Er jeg i feil forhold? Eller vet jeg bare ikke hvor bra jeg egentlig har det?

[AnonymBruker]

Hva gjør man når man ikke finner ro i livet? Hvorfor vil man alltid ha det man ikke har?

Jeg er en godt voksen kvinne uten barn. Jeg har et flott og enestående mann i livet mitt, en godt betalt jobb jeg trives i, en firbent venn som jeg er så glad i og frihet til å gjøre hva jeg vil når enn jeg måtte ønske. Økonomisk er jeg og mannen også godt stilt.

Likevel føler jeg meg fanget? Tankene surrer hver eneste dag; er jeg sammen med feil mann? Hva om det finnes noe bedre der ute, en bedre match? En jeg bare kan le lítt mere med, en som kanskje gjør hverdagen min enda lítt mer spennende. 
Hva om livet mitt hadde blitt bedre av å flytte til et annet land?

Jeg lider absolutt ingen nød i livet, og kjæresten min er vel av typen mann som de fleste damer anser som drømmemannen. 
Han er emosjonelt intelligent, han har ambisjoner, jobber hardt for å nå drømmene sine, han er alltid tilgjengelig for meg både fysisk og emosjonelt. 
Jeg er inkludert i alle planer. Han respekterer meg og ønsker meg bare godt i livet. Han er uselvisk i sengen, ser bra ut, trener og jobber hver dag for å bli bedre enn igår på alle aspekt i livet. Han kan komme hjem etter en 13-14 timers hard fysisk arbeidsdag og glatt lage en god middag til oss. Jeg får massasjer uten å spørre når jeg er sliten. Han holder telefon åpen, han drikker og fester skjeldent. Oppå alt er han kjekk og har en fin fysikk.

Jeg har i tillegg ekstrem PMS, og under denne perioden viser han en utrolig forståelse og er bare god. Alt dette oppsummerer han som menneske. 
Jeg er egentlig veldig bortskjemt, det vet jeg.

Så hvorfor klarer jeg ikke sette pris på livet jeg har? Hvorfor drømmer jeg om noe annet? Jeg blir trigget av noe så lite som f.eks en video på sosiale medier hvor en eller annen samlivsguru sier at man nå følge magefølelsen og hvis det ikke føles rett så er livet for kort osv. 

En dag er jeg nysgjerrig på hva annet livet har å by på, en annen dag elsker jeg mannen min grenseløst og kan for intet i verden se for meg at et liv uten han. Men når de nysgjerrige tankene begynner å overbemanne de gode tankene om forholdet, hva gjør jeg da? Jeg vet jeg hadde angret som en hund om jeg gikk fra han. For han er det beste jeg noen gang har hatt, og vi har nå 9 år sammen. Jeg er rådvill😟

Er det noen her inne som har levd et langt liv og kan snakke litt vett i meg, kanskje?

Anonymkode: 81a98...427

[AnonymBruker]

 

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg er en godt voksen kvinne uten barn.

Ikke rart du føler på et mangel. Problemet er at du overfører mangelen til mannen som, basert på dine ord, ikke har noen mangler. 

Anonymkode: 6b800...b72

[AnonymBruker]

Eg trur det er ein naturlig del av forhold? Nå eg eg ein del yngre da, men har hatt samme kjæresten i 3 år (ikkje så lenge i forhold til mange andre her hehe), og eg tenker at ein del av forholdet er å velge kvarandre kvar dag. Så det at du tenker og er nysgjerrig, men samtidig velger han er vel eit godt tegn? 

Men kven veit, kanskje eg berre har samme problem som deg...

Anonymkode: aa7d6...ba1

[AnonymBruker]

Kan det hende at disse tankene kommer ifm pms? Jeg er sånn selv og til faste tider hver mnd, så hater jeg mannen og vil slå opp. 

Anonymkode: 51f19...5c9

[AnonymBruker]

Du nevner at du har heftig PMS. Hør på podkasten Lev Vel om syklusen. Ta også å legg merke til om disse tankene kommer tilbake i regelmessige perioder eller om de er tilfeldige. Kan godt være hormonene dine som kødder med deg. Hvis du alltid tviler på forholdet før mensen for eksempel, så er det muligens en sammenheng med PMSen.

Anonymkode: 9e503...be7

[AnonymBruker]

Har du lest om "relationship anxiety"? Hva er sårene i dypet av deg selv som du ikke har våget å kjenne på enda. Hvor godt i kontakt er du med intuisjonen din. Denne angsten og grublingen er bare et sidespor fra å komme i kontakt med deg selv og det du egentlig vil. Noe i deg som tror du aldri kan få hvile, tror du aldri kan bare ha det bra. Og det er der du må lete, ikke holde på med den evige grublingen om forholdet. 

