Jeg blir ikke likt, og vet hvorfor

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om det er en diagnose, eller et resultat av barndom. Gikk alltid rundt på nåler for å ikke vekke mammas eksplosive sinne. Det gjorde vondt, både fysisk og psykisk.

 

Jeg overdriver reaksjoner på simple ting, i samtale med andre. Hvis en kollega forteller noe så enkelt som at dattera f. eks. har vært hos ny kjæreste i helgen, lager jeg så mye styr, liksom. Litt som: Å, så spennende! Også begynner jeg å snakke om egne erfaringer om barns kjæreste, og lager en stor samtale om det, selv om hun egentlig, sett i ettertid, ikke ønsket så mye mer enn å nevne det. 
 

Dette bunner i en slags takknemlighet for at hun egentlig gadd å fortelle meg noe, også er det viktig at hun ikke føler seg dum. (For den biten tar heller jeg) 

Jeg er overblid, og blir fort sliten av sosial kontakt, fordi det føles så anstrengt. Unaturlig overblid, fra min side. Svarer alltid, selv om det egentlig ikke er naturlig å kommentere det som blir sagt fra vedkommende. 
 

Ingen liker meg, og det forstår jeg. For jeg blir og unaturlig overblid, og er enig med alle. 
 

Kjenner noen til dette? Jeg har forsøkt å jobbe med det, men faller hele tiden inn i det samme mønsteret. Hver dag, egentlig. 
 

Hva kan jeg gjøre? Det er så innarbeidet, jeg er i 40- årene.

Anonymkode: 182a6...b31

[AnonymBruker]

Få mer ro i deg selv. Du overkompemserer nok på grunn av indre usikkerhet. 

Anonymkode: 4a24b...48f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg vet ikke om det er en diagnose, eller et resultat av barndom. Gikk alltid rundt på nåler for å ikke vekke mammas eksplosive sinne. Det gjorde vondt, både fysisk og psykisk.

 

Jeg overdriver reaksjoner på simple ting, i samtale med andre. Hvis en kollega forteller noe så enkelt som at dattera f. eks. har vært hos ny kjæreste i helgen, lager jeg så mye styr, liksom. Litt som: Å, så spennende! Også begynner jeg å snakke om egne erfaringer om barns kjæreste, og lager en stor samtale om det, selv om hun egentlig, sett i ettertid, ikke ønsket så mye mer enn å nevne det. 
 

Dette bunner i en slags takknemlighet for at hun egentlig gadd å fortelle meg noe, også er det viktig at hun ikke føler seg dum. (For den biten tar heller jeg) 

Jeg er overblid, og blir fort sliten av sosial kontakt, fordi det føles så anstrengt. Unaturlig overblid, fra min side. Svarer alltid, selv om det egentlig ikke er naturlig å kommentere det som blir sagt fra vedkommende. 
 

Ingen liker meg, og det forstår jeg. For jeg blir og unaturlig overblid, og er enig med alle. 
 

Kjenner noen til dette? Jeg har forsøkt å jobbe med det, men faller hele tiden inn i det samme mønsteret. Hver dag, egentlig. 
 

Hva kan jeg gjøre? Det er så innarbeidet, jeg er i 40- årene.

Anonymkode: 182a6...b31

Kjenner meg igjen og føler med deg. Jeg er ekstremt anstrengt rundt andre og kan gå meg til å si dumme ting bare for å ha noe å si. Jeg vokste opp som deg, bare med en far som var sånn. Vet ikke hva som hjelper, men jobber med å puste rolig og forsøke å slappe mer av.

Anonymkode: 79271...8a7

[AnonymBruker]

Jeg har også vokst opp på nåler, for å unngå å sette av bomben mamma… 

Det setter virkelig spor, jeg er helt ødelagt. 

Anonymkode: b239c...90f

[AnonymBruker]

Dette innlegget kunne jeg ha skrevet 👀 det er fryktelig også blir man så lei seg for det er så godt ment …..

Anonymkode: 2ca13...4df

[AnonymBruker]

Uff.. hadde jeg hatt en sånn venninne eller kollega så skulle jeg gjerne visst det. Så kunne jeg hjulpet med å roe ned. Ikke som terapeut, men bare sånn litt. Et vennlig ord eller smil for å minne om å puste med magen. 

