Solgt huset - kjenner meg bare ulykkelig

[AnonymBruker]

Hei, 

Må bare skrive her for å ventilere litt da jeg synes det er så skamfullt å snakke om med familie og samboer. 
Vi er en familie på 4 med to gutter i barnehagealder som skal flytte nå til sommeren. Jeg og mannen bestemte oss før jul om at vi ville flytte til min hjembygd hvor vi har en del nettverk og familie rundt. Vi har frem til nå bodd ca 20 min kjøretur unna, så ikke veldig langt med andre ord. Skal sies at vi har kikket på hus i dette området i lengre periode, og da det dukket opp et nybyggprosjekt forrige høst så tenkte vi at dette var perfekt for oss. Men nå som det gamle huset er solgt og det nærmer seg utflytting kjenner jeg på alt annet enn glede. Ser plutselig hvor utrolig fint huset vi har nå er, og at det nye huset mangler en del kvaliteter som i hvert fall jeg verdsetter. Vi får mindre hus, mindre tomt og naboer tettere på enn tidligere. Større lån får vi også siden nybygg ikke akkurat er billig. Føler nå at vi forhastet oss siden vi hele veien har tenkt at vi må finne noe innen eldstegutten skal begynne på skolen. Nå kjenner jeg bare på en så utrolig stor tomhet og sitter bare som et stort spørsmålstegn rundt hele situasjonen. Det er så mange minner i veggene og timer brukt på oppussing for å gjøre dette til et hjem. Hvordan kunne dette skje liksom.. 

Vet med meg selv at jeg fremover må være sterk for guttene mine og gjøre det beste ut av det.. det er tross alt dem det går mest ut over med barnehagebytte og nytt hus på nytt sted. Holde maska og vise at man er positiv til de nye, men synes det er så utrolig vanskelig.  De vil sikkert finne seg fort til rette siden det er et veldig barnevennlig sted med en god skolekrets. Men klarer likevel ikke legge fra meg tanken på at jeg helst skulle hatt en «angreknapp» på hele situasjonen. 

Noen med lignende erfaring, eller oppløftende ord? 

Anonymkode: 200f5...452

[AnonymBruker]

Mest sannsynlig blir det vel bra. Jeg er alltid veldig vemodig i flyttesituasjoner, men når du først er i gang med ny bolig, vil det være så travelt og fullt opp med innflytting og nytt sted. Om det er sånn at dere (du) på sikt faktisk ikke trives i akkurat det huset (av grunnene du nevner) kan dere kanskje vurdere senere å flytte internt på hjemstedet, når noe mer fristende dukker opp?

Anonymkode: 05476...50d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Mest sannsynlig blir det vel bra. Jeg er alltid veldig vemodig i flyttesituasjoner, men når du først er i gang med ny bolig, vil det være så travelt og fullt opp med innflytting og nytt sted. Om det er sånn at dere (du) på sikt faktisk ikke trives i akkurat det huset (av grunnene du nevner) kan dere kanskje vurdere senere å flytte internt på hjemstedet, når noe mer fristende dukker opp?

Anonymkode: 05476...50d

Ja, du har nok rett i det. Godt å høre vi er flere som «sørger» i sånne situasjoner. Akkurat nå føler jeg meg som verdens verste mamma og samboer som klager over et splitter nytt hus til flere millioner. Er jo helt tragisk egentlig.. 

Ulempen med et eventuelt salg er at vi bygger på et helt nytt byggefelt som er helt i startgropa, så det vil nok være noen år frem i tid hvor ting vil stå litt på «halv tolv» med en del grovtomter rundt omkring. Kanskje ikke det mest attraktive salgsobjektet. Men vi får se.. Det er selvfølgelig et alternativ som er greit å ha i bakhodet. 

Anonymkode: 200f5...452

[AnonymBruker]

Du kunne vært meg for to år siden! Det som hjalp meg var å prøve å trekk fram det positive og det som i utgangspunktet gjorde at vi ville flytte😊

For oss var blant annet det positive:

Nærmere venner og familie- og det har blitt veldig fint! Det er noe med å kunne treffes spontant og i hverdagen. 

