Hvordan gikk det etter samlivsbruddet?

[AnonymBruker]

Gjelder de med barn involvert. 

Hvordan ble tiden etter samlivsbruddet? Lettere eller vanskeligere enn du så for deg? Både for deg og barna. Hvor gamle var barna? 

Anonymkode: f1fea...c3f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Gjelder de med barn involvert. 

Hvordan ble tiden etter samlivsbruddet? Lettere eller vanskeligere enn du så for deg? Både for deg og barna. Hvor gamle var barna? 

Anonymkode: f1fea...c3f

MYE vanskeligere. Folk aner ikke hvordan det er å stå midt i det der. Det går alltid utover barna. Mine var 4, 7 og 10.

Anonymkode: 002e5...cfc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Gjelder de med barn involvert. 

Hvordan ble tiden etter samlivsbruddet? Lettere eller vanskeligere enn du så for deg? Både for deg og barna. Hvor gamle var barna? 

Anonymkode: f1fea...c3f

Folk svarer ikke ærlig på hvordan det gikk/går med ungene, så glem det.

Anonymkode: 28449...1c8

[AnonymBruker]

For meg gikk det veldig fint. Jeg forpestet min samboer, var så deilig å bli kvitt han under samme tak. Eneste problemet etterpå, var at han ikke ville samarbeide. Men heller det, enn å ha han i hus… barna var 3,5,9.

Anonymkode: f44f9...936

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Folk svarer ikke ærlig på hvordan det gikk/går med ungene, så glem det.

Anonymkode: 28449...1c8

vel, mine unger er voksne nå og tydelig på at selv om skilsmissen var vanskelig for dem underveis med alt som kom var det rett valg for begge foreldrene å fortsette som hver sin enhet. De var 6 og 14 når skilsmissen skjedde. 

Anonymkode: 82101...466

[AnonymBruker]

Det gikk mye bedre enn forventet og vi har det bedre enn før alle sammen. 3 år siden der ble slutt og vi har 2 barn på 6 og 8 år sammen.

Anonymkode: 1531f...a19

[katties]

Er lettere når barn er små eller når de skjønner at far/stefar ikke er noe å samle på. Jeg syntes det var fint når moren min ble skilt med min biologiske får, for det var greit å få negativiteten ut av huset. For moren min ble det definitivt lettere, for han gjorde jo minimalt uansett.

Min neste stefar tok jeg tungt - han var en veldig snill mann, kjempeflink med barn. Moren min var ikke egentlig misfornøyd med han, men ble forelsket i noen andre og følte ikke hun kunne bo med min stefar med så sterke følelser for en annen. Han andre ville flytte sammen og lover fjell og grønne skoger. Moren min skilte seg, han andre var sammen med henne i kanskje i en måned og gikk deretter tilbake til eksem sin, som han hadde klaget på i mange år... det var en vanskelig tid på mange måter. Vi flyttet fra et fint område, stort hus, venner, og det ble en del mer jobb med diverse dagligdagse ting.

Neste stefar var grei nok han - morsom og eventyrlysten, men levde over vårt budsjett, brukte masse penger på unødvendig tull, og jeg kan faktisk ikke engang huske at jeg hadde noen reaksjon på at han gikk, selv om han bodde med oss i 2 år. Moren min hadde nok ikke noen sorgprosess der hun heller.

Endret 4. juni av katties

[AnonymBruker]

katties skrev (4 minutter siden):

Er lettere når barn er små eller når de skjønner at far/stefar ikke er noe å samle på. Jeg syntes det var fint når moren min ble skilt med min biologiske får, for det var greit å få negativiteten ut av huset. For moren min ble det definitivt lettere, for han gjorde jo minimalt uansett.

Min neste stefar tok jeg tungt - han var en veldig snill mann, kjempeflink med barn. Moren min var ikke egentlig misfornøyd med han, men ble forelsket i noen andre og følte ikke hun kunne bo med min stefar med så sterke følelser for en annen. Han andre ville flytte sammen og lover fjell og grønne skoger. Moren min skilte seg, han andre var sammen med henne i kanskje i en måned og gikk deretter tilbake til eksem sin, som han hadde klaget på i mange år... det var en vanskelig tid på mange måter. Vi flyttet fra et fint område, stort hus, venner, og det ble en del mer jobb med diverse dagligdagse ting.

Neste stefar var grei nok han - morsom og eventyrlysten, men levde over vårt budsjett, brukte masse penger på unødvendig tull, og jeg kan faktisk ikke engang huske at jeg hadde noen reaksjon på at han gikk, selv om han bodde med oss i 2 år. Moren min hadde nok ikke noen sorgprosess der hun heller.

Dette er jo ikke alltid grunnen til at kvinner vil skilles...

