Normalt å føle sorg og skyldfølelse over at barnet har fått diagnosen ADHD, autisme, eller lignende?

[AnonymBruker]

Til dere foreldre som har barn med ADHD, autisme, og lignende: Har dere følt på en sorg og evt.skyldfølelse over diagnosen? 

 

Anonymkode: 60980...c2c

[AnonymBruker]

Ja.

veldig vanlig.

Anonymkode: 4e55d...bbc

[AnonymBruker]

Ja føler veldig på det. Spesielt siden jeg har to med diagnoser. Føler skyld for at jeg sikkert åt noe eller gjorde noe i graviditeten. Og ikke var en god nok forelder når de kom ut..

Anonymkode: 4d13c...2c6

[AnonymBruker]

Kan se for meg at man kan få veldig skyldfølelse, særlig om diagnosen har en arvelig komponent 

Anonymkode: 69641...898

[AnonymBruker]

Ja. Spesielt for den ene som ikke vokste av seg epilepsi.  Begge fikk epilepsi diagnose ene ved 3 års alder den andre på 12.

Vi gikk mange runder å lurte hvorfor. Verken jeg eller mannen har epilepsi.  Så har vært en del prøver, gen prøver osv. Så plutselig fikk vi høre søsteren til mannen hadde epilepsi,  men ho hadde ikke fortalt det til noen, pga det var en Så stigmatiserende diagnose som alle tenkte kramper osv. Vi har enda ikke fått noe svar om det er genetisk eller tilfeldig. 

Anonymkode: e4605...f71

[AnonymBruker]

Jeg fikk en liten sorg for at min sønn fikk diagnosen adhd, det er så stigmatiserende, men er og glad for å få svar, det tok lang tid å utrede.

de med adhd blir jo utestengt fra diverse utdanninger.

men vi foreldre har fått lært mye om hvordan å være foreldre med noen med adhd og høre hvor rotete det kan være i hodene deres og hvor utslitt de er når de får med seg alt hele tiden.

Anonymkode: 54c41...790

[AnonymBruker]

ADHD her. Ikke skyldfølelse. Jeg gjorde ikke noe galt i svangerskapet og hverken mannen eller jeg har noen kjente tilfeller av diagnosen i slekta, så vi kunne absolutt ikke forutsett dette.

Men sorg, ja, masse. Og bekymringer for fremtiden. Vil han få et godt liv? Det livet han ønsker seg? Vil han ha gode venner, eller vil han havne i feil miljø? Vil han bli møtt av folk som stigmatiserer i stedet for å prøve å forstå? Vil han slite psykisk osv

Anonymkode: fe459...739

[Maskinfører]

Ikke la disse diagnosene være en stopper 

[AnonymBruker]

Jeg har autisme og samboer adhd, så jeg er veldig redd faktisk. Har vurdert å droppe barn bare på grunn av dette. Men samtidig så ville jo det vært dumt, vi fungerer jo bra nok begge to, og jeg ser både fordeler og ulemper med begge diagnosene. 

Anonymkode: f3aaa...a11

[AnonymBruker]

1 med ADHD og en med dysleksi. Ingen skyldfølelse. ADHD’en er antageligvis arvet, men vedkommende hadde ikke fått diagnosen på tidspunktet barnet ble påtenkt, så vi kunne ikke vite dette da. 

Tenker de har alle muligheter for fine liv likevel. Vi har både ADHD og dysleksi i slekta og det har ikke vært noen hindring. Man må bare jobbe litt hardere.

Anonymkode: 1b850...b97

[AnonymBruker]

Min sønn har ADHD. Jeg syns det er litt trist, siden livet hans er mer komplisert enn for andre. Men jeg har ingen skyldfølelse. For jeg gjorde alt «riktig» under svangerskap og barseltid. Jeg ville nok hatt skyldfølelse om jeg hadde drukket alkohol, spist noe som ikke var bra, ikke ammet eller ikke stimulert ham på riktig måte. Jeg fulgte boka hele veien. Så jeg vet at det ikke er min feil. Jeg har også fulgt ham opp hele veien, vært en skikkelig løvemor. 

Anonymkode: 06099...319

[AnonymBruker]

Maskinfører skrev (6 minutter siden):

Ikke la disse diagnosene være en stopper 

Hva snakker du om? Ingen som har sagt noe om det

Anonymkode: 8cd04...e0c

[AnonymBruker]

Nei, har aldri tenkt tanken at det er min eller farens skyld. Barnet har alle muligheter for å få et bra liv med ADHD.

