Jeg blir ikke likt, og vet hvorfor

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om det er en diagnose, eller et resultat av barndom. Gikk alltid rundt på nåler for å ikke vekke mammas eksplosive sinne. Det gjorde vondt, både fysisk og psykisk.

 

Jeg overdriver reaksjoner på simple ting, i samtale med andre. Hvis en kollega forteller noe så enkelt som at dattera f. eks. har vært hos ny kjæreste i helgen, lager jeg så mye styr, liksom. Litt som: Å, så spennende! Også begynner jeg å snakke om egne erfaringer om barns kjæreste, og lager en stor samtale om det, selv om hun egentlig, sett i ettertid, ikke ønsket så mye mer enn å nevne det. 
 

Dette bunner i en slags takknemlighet for at hun egentlig gadd å fortelle meg noe, også er det viktig at hun ikke føler seg dum. (For den biten tar heller jeg) 

Jeg er overblid, og blir fort sliten av sosial kontakt, fordi det føles så anstrengt. Unaturlig overblid, fra min side. Svarer alltid, selv om det egentlig ikke er naturlig å kommentere det som blir sagt fra vedkommende. 
 

Ingen liker meg, og det forstår jeg. For jeg blir og unaturlig overblid, og er enig med alle. 
 

Kjenner noen til dette? Jeg har forsøkt å jobbe med det, men faller hele tiden inn i det samme mønsteret. Hver dag, egentlig. 
 

Hva kan jeg gjøre? Det er så innarbeidet, jeg er i 40- årene.

Anonymkode: 182a6...b31

[AnonymBruker]

Få mer ro i deg selv. Du overkompemserer nok på grunn av indre usikkerhet. 

Anonymkode: 4a24b...48f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg vet ikke om det er en diagnose, eller et resultat av barndom. Gikk alltid rundt på nåler for å ikke vekke mammas eksplosive sinne. Det gjorde vondt, både fysisk og psykisk.

 

Jeg overdriver reaksjoner på simple ting, i samtale med andre. Hvis en kollega forteller noe så enkelt som at dattera f. eks. har vært hos ny kjæreste i helgen, lager jeg så mye styr, liksom. Litt som: Å, så spennende! Også begynner jeg å snakke om egne erfaringer om barns kjæreste, og lager en stor samtale om det, selv om hun egentlig, sett i ettertid, ikke ønsket så mye mer enn å nevne det. 
 

Dette bunner i en slags takknemlighet for at hun egentlig gadd å fortelle meg noe, også er det viktig at hun ikke føler seg dum. (For den biten tar heller jeg) 

Jeg er overblid, og blir fort sliten av sosial kontakt, fordi det føles så anstrengt. Unaturlig overblid, fra min side. Svarer alltid, selv om det egentlig ikke er naturlig å kommentere det som blir sagt fra vedkommende. 
 

Ingen liker meg, og det forstår jeg. For jeg blir og unaturlig overblid, og er enig med alle. 
 

Kjenner noen til dette? Jeg har forsøkt å jobbe med det, men faller hele tiden inn i det samme mønsteret. Hver dag, egentlig. 
 

Hva kan jeg gjøre? Det er så innarbeidet, jeg er i 40- årene.

Anonymkode: 182a6...b31

Kjenner meg igjen og føler med deg. Jeg er ekstremt anstrengt rundt andre og kan gå meg til å si dumme ting bare for å ha noe å si. Jeg vokste opp som deg, bare med en far som var sånn. Vet ikke hva som hjelper, men jobber med å puste rolig og forsøke å slappe mer av.

Anonymkode: 79271...8a7

[AnonymBruker]

Jeg har også vokst opp på nåler, for å unngå å sette av bomben mamma… 

Det setter virkelig spor, jeg er helt ødelagt. 

Anonymkode: b239c...90f

[AnonymBruker]

Dette innlegget kunne jeg ha skrevet 👀 det er fryktelig også blir man så lei seg for det er så godt ment …..

Anonymkode: 2ca13...4df

[AnonymBruker]

Uff.. hadde jeg hatt en sånn venninne eller kollega så skulle jeg gjerne visst det. Så kunne jeg hjulpet med å roe ned. Ikke som terapeut, men bare sånn litt. Et vennlig ord eller smil for å minne om å puste med magen. 

Anonymkode: 98094...666

[AnonymBruker]

Jeg er også litt sånn. Men mange liker meg da, for noen blir det for mye. Jeg er litt akward  men også veldig morsom. Veldig dårlig impulskontroll.

Ikke veldig dårlig barndom men en del uforutsigbare familiemedlemmer. 