Mer barnevennlig boligfelt - det er tettere, som du skriver at det blir for dere også, men det er supert å ha masse barn i nærheten. Barna leker i gata og kan løpe ut og inn hos hverandre. 

For oss større hus. Huset tok litt tid å bo seg inn i men nå føles det som hjemme. Barn er tilpasningsdyktige og det tok ikke lang tid før de trivdes godt i ny barnehage og på nytt sted 😊 

Lykke til med flytting! Tror det er helt normalt å kjenne på sånne følelser ved store endringer

Anonymkode: 10d75...d0a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Du kunne vært meg for to år siden! Det som hjalp meg var å prøve å trekk fram det positive og det som i utgangspunktet gjorde at vi ville flytte😊

For oss var blant annet det positive:

Nærmere venner og familie- og det har blitt veldig fint! Det er noe med å kunne treffes spontant og i hverdagen. 

Mer barnevennlig boligfelt - det er tettere, som du skriver at det blir for dere også, men det er supert å ha masse barn i nærheten. Barna leker i gata og kan løpe ut og inn hos hverandre. 

For oss større hus. Huset tok litt tid å bo seg inn i men nå føles det som hjemme. Barn er tilpasningsdyktige og det tok ikke lang tid før de trivdes godt i ny barnehage og på nytt sted 😊 

Lykke til med flytting! Tror det er helt normalt å kjenne på sånne følelser ved store endringer

Anonymkode: 10d75...d0a

Takk for at du tok deg tid til å svare, det hjelper masse😊

Føler meg ganske langt nede nå, og kjenner at det er blytungt å skulle snu tankesettet igjen. Spesielt når man kjenner seg som en «slem mamma» som flytter barna vekk fra hjemmet som de har bodd i siden fødsel. 
Men håper på sikt at min erfaring vil bli lik din mtp at det går seg til, og at det vil bli fint å kunne møte familie og venner mer i hverdagen. Må nok bare ta tiden til hjelp. 
 

Anonymkode: 200f5...452

[AnonymBruker]

Kjente på akkurat det samme da jeg solgte det gamle huset mitt og kjøpte helt nytt for 2 år siden. Det gamle huset var litt skjevt, gulvene var gamle, det var dårlig isolert flere steder, planløsningen var ikke helt god, kjøkkeninnredningen var fra 50-tallet osv. Men det var et sjarmerende hus, det lå litt for seg selv, stor tomt og masse minner mellom veggene i huset. Det var tungt å flytte derfra og jeg angret masse.

Så kom første høst i nytt hus og jeg kjente fravær av kulde innomhus, deilig med gulvvarme, deilig med litt mindre plass, deilig med god isolasjon, mindre tomt og mindre snømåkking når vinteren kom, deilig med et kjøkken som henger sammen og med tiden har vi nå skapt nye minner i det nye huset. Det tar tid og etter 2 år er vi fortsatt ikke helt "innbodd" i nyhuset, men vi trives og savnet etter det gamle huset er mye mindre. Deilig å kunne gå på do om vinteren uten å fryse rævhårene av seg 😅 Fravær av vedlikehold (bortsett fra at jeg måtte legge plen og ordne litt ute) er deilig, savner ikke vedlikeholdsarbeidet i det gamle huset. 

Før vi flyttet var datteren min med flere ganger for å se på huset vi hadde kjøpt. Vi la planer for rommene, hagen osv. Det hjalp masse for henne og hun gledet seg masse. Det var et savn også for henne, og vi gråt begge da vi låste døra til det gamle huset for siste gang, men for henne var gleden over noe nytt, nytt rom etc. spennende og stor. 

Vi hadde og har fortsatt minnene fra hennes første barndomshjem med oss. De forsvinner ikke. Og så lager vi nye minner her vi bor nå og skal bo i all fremtid.

