Prøving etter MA

[AnonymBruker]

Hadde aldri trodd jeg måtte skrive en tråd om dette emnet. For to uker siden mistet jeg lillegutt når jeg var 18+2. Han ble målt til 16+2. Jeg hadde ingen anelse, det ble oppdaget på ordinær UL. Å føde var en forferdelig opplevelse selvsagt, og jeg bearbeider det sakte. Tanken om å prøve på ny er det eneste som holder meg litt i gang. Vil gjerne høre erfaringer fra dere som har opplevd senabort/MA. Hvor tidlig turte dere å prøve igjen? Er så redd for at det skal skje på nytt. Jeg har et barn fra før så jeg vet jo at det er mulig for meg å bære frem barn, men jeg hadde aldri trodd at jeg kom til å miste når jeg var så langt i løpet. Statistisk sett er det jo usannsynlig. Lurer også på om dere fikk vite hva som skjedde med fosteret/grunnen for spontanaborten? Jeg klandrer meg selv og er så forvirret. Vi tok NIPT som var helt fin. 

Anonymkode: b2ae0...61d

[AnonymBruker]

Har ikke svar på spørsmålet ditt for jeg har ikke tenkt tanken på å prøve igjen selv. Ville bare sende en klem. Mistet selv i uke 14 for noen uker siden.. det er så tungt ❤️ 

Anonymkode: 8fc18...a6d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Har ikke svar på spørsmålet ditt for jeg har ikke tenkt tanken på å prøve igjen selv. Ville bare sende en klem. Mistet selv i uke 14 for noen uker siden.. det er så tungt ❤️ 

Anonymkode: 8fc18...a6d

Takk!❤️ Klem tilbake❤️ Det er utrolig tøft. Vet ikke om det riktige er å ha fokus på prøve igjen heller, men det er liksom det lille håpet jeg har nå. 

Anonymkode: b2ae0...61d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Hadde aldri trodd jeg måtte skrive en tråd om dette emnet. For to uker siden mistet jeg lillegutt når jeg var 18+2. Han ble målt til 16+2. Jeg hadde ingen anelse, det ble oppdaget på ordinær UL. Å føde var en forferdelig opplevelse selvsagt, og jeg bearbeider det sakte. Tanken om å prøve på ny er det eneste som holder meg litt i gang. Vil gjerne høre erfaringer fra dere som har opplevd senabort/MA. Hvor tidlig turte dere å prøve igjen? Er så redd for at det skal skje på nytt. Jeg har et barn fra før så jeg vet jo at det er mulig for meg å bære frem barn, men jeg hadde aldri trodd at jeg kom til å miste når jeg var så langt i løpet. Statistisk sett er det jo usannsynlig. Lurer også på om dere fikk vite hva som skjedde med fosteret/grunnen for spontanaborten? Jeg klandrer meg selv og er så forvirret. Vi tok NIPT som var helt fin. 

Anonymkode: b2ae0...61d

Kondolerer. Det er så vondt å oppleve dette.

Ooplevde noe lignende. Oppdaget MA i uke 17. Vi ble gravide to måneder senere, på.første forsøk. Jeg gadde egentlig tenkt å vente, men det var uutholdelig for meg å ikke være gravid mer, og jeg leste forskning som tilsa at det var størst sjanse for å bli gravid igjen om man startet prøvingen innen 3 måneder etter aborten.

Vi valgte ikke å obdusere, så jeg vet ikke hva som skjedde. Det er garantert ikke din feil, men kjente på det samme selv!

Har nå en snart 4 mnd gammel baby. ❤️

 

Anonymkode: 1841e...4f4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Kondolerer. Det er så vondt å oppleve dette.

Ooplevde noe lignende. Oppdaget MA i uke 17. Vi ble gravide to måneder senere, på.første forsøk. Jeg gadde egentlig tenkt å vente, men det var uutholdelig for meg å ikke være gravid mer, og jeg leste forskning som tilsa at det var størst sjanse for å bli gravid igjen om man startet prøvingen innen 3 måneder etter aborten.

Vi valgte ikke å obdusere, så jeg vet ikke hva som skjedde. Det er garantert ikke din feil, men kjente på det samme selv!

Har nå en snart 4 mnd gammel baby. ❤️

 

Anonymkode: 1841e...4f4

Ja, det er helt forferdelig. Kondolerer til deg også. 
 

Har også lest at det er høy sjans etter spontanaborten. Venter du én menstruasjonssyklus da før dere prøvde? Fikk du noe ekstra oppfølging i påfølgende svangerskap? 
 

Gratulerer så mye med babyen❤️

Anonymkode: b2ae0...61d

[AnonymBruker]

Jeg mistet i uke 12, så ikke så sent som dere andre, men det var likevel en vond opplevelse med sykehusinnleggelse og stort blodtap. Det høres veldig vondt ut å få den beskjeden på ordinær ultralyd❤️ Legen min sa vi skulle starte prøvingen når vi var mentalt klare og jeg hadde sluttet å blø. Kroppen ble ikke gravid før den var klar for det, mente han. For min del gjorde tanken på en ny graviditet sorgen litt lettere, og da jeg ble gravid 4 prøveperioder senere, forsvant mye av sorgen. Nå er det bare et litt vondt minne. Men jeg var veldig redd for å miste igjen, og fikk en del ekstra oppfølging i svangerskapet. Våget ikke håpe for mye, men redselen avtok for hvert minispark.

Jeg hadde også tanker om at det kunne være min skyld, men sannsynligvis var det noe galt med fostrene, og naturens måte å ordne opp. 

