Er det «lov» for forelder å ta avstand fra ung voksen?

[PrivatiserAlt]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Det er forskjell på å ta avstand, og å sette noen normale og sunne grenser. 

Anonymkode: bb310...ce5

Amen. Men det er lett å si, vanskelig å gjennomføre i praksis. 

[AnonymBruker]

Pleie deg selv hele helgen? 

Anonymkode: ace1a...555

[AnonymBruker]

Jeg hadde også forsøkt i det lengste å være der for henne. Det er barnet ditt. Samtidig er ingen tjent med at du går til grunne, så du må sette grenser for deg selv. Du kan prøve å snakke barnet ditt bort fra å ringe deg flere ganger om dagen. Hadde hun ikke lært, hadde jeg rett og slett ikke tatt telefonen. Det er i alle fall en start. 

Anonymkode: 75e56...7e8

[AnonymBruker]

Det du må gjøre er å gå på emosjonsfoukusert foreldreveiledning hos Familiens Hus. Har ingenting å si hvor gammel ungen din er.( kan godt være ung voksen) For det er jo et kommunikasjonsproblem dere har. Av og til skal det bare få justeringer til før samtalen blir noe helt annet og ikke minst utfallet. 

Anbefaler det på det sterkeste!

Anonymkode: 807aa...78b

[AnonymBruker]

Jeg gjorde det, og angrer absolutt ikke, selv om det var en tøff avgjørelse, og sikkert mange som dømmer meg for det. Situasjonen var en helt annen enn de utfordringene du nevner som bakgrunn, men resultatet var uansett det samme. Et voksent barn som regelrett ødela meg. Ja mest meg, men forsåvidt også min mann, mine barn og mine foreldre. Hele familien var preget av situasjonen, og jeg holdt på å gå under psykisk og fysisk. Hele situasjonen var så stressende, belastende og vondt at jeg ikke fikk sove jevnt over, eller klarte å slappe av selv når det var stille mellom stormer. 

Så "løste" forsåvidt situasjonen seg av seg selv, ved at dette barnet krevde og forventet noe jeg absolutt ikke kunne si ja til, fordi det ville være fryktelig urimelig mot yngre søsken som allerede var altfor mye forfordelt på grunn av barnet som stadig var urimelig og flere ganger havnet i eller skapte situasjoner hvor de to andre måtte nedprioriteres, angående tid, krefter og ikke minst økonomisk. Å si ja ville medføre at vår økonomi ble slik at de andre to ville bli urimelig tapende, og ikke kunne forvente noe av det eldste har fått opp gjennom årene. Ferier, sertifikat, aktiviteter, eller noe økonomisk støtte til noe. Vi ville havne i en økonomisk situasjon der vi slet med å få endene til å møtes, kun til fordel for ett av tre barn. Dette ble saklig forklart, men min eldste ble likevel så forbanna at kontakte med oss ble kuttet. Som straff liksom. 

Dette var fryktelig vondt, men så gikk det litt tid, og jeg merket etterhvert at det vonde i dette gikk over til en lettelse. Uten å gå på nåler stadig angående ene barnet fikk jeg plutselig tid, krefter og økonomi til å være partner for min mann og i større grad mor til mine yngste. All min kapasitet rant ikke ut til en som uansett aldri var fornøyd, men tvert imot veldig ufin og egoistisk. Jeg bestemte meg da for å gi meg selv en pause, istedenfor å prøve å bygge bro og rekke ut hender som ble slått bort i ord og handlinger. La valget om å bryte med oss, som barnet hadde valgt selv, bli en situasjon jeg taklet som barnets eget valg, og tid hvor jeg hentet meg selv inn igjen. Stå i at jeg faktisk ikke var urimelig angående å si nei, og at det fikk være opp til eldste å ta kontakt med meg igjen. 

Dette er nå 8 år siden, og mitt eldste barn har ennå ikke tilgitt "mitt svik". Jeg mangler et barn, men jeg har akseptert det. Må dessverre erkjenne at dette er det beste for familien, og meg, selv om dette også er vondt, og helt sikkert fordømmes av mennesker som ikke vet hvordan det ble slik. Min familie og nære venner vet og forstår, og gir meg rett i at det må være slik til barnet selv eventuelt blir moden nok til å innse ting, og ønske kontakt. 

Mine to yngste kaller meg verdens beste, min eldste hater/forakter meg. Den som har krevd og fått mest mener at jeg er urettferdig, og kun prioriterer de to yngste. Jeg har ikke noe å stille opp med mot dette, siden logikk i påstandene mangler og realiteten ikke er slik, så jeg aksepterer at det er situasjonen. At min eldste føler det slik, og ikke vil ha noe med meg å gjøre. 