Det går seg til. Det er tøft og du vil flere ganger kanskje kjenne på anger og sorg. Da er det fint å dra frem minnene, ikke for å dyrke angeren og sorgen eller for å dvele ved fortiden, men bare for å minnes det gode, le, smile, gråte og få det ut. Og så tenke over alle de nye og gode minnene dere skal lage i det nye huset, på det nye stedet. Det er folka i huset som skaper dette ❤️Ikke huset i seg selv.

Lykke til og GRATULERE med nytt hus

 

Anonymkode: d90f3...6e5

[AnonymBruker]

Jeg kjente det sånn en gang for mange år siden, og jeg angrer fremdeles på at jeg solgte det huset. Burde stolt på magefølelsen og hevet kjøpet og heller betalt «boten». 

Anonymkode: fbef8...e3d

[AnonymBruker]

Jeg tror det er en normal reaksjon. 
som oftest har man hatt både gode og mindre gode stunder der man flytter fra. Ikke alltid man flytter fordi man direkte mistrivdes, men heller andre fornuftige grunner. Ikke minst så vet hva man har men ikke hva man får. Jeg tror dette skal bli bra ts . Husk på grunnene til dere flytter. Ofte må man gi det tid, selv etter man er i nytt hus , før trivselen kommer  betyr ikke at det var et feil valg

Anonymkode: 1703d...2c4

[AnonymBruker]

Vi flyttet for tre år siden. De første dagene i nytt hus var jeg sint på situasjonen, ikke utad, holdt det for meg selv. Flere kvelder gråt jeg og forbannet hele situasjonen.

Nå kunne jeg ikke tenkt meg å bo en annen plass, det tok ikke så veldig lang tid heller. Tror det er fordi man blir vant til det man har og nye ting føles skummelt?

Anonymkode: ad08d...0a0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Takk for at du tok deg tid til å svare, det hjelper masse😊

Føler meg ganske langt nede nå, og kjenner at det er blytungt å skulle snu tankesettet igjen. Spesielt når man kjenner seg som en «slem mamma» som flytter barna vekk fra hjemmet som de har bodd i siden fødsel. 
Men håper på sikt at min erfaring vil bli lik din mtp at det går seg til, og at det vil bli fint å kunne møte familie og venner mer i hverdagen. Må nok bare ta tiden til hjelp. 
 

Anonymkode: 200f5...452

Jeg tenker også at de åra man har småbarn så legger man gjerne opp bosituasjonen opp etter hva som er best for barna. Et nybygg i et barnevennlig område er supert de åra man har barn. Hvem sier at du og mannen trenger å bo sånn for alltid?

 

Anonymkode: 1703d...2c4

[Kvalitet]

Du skriver noe om minnene som sitter i veggene. Barna dine er små i dere vil skape mange flere minner i årene som kommer i det nye huset❤️

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Hei, 

Må bare skrive her for å ventilere litt da jeg synes det er så skamfullt å snakke om med familie og samboer. 
Vi er en familie på 4 med to gutter i barnehagealder som skal flytte nå til sommeren. Jeg og mannen bestemte oss før jul om at vi ville flytte til min hjembygd hvor vi har en del nettverk og familie rundt. Vi har frem til nå bodd ca 20 min kjøretur unna, så ikke veldig langt med andre ord. Skal sies at vi har kikket på hus i dette området i lengre periode, og da det dukket opp et nybyggprosjekt forrige høst så tenkte vi at dette var perfekt for oss. Men nå som det gamle huset er solgt og det nærmer seg utflytting kjenner jeg på alt annet enn glede. Ser plutselig hvor utrolig fint huset vi har nå er, og at det nye huset mangler en del kvaliteter som i hvert fall jeg verdsetter. Vi får mindre hus, mindre tomt og naboer tettere på enn tidligere. Større lån får vi også siden nybygg ikke akkurat er billig. Føler nå at vi forhastet oss siden vi hele veien har tenkt at vi må finne noe innen eldstegutten skal begynne på skolen. Nå kjenner jeg bare på en så utrolig stor tomhet og sitter bare som et stort spørsmålstegn rundt hele situasjonen. Det er så mange minner i veggene og timer brukt på oppussing for å gjøre dette til et hjem. Hvordan kunne dette skje liksom.. 