Anonymkode: a1fae...2bf

[Mille89]

Like vanskelig som jeg hadde sett for meg. Det var helt jævlig å stå i. Veldig vanskelig for barna også, de slet i etterkant. 6 og 8 år gamle 

[Te- Presten]

Hos oss gikk det veldig greit med ungene. Men jeg tror at dette kommer av at vi ikke har eller hadde noen konflikt. Ingen av oss er sint, såret eller sur. Vi feirer bursdagene til ungene sammen, treffes på 17. mai og lignende. Samarbeidet går veldig fint og vi bor relativt nært hverandre. Om det er A eller B uke, så kan de besøke samme venner, ha med venner heim og de kommer seg like lett på trening. Da vi gikk fra hverandre var ungene 9 og 14 år gamle. 
 

Men jeg kan lett se for meg at ungene ville respondert fundementalt forskjellig om vi hadde et stygt brudd med konflikt og sinne, som gjorde det vanskelig eller umulig å samarbeide. 

[AnonymBruker]

Har faktisk 2 venninner som angrer som bare det. Hun ene ville skille seg først; det ble litt for spennende med en kollega fra jobben... Hun gikk fra mannen og det gikk skeis med kollegaen. Da begynte hun å leve livet og la ut om hvor gøy hun hadde det i når barna var hos far, og det påvirket en annen venninne av oss etterhvert, som begynte å leve livet mer og mer sammen med henne, og tilslutt også dro fra mann og barn... Vi er i samme vennekrets som både eksmennene og venninnene mine. Etter nesten ett år i sin egen verden, begynte hun ene venninnen min å angre på hva hun hadde gjort. Hun gikk tilbake til mannen sin - han tok faktisk imot henne med åpne armer. De har det fint nå, og hadde det egentlig fint før hun begynte med sprellene sine. Mannen til min andre venninne taklet dårlig at hun ødela familien, og vil ikke ha henne tilbake. Barna "hater" også moren sin. Han har også begynt å date andre. Venninnen min er knust og sykmeldt fra jobb og bare griner og klager fordi hun har ødelagt sin fine familie og også vennegjeng og fin svigerfamilie har gått tapt. Savnet av barna er også ekstra tungt.

Anonymkode: a1fae...2bf

[AnonymBruker]

Te- Presten skrev (2 minutter siden):

Hos oss gikk det veldig greit med ungene. Men jeg tror at dette kommer av at vi ikke har eller hadde noen konflikt. Ingen av oss er sint, såret eller sur. Vi feirer bursdagene til ungene sammen, treffes på 17. mai og lignende. Samarbeidet går veldig fint og vi bor relativt nært hverandre. Om det er A eller B uke, så kan de besøke samme venner, ha med venner heim og de kommer seg like lett på trening. Da vi gikk fra hverandre var ungene 9 og 14 år gamle. 
 

Men jeg kan lett se for meg at ungene ville respondert fundementalt forskjellig om vi hadde et stygt brudd med konflikt og sinne, som gjorde det vanskelig eller umulig å samarbeide. 

Våre unger var på samme alder, og det gikk overraskende greit for dem også. Utifra hva jeg har lest og forstått så virker det som at brudd er vanskeligere med små barn enn store - selv om man skulle trodd det var motsatt? 

Store barn forstår mer, så kanskje derfor det går lettere. Og vi har samarbeidet godt og vært venner, noe som har mye å si. 

Min venninne hadde små barn (3 og 6) og der gikk det veldig mye dårligere, selv om de samarbeidet godt. 

Anonymkode: 2d3c0...c19

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

vel, mine unger er voksne nå og tydelig på at selv om skilsmissen var vanskelig for dem underveis med alt som kom var det rett valg for begge foreldrene å fortsette som hver sin enhet. De var 6 og 14 når skilsmissen skjedde. 

Anonymkode: 82101...466

Likevel mange som ikke svarer ærlig. Jeg vet om flere barn som ikke har taklet skilsmisse så veldig godt, og som i voksen alder savner å ha familien samlet - spesielt etter at de selv har fått barn. Mange barn tørr ikke si til foreldrene sine at de er ulykkelige fordi de er redde for å såre dem eller gjøre situasjoner verre. 

Anonymkode: a1fae...2bf

[AnonymBruker]

For oss gikk de fint. Vi var helt ferdig med hverandre, og barna bodde 70 % hos meg og 30 % hos faren. Nå i voksen alder ser de fars begrensninger i høy grad, og de er glade de ikke bodde 50/50

Dette gjorde de ikke da de var 10 og 12, og da synes de nok litt synd på ham. 

Anonymkode: a0bb9...a64

[Te- Presten]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Våre unger var på samme alder, og det gikk overraskende greit for dem også. Utifra hva jeg har lest og forstått så virker det som at brudd er vanskeligere med små barn enn store - selv om man skulle trodd det var motsatt? 

Store barn forstår mer, så kanskje derfor det går lettere. Og vi har samarbeidet godt og vært venner, noe som har mye å si. 

Min venninne hadde små barn (3 og 6) og der gikk det veldig mye dårligere, selv om de samarbeidet godt. 

