt unna som du kan, med jobb muligheter. Sykemeld deg så du har overskudd til dette.

jeg har stått i kamp nå i mange år med en eks som forsøker å knekke meg og var naiv nok til å ikke tro det ville skje.

 

så kom deg unna mens du kan, få overført verdiene så tar du kampen på avstand. 

Anonymkode: 3ca6d...d06

Jeg har en baby på 6 måneder, men også et barn som skal begynne på skolen etter sommeren. Jeg kan vel bare ikke flytte langt vekk med barna uten samtykke fra far, og i hvert fall når det ene bare skal begynne på skolen?

Ts

 

Anonymkode: eef97...15c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har en baby på 6 måneder, men også et barn som skal begynne på skolen etter sommeren. Jeg kan vel bare ikke flytte langt vekk med barna uten samtykke fra far, og i hvert fall når det ene bare skal begynne på skolen?

Ts

 

Anonymkode: eef97...15c

Jo det kan du innenlands. Og flytt før barnet begynner på skolen eller så står du svakere. 
 

 

 

Anonymkode: 3ca6d...d06