Etter at du gjør det dype arbeidet, vil du finne ut om du vil bli eller gå, mens med denne grublingen vil du for evig være fastlåst i en loop. 

Anonymkode: 0296e...546

[AnonymBruker]

Jeg føler PMS er kroppen som lengter etter barn. En slik mann som du har er ideelt å få barn med. Flytt til utlandet alle sammen etterhvert. Ps. jeg er ikke lege. 

Anonymkode: c2b56...37d

[AnonymBruker]

Helt seriøst - bestem deg her og nå for at du skal kutte ut ALT av sosiale medier og reduser drastisk tiden du bruker på internett. Når du er på internett, hold deg til seriøse nyheter og faktasøking, om det er noe du trenger å vite. Slutt å søke opp "guruer", slutt å lese noe om kjendiser, ikke søk på moter og trender.

Og når du har kuttet ut alle sosiale medier og innskrenket skjermbruk ellers - lev det livet du har sammen med din mann fullt og helt. Vær tilstede i ditt eget liv, fokuser på her og nå og sett pris på alt det gode du faktisk har i livet. Gjør også noe frivillig arbeid i det halvåret. Jeg er sikker på at du da vil få et helt annet forhold til ditt eget liv, deg selv og forholdet.

Anonymkode: a7d26...145

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Har du lest om "relationship anxiety"? Hva er sårene i dypet av deg selv som du ikke har våget å kjenne på enda. Hvor godt i kontakt er du med intuisjonen din. Denne angsten og grublingen er bare et sidespor fra å komme i kontakt med deg selv og det du egentlig vil. Noe i deg som tror du aldri kan få hvile, tror du aldri kan bare ha det bra. Og det er der du må lete, ikke holde på med den evige grublingen om forholdet. 

Etter at du gjør det dype arbeidet, vil du finne ut om du vil bli eller gå, mens med denne grublingen vil du for evig være fastlåst i en loop. 

Anonymkode: 0296e...546

Dette!!! 

Jeg har vært der, og dette var løsningen. Problemet lå i at jeg leita etter feilene i mine eksterne omstendigheter, i stedet for å søke innover i meg selv - hvorfor hadde jeg dette såret? Hvor stammer det fra, og hvordan kan jeg elske meg selv dypere for å stø stødigere i livet? 

Pg takknemlighet. Hjernen din opererer med en algoritme lignende Instagram. Det du responderer på, vil den skape mer av. Hvis du tvangsforer den med tanker om takknemlighet, vil du oppdage at du føler på mer takknemlighet i løpet av kort tid. Nå forer du den med tvil - da vil du føle på mer tvil. 

Anonymkode: 2dc04...751

[AnonymBruker]

Du kan ABSOLUTT få det mye mer spennende med en annen mann. Min erfaring er at dess mer spennende de er/gjør livet ditt, dess mer k*dd er det med de... 

Å hige etter mer er nok ikke så unormalt, men jeg tror det er lett å se seg litt blind på det når man ikke har særlig med begrensninger i livet. Kanskje vanskeligere å slå seg til ro med det man har og å virkelig sette pris på det.

Anonymkode: e5ffb...4e0

[Trolltunge]

Jeg tror (og vet av erfaring) at tanker og følelser er noe man kan styre veldig mye selv, ut fra hva man velger å gi plass og fokus. Å la tanker flyte litt kan være bra for å bli mer bevisst på hva man kan savne litt, og derfor jobbe med å implementere i livet, men man bør være bevisst på hvor langt man drar slikt, og at man kan rote seg helt bort i slikt om man gir alt som ikke er i livet mer fokus enn hva man burde sette stor pris på. 

Så bør man nok ikke forvente at et samliv bestandig skal være kjempemessig på alle måter. Det blir litt Disney- mentalitet, og jakt på umulig perfeksjon. Ingenting vil være bra nok om det bestandig skal være fantastisk. Høres generelt ut som du har skutt gullfuglen, selv om du ikke svever hele tiden. Du selv er nok din verste fiende angående dette, men det kan jobbes bevisst med. Gjerne også med å skape det du savner i eksisterende forhold. På egenhånd, eller sammen. Så lenge det er innenfor rammene for deres forhold altså. Jeg anbefaler på ingen måte utroskap og overtramp, men savner du at du/dere opplever mer, så gjør gjerne noe med det. Skap slikt i livet ditt/deres. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Har du lest om "relationship anxiety"? Hva er sårene i dypet av deg selv som du ikke har våget å kjenne på enda. Hvor godt i kontakt er du med intuisjonen din. Denne angsten og grublingen er bare et sidespor fra å komme i kontakt med deg selv og det du egentlig vil. Noe i deg som tror du aldri kan få hvile, tror du aldri kan bare ha det bra. Og det er der du må lete, ikke holde på med den evige grublingen om forholdet. 