Det er sikkert mange som liker deg, TS, når de blir kjent med deg 🤞

Anonymkode: f42fe...1e8

[AnonymBruker]

Prøv å ikke alltid styre samtalen over på deg. Still heller oppfølgingsspørsmål om det de sa. Og roe ned 10 hakk.

Anonymkode: 637b3...2d8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Jeg er også litt sånn. Men mange liker meg da, for noen blir det for mye. Jeg er litt akward  men også veldig morsom. Veldig dårlig impulskontroll.

Ikke veldig dårlig barndom men en del uforutsigbare familiemedlemmer. 

Det er sikkert mange som liker deg, TS, når de blir kjent med deg 🤞

Anonymkode: f42fe...1e8

Sånn er jeg også. Føler egentlig mange liker meg, frem til et visst punkt. Jeg tror jeg blir slitsom etterhvert. Føler med deg også TS, og kjenner meg igjen! Blir så selvutslettende på et vis, at folk ikke blir kjent med en..

Anonymkode: 23464...44d

[AnonymBruker]

Som jeg skulle skrevet det selv. Babler i vei, helt ukontrollert. Mener bare å være hyggelig og interessert, men det blir bare feil. 

Har min mor på besøk nå. Søkk svett fra hun kommer til hun drar. Jobber så vanvittig hardt for å gjøre henne fornøyd. Klarer ikke stoppe. Biter i meg alle stikkene hun kommer med. 

Bælmer vin nå som hun har lagt seg.

Anonymkode: 77787...194

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen. Som datter av en psykopatisk mor, er jeg en «people-pleaser», som igjen slår tilbake på meg. Men mest pga meg selv. Jeg tror egentlig ikke andre er så harde mot meg, som jeg er mot meg selv. Jeg finner alltid feil med ting jeg har sagt, men de jeg har snakket med, legger nok ikke så mye i det som meg. I en lang periode ville jeg «ta meg sammen» sosialt, men kjente etter hvert at det føltes tilgjort og nesten teatralsk. De siste årene har jeg senket skuldrene, og gradvis funnet mer roen, og jeg tør å være MEG. Jeg har fortsatt en vei å gå, men det føles bedre. Jeg er også i 40-årene, og har tenkt at det er for sent å få det bedre, men det er det selvfølgelig ikke. Ikke gi opp, og ikke vær for hard mot deg selv. Hvis det føles naturlig å være en som «snakker litt mye», er det HELT GREIT. Men som du sier, det føles anstrengt. Så mest for din egen skyld, ikke andres, prøv å finn DEG. Jeg er helt sikker på at mange liker deg, det er bare din mor som har fått deg til å tro noe annet. Beklager langt innlegg, jeg har drukket to glass vin etter en nedtur pga en tlf-samtale med min mor. 

Anonymkode: 55c67...fe4

[AnonymBruker]

Jeg er helt lik.

også gått på nåler hjemme.

er 35 år.. 

nedvurderer meg selv og blitt en people pleaser ..  

Anonymkode: b148c...b17

[AnonymBruker]

Jeg scorer høyt på tester for asperger syndrom. Jeg tror det er grunnen til at folk enten elsker meg eller hater meg. Jeg er dønn ærlig 

Anonymkode: 3ca1c...307

[AnonymBruker]

Jeg vil tro at det bunner i lav selvfølelse og lav selvtillit, da føles alt veldig anstrengt. Når vi bygger oss selv opp fra innsiden, står vi stødigere i oss selv og vi uttrykker oss autentisk - da blir det ikke slitsomt, for da trenger ikke hjernen analysere alt vi gjør og sier. 

Anonymkode: 1a4b4...253

[kjøttkaker]

.

Endret 6. juli av kjøttkaker

[AnonymBruker]

Hvorfor roer du ikke ned da?

Anonymkode: 3c063...8da

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Hvorfor roer du ikke ned da?

Anonymkode: 3c063...8da

Å klapp igjen.

Anonymkode: c3299...b59

[AnonymBruker]

Har du prøvd å være i et nytt miljø der du rett og slett bare er deg selv? At du slutter å prøve, og tenker at "nå får det briste eller bære", og prøver ut en annen, mer avslappet måte å være på?

Jeg ble mobbet på skolen, og slet hele tiden med å føle meg utenfor, så jeg måtte liksom prøve å være "med", og det ble veldig anstrengt. Når jeg kom bort fra hjemstedet og kom inn i andre miljøer, så prøvde jeg å drite oppi om andre ville ha meg "med" eller ikke, og var så drit kjedelig som jeg faktisk følte meg. Og da opplevde jeg at andre kom til meg og ble interesserte. 

