Kjæreste med en mann med autisme

[AnonymBruker]

Jeg er en kvinne uten autisme, og lurer på om noen har erfaring med å være i parforhold med en mann i autisme spekter. Jeg har kun vennskap med han nå, vi har hatt det gøy sammen med bytur og spist på restaurant, gått turer. Han ønsket seg en kjæreste. Jeg er usikker. Hva er fordeler og ulemper? 

Anonymkode: aa59d...b3b

[AnonymBruker]

Ingen som egentlig kan svare på dette. Alle med autisme er jo ikke like.. 

Ei venninne av meg var sammen med en på spekteret (som er jækla stort btw og selvfølgelig vil da spille inn) i nesten 10 år.. så på henne slite all denne tiden med å måtte ta hensyn og passe på han hele tiden, var ikke akkurat et veldig godt liv for henne. Kunne ramset opp en haug ting der, men det hadde tatt en evighet. Kort sagt er det noe av det villeste og rareste forholdet jeg vet om og mange ekstremt rare historier som er vanskelig å tro på for det er såpass fjernt for "vanlig" folk. Han var av den type autist hvor han var ekstremt egoistisk og eide veldig lite empati for andre, som ikke akkurat er positive trekk. Trå forsiktig er alt jeg kan si egentlig. Jeg er alt for å gi folk en sjanse, men ikke bagatelliser røde flagg på grunnlag av at det kan være diagnose relatert, ikke gaslight deg selv der. 

 

Anonymkode: 7151d...149

[AnonymBruker]

Nå er de med autisme veldig forskjellige. Og hva som han sliter med, må du nesten bare spørre han om.

jeg har en sønn med autisme, og etter han fikk diagnosen, så falt alle brikker på plass, og jeg er sikker på at faren hans har det og. Jeg var sammen med han i 11 år, og fram til vi fikk barn nummer 2, så gikk det ganske bra. Men da tok jeg og av meg det meste av hjem, barn og alt ellers. Og jeg er en blid, positiv, stabil person, som det er lett å leve med. Jeg ble veldig syk de siste månedene av svangerskapet, og de første månedene etterpå. Han taklet det overhodet ikke, meldte seg helt ut av familien. Og det endte med brudd. Og bare det å ha barna en helg, var veldig slitsomt for han. Så han har hatt veldig lite samvær med barna. 
 

Men han er nå gift igjen, hun har ikke barn. Og jeg tror jo de har det veldig bra sammen. Jeg og hadde det veldig bra sammen før barn, og etter det første barnet så hadde vi det bra sammen. Han var en god far da. 

Anonymkode: bfb68...ace

[AnonymBruker]

Jeg er gift med en autist. Jeg er stort sett lykkelig og fornøyd, men ser jo at jeg må tilrettelegge mye og dekke opp for han på mange områder. Spesielt mtp barna. Han er dårlig på å lese dem og han er veldig 'i sitt eget hode" mye av tiden, og så har han noen særinteresser som krever mye tid. Han er skikkelig dårlig på økonomi. Klarer ikke strukturere hverdagen med de kravene som følger det å ha en familie, feks passer han ikke på at barna spiser kveldsmat om jeg er bortreist, for han går bare ut fra at de spiser om de er sultne. Som sagt krever det at jeg må dekke opp og være i forkant. Ved å feks ringe hjem kl 19 for å si fra at han må passe på at barna gjør klar skolesekken og at de må spise før de legger seg.

Samtidig er han veldig intelligent og kunnskapsrik. Et høyst interessant menneske. Han elsker oss intenst, selv om han ikke alltid forstår hva han bør si/gjøre. Seksuelt er han meget raus og den typen nærhet er han virkelig god på. Og så har han ingen behov for noe sosialt liv utenfor familien. Jeg skulle jo gjerne sett at han hadde et større nettverk og var litt mer aktiv sosialt, men han har null interesse og liker seg best sammen med meg/oss eller i eget selskap. Han har kontakt med noen gamle venner på meldinger og treffer dem en gang eller to i året og noe mer har han ikke behov for. Han er svært høyt utdannet og er mye borte i jobbsammenheng, så det gir meg noen pustepauser. 