Etter at du gjør det dype arbeidet, vil du finne ut om du vil bli eller gå, mens med denne grublingen vil du for evig være fastlåst i en loop. 

Anonymkode: 0296e...546

Hear hear! 

Å lære om "forholdsangst" forklarte utrolig mye for min del. 

Anonymkode: 264ed...dd9

[AnonymBruker]

Du nevner fysikk.

Emosjonelt tilgjengelig.

Omsorgsfull.

God økonomi.

Forståelsesfull.

Masse egenskaper.

Men er han bestevennen din? En du kan prate med alt om? En du kjenner på som er å komme hjem? At dere gror inn i hverandre og så trygg på at du kan fortelle han alt?

Jeg har hatt noen seriøse forhold.

De to første var som din. Men allikevel så fant jeg aldri ro. Jeg klarte aldri å virkelig lande med dem eller kjenne på at jeg ikke ønsker et liv uten dem. Hadde de dumpet meg hadde jeg vært helt ok.

Jeg giftet meg med helt feil person, men jeg var ung, forelsket og han var kjekk og sjarmerende. Vi fikk barn da, etter hans ønske, og det var etter det jeg innså at jeg vokste som menneske i morsrollen mens han sto på stedet hvil. Og jeg kjente alltid på denne murringen. Og at om han forlot meg så ville det være ok.

Det var først som skilt alenemor i 40 årene jeg fant mannen i mitt liv. 

Han var som å komme hjem. Ga meg øyeblikkelig ro. Vi er bestevenner. Vi kunne prate i TIMER på telefonen eller ut på natten om alt mulig. Samtidig så er han en likeverdig partner som ikke forventer annet enn at vi begge skal bidra like mye mht hus og barn(vi har 3 særkullsbarn).

Som kjærester er vi kosete og klenmer, kysser, kliner, holder hender, klår og viser hverandre masse kjærlighet.

Som elskere blir vi som dyr. Vi har aldri vært mer fri seksuelt enn vi er sammen.

Og ja. Jeg ville overlevd uten han. Men jeg vil ikke det. Det er ingen annen mann som frister. Jeg savner ingenting. Han er alt jeg vil ha og jeg elsker han så latterlig høyt. Han var den personen som fikk meg til å innse hva det betyr å elske. Det er fysisk vondt å være borte fra hverandre.

Vi er Tvillingsjeler. Vi kan prate eller chatte og skrive de samme tingene samtidig fordi vi er så lik og samkjørt. Samtidig så er vi hverandres styrker og svakheter. Vi utfyller hverandre perfekt. 

Det finnes ingen sjalusi eller usikkerhet. Vi vet begge to at vi var ment for hverandre. Vi tør å utfordre hverandre, være uenige og diskutere. Men ingen av oss er redd for å si unnskyld om vi kjenner på at vi kunne håndtert en situasjon bedre. Vi er åpne for konstruktiv kritikk og for hver uenighet vokser vi og gror enda mer inn hverandre.

Han er den vakreste og nydeligste mannen jeg vet om. I motsetning til din har han noen kilo for mye, men det betyr ingenting. Jeg drukner i øynene og smiler hans. Alt jeg vil er å være nær han.

Vi er nå forlovet og har kjøpt hus sammen. Og alt vi ønsker er å leve livet sammen. Gi ungene en god oppvekst og så reise, kanskje ha feriehus et varmt strøk og etterhvert flytte ut av landet når barna er voksne.

Point being.

Om han er den rette så vil du ønske å gjøre alt med han. Fordi han er bestevennen din. Kjæresten din. Partneren din. Elskeren din. Det skal ikke føles som å være i et bur. Det skal føles som å være helt fri.

Anonymkode: 3879a...16a

[AnonymBruker]

Tror det skal bli vanskelig å finne noen bedre. Er alt for mange drittsekker der ute. 

Anonymkode: 58079...d1e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Helt seriøst - bestem deg her og nå for at du skal kutte ut ALT av sosiale medier og reduser drastisk tiden du bruker på internett. Når du er på internett, hold deg til seriøse nyheter og faktasøking, om det er noe du trenger å vite. Slutt å søke opp "guruer", slutt å lese noe om kjendiser, ikke søk på moter og trender.