Vet med meg selv at jeg fremover må være sterk for guttene mine og gjøre det beste ut av det.. det er tross alt dem det går mest ut over med barnehagebytte og nytt hus på nytt sted. Holde maska og vise at man er positiv til de nye, men synes det er så utrolig vanskelig.  De vil sikkert finne seg fort til rette siden det er et veldig barnevennlig sted med en god skolekrets. Men klarer likevel ikke legge fra meg tanken på at jeg helst skulle hatt en «angreknapp» på hele situasjonen. 

Noen med lignende erfaring, eller oppløftende ord? 

Anonymkode: 200f5...452

Dette er egentlig ett positivt tegn: du sørger over at en epoke i livet er over og den epoken har tydeligvis vært så bra at du reagerer med sorg når du vet den går mot en slutt. 
 

Dette er helt normalt, og du kommer til å bli glad i ditt nye hus og din nye epoke i livet også. Husk at «hjemmet» ditt er der hvor mannen og barna dine er; ikke i tre, betong og glass. Det er minnene du mest sannsynlig sørger over og er som sagt på mange måter positivt og normalt.

La deg selv få litt tid til å sørge også vil du også begynne å kjenne på glede: hva var det du likte med boligen dere kjøpte nå? Hvordan tenker du rommene skal se ut? Du sier det er nærmere familie: hva gleder du deg til med å være nære dem? Kan du begynne å se for deg å feire julaften med familien din i det nye huset? Hvor skal treet stå? Eller kan du se for deg ett plaskebasseng i hagen? Og invitere familiemedlemmer på en grill middag? 
 

Alt har sin tid: du sørger over epoken som er over, la det skje. Også må du begynne å glede deg til epoken som kommer. Ikke tvil på deg selv; å flytte hjem nærmere familie nå før barna starter på skolen, i et nytt bygget hus, høres overhodet ikke forhastet eller dumt ut. Tvert imot ! 
 

[AnonymBruker]

Selv om det gjør vondt, betyr ikke det at avgjørelsen er feil. ❣️

Anonymkode: a74bc...936

[fru Alving]

Her går jeg mot strømmen.

Hva gjør at du sørger? Vil du egentlig flytte vekk? Hvorfor blir det så mye bedre der dere skal om du føler så mye tvil?

Kanskje dere skal bo der dere gjør nå, heve kjøpet eller finne noe annet.

 

[AnonymBruker]

Jeg har flyttet en god del ganger i livet, og fant tidlig ut at den følelsen du nå har, den er helt normal å kunne få  når det er slike større endringer man har valgt selv. Det er så vanlig at jeg har brukt å minne meg selv på at det sikkert kommer, at jeg vet hva det er (man vet hva man har, ikke hva man får... har kjente rutiner ved det gamle, må skape noen nye i det nye osv. og det kan virke skremmende, man får tvil om man har tatt riktig valg, er redd for å mislykkes, redd for å angre osv.

Når man bare er klar over at dette faktisk er helt normale følelser å få i en slik situasjon, men at de går over, så er de heller ikke så overveldende, og man kan heller velge å holde fast på alle de gode grunnene til at man valgte å gjøre endringer.

Du aner ikke hvor mange venninner jeg har måttet snakke opp pga. slike følelser, Ts. Først kjemper de gjerne mot, bruker masse energi på å overtale seg selv (og meg) om at valget virkelig var feil, at dette er helt overveldende, største tabben osv. Jeg har måttet bli ganske direkte med dem. Ene husker jeg ble sint på meg også, så ble hun helt stum lenge - og så kom det "Faen!!! Du har jo helt rett!", og så begynte å hun å le av seg selv. 

Og så er det jo som andre har skrevet, skulle det likevel vise seg at det ikke var optimalt, så kan man faktisk endre det. Dere er jo priveligerte og kan faktisk gjøre det, Ts, dere har verdier, dere har ressurser. 