Anonymkode: 7ea2b...7d3

[fri.hanna]

Tusen takk for utfyllende og velformulerte svar. Jeg ble litt nysgjerrig, er det ikke komfortabelt at de ikke har så mange følelser, at man kan være direkte med dem uten å måtte gå på eggeskall for å unngå å treffe ett sår punkt? Slippe det «stakkar meg» sutre greiene mange andre mannfolk kan være?

Det har jeg merket med min nye venn, han tåler når jeg er litt sliten og gretten, men han er aldri dette selv. Og han tar aldri nær av det jeg sier, han setter pris på direkte kommentarer, jeg slipper å pynte på mine ord. Det er dette jeg liker med han. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er en kvinne uten autisme, og lurer på om noen har erfaring med å være i parforhold med en mann i autisme spekter. Jeg har kun vennskap med han nå, vi har hatt det gøy sammen med bytur og spist på restaurant, gått turer. Han ønsket seg en kjæreste. Jeg er usikker. Hva er fordeler og ulemper? 

Anonymkode: aa59d...b3b

Det er ingen økning av mennesker innenfor autismespekteret slik mange antyder. Vi har hatt sære mennesker i ulike grader så lenge det har vært mennesker på jorden. Forskjellen er bare at alt skal ha diagnoser i dag.

Å være sammen med et sært menneske, autisme eller ei kan være krevende, men langt fra umulig. En bør derimot være svært tilpasningsdyktig selv og ha rom for å takle særegenhetene.

Jeg har vært sammen med en høytfungerende autist (Asberger). Vi var stormforelsket og jeg så bare på alle særhetene hans som spennende utfordringer. Men det gikk ikke i lengden, verken for ham eller meg. Han datet litt i årene etter meg også. Han er en tiltrekkende mann med god utdannelse og jobb innen forsking. Så han oppleves spennende for mange damer i første omgang. Men særegenhetene hans blir for mye og ingen forhold fungerte ut i fra det jeg har hørt fra felles kjente. Han er i dag ‘gift med jobben og all tiden hans går med på hyperfokuset der.

Jeg tenker at du alltids kan gi det en sjanse om du er tilpasningsdyktig og tåler annerledeshet. Det verste som kan skje er at det ikke funker, men da har du ihvertfall prøvd. Bare vær forberedt på at du fort kan bli stående litt alene med mye ansvar om du får barn med ham. Mennesker med autisme har ofte veldig nok med seg selv.

Anonymkode: c2bd0...c47

[AnonymBruker]

Jeg var gift med en som selv mener han er på spekteret, men ikke fikk innvilget utredning. 

Det var til tider veldig vanskelig. Han var en god ektefelle og far. Men samtidig slet det på meg at han var så dårlig på å lese kroppsspråk, lite forståelse for at jeg trengte å snakke om alt og ingenting, trengte trøst når ting var vanskelig osv. Han så ingenting som måtte gjøres i huset, så jeg måtte be ham om alt han skulle gjøre, hver gang. Han tok ingen "voksenstyring" selv, jeg måtte stå alene med alt av oppfølging og jobb med as familien. Men han til sin del når det kom til legging av barn og delvis av pass av barn osv. 

Han kunne si ting som var uakseptable å si til en kjæreste, og som jeg fortsatt sliter psykisk av. Jeg kom ut av ekteskapet uten noen selvtillit og selvverd, og innser at jeg burde løpt allerede i starten når jeg merket særegenhetene hans. Det hadde nok kanskje fungert bedre om jeg ikke var så konfliktsky, så jeg hadde kunne sagt ifra med en gang han gikk over streken osv. 

Vi har fått et barn som også har autisme (diagnostisert), og jeg håper egentlig at han aldri får seg dame, for den potensielle damens del.. 

Det har vært blytungt og ødeleggende for meg som person. Men i retrospektiv med den kunnskapen jeg sitter på nå, kunne det gått bedre. Så det kommer jo helt ann på personen og hvor fungerende de er, og hvor utfordringene sitter. 

Anonymkode: 5c2a3...20d

[AnonymBruker]

fri.hanna skrev (5 timer siden):

Tusen takk for utfyllende og velformulerte svar. Jeg ble litt nysgjerrig, er det ikke komfortabelt at de ikke har så mange følelser, at man kan være direkte med dem uten å måtte gå på eggeskall for å unngå å treffe ett sår punkt? Slippe det «stakkar meg» sutre greiene mange andre mannfolk kan være?