Og når du har kuttet ut alle sosiale medier og innskrenket skjermbruk ellers - lev det livet du har sammen med din mann fullt og helt. Vær tilstede i ditt eget liv, fokuser på her og nå og sett pris på alt det gode du faktisk har i livet. Gjør også noe frivillig arbeid i det halvåret. Jeg er sikker på at du da vil få et helt annet forhold til ditt eget liv, deg selv og forholdet.

Anonymkode: a7d26...145

Ts her.

Dette er nok også et stort problem jeg har, altså skjermbruk. Timesvis går med om dagen, og det er en seriøs avhengighet jeg har. 
Problemet er at jeg føler meg isolert hvis jeg kutter, og at jeg går glipp av alt. Jeg har også brukt så mange timer på skrolling, at jeg tror hjernen min er permanent ødelagt og infisert av alt jeg har sett og hørt der.

Det påvirker også livet mitt mye mer enn det burde. Som f.eks så såg jeg engang noen si at det er i lutealfasen man burde velge mann, fordi det da er mulig å se en potensiell partner, uten de rosa brillene man som regel har i follikulærfasen (biologisk sett er det jo i den fasen man prøver å finne partner å formere seg med). Det var nok til at jeg begynte å betvile hele forholdet og valget jeg har tatt, for da ble jeg helt fiksert på at han faktisk ikke er rett for meg, og at jeg har vært på feil sted i syklusen når jeg møtte han. 

For jeg har ekstrem PMS, mest sannsynlig PMDD, og tenkte kanskje det er grunnen til at jeg til tider betviler forholdet mitt sånn. Jeg høres jo helt psycho ut når jeg selv leser hva jeg skriver……. 

Anonymkode: 81a98...427

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Ts her.

Dette er nok også et stort problem jeg har, altså skjermbruk. Timesvis går med om dagen, og det er en seriøs avhengighet jeg har. 
Problemet er at jeg føler meg isolert hvis jeg kutter, og at jeg går glipp av alt. Jeg har også brukt så mange timer på skrolling, at jeg tror hjernen min er permanent ødelagt og infisert av alt jeg har sett og hørt der.

Det påvirker også livet mitt mye mer enn det burde. Som f.eks så såg jeg engang noen si at det er i lutealfasen man burde velge mann, fordi det da er mulig å se en potensiell partner, uten de rosa brillene man som regel har i follikulærfasen (biologisk sett er det jo i den fasen man prøver å finne partner å formere seg med). Det var nok til at jeg begynte å betvile hele forholdet og valget jeg har tatt, for da ble jeg helt fiksert på at han faktisk ikke er rett for meg, og at jeg har vært på feil sted i syklusen når jeg møtte han. 

For jeg har ekstrem PMS, mest sannsynlig PMDD, og tenkte kanskje det er grunnen til at jeg til tider betviler forholdet mitt sånn. Jeg høres jo helt psycho ut når jeg selv leser hva jeg skriver……. 

Anonymkode: 81a98...427

Det du skriver her viser at du har en sterk avhengighet til skjerm! Du har økonomi til å søke profesjonell hjelp privat for dette, og det tror jeg du bør gjøre. For det virker som om denne avhengigheten er med på å forsterke din usikkerhet i deg selv. Du trenger å finne ut av hva som ligger bak denne usikkerheten, for jeg tror ikke det har med din mann å gjøre.

Du sier at problemet er at du føler deg så isolert uten internett. Du er oppegående nok til å se at det er internettbruken din som isolerer deg fra det virkelige liv, det er jeg helt sikker på. 

Alle de timene du daglig bruker på skjerm kunne du brukt på å trene, møte venner, drive med hobbyer, drive med frivillig arbeid, gå på kulturelle tilstelninger, bidra i lokalmiljøet, og gjøre det for deg selv, for andre, og også finne noe som du og mannen kan gjøre sammen. Men du velger istedenfor din avhengighet for skjerm, som er en like god venn for deg som spritflaska er for en alkoholiker... 

Du høres ikke psycho ut, jeg tror det er mange som har det noenlunde likt som deg i dag. Men skal du få det bedre må du starte med deg selv, gå til profesjonell hjelp for usikkerheten din og avhengigheten din, slik at du kan få det bedre igjen. Gjør du det tror jeg du også vil se mannen din med nye øyne igjen, og se at du trolig ikke vil bytte ham ut likevel.

