Hva er din livsløgn?

[AnonymBruker]

At jeg er hot

Anonymkode: 91484...057

[AnonymBruker]

Så trist å se hvordan vi alle har selvforskyldte begrensninger som holder oss tilbake (meg selv inkludert), når det er ting som faktisk kan oppnås. Mange eksempler på her i tråden. Tenk om vi lærte hvordan reprogrammere tankene våre skolen, slik at vi kunne oppnådd alle disse tingene! I stedet må vi nå gjøre jobben med å lære det. Selv om, drt er jo mer tilgjengelig for oss nå enn det noensinne har vært før! 

Anonymkode: 821d3...541

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Så trist å se hvordan vi alle har selvforskyldte begrensninger som holder oss tilbake (meg selv inkludert), når det er ting som faktisk kan oppnås. Mange eksempler på her i tråden. Tenk om vi lærte hvordan reprogrammere tankene våre skolen, slik at vi kunne oppnådd alle disse tingene! I stedet må vi nå gjøre jobben med å lære det. Selv om, drt er jo mer tilgjengelig for oss nå enn det noensinne har vært før! 

Anonymkode: 821d3...541

Det ER mulig. Jeg er 46 nå og brukt store deler av de siste 6 årene på reprogrammering. Jeg har oppnådd masse og føler endelig at jeg ser klart. Problemet er at når du har blitt skadet vil du alltid ha arr, de er der alltid uansett hva jeg gjør. Jeg gir meg selv mye rom, jeg har endelig sluttet å sloss mot meg selv, men samtidig ER skadene der. Jeg HAR angst. Jeg HAR KPTSD. Jeg HAR traumer. At jeg aksepterer det er ikke det samme som at jeg kurerer det.

Anonymkode: e82a4...997

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

At jeg skal leve et dritbra liv på tross av traumer. Mens sannheten er at jeg sliter meg gjennom hver dag og knapt nok kommer meg opp av senga. 

Anonymkode: 206ec...541

Du må være meg, akkurat det jeg skulle skrive. En dag skinner sola og jeg gleder meg i hel over ting som utepils og grilling og soling i hagen, og føler jeg har alt jeg trenger.

 

 

Fortiden min: NOOOOOOOOOOT.

 

et liv med traumer føles som om jeg ble satt på sidelinjen da livet ble delt ut, og må se andre leve det. 

Anonymkode: 52441...397

[AnonymBruker]

Tror ikke jeg har en eneste livsløgn. Er det så normalt å ha det?

Anonymkode: 3142e...b32

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Tror ikke jeg har en eneste livsløgn. Er det så normalt å ha det?

Anonymkode: 3142e...b32

Alle har livsløgner. At jobbene deres betyr noe, at livene deres er meningsfulle, at de er gode mennesker, at de hadde ofret alt for familien, at verden blir mer og mer moderne for hvert år, ja: listen er lang. 

Enten så har du livsløgner, eller så klarer du ikke å gjennomskue dem.

Anonymkode: e72c8...c65

[Trolltunge]

At traumatiske opplevelser i livet ikke har skadet  meg veldig. Innimellom klarer jeg til og med å tro på dette selv, og det virker som folk rundt meg stort sett tror på det som fakta. (Selv de jeg mener burde vite bedre, men vi ser det liksom på ulike måter. "Nei fordi... "kan jeg mene, og få "Akkurat fordi..." tilbake.) Realiteten er at slikt har satt svært dype spor og arr i meg, og at jeg er permanent skadet av alt. 

Synes det er spesielt vanskelig ovenfor nå voksne barn. Jeg vet jeg har vært deres stødige klippe gjennom barndommen, men nå når de er voksne sprekker jeg liksom litt i koblingene ved at de skjønner at jeg ikke bestandig er uovervinnelig, kjempesterk, takler alt klokt og rasjonelt, og har en del Akilleshæler og ting som er krevende til veldig vanskelig for meg også. På en måte er det fint og godt, for jeg ønsker ikke å være verken uærlig mot dem, eller et slags glorifisert glansbilde. Samtidig mister jeg jo statusen jeg hadde for dem som bestandig kloke og sterke super- mamma. Jeg har ambivalens rundt dette, fordi jeg synes det er fint på en måte (ærligere relasjon), og trist på en annen måte (det var fader så fint å liksom være super i deres øyne). 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

Det ER mulig. Jeg er 46 nå og brukt store deler av de siste 6 årene på reprogrammering. Jeg har oppnådd masse og føler endelig at jeg ser klart. Problemet er at når du har blitt skadet vil du alltid ha arr, de er der alltid uansett hva jeg gjør. Jeg gir meg selv mye rom, jeg har endelig sluttet å sloss mot meg selv, men samtidig ER skadene der. Jeg HAR angst. Jeg HAR KPTSD. Jeg HAR traumer. At jeg aksepterer det er ikke det samme som at jeg kurerer det.