Det har jeg merket med min nye venn, han tåler når jeg er litt sliten og gretten, men han er aldri dette selv. Og han tar aldri nær av det jeg sier, han setter pris på direkte kommentarer, jeg slipper å pynte på mine ord. Det er dette jeg liker med han. 

Mennesker er ulike, noen har det i seg - det du beskriver, det er ikke nødvendigvis knyttet til autisme. Min mann er slik, han er ikke autistisk men han har en tonn med tålmodighet og forståelse og kan i de aller fleste settinger ta imot klar tale. Mye fordi jeg også er slik, vi har valgt ærlig og åpen kommunikasjon der vi skiller mellom det som sies og det vi tror blir sagt når vi evt er følelsesstyrt. Stoisk tilnærming til livet er ofte en stor fordel og noen mennesker har dette uavhengig av om de er autistiske eller ikke, mens andre overhode ikke har det. Og noen autister gir gjerne klar tale men er ikke så flink på å ta imot.. Akkurat som alle andre. 

Anonymkode: 7b61a...15b

[AnonymBruker]

Ikke finn på! De er helt ute å kjøre sosialt. Han kommer aldri til å skjønne dine behov. Når han har vert med deg nå, har han mest sannsynlig maskert. Du merker ikke noe nå, men vent å se…..

Anonymkode: fc77d...aba

[AnonymBruker]

Jeg var sammen med en høytfungerende autist med andre mentale lidelser i tilegg og jeg hadde ikke gjort det igjen...men alle autister er like forskjellige som nevrotypiske personer

Anonymkode: 0d5d9...4d5

[Stor pike]

fri.hanna skrev (8 timer siden):

Tusen takk for utfyllende og velformulerte svar. Jeg ble litt nysgjerrig, er det ikke komfortabelt at de ikke har så mange følelser, at man kan være direkte med dem uten å måtte gå på eggeskall for å unngå å treffe ett sår punkt? Slippe det «stakkar meg» sutre greiene mange andre mannfolk kan vær

Mange følelser? Mange flere enn nevrotypiske. Jeg var gift med en høyt fungerende autist (Asperger) i mange år og jeg kan si deg at det er følelser, gå på eggeskall og sutring ut av ville helvete. 

Men ikke alle er sånn. "Min" var og er sånn og etter 23 år er det vidunderlig å kunne puste igjen. 

[AnonymBruker]

Min hadde også mange følelser, men kunne ikke kommunisere om noen av de. Og han hadde en veldig evne til å ta alt i negativ mening, og si ting som var utrolig nedsettende og "stygt", uten at han kanskje mente det. Han forsto ikke alltid hva som var innafor å si og ikke. 

Anonymkode: 5c2a3...20d

[AnonymBruker]

Hadde aldri vurdert det engang. Har vært gift med en og kjenner flere andre. Og selv om alle er forskjellige er det fortsatt ting som går igjen. Dine behov vil aldri bli forstått eller møtt, og du må alltid tilpasse, tilrettelegge, ta hensyn, og være "barnevakt". 

Anonymkode: 0e1e7...eb9

[AnonymBruker]

Føler mange går rundt grøten her. Kan dere gi konkrete eksempler om hendelser i forholdet som gjorde at det ikke fungerte?

Anonymkode: 86d44...455

[AnonymBruker]

Jeg var sammen med en på spekteret. Jeg er også der. Dette gikk helt fint helt til vi flyttet sammen. Jeg er typisk people pleaser, hater konflikter mer enn jeg kan sette ord på, og undertrykker gjerne egne behov for husfredens skyld. Han var mer typen til å lulle seg inn i selvmedlidenhet og kreve at alle skulle ta hensyn til ham, fordi ingen hadde det like vanskelig som ham. Mye voksenkjeft og anklager. Konstant kritikk til alle mine personlige valg og meninger, det være seg kosthold, utdanning, frisyre eller trening. 

Da jeg til slutt satt hos legen og brøt fullstendig sammen da hun spurte om jeg hadde selvmordstanker, var det på høy tid å komme seg vekk. 

Er nå kjæreste med en med ahdh, og vi har det mye bedre. Han er mye mer sosial enn meg, men lever godt med å vite at jeg koser meg hjemme med en god bok eller gaming om han vil ta seg en fest. Føler for første gang at mine behov blir forstått og møtt, selv om jeg ikke skriker høyt for å bli hørt. Fy søren så deilig det er å føle seg god nok. Synd det tok nærmere førti år. 