Du er ressurssterk, du er bevisst, du har alle muligheter for å få hjelp for å endre dette hos deg selv. Gjør det! ❤️

Anonymkode: a7d26...145

[AnonymBruker]

Pms er nok svaret! Er nok ikke noe du mangler, men pga hormonforstyrrelser kan man føle det slik. Skriv ned når du føler det slik, og menstruasjonssyklusen din å se om det er noe mønster. 

Jeg har PMDD og vil skilles 50% av tiden. Resterende 50% stortrives jeg og er lykkelig og fornøyd. 😫 

Anonymkode: f594f...e1c

[AnonymBruker]

Du skriver at du er en godt voksen dame. Hvis du er 40+ så kan noe av disse reaksjonene også være utfordringer i forbindelse med periomenopausen. Søk det opp og tenk gjennom om det har blittt verre de siste årene. 

Anonymkode: 7e683...9b3

[Roci]

Dette blir kanskje litt på siden av det du spør om, TS, men jeg regner med at du får hjelp for din PMS/PMDD? Jeg slet med kraftig PMS i mange år, og det som ble redningen min var faktisk da jeg begynte på minipillen (Cerazette). Den stabiliserte både det fysiske og psykiske. Søsteren min har akkurat samme erfaring. 

[Skogshuldra]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Du nevner fysikk.

Emosjonelt tilgjengelig.

Omsorgsfull.

God økonomi.

Forståelsesfull.

Masse egenskaper.

Men er han bestevennen din? En du kan prate med alt om? En du kjenner på som er å komme hjem? At dere gror inn i hverandre og så trygg på at du kan fortelle han alt?

Jeg har hatt noen seriøse forhold.

De to første var som din. Men allikevel så fant jeg aldri ro. Jeg klarte aldri å virkelig lande med dem eller kjenne på at jeg ikke ønsker et liv uten dem. Hadde de dumpet meg hadde jeg vært helt ok.

Jeg giftet meg med helt feil person, men jeg var ung, forelsket og han var kjekk og sjarmerende. Vi fikk barn da, etter hans ønske, og det var etter det jeg innså at jeg vokste som menneske i morsrollen mens han sto på stedet hvil. Og jeg kjente alltid på denne murringen. Og at om han forlot meg så ville det være ok.

Det var først som skilt alenemor i 40 årene jeg fant mannen i mitt liv. 

Han var som å komme hjem. Ga meg øyeblikkelig ro. Vi er bestevenner. Vi kunne prate i TIMER på telefonen eller ut på natten om alt mulig. Samtidig så er han en likeverdig partner som ikke forventer annet enn at vi begge skal bidra like mye mht hus og barn(vi har 3 særkullsbarn).

Som kjærester er vi kosete og klenmer, kysser, kliner, holder hender, klår og viser hverandre masse kjærlighet.

Som elskere blir vi som dyr. Vi har aldri vært mer fri seksuelt enn vi er sammen.

Og ja. Jeg ville overlevd uten han. Men jeg vil ikke det. Det er ingen annen mann som frister. Jeg savner ingenting. Han er alt jeg vil ha og jeg elsker han så latterlig høyt. Han var den personen som fikk meg til å innse hva det betyr å elske. Det er fysisk vondt å være borte fra hverandre.

Vi er Tvillingsjeler. Vi kan prate eller chatte og skrive de samme tingene samtidig fordi vi er så lik og samkjørt. Samtidig så er vi hverandres styrker og svakheter. Vi utfyller hverandre perfekt. 

Det finnes ingen sjalusi eller usikkerhet. Vi vet begge to at vi var ment for hverandre. Vi tør å utfordre hverandre, være uenige og diskutere. Men ingen av oss er redd for å si unnskyld om vi kjenner på at vi kunne håndtert en situasjon bedre. Vi er åpne for konstruktiv kritikk og for hver uenighet vokser vi og gror enda mer inn hverandre.

Han er den vakreste og nydeligste mannen jeg vet om. I motsetning til din har han noen kilo for mye, men det betyr ingenting. Jeg drukner i øynene og smiler hans. Alt jeg vil er å være nær han.

Vi er nå forlovet og har kjøpt hus sammen. Og alt vi ønsker er å leve livet sammen. Gi ungene en god oppvekst og så reise, kanskje ha feriehus et varmt strøk og etterhvert flytte ut av landet når barna er voksne.

Point being.

Om han er den rette så vil du ønske å gjøre alt med han. Fordi han er bestevennen din. Kjæresten din. Partneren din. Elskeren din. Det skal ikke føles som å være i et bur. Det skal føles som å være helt fri.

Anonymkode: 3879a...16a

Og alt over som du skrev - men det uthevede er hele poenget med den riktige i livet. Og da er det aldri vanskelig å velge han/hun hver dag.