Anonymkode: d6e3b...20c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Til dere foreldre som har barn med ADHD, autisme, og lignende: Har dere følt på en sorg og evt.skyldfølelse over diagnosen? 

 

Anonymkode: 60980...c2c

Garantert vil jeg si. Jeg har iaf sorg, og kunne jeg hatt skyldfølelse for saken hadde jeg garantert hatt det, fordi 7-åringn nettopp måtte begynne med briller pga skjeve hornhinner (IKKE påvirket av at den lille skjermtiden vi har har vært for mye - det bare skjer - skyldes ikke noens handlinger). Og det er jo et betydelig mindre problem… allikevel skulle jeg jo som mor ønske hun slapp det.

Så tror nesten bare det hører med å være mor. Vi ønsker jo alt det beste for barna våre, det er jo trist at de får mer utfordringer enn det perfekte. Selv om det er helt uungåelig! Det er like uunngåelig at vi ikke liker det. Og klandrer oss selv om vi kan… 

Anonymkode: ea38d...a08

[AnonymBruker]

Sorg har jeg følt på. Men ikke skyldfølelse. Ene barnet har ADHD, og andre har autisme og tourettes. Jeg har ingen av diagnosene. Men det er litt forskjellige diagnoser i både min og fars familie. 

Anonymkode: 9399a...eff

[AnonymBruker]

Mye sorg og bekymring. Det viste seg å være mye mer på farssiden enn noen av oss var klar over, jeg føler likevel vi burde skjønt det. Tror ikke jeg tok godt nok innover meg hvilke utfordringer som fantes der, eller hva de betyr i praksis. Det har jeg dårlig samvittighet for.

Anonymkode: 85791...0ee

[AnonymBruker]

Maskinfører skrev (29 minutter siden):

Ikke la disse diagnosene være en stopper 

Vi har med våres gått en kamp mot system og fagfolk som har stått og sagt til våre med epilepsi: det kan du ikke bli, du trenger ikke karakterer osv. Kjempet grunnskolen for alt.  Altid sagt de ikke fikk bruke diagnosen for å sluntre unna. Eldste som har vokst av seg epilepsi var egentlig drømmen lastebil, men turte ikke pga hvis det skulle komme tilbake stod han uten lappen og jobb. Så går nå opp som mekaniker i industrien. Gikk ut av videregående med topp karakterer.

Yngste har virkelig kjempet for det ønsket nr 2 i livet innen jobb. Fikk høre alt første dag på videregående at du kan ikke bli slakter, er ikke lov når du har epilepsi,  så vi måtte dra inn senter for epilepsi,  pluss vi ringte x antall slakterier. Enda stod lærer å sa ikke kunne bli. Rådgiver og lærer prøvde å få ho over på andre tanker. Til slutt fikk en vi kjenner ungdommen inn på utplassering på nortur, aldri sett en så glad etter første dag.   På vg2 prøvde skole igjen  å få ho til å bli noe annet. Ho nektet all utplassering på nortura, kun jobbet først på linja med avliving osv. Drømmen om militæret er der som ho sier, men vet det vil ho nok aldri få oppleve pga regler. Selv legen sier det er helt teit, de begrunner med at en ikke vil få medisiner hvis de er i kamp. Men som legen sier, større sjanse at en hadde fått medisiner i militære en som sivil

 

Anonymkode: e4605...f71

[AnonymBruker]

Jeg kjente på massiv skyldfølelse da barna mine fikk adhd-diagnoser, siden jeg samtidig forstod/fikk brakt på det rene at jeg også har adhd. Så det er jeg som har gitt det til dem. 

Men så husket jeg heldigvis på at de er flotte barn som har alle muligheter for å få gode liv. Den yngste har større utfordringer enn den eldste, men noe kan jo gå seg til med tiden. Litt trist er det uansett, skulle selvfølgelig helst sett at de slapp.

Anonymkode: ad5c5...63e

[AnonymBruker]

Ja, veldig! Sorg, skam og skyldfølelse. Sorg over det livet som ikke blir, skam og skyldfølelse over at det er min feil, det er mine drittgener som har gitt han dette. På det mørkeste kan jeg tenke at jeg aldri skulle vært født og aldri burde formert meg. 

Anonymkode: 0f530...d0d

[AnonymBruker]

ADHD er virkelig ikke en stigmatiserende diagnose lenger. Tvert imot har det blitt mye mer kunnskap rundt det. I tillegg er det mulig å leve godt med medisiner. ADHD-folk er utrolig kule, smarte og spennende. Kjenner masse folk med adhd, og de er alle sammen populære folk som er godt likt. 

Anonymkode: aa765...d06