Jeg følger med fra sidelinja, det jeg kan. Har heldigvis noen muligheter til å få livstegn og nyheter. Elsker og bryr meg selvfølgelig fremdeles, men aksepterer at dette faktisk er best for oss alle. Har et håp om at en dag..., men generelt går livet videre, og dette er mindre vondt trossalt. Bruddet var nødvendig, slik situasjonen var. 

 

Anonymkode: a220d...857

[Eureka!]

Her høres det ut som du har veldig mye selvmedlidenhet. Du skulle pleie deg selv hele pinsen, men alt gikk i vasken fordi datteren som har det vanskelig ringte deg...? 
Det ringer varsellamper hos meg når jeg sanser såpass mye selvsympati. Hvor er sympatien for ditt barn som nettop har flyttet ut, og fortsatt er veldig ung? 

Kan det være at hun ringer flere ganger på denne måten fordi hun desperat forsøker å få litt sympati fra moren sin? Men kanskje bare blir møtt med "stakkars MEG", altså deg ts? Fremfor å selv få litt støtte og sympati.. Det er en form for avvisning som er vanskelig å sanse i nuet, den gir bare en ubehagelig etterfølelse. 

Kan du ikke bare ta en god og lyttende samtale med henne? Der du i stedet for å quickfikse problemene hennes bare lytter.. Sånn at hun føler at du bryr deg og føler med henne. Og IKKE tenke noen tanker som "stakkars meg som må containe min datters vansker"... 

Jeg tenker du skal føle deg heldig at datteren ringer deg med probleme sine. Det er faktisk veldig vanlig at ung voksne bruker foreldrene sine som klagemur. Selv om hun er voksen vil hun for alltid være ditt barn. 

[AnonymBruker]

Ta avstand. Hilsen en mor i samme situasjon. 

Anonymkode: 2608f...745

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du har ikke klart å "se" henne. Du har sett på henne gjennom diagnosens briller. Hun vil bare bli sett og hørt som seg selv, av sin mor uten problemstempelet. Hun trenger en mamma som ikke kaster frem løsninger som DPS og annen helsehjelp i første omgang. Mest sannsynlig har du også sammenlignet henne med det andre barnet og dette har hun plukket opp. Du har ikke vært den mamman hun trenger. 

Anonymkode: 7cad6...949

Godt skrevet 

Anonymkode: 967f4...f27

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ehh, nei. Det er IKKE normalt å be om unnskyldning til barna sine fordi man fødte dem! Hvis du tror det så er du enten like forstyrra som hun tråden handler om eller så er du rusa!

Anonymkode: 12b15...bba

Skjerp deg 

Anonymkode: 967f4...f27

[AnonymBruker]

Hun trenger en mamma. Åpenbart har du ikke respondert med adekvat omsorg gjennom tidene. Hver gang hun tar kontakt er en ny sjanse for deg til å gjøre ting bedre. Gjør du ikke det vil hun på et tidspunkt slutte å ringe, og da er det for sent. Er snoren klippet så er den det for alltid. 

Anonymkode: 03e3b...f41

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Du har ikke klart å "se" henne. Du har sett på henne gjennom diagnosens briller. Hun vil bare bli sett og hørt som seg selv, av sin mor uten problemstempelet. Hun trenger en mamma som ikke kaster frem løsninger som DPS og annen helsehjelp i første omgang. Mest sannsynlig har du også sammenlignet henne med det andre barnet og dette har hun plukket opp. Du har ikke vært den mamman hun trenger. 

Anonymkode: 7cad6...949

Dropp å komme med råd om noe du åpenbart har null kunnskap om. 

Anonymkode: 6ea42...81f

[AprilLudgate]

Oj…

Begynte lesningen med «nei» og så….

Dette var drøyt for kun adhd å være 🤷‍♀️

Men før du tar avstand: hva med at begge foreldre inviterer til en skikkelig prat med psykolog som har kompetanse på adhd?

Og de telefonene: kople hennes nummer direkte videre til far i hus. 

Hun høres svært umoden ut - og det å ringe flere ganger daglig høres jo manisk ut? 

Endret 7. juni av AprilLudgate

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Du har ikke klart å "se" henne. Du har sett på henne gjennom diagnosens briller. Hun vil bare bli sett og hørt som seg selv, av sin mor uten problemstempelet. Hun trenger en mamma som ikke kaster frem løsninger som DPS og annen helsehjelp i første omgang. Mest sannsynlig har du også sammenlignet henne med det andre barnet og dette har hun plukket opp. Du har ikke vært den mamman hun trenger. 