Anonymkode: ebb65...eb8

[Lorieen]

Kjære deg, så vondt og så meningsløst! ❤️

Man er ofte ekstra fruktbar rett etter en abort, men kroppen har tross alt gjennomgått en dødfødsel, og man trenger å heles, både fysisk og psykisk. Noen velger å prøve igjen med en gang de er tilbake i syklus etter aborten, andre velger å gi det noen måneder for å få kroppen i balanse. Ingenting er rett eller feil i en slik situasjon, dere må bare gjøre det som føles mest riktig for dere. Rådfør deg gjerne med lege eller jordmor om du ønsker/trenger.

 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Jeg mistet i uke 12, så ikke så sent som dere andre, men det var likevel en vond opplevelse med sykehusinnleggelse og stort blodtap. Det høres veldig vondt ut å få den beskjeden på ordinær ultralyd❤️ Legen min sa vi skulle starte prøvingen når vi var mentalt klare og jeg hadde sluttet å blø. Kroppen ble ikke gravid før den var klar for det, mente han. For min del gjorde tanken på en ny graviditet sorgen litt lettere, og da jeg ble gravid 4 prøveperioder senere, forsvant mye av sorgen. Nå er det bare et litt vondt minne. Men jeg var veldig redd for å miste igjen, og fikk en del ekstra oppfølging i svangerskapet. Våget ikke håpe for mye, men redselen avtok for hvert minispark.

Jeg hadde også tanker om at det kunne være min skyld, men sannsynligvis var det noe galt med fostrene, og naturens måte å ordne opp. 

Anonymkode: ebb65...eb8

❤️❤️ Uke 12 er jo også sent og et tidspunkt hvor det statistisk sett skal være stor sannsynlighet for at det skal gå bra, så det var nok veldig vondt ja! God klem til deg! 
 

Syns også det gir et lite håp å kunne prøve på ny! Forstår godt at du var redd i påfølgende graviditet. Ser også for meg at jeg kommer til å ha lyst på litt mer oppfølging og sjekke oftere om alt er som det skal. Håper jeg kan få det dersom jeg er så heldig å få bli gravid igjen. Takk for at du delte din erfaring! 

Anonymkode: b2ae0...61d

[AnonymBruker]

Lorieen skrev (14 timer siden):

Kjære deg, så vondt og så meningsløst! ❤️

Man er ofte ekstra fruktbar rett etter en abort, men kroppen har tross alt gjennomgått en dødfødsel, og man trenger å heles, både fysisk og psykisk. Noen velger å prøve igjen med en gang de er tilbake i syklus etter aborten, andre velger å gi det noen måneder for å få kroppen i balanse. Ingenting er rett eller feil i en slik situasjon, dere må bare gjøre det som føles mest riktig for dere. Rådfør deg gjerne med lege eller jordmor om du ønsker/trenger.

 

 

Takk!❤️

Tror vi er ganske innstilt på å prøve igjen når syklus er oppe og går, men lurt å snakke om det ja. Har en avtale med jordmoren som fulgte oss opp på sykehuset neste uke så jeg får drøfte litt med henne. 

Anonymkode: b2ae0...61d

[AnonymBruker]

Jeg mistet i uke 10 så kan ikke sammenlignes med deg, men var likevel ekstremt traumatiserende da det kom som ett sjokk. Alle tidligere ultralyder var helt fine og viste jevn vekst. 

Det tok noen mnd før kroppen fikk ut alt og hcg var i 0. Hadde 1 normal syklus før jeg ble gravid igjen. ❤️ Har en veldig god mage følelse denne gangen. Forrige gang føltes noe off ut. Det hjalp veldig psykisk å bli gravid på nytt. Skjønner sen aborten din er ufattelig vond, kan ikke forestille meg engang men det er lys i enden av tunnelen. 🕯️

Anonymkode: 307e6...5b8

[AnonymBruker]

Jeg fikk mitt første barn uten noen erfaringer med spontanabort, men var redd store deler av svangerskapet, og på slutten var jeg sikker på at det skulle bli dødfødsel. Ingen årsak til det, og i dag har jeg en frisk 12-åring. Tror bare jeg er slik av natur, rett og slett. 

Graviditet nr 2 ble en MA i uke 6, som ble oppdaget i uke 8. Jeg var kanskje litt bekymret denne gangen, men jeg ble ikke overrasket da gynekologen fortalte meg de harde fakta. Akkurat der og da preget det meg mye, og jeg gråt mye! Tenker jeg tilbake på det i dag, 10 år senere, så har jeg bearbeidet det 💖
 

Vi startet prøving med en gang, og var gravid 4 måneder senere. Neste graviditet ble blytung. Jeg klarte ikke glede meg, og var livredd for spontanabort, blødninger, dødfødsel og krybbedød. Resultatet var det som i dag er en frisk 9-åring. 
 

Jeg er nå blitt noen år eldre, og er litt mer reflektert og fått svangerskap på avstand, og kan likevel se tilbake på mine svangerskap som fine - til tross for min redsel hele veien til mål. Jeg tenker at mye kan man gjøre noe med; man kan la være å røyke, drikke alkohol, avstå fra en del medisiner og ikke kaste seg opp/ned i en karusell - men noen ganger skjer også ting uten noen åpenbar årsak, selv om man gjør alt riktig. Så jeg vil bare anbefale deg det; senk skuldrene, og kast deg igang med prøving når du er klar. Det er helt ok å være redd og engstelig etter noe slikt, men vær åpen om det og få den ekstra sjekken og de ekstra kontrollene du trenger for å kunne senke skuldrene. 
 

 

Anonymkode: cc3c7...6ea