Anonymkode: 63df7...315

[AnonymBruker]

"autist" er alt og ingenting. Det er ikke én enkelt skala hvor man kan krysse av for hva man "har" eller ikke. De er alle ganske forskjellige. Man kan nesten fleipe med at nesten alle har ett eller annet autist trekk. (i hvert fall menn) Det er sant eller usant avhengig av hvordan man velger å se det. 

Du må bli godt kjent med ham, og tenke som du må med de fleste mennesker, at de særtrekk du ser nå må du velge å elske, ikke hate, gjennom hele forholdet, eller livet, avhengig av hva intensjonen din er. 

For autister vil det være helt umulig å endre deres indre reaksjonsmønster og eventuelle emosjonelle avvik. Vaner og uvaner kan læres og avlæres. (til en viss grad) 

Anonymkode: 56745...902

[AnonymBruker]

Min mann har levd sammen med en autist i 10 år. Tror han er ganske fornøyd  problemområder vi har er at jeg er veldig rigid på tid spesielt og det synes han er veldig slitsomt. Kommunikasjonen skjærer seg også tidvis, naturligvis. 

På tross av (og kanskje på grunn av) ulikhetene våre lever vi veldig godt sammen. Vi er snille og romslige med hverandre og prøver å skape rom for de ulike behovene vi har.

Med det sagt, alle autister er sin egen unike person, og det er jo nevrotypiske også så det som fungerer for oss trenger ikke fungere for andre. Anbefaler at du tenker mer på hvem dere er som personer fremfor diagnoser.

Anonymkode: 1dd2f...96b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Ikke finn på! De er helt ute å kjøre sosialt. Han kommer aldri til å skjønne dine behov. Når han har vert med deg nå, har han mest sannsynlig maskert. Du merker ikke noe nå, men vent å se…..

Anonymkode: fc77d...aba

Tosk, de alle fleste autister er oppegående mennesker som bidrar til samfunnet på lik linje som alle andre. Kjenner ingen single autister og jeg begynner å ha en del på vennelisten for når barna deres får diagnose så går det jo opp et lys for de og. Alle mennesker har særheter å ta hensyn til enten de er nevrotypiske eller på spekteret 

Anonymkode: 8d508...0b5

[AnonymBruker]

Jeg har bare erfaring med én autist. Verdens søteste og snilleste. Fortjener en god kjæreste. Har aldri hørt han si noe slemt og er bare koselig. Eneste er at han virker på noen plan litt naiv, lett å lede og har noen tics. 

Tror autister er ganske ulike. 

 

Anonymkode: 67962...638

[AnonymBruker]

Har du møtt en person med autisme, har du møtt en person med autisme. Spekteret er enormt stort og variert, og folk med autisme kan være så forskjellige som natt og dag. Jeg har en lillebror med autisme, er mest sannynlig autist selv (utredes nå) og har flere på autismespekteret i familien og vennekretsen. Alle er ulike.

Husk at autisme ikke bare er det mange ser for seg, med folk som ikke forstår seg på følelser i det hele tatt og er "blanke" følelsesmessig eller mest sinte og utagerende hvis de først har følelser. Noen autister er av typen som har for mye empati. Lillebroren min er det snilleste mennesket jeg noensinne har møtt, jeg har aldri hørt ham heve stemmen eller si noe stygt om noen i hele hans liv (bortsett fra Trump, haha). Han er rolig og ganske lett å ha med å gjøre, litt rigid på ting som tidspunkt/vite når ting skal skje men er ellers fleksibel på planer og endringer i planer. Han dømmer ikke andre for valgene de tar og forstår andre selv om de tenker annerledes enn ham. Liker godt å holde på med sine egne ting, men er også glad i å være sammen med andre og stiller alltid opp hvis noen trenger hjelp med noe. Han har ikke vært i et forhold enda, men jeg tror han ville blitt en veldig fin partner til en person som forstår ham, er tålmodig og som passer sammen med ham. 

Råder deg til å bli bedre kjent med vennen din og få bedre forståelse av hvordan han er som individ før du evt. tenker på forhold. Det er bare slik du kan få en pekepinn på om dere kan passe sammen som kjærester. 

Anonymkode: 46ebd...d4c