Anonymkode: e82a4...997

👏👏👏🙏🙏 Stolt av deg!

Ser det samme og det er et av livets største sorger! Ser i innleggene her det samme som deg: folk setter så store begrensninger på seg selv, i stedet for å prøve! Å reprogrammere hjernen ut av det elendige selvbildet og få tilbake troen på oss selv er så viktig! Ønsker det for alle! Men er ikke der selv enda, og jobber med det samme!:)

Anonymkode: 0a33b...386

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Min egen private livsløgn: at jeg daglig ser for meg at jeg skal forlate forholdet jeg er i, og leve alene slik jeg vil. Jeg kommer aldri til å klare å gå. 

Min livsløgn mot omgivelsene: at min karriere som er vellykket, ikke skyldes at jeg er så flink, men andre årsaker. Første jobben som gjorde grunnlaget for resten av karrieren fikk jeg gjennom bekjentskaper. Opprykket i nåværende jobb  er fordi min leder ikke har en anelse om hva jeg gjorde.

Anonymkode: 0c593...ea7

Føler litt på det samme som deg ang. jobb/karriere. Jeg fikk også jobb gjennom bekjentskap. Selskapet har vokst og vokst og blitt veldig anerkjent innen sitt fagfelt. Mine kolleger har jobbet beinhardt for å få en stilling i selskapet p.g.a interesse og dedikasjon. En veldig kul og kreativ arbeidsplass. Jeg føler at jeg egentlig bare er en nisse som henger med på lasset siden jeg har vært der i en evighet og egentlig ikke har samme kompetanse som mine kolleger. Jeg er usikker på om jeg har rett eller om jeg lider av imposter-syndrom. 

Anonymkode: e5830...8c4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

👏👏👏🙏🙏 Stolt av deg!

Ser det samme og det er et av livets største sorger! Ser i innleggene her det samme som deg: folk setter så store begrensninger på seg selv, i stedet for å prøve! Å reprogrammere hjernen ut av det elendige selvbildet og få tilbake troen på oss selv er så viktig! Ønsker det for alle! Men er ikke der selv enda, og jobber med det samme!:)

Anonymkode: 0a33b...386

Jeg håper du skjønner at noen ganger kan man gjøre alt rett, gå i terapi et helt liv, men likevel ha så jævlig oppvekst at en er permanent skadet av det, og ikke snakke som om alle kan fikses. Noen ganger kan man komme seg ovenpå nok til å klare seg, og det er det beste.

Anonymkode: 52441...397

[AnonymBruker]

At jeg skal bli sprek, at jeg skal bli rik, at jeg skal klare å holde på en jobb. 

Anonymkode: 1268d...b3b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Alle har livsløgner. At jobbene deres betyr noe, at livene deres er meningsfulle, at de er gode mennesker, at de hadde ofret alt for familien, at verden blir mer og mer moderne for hvert år, ja: listen er lang. 

Enten så har du livsløgner, eller så klarer du ikke å gjennomskue dem.

Anonymkode: e72c8...c65

Jobben min betyr noe, men jeg vet jeg kan erstattes. Mennesker er ikke enten eller. Så jeg tror ikke at noe på magisk vis skal endre seg, men mindre jeg går inn for det selv. Og det er ikke alt jeg er laget for å få til. 

Anonymkode: 3142e...b32

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg håper du skjønner at noen ganger kan man gjøre alt rett, gå i terapi et helt liv, men likevel ha så jævlig oppvekst at en er permanent skadet av det, og ikke snakke som om alle kan fikses. Noen ganger kan man komme seg ovenpå nok til å klare seg, og det er det beste.

Anonymkode: 52441...397

Ja, jeg har et liv fullt av traumer selv, og har isolert meg i årevis, så vet alt om det! 