Anonymkode: 98094...666

[AnonymBruker]

Jeg er også litt sånn. Men mange liker meg da, for noen blir det for mye. Jeg er litt akward  men også veldig morsom. Veldig dårlig impulskontroll.

Ikke veldig dårlig barndom men en del uforutsigbare familiemedlemmer. 

Det er sikkert mange som liker deg, TS, når de blir kjent med deg 🤞

Anonymkode: f42fe...1e8

[AnonymBruker]

Prøv å ikke alltid styre samtalen over på deg. Still heller oppfølgingsspørsmål om det de sa. Og roe ned 10 hakk.

Anonymkode: 637b3...2d8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Jeg er også litt sånn. Men mange liker meg da, for noen blir det for mye. Jeg er litt akward  men også veldig morsom. Veldig dårlig impulskontroll.

Ikke veldig dårlig barndom men en del uforutsigbare familiemedlemmer. 

Det er sikkert mange som liker deg, TS, når de blir kjent med deg 🤞

Anonymkode: f42fe...1e8

Sånn er jeg også. Føler egentlig mange liker meg, frem til et visst punkt. Jeg tror jeg blir slitsom etterhvert. Føler med deg også TS, og kjenner meg igjen! Blir så selvutslettende på et vis, at folk ikke blir kjent med en..

Anonymkode: 23464...44d

[AnonymBruker]

Som jeg skulle skrevet det selv. Babler i vei, helt ukontrollert. Mener bare å være hyggelig og interessert, men det blir bare feil. 

Har min mor på besøk nå. Søkk svett fra hun kommer til hun drar. Jobber så vanvittig hardt for å gjøre henne fornøyd. Klarer ikke stoppe. Biter i meg alle stikkene hun kommer med. 

Bælmer vin nå som hun har lagt seg.

Anonymkode: 77787...194

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen. Som datter av en psykopatisk mor, er jeg en «people-pleaser», som igjen slår tilbake på meg. Men mest pga meg selv. Jeg tror egentlig ikke andre er så harde mot meg, som jeg er mot meg selv. Jeg finner alltid feil med ting jeg har sagt, men de jeg har snakket med, legger nok ikke så mye i det som meg. I en lang periode ville jeg «ta meg sammen» sosialt, men kjente etter hvert at det føltes tilgjort og nesten teatralsk. De siste årene har jeg senket skuldrene, og gradvis funnet mer roen, og jeg tør å være MEG. Jeg har fortsatt en vei å gå, men det føles bedre. Jeg er også i 40-årene, og har tenkt at det er for sent å få det bedre, men det er det selvfølgelig ikke. Ikke gi opp, og ikke vær for hard mot deg selv. Hvis det føles naturlig å være en som «snakker litt mye», er det HELT GREIT. Men som du sier, det føles anstrengt. Så mest for din egen skyld, ikke andres, prøv å finn DEG. Jeg er helt sikker på at mange liker deg, det er bare din mor som har fått deg til å tro noe annet. Beklager langt innlegg, jeg har drukket to glass vin etter en nedtur pga en tlf-samtale med min mor. 

Anonymkode: 55c67...fe4

[AnonymBruker]

Jeg er helt lik.

også gått på nåler hjemme.

er 35 år.. 

nedvurderer meg selv og blitt en people pleaser ..  

Anonymkode: b148c...b17

[AnonymBruker]

Jeg scorer høyt på tester for asperger syndrom. Jeg tror det er grunnen til at folk enten elsker meg eller hater meg. Jeg er dønn ærlig 

Anonymkode: 3ca1c...307

[AnonymBruker]

Jeg vil tro at det bunner i lav selvfølelse og lav selvtillit, da føles alt veldig anstrengt. Når vi bygger oss selv opp fra innsiden, står vi stødigere i oss selv og vi uttrykker oss autentisk - da blir det ikke slitsomt, for da trenger ikke hjernen analysere alt vi gjør og sier. 

Anonymkode: 1a4b4...253