Jeg mener ikke at du skal bevisst forsøke å finne et annet miljø nå, jeg bare lurer på om du har noen gang skiftet miljø tidligere, og prøvd ut den versjonen av deg som er ekte. Om dette gir mening i det hele tatt da, det kan hende at du opplever noe helt annet enn det jeg har gjort.

Anonymkode: 7206d...066

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Å klapp igjen.

Anonymkode: c3299...b59

Det er et legitimt spørsmål, andre folk jobber med seg selv.

Anonymkode: 3c063...8da

[AnonymBruker]

Samme her ts. Har jobbet sååå mye med meg selv siden jeg ble mamma for 6 år siden. Vil ikke lære bort denne adferden til små barn... Jeg har gjort følgende:

 

- skriv dagbok. Hver dag. Alt som har gått bra. Alt jeg vil bli bedre på. Hvordan løse det neste gang. Og til slutt en affirmasjon "jeg er god nok, jeg har gjort mitt beste. I morgen vil jeg fokusere mer på xxx"

-  nikke og smile når folk prater istedet for å prate masse tilbake. Svar helt enkelt innimellom med "åhh, hvordan var det?" Eller "så fint" eller "uff, det hørtes kjedelig ut". Bare ikke prat så mye. Og det er vanskelig!! Men jeg har forstått at det kommer av at jeg ALDRI ble hørt som barn og måtte snakke mye for at mamma skulle fange opp noe av det jeg sa. Hun svarte meg sjelden og jeg ble nervøs av det. 
 

- Finn interesser som gjør deg glad. For meg har det vært mye forskjellig. Strikking, lesing, tur, lære instrumenter (bare for meg selv, ikke noe spesielt mål om å bli god), male, tegne osv. Og så bare øve på at man ikke må være best eller spesielt flink for å gjøre noe. 
 

- kjenne på magefølelsen. Er så vanskelig å komme i kontakt med den når man hele livet har blitt fortalt indirekte eller direkte at den er feil. Jeg har kuttet ut venner som jeg beholdt bare fordi de var mine eneste venner. Men magefølelsen etter at jeg hadde vært sammen med dem var fæl. Jeg kuttet ut familiemedlemmer som ikke føltes bra ut. Blant annet har jeg nå bare kontakt med mamma 3 ganger i året ca. Hun får ikke bestemme over meg lenger. Jeg setter grenser og dropper å svare på telefoner og meldinger fra henne. Hun sårer meg alltid etter en periode der hun har vært veldig "på"og tilsynelatende snill. Det ligger alltid noe bak fasaden for mamma - aldri 100% godhet.
 

- Har mer tolmodighet når jeg møter nye folk. Noen ting ordner seg selv med å bare være rolig og lite pågående og overhøflig. For et år siden traff jeg en superkoselig dame på min egen alder. Har bare tatt det helt med ro. Tenkt at det blir kanskje et vennskap dersom det er meningen. Skal ikke pushe noe. Vi blir sakte men sikkert nærmere og nærmere hverandre og det er stort for meg  

- ikke alle liker meg og det er greit, for jeg liker ikke alle!! Ett motto jeg sier til meg selv ofte

- En venn skal ikke like meg for at jeg er en falsk utgave av meg selv - men jeg må fortsatt jobbe med meg selv for å få det bedre. 

- Jeg jobber med disse tingene fortsatt hver dag etter 6 år, men gleden over å se min 6 år gamle datter være totalt kul og avslappet sammen med andre mennesker er nydelig! Blir så stolt. Hun bryr seg liksom ikke sånn veldig om å henge seg på andre. Leker med alle barna i barnehagen - både store og små, jenter og gutter. Trives også alene uten å få panikk. Hun vet at hun har noen uansett om hun oppsøker det. Og jeg vet at hun står opp for seg når ting føles feil. Vi snakker masse om å gjenkjenne følelser sammen. Dette måtte jeg selv lære hos psykolog, da jeg var helt ute av kontakt med eget følelsesliv. Hadde ikke peiling på hvorfor og hva jeg følte - bare at det var skummelt og ubehagelig og skamfullt. 
 

Start med noen av disse tingene. Følg gjerne holistic psycologist på insta. Hun forklarer alle typer barndomstraumer på en fin måte og lærer deg å løse problemene!
 

Og hør podcasten "narsissist" på spotify. Hun snakker masse om hvordan gjenkjenne narsissister. Det er gjerne de som gjør oss sårbare mennesker ekstra nervøse. Har gitt meg mye ro etter at jeg hørte på den!! Litt uformell, men utrolig fin.

 

Lykke til!! Vi er mange i samme båt 🥰 ps, det viktigste er at du liker deg❤️

Anonymkode: c7a52...2c5