Hvor mye skal man dele med kjæresten?

[AnonymBruker]

gikk ganske kjapt fra et forhold til et annen (exen var utro, og valgte ho andre når jeg avslørte de)

Han jeg møtte ga meg trygghet og ro i en kaotisk tid både i livet og i hodet. Han viste hva han gikk til (hva jeg kom fra). Tiden gikk og vi ble kjærester. Jeg følte aldri på noen voldsom forelskelse, men heller en god trygghet og ro når jeg var med han. I etterpåklokskap skulle jeg nok brukt lengre tid før jeg hoppet videre, var nok ikke helt klar for det. Dette er nå 2 år siden og vi har siden da kjøpt hus og flyttet sammen. 
Og jeg kjenner jo at jeg vil ikke gjøre det slutt, men samtidig så føler jeg at jeg mangler noe. I mitt forrige forhold var jeg hele veien forelsket (10+ år) og følte jeg hadde drømmemannen og drømmelivet. Er kanskje den følelsen jeg savner? Min nye kjæreste er tynn/spinkel, har en dårlig betalt jobb og er lite handy, og jeg merker dette plager meg, jeg trenger en mann jeg føler kan ta vare på meg, nå føler jeg meg som den «voksne» i forholdet (vi er begge 35+ år) og en jeg føler meg «større» enn. Jeg tjener mer, jeg føler meg nesten sterkere, og veldig mye mer handy enn han. Jeg VET det er teit! Burde ikke hatt noe å si. Men jeg er nok av den gammeldagse holdningen.. 
 

Vet ikke helt hva jeg vil med dette. Orker ikke tanken på å gjøre det slutt så det vet jeg egentlig at jeg ikke kommer til å gjøre. Han gir meg trygghet, og det er viktigere enn stormende begjær og forelskelse, spesielt etter sviket med han forrige. Jeg vet jeg er alt for han og føler meg derfor uendelig trygg med han. Noe som betyr alt etter utroskapen sist. Man blir litt ødelagt etter noe sånt. Føler meg grusom som tenker som jeg gjør når det kun er overfladiske ting. Vi kan prate i timesvis og har det fint sammen! 
 

Det jeg lurer på er vel hvor åpen skal man være? Skal jeg være ærlig å si jeg mangler noe? Skal jeg bare la være å si noe? 
 

Og ja! Det kommer vel til å hagle kritikk nå. Men det får bare være! Jeg føler meg nok litt «skadet/ødelagt etter sviket og tror ikke jeg blir helt meg selv igjen. ❤️

Anonymkode: 6134d...1ab

[AnonymBruker]

Derfor blir vi ikke sammen med første og første og beste bare for å slippe å være alene…. Dette går nok ikke over dessverre. Når du blir singel igjen så holder du deg alene en stund, finner seg selv, blir din aller beste versjon så dukker drømmemannen opp. Lykke til! 

Anonymkode: 807d9...9ff

[AnonymBruker]

Jeg ble også sammen med en mann jeg ikke ble forelsket i, etter å ha vært gjennom et vondt brudd som jeg følte ødela meg litt.

Men vi tok ting langsomt, flyttet ikke sammen, og jeg gikk i perioder i terapi. Vi jobbet mye med kommunikasjon og med sexlivet. 

Og etter 2 år var jeg i ferd med å bli forelsket i ham. Og følte ingenting av det du følte om at han ikke var bra nok for meg etc. 

Ja, det er fint å prate i timevis, men det skal jo knulles òg. Og at dere tør å komme litt forbi de rollene om at han er forståelsesfull og du liksom ble reddet. Hvor nysgjerrig er du på hva han sliter med, eller drømmer om? 

Anonymkode: c2ed7...258