Anonymkode: 2d3c0...c19

Ja, men jeg tror en veldig stor faktor som avgjør hvordan barna tar det, er hvordan de voksne oppfører seg og samarbeider. Er det et stygt brudd med rus, vold, sjalusi og utroskap vil nok dette påvirke hvordan «bra» de det i veldig stor grad uavhengig av alder. Og motsatt; om de voksne skilles så vennskapelig som et brudd kan være, vil dette gi langt bedre rammer for ungene til å håndtere bruddet bra. 

[AnonymBruker]

Det gikk jo så dårlig før bruddet, og under bruddet, at det gikk forholdsvis bra etter bruddet. Det ble ro, jeg fant meg selv etter noen tunge måneder. Nå er det svært mange år siden. Jeg har vært gift i 15 år, og den tiden etter bruddet framstår for meg som begynnelsen på livet mitt. Det ble veldig bra etter en stund, både for meg og barna. 

Anonymkode: c39e3...254

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Likevel mange som ikke svarer ærlig. Jeg vet om flere barn som ikke har taklet skilsmisse så veldig godt, og som i voksen alder savner å ha familien samlet - spesielt etter at de selv har fått barn. Mange barn tørr ikke si til foreldrene sine at de er ulykkelige fordi de er redde for å såre dem eller gjøre situasjoner verre. 

Anonymkode: a1fae...2bf

Hvis voksne "barn" ikke ha kan ha sine skilte foreldre samlet, fordi de ikke kommer overens, da var vel ikke forholdet til disse foreldrene så godt uansett at de burde ha fortsatt å være gift?

Anonymkode: 82bb1...f04

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det gikk jo så dårlig før bruddet, og under bruddet, at det gikk forholdsvis bra etter bruddet. Det ble ro, jeg fant meg selv etter noen tunge måneder. Nå er det svært mange år siden. Jeg har vært gift i 15 år, og den tiden etter bruddet framstår for meg som begynnelsen på livet mitt. Det ble veldig bra etter en stund, både for meg og barna. 

Anonymkode: c39e3...254

Glemte å svare på spørsmålet til TS. Barna var 1, 2,5 og 6 år. 

Anonymkode: c39e3...254

[Fighter83]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Gjelder de med barn involvert. 

Hvordan ble tiden etter samlivsbruddet? Lettere eller vanskeligere enn du så for deg? Både for deg og barna. Hvor gamle var barna? 

Anonymkode: f1fea...c3f

Sinnsykt lettere. Delt bosted, 50/50 og ingen barnebidrag innibildet, mer og bedre samarbeid om barna og om en av oss voksne måtte jobbe o.l så ble vi etterhvert mer fleksible på å hjelpe hverandre med å ta barna om det gikk(men jeg måtte være ganske hard i starten da han misbrukte det en del). Jeg måtte være ganske streng mot meg selv ang å ikke organisere tiden til barna når de var hos han akkurat som jeg ikke måtte lese ukeplaner og begynne å planlegge ting mm for barna når de var hos barnefar. Han måtte lære seg å følge med!

Barna var 5 og 6 år. Ble litt styrete første 6-7 mnd men det gikk seg til når de erfarte hvordan det fungerte. 

Jeg ble i mye bedre humør og glad i meg selv igjen, mye mer kontroll på økonomien, mye mer orden hjemme, mer helsefremmende mat og måltider, en mer aktiv livsstil med mer trening på meg. Mer tid til å ta vare på meg selv rett og slett. Ble lettere å grensesette barna og være konsekvent. Lettere å få tid til dannelsesprat med barna og snakke om deres tanker og meninger mm. Lettere å kunne se igjennom fingrene med hva far gjorde og ikke gjorde når barna var hos han. Barna får i dag mer tid alene med hver av oss voksne eller begge voksne sammen om det er behov for det. 

Hva man ikke gjør for at barna skal ha det bra! Jeg har jobbet mye for at de skal ha det bra og vil fortsette å gjøre det men jeg ser at jeg ikke kan gjøre alt dette på bekostningen av egen helse da dette = selvmord for min del noe som absolutt ikke vil gagne barna mine. De ønsker en mor som gir de klemmer, snakker og ser dem og er en trygg havn når de trenger det. 

Endret 4. juni av Fighter83

[Hannabanna]

Har en vennine som gikk fra mannen da hun kjedet seg i ekteskapet og gjore minimalt med innsats for å ordne opp. Ble sammen med en kollega så raskt etterpå at det var tydelig de hadde holdt på før. Jeg og resten av venninne i gjengen sa klart ifra hva vi mente om dette. Barna likte ikke den mye stefaren og stakk ofte til far etter skolen eller bare stakk av hjemmefra for de ønsketnå være hos faren. Nå har akkurat den nye mannen gått fra henne, hun har ett dårligere forhold til barna, hun savner mannen og er generelt deppa og nede, det er heller ikke alle i vennegjengen som ønsker kontakt med henne. To av barna er store nok så de har fått med seg situasjonen og bærer nag til mor pga av det.