Men viktigst nå er at du ikke psyker deg selv ned med å bare tenke på alt du finner på som ikke er bra og kan gå galt. Du må rett og slett virkelighetsorientere deg selv, minne deg selv mange ganger om dagen om hvorfor dere tok dette valget og alle fordelene som kommer med det også. Og når dere har flyttet, så må du velge helt bevisst å gi nytt hus og nytt bosted en god sjanse. Du må tenke 2-3 år, for nå står dere overfor mange endringer, ikke bare flytting og nytt hus, men skolebarn, ny omgangskrets osv. osv.

 

Hver gang du begynner å tenke negativt, rams opp 3-5 av de gode grunnene til at dere ønsket å flytte, hvorfor dette nye huset trolig var rett for dere, venner for barna i nærheten, familie i nærheten osv.

Og planlegg noe koselig/hyggelig/artig for å markere at dere har flyttet inn i nytt hus. Trenger ikke være med det samme, men finn glede i planleggingen.

 

Gratulerer med nytt hus! Dette blir bra hvis du gjør det bra!

Anonymkode: 5e239...cef

[FrkSolsikke]

Vi kjøpte hus på nytt byggefelt da ungene var små, og det har vært helt fantastisk med masse barnefamilier i alle hus, ungene har lekt og gått fra fra hage til hage,  hunder og katter er en naturlig del av nabolaget. Når ungene har det bra, har vi voksne det bra også. 😀

[AnonymBruker]

fru Alving skrev (5 timer siden):

Her går jeg mot strømmen.

Hva gjør at du sørger? Vil du egentlig flytte vekk? Hvorfor blir det så mye bedre der dere skal om du føler så mye tvil?

Kanskje dere skal bo der dere gjør nå, heve kjøpet eller finne noe annet.

 

Sørger nok aller mest fordi vi har brukt både masse tid og penger på å gjøre dette til vårt hjem, i tillegg til at det har vært barnas hjem siden de ble født. Og nå skal det bo andre barn her som skal leke i hagen og flytte inn på barnerommene med sine ting. Selve området har vi ingen øvrig tilknytning til, og kjenner oss ikke «hjemme» i nærmiljøet til tross for at vi har bodd her i 9 år. Det er det som har «gnagd» de siste årene etter at barna ble født, og som til slutt gjorde at vi tok en beslutning på å flytte til et mer nyetablert område med andre «likesinnede». Men nå begynner jeg jo å tvile på motivasjonen for at vi valgte å selge og kjøpe nytt, og at gresset kanskje ikke er grønnere et annet sted. Men akkurat nå er det vanskelig å skille de ulike følelsene fra hverandre og være rasjonell kjenner jeg..

Anonymkode: 200f5...452

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg kjente det sånn en gang for mange år siden, og jeg angrer fremdeles på at jeg solgte det huset. Burde stolt på magefølelsen og hevet kjøpet og heller betalt «boten». 

Anonymkode: fbef8...e3d

Så kjipt at du kjenner på anger. Det er ikke noen god følelse. Hva mener du med å heve kjøpet og betale boten? Man har vel ingen angrerett på hussalg iht norsk lov? 
 

ts

Anonymkode: 200f5...452

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Jeg tror det er en normal reaksjon. 
som oftest har man hatt både gode og mindre gode stunder der man flytter fra. Ikke alltid man flytter fordi man direkte mistrivdes, men heller andre fornuftige grunner. Ikke minst så vet hva man har men ikke hva man får. Jeg tror dette skal bli bra ts . Husk på grunnene til dere flytter. Ofte må man gi det tid, selv etter man er i nytt hus , før trivselen kommer  betyr ikke at det var et feil valg

Anonymkode: 1703d...2c4

Ja, det er nettopp det. Mistrives ikke direkte, men flytter for andre grunner som du sier😊 Må nok bare minne meg selv på flere ganger daglig hvorfor vi ønsket å flytte i utgangspunktet. 
Takk for gode ord😊

Anonymkode: 200f5...452

[Apis]

Sånn sorg viser at huset og hjemmet betydde noe, det er en ordentlig genuin følelse, noe ekte, nå skal dere bygge samme følelser for det nye huset.