Jeg mente ingenting galt med det jeg skrev, og beklager hvis det fremstod sånn. Jeg mente bare at det finnes håp, det finnes muligheter! Det håper jeg selv hvert fall! For hvis jeg skal leve slik resten av livet, kan jeg like godt gi opp nå, for det er ikke et liv. Men jeg nekter å gi opp og det er inspirerende å se andre kjempe også. Håper det var mer oppklarende og beklager igjen hvis jeg sa noe sårende💗

Anonymkode: 0a33b...386

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg håper du skjønner at noen ganger kan man gjøre alt rett, gå i terapi et helt liv, men likevel ha så jævlig oppvekst at en er permanent skadet av det, og ikke snakke som om alle kan fikses. Noen ganger kan man komme seg ovenpå nok til å klare seg, og det er det beste.

Anonymkode: 52441...397

Dette er jo et helt nytt konsept som ikke er fullstendig innarbeidet innenfor terapien enda, og man lider jo bare selv hvis man ikke gir det et forsøk. Jeg har sett selv hardbarka personlighetsforstyrrede individer med fæl oppvekst og traumer gjøre enorme fremskritt med reprogrammering av tankene. 

Anonymkode: 821d3...541

[Virrevirrevapp]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg ønsket å bli som min mamma. Hun var mamma, kone og husmor. Var alltid hjemme når jeg deo eller kom hjem fra skolen.

Jeg opplevde 3 år som mamma før jeg begynte å jobbe pga økonomi. Beste tiden i mitt liv.

Ble desto helt vanvittig glad da jeg ble 100% ufør og inntekten sikret resten av livet. Nå koser jeg meg hjemme hver dag og ville ikke byttet for millioner av kroner engang.

Min drøm hele min oppvekst var å være hjemmeværende mor og kone.

Anonymkode: a4e27...feb

Hva i dette lyver du om? At du trivdes med å være hjemmeværende? Eller at du trivdes i jobb før du ble syk og ufør? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jobben min betyr noe, men jeg vet jeg kan erstattes. Mennesker er ikke enten eller. Så jeg tror ikke at noe på magisk vis skal endre seg, men mindre jeg går inn for det selv. Og det er ikke alt jeg er laget for å få til. 

Anonymkode: 3142e...b32

Selve livsløgnen er jo at menneskelig virksomhet betyr noe. Ibsen sa det først.

 

Jeg sier ikke at man enten er noe eller ikke, jeg sier at man enten har forstått livsløgnen eller ikke.

Det er som å si: alle mennesker kan enten matematikk eller ikke. 

Det er ikke som å si: alle mennesker liker enten rødt eller blått. (Som er å dele opp mennesker i enten/eller, som du refererer til).

Anonymkode: e72c8...c65

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Selve livsløgnen er jo at menneskelig virksomhet betyr noe. Ibsen sa det først.

 

Jeg sier ikke at man enten er noe eller ikke, jeg sier at man enten har forstått livsløgnen eller ikke.

Det er som å si: alle mennesker kan enten matematikk eller ikke. 

Det er ikke som å si: alle mennesker liker enten rødt eller blått. (Som er å dele opp mennesker i enten/eller, som du refererer til).

Anonymkode: e72c8...c65

Så du mener generell livsløgn for alle mennesker? Men det er jo ikke det når man får penger for jobb, må betale for å leve. Da er det ikke en livsløgn. 

Enkelte er vel bare åpne med seg selv, ser både forutsetninger og begrensninger. Å konstant gå å ha en forventning om seg selv som en aldri kommer til å leve opp til er jo skuffende? En slik skuffelse vil ikke jeg leve med. 

Anonymkode: 3142e...b32

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 9.6.2025 den 12.05):

At jeg kunne klare å leve med et annet menneske over tid. Det er først nå som gammel dame at jeg har skjønt at jeg var ikke skapt til det, men jeg skal ha for forsøkene 😆  

Anonymkode: f3288...76f

Hvor gammel er du?

Anonymkode: 53c89...aeb

[AnonymBruker]

Kanskje at jeg har et vellykket liv med god økonomi og spennende opplevelser, mye kunnskap etc....Det er det folk sier i alle fall.

Utad stemmer det. Jeg er belest, jeg kan flere språk, jeg har bodd i utlandet, jeg har en grei jobb og god økonomi. Jeg reiser mye og opplever mye. Men jeg har adhd og det krever enormt mye av meg. Jeg bruker alt jeg har av energi for å holde meg oppe, holde på jobben min og å ikke bukke under.  Jeg overtenker alt, bekymrer meg for alt, overskudd har jeg  null av ,desto mer stress og synes ikke livet er herlig eller enkelt i det hele tatt. 

Anonymkode: ba6ba...41b

[AnonymBruker]

At ting blir bedre med alderen 

Anonymkode: 53c89...aeb