Anonymkode: 7cad6...949

Hjelpede meg 😅

Jeg har opplevd omsorgssvikt, og var med rette opprørt over det.

Men jeg ringte ikke daglig og gikk ikke helt av skaftet. Jeg tok avstand.

Her foregår det noe mer helsemessig, og DET HAR OGSÅ VÆRT EN FAR HER HELE VEIEN. 
 

[Eureka!]

AprilLudgate skrev (2 timer siden):

Hjelpede meg 😅

Jeg har opplevd omsorgssvikt, og var med rette opprørt over det.

Men jeg ringte ikke daglig og gikk ikke helt av skaftet. Jeg tok avstand.

Her foregår det noe mer helsemessig, og DET HAR OGSÅ VÆRT EN FAR HER HELE VEIEN. 
 

Det finnes så mange former for omsorgssvikt. Ikke én type, likedan som den du har opplevd. 
På en måte er den verste formen for omsorgssvikt denn usynlige omsorgssvikten. Der den som utfører svikten fremstår som den mest omsorgsfulle og perfekte mor utad. Også innad i familien og overfor eget barn. Men der barnet er tynget ned i skyld og skam. Da har man ingenting å ta avstand fra. For man forstår ikke engang at man har blitt utsatt for omsorgssvikt. 

[AnonymBruker]

Min mor og søster har et slikt forhold du beskriver. Ingen av de prater sammen, de øser det ut på meg. SKulle ønske de kunne snakke sammen og si hva de trenger og hvordan de har det. 

Anonymkode: ea8bf...fa7

[Josephine]

Elsk meg mest når jeg "fortjener " det minst, er det et ordtak som heter. 

Nå vet jeg lite om dynamikken innad i familien, men kan det være at du alltid har vært "trygg havn" derfor får du også de negative følelsene? Jeg har tre døtre og jeg får det meste av frustrasjon og sinne rettet mot meg, det er helt normalt. 

Nå er datteren din i tjueårene og oppførselen hennes mot deg er ikke grei. Jeg ville snakket med henne og mannen din sammen og sagt at hun i en periode må rette alle slike samtaler til mannen din, fordi du er utslitt. Samtidig bør du lytte til hennes behov og ta til deg om hun for eksempel opplever at det blir veldig stort fokus/mas på helsehjelp.

Det er absolutt viktig, men sånn dynamikken er nå, vil ikke en oppfordring fra deg være matnyttig. Jeg ville forsøkt å se om mannen kan nå frem på en annen måte og i en periode fokusert på å bygge et så lystbetont og hyggelig forhold som mulig. Nå virker det som at dere er inne i en negativ spiral hvor alt eskalerer i uønsket retning.

[AprilLudgate]

Eureka! skrev (14 timer siden):

Det finnes så mange former for omsorgssvikt. Ikke én type, likedan som den du har opplevd. 
På en måte er den verste formen for omsorgssvikt denn usynlige omsorgssvikten. Der den som utfører svikten fremstår som den mest omsorgsfulle og perfekte mor utad. Også innad i familien og overfor eget barn. Men der barnet er tynget ned i skyld og skam. Da har man ingenting å ta avstand fra. For man forstår ikke engang at man har blitt utsatt for omsorgssvikt. 

Ja.

Noe som ingen kan vurdere her fordi ingenting slikt er kommet frem. 
 

Dras rimelig mange antakelser her i tråden. 

[Eureka!]

AprilLudgate skrev (8 timer siden):

Ja.

Noe som ingen kan vurdere her fordi ingenting slikt er kommet frem. 
 

Dras rimelig mange antakelser her i tråden. 

 

AnonymBruker skrev (På 7.6.2025 den 14.09):

Vi har to «barn». Begge er i tjueårene og har flyttet hjemmefra. Det er to år mellom disse, så vil si de har hatt nokså like oppvekstvilkår. Ene har adhd andre har ingen diagnose.

De to er gode venner, men er totalt forskjellige. Gjennom ungdomstiden var det mye med den med adhd. Det var eksperimentering med ulike narkotiske rusmidler. Havnet på sykehus ene gangen, kunne gått skikkelig ille. Ja tenkt at datteren kunne gjøre noe slikt "mot deg".. 

Ingen av barna bor hjemme lenger. De bor en dagstur fra oss. Det som er så tragisk ?? er at jeg merker at barnet med adhd har en helt annen oppfatning av alt, enn resten av familien. Hun kan være sint på meg fordi jeg fødte henne. Ingen er sinte for å bli født om de har blitt oppdratt med kjærlighet. Men hvis man har blitt oppdratt med premisser for kjærlighet, og en slags "stå i skyld til den som fødte seg", så kan offeret misforstå bitterheten med "å ha blitt født". 

