Noen som er skilt, som har flyttet bort fra eksen og evt barn?

[AnonymBruker]

Bor på en litt mindre plass og det er nesten uutholdelig. Etter vi ble skilt (for flere år siden) har det vært rykter, drama og mye dårlig stemning. Kort fortalt, så ønsker jeg å flytte til en av de nærmeste byene, for å prøve å ikke knekke helt. Men så er det barna da Eksen vil selvsagt ikke at barna skal være med meg og jeg vil heller ikke unødig ta de bort fra venner og nærmiljø. Vi har 50/50 nå.

Kan noen fortelle hvordan de holdt ut i lignende situasjoner? 

Anonymkode: a6ec7...104

[AnonymBruker]

Har ingen lignende erfaring, men husker en familie hvor moren «stakk av» fra familien. Veldig trist for barna som den gang var barne- og ungdomsskolebarn. Tror ikke de hadde samvær med moren i det hele tatt fordi det var en snakkis at hun hadde forlatt alt. Dette er mange år siden. 

Er det buss/tog-avstand eller må du ta fly for å ha samvær? Går det opp med jobb at du bor 50% i byen og 50% i bygden? Hvis du jobber i helsevesenet så kanskje ha to 50% stillinger? 

 

Anonymkode: 025c2...6a9

[AnonymBruker]

Jeg kjenner ei som gjorde det, barnet var der i alle ferier og langhelger , de bodde lenger unna hverandre da men det fungerte fint

Anonymkode: b44f4...065

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg kjenner ei som gjorde det, barnet var der i alle ferier og langhelger , de bodde lenger unna hverandre da men det fungerte fint

Anonymkode: b44f4...065

Jeg var et barn som dro alle ferier og langhelger til min far. Fra 13-14 års alderen hatet Jeg det. 

Jeg ville være hjemme med venner,  men måtte til pappa.  Jeg fikk ikke min første sommerjobb før jeg var 19, for jeg brukte jo store deler av sommeren hos pappa.  

Fra jeg var ca 16 år begynte jeg å være hjemme i helgene og noen få ferier, men hadde konstant dårlig samvittighet for det. Pappa ønsket jo veldig at jeg skulle komme.  

Så at foreldre flytter langt unna sine barn burde ikke været lov.  

Nå har jeg en gammel og syk far langt unna meg,  og har dårlig samvittighet for at jeg ikke får besøkt han nok. 

Anonymkode: 9bb41...c20

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Jeg var et barn som dro alle ferier og langhelger til min far. Fra 13-14 års alderen hatet Jeg det. 

Jeg ville være hjemme med venner,  men måtte til pappa.  Jeg fikk ikke min første sommerjobb før jeg var 19, for jeg brukte jo store deler av sommeren hos pappa.  

Fra jeg var ca 16 år begynte jeg å være hjemme i helgene og noen få ferier, men hadde konstant dårlig samvittighet for det. Pappa ønsket jo veldig at jeg skulle komme.  

Så at foreldre flytter langt unna sine barn burde ikke været lov.  

Nå har jeg en gammel og syk far langt unna meg,  og har dårlig samvittighet for at jeg ikke får besøkt han nok. 

Anonymkode: 9bb41...c20

Det var deg, andre hadde ikke problemer med det

Anonymkode: b44f4...065

[AnonymBruker]

Var i lignende situasjon, bodde på lite sted, og jeg trivdes ikke. Men far startet å ha bare mindre og mindre samvær, så da tok jeg med barna og flyttet. Flyttet 1,5 time unna. Det går tog direkte. 
 

Men hvor langt unna vil du flytte? For jo kortere vei det er, jo oftere får du barna på besøk.

Anonymkode: 1e002...4a9

[AnonymBruker]

Er du villig til å ofre forholdet til barna dine?

Det er fort det som kan bli konsekvensen. 

Det er en mulighet å skaffe seg sitt nettverk utenfor bygda. Om man kun bor der og ikke engasjerer seg så mye i det som skjer, blir du ikke påvirket på samme måte. Det er bare noen år, så skal barna ut å teste sine vinger, da står du friere til å flytte. 

Anonymkode: fdfef...12a