Hun er sint på meg fordi min måte å hjelpe henne på er å henvise henne til dps eller annen helsehjelp. Hun rett og slett suger all energi ut av meg. "Din måte å hjelpe henne på"... Å henvise til dps når du er den som normalt skulle vært den aller nærmeste, er i realiteten å avvise hjelp. Det er ingen hjelp i å få et telefonnummer, det finner hun enkelt selv. Ja stakkars deg som blir "sugd energi ut av"... 

Når hun har gode perioder hører vi ikke fra henne. Tar du noe initiativ til en god relasjon med datteren? Eller er det helt stille i de gode periodene? Når hun har vonde perioder ringer hun gjerne flere ganger til dagen. Jeg blir helt utmattet og fortvilet. Jeg elsker henne, men jeg ligger bare å gråter etterpå. Jeg greier knapt nok å gå på min egen jobb til tider, pga en voksen unge som bor i en annen by. Du blir helt utmattet og fortvilet. Og ligger bare og gråter etterpå. Her beviser du stort fokus på egne behov, og KUN egne behov. Jeg synes det er rart du ikke mer formidler hvilke problemer datteren egentlig har. Hvorfor har hun det så kjipt? Er det noe du kan hjelpe med? Det fremstår som det eneste problemet er at datteren plager DEG med egne problemer. Å ligge å gråte etter at din egen datter har ringt deg, og "knapt nok greie å gå på jobb".. er kvalmende overdrevet selvsympati. Du elsker henne, men du elsker deg selv mer. Det kommer tydelig frem her. Og "en voksen unge".. Er det vanlig der du bor å kalle voksne barn for "ungen", eller er dette et slags nedlatende skjellsord du bruker?

Mannen min, som også har adhd, forstår ikke situasjonen. Han tror at alt er ok, fordi hun sier det til han. Det er kun jeg som får alt det negative. Det kan være at DU får alt det negative fordi det er du som er problemet. At det er du som avviser henne, du som synes synd i deg selv for alt, du som har oppdratt henne på dårlig samvittighet for alt som er så tungt for deg.. For så mye selvmedlidenhet som du viser i innlegget her, mistenker jeg at denne selvmedlidenheten ikke er noe nytt. Om du har fremstilt deg som samme offer også tidligere i oppveksten til datteren, så sliter hun logisk med mye motstridende følelser nå, som hun trenger å bearbeide. Hos en psykolog! Hun forstår antagelig ikke enda hvorfor hun føler slik bitterhet mot deg. 

I dag skulle jeg egentlig ha truffet flere fra jobb. Jeg har bare avlyst etter telefon fra ungen. "ungen". Mannen er på jobbreise, så jeg skulle pleie meg selv hele pinsen. Hun ringte første gang i går. Ringte igjen i dag. Det hele endte med at jeg bare la på. Å bare legge på, og i tillegg skrive det i en selvsympatisk offerposisjon, for at du ikke fikk den planlagte pinsen med selvpleie, det beviser hvilket stort eget-fokus du har. Og som du mest sannsynlig har hatt hele hennes liv. Denne offerposisjonen er neppe noe helt nytt.. Det ER slitsomt å oppdra barn. Men om barnet føler at det tynger livet til sin forelder, så setter det dype og vonde spor. 

Vil hun «våkne» og innse at hun faktisk trenger hjelp som ikke er nær familie? Eller vil hun begynne å ruse seg igjen? 
Jeg mistenker at datteren din er oppdratt på "dårlig samvittighet" for sin hele eksistens og alt du har ofret for å oppdra henne. Forhåpentligvis får hun en god psykolog som hjelper henne til å skjønne denne dynamikken og komme seg ut av det. Inntil da kan du snu om. Gå i deg selv og kom deg ut at offer-posisjonen for å ha et voksent barn som sliter!!
Du kan f.eks ringe henne og spørre hvordan det går med henne, vise initiativ og at du bryr deg. Og spørre om det er noe du kan hjelpe henne med. Og at du kan lytte om hun vil prate med deg. 

Anonymkode: e75e2...985

Hva mener du med at ingenting slikt har kommet frem? Det eneste vi har av info om denne familiedynamikken er startinnlegg. Og der kommer det veldig mye frem. Jeg har hovedsakelig skrevet til ts, markert i hennes startinnlegg. 

 

[AnonymBruker]

Tenker at det høres ut som du trenger noen å prate med og få bearbeidet ting. At du går SÅ i kjelleren av disse telefonsamtalene er ganske unødvendig og lite konstruktivt. 

Anonymkode: 070a9...7db

[veronica<3]

Tråden er ryddet for brukerangrep. 
 

veronica<3, mod.