For hver dag kjenner jeg at en del av meg dør innvendig - mistrives på stedet der jeg bor, men kan ikke flytte

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Jeg synes du har gode og legitime grunner til å ønske flytting. Det er ikke mannens ønsker som er avgjørende for hvor du skal bo.

Hva tror du datteren din ønsker? Jeg hadde aldri klart å flytte fra et barn, men hvis begge barna ønsker å flytte ville jeg tatt saken til retten. https://www.ung.no/demokrati-og-valg/459_Barneloven.html

Anonymkode: 7f976...9ff

Altså, tenke dere om, tar hun denne saken til retten kan hun risikere å miste barna helt til far pga at de er født og oppvokst der, det beste er å ta en ordentlig samtale med far og evt på familievernkontoret for å legge det frem på en ordentlig måte. Hverken mor eller far ønsker å miste den daglige kontakten med barna, vær litt medmennesker opp i det hele, ingen vinner i en sånn sak.

Anonymkode: f5521...c3b

[AnonymBruker]

Mye rystende lesing her. Oppfordring til å bare ta ungene med, og dra, og mye lignende. At et av barna trives i en annen landsdel, er jo noe helt annet enn å flytte vekk fra den ene forelderen. Folk her er syke, ikke rart det blir så ofte barnefordelingssaker ender i retten.

Anonymkode: e249b...1b6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Mye rystende lesing her. Oppfordring til å bare ta ungene med, og dra, og mye lignende. At et av barna trives i en annen landsdel, er jo noe helt annet enn å flytte vekk fra den ene forelderen. Folk her er syke, ikke rart det blir så ofte barnefordelingssaker ender i retten.

Anonymkode: e249b...1b6

Men hvis ikke mor trives der hun bor nå så ofrer jo hun hele sin egen lykke. Det kan jo og tenkes at barna kan tjene på å bo et sted med flere muligheter.

Men enig i at det ikke er bare å flytte fra den andre forelderen som selvsagt ønsker å se barna mest mulig. Og noen ganger tror vi at alt er bedre et annet sted, men så flytter jammen nissen med på lasset.

Anonymkode: f3ac6...932

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Altså, tenke dere om, tar hun denne saken til retten kan hun risikere å miste barna helt til far pga at de er født og oppvokst der, det beste er å ta en ordentlig samtale med far og evt på familievernkontoret for å legge det frem på en ordentlig måte. Hverken mor eller far ønsker å miste den daglige kontakten med barna, vær litt medmennesker opp i det hele, ingen vinner i en sånn sak.

Anonymkode: f5521...c3b

Dette er jo hvis begge barna selv ønsker å flytte, mens faren motsetter seg det. Da skal barnas ønsker veie tyngst, og hvis far fortsatt setter seg på bakbeina er retten eneste måten å få til flytting.

Hvis de blir boende bare fordi far ønsker det er det bare en «vinner», og det er ikke akkurat greit at kun han dikterer for både mor og barn heller.

Anonymkode: 7f976...9ff

[AnonymBruker]

Hvem blor vel ikke i bedre humør av å komme seg litt ut og bort? 

Rart hvor mye eller lite man skal ta til inntekt for hva som er rett å føle/gjøre/handle eller what ever altså. 

Jeg traff på en gammel barndomsvenninne i påsken, jeg smilte og var glad hele den tiden vi tok en kopp kaffe. Kjente sommerfugler i magen. Vi var kjærester hele barndommen 💖

Bør jeg gjøre det slutt med min kone da jeg reagerte slik jeg gjorde? Vi har vært sammen i snart 21 år. Trygt og stabilt ekteskap, men vi har litt utfordringer knyttet til sexlyst og lidenskap slik vi hadde det tidligere? 

Anonymkode: 1cd6c...2f0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Men hvis ikke mor trives der hun bor nå så ofrer jo hun hele sin egen lykke. Det kan jo og tenkes at barna kan tjene på å bo et sted med flere muligheter.

Men enig i at det ikke er bare å flytte fra den andre forelderen som selvsagt ønsker å se barna mest mulig. Og noen ganger tror vi at alt er bedre et annet sted, men så flytter jammen nissen med på lasset.

Anonymkode: f3ac6...932

Kan ikke snakke for andre enn meg selv, men for mitt barns beste, så ofrer jeg selvsagt min egen lykke, så lenge det er til beste for dem. Selvfølgelig gjør jeg det. 

Anonymkode: e249b...1b6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Kan ikke snakke for andre enn meg selv, men for mitt barns beste, så ofrer jeg selvsagt min egen lykke, så lenge det er til beste for dem. Selvfølgelig gjør jeg det. 

Anonymkode: e249b...1b6

For meg betyr det at jeg også ofrer min egen helse og økonomi. Med min utdanning er det ingen karrierevekst her, med mindre jeg kjenner "riktige" folk. Helsa blir mye dårligere av kulden, og jeg har mye smerter.

TS

Anonymkode: 33438...88a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

For meg betyr det at jeg også ofrer min egen helse og økonomi. Med min utdanning er det ingen karrierevekst her, med mindre jeg kjenner "riktige" folk. Helsa blir mye dårligere av kulden, og jeg har mye smerter.

TS

Anonymkode: 33438...88a

Og sett kunne du kanskje og tenkte på når du valgte å bosette deg der? Du har selv valgt å få barn og stifte familie et sted du tydeligvis ikke trives.

Anonymkode: f3ac6...932

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Situasjonen er slik: jeg har to barn med eksmannen, og vi har 50/50-fordeling, som fungerer veldig bra. Problemet er at jeg mistrives sterkt på stedet der jeg bor. Min kroniske sykdom blir forverret av kulde året rundt, folk er skeptiske til meg som har annen hudfarge/utenlandsk bakgrunn, jeg har enda ikke fått noe nettverk etter å ha bodd her i nesten femten år. Eksens familie har aldri vært noen fan av meg, og vi har minimalt med kontakt (også på mitt initiativ, etter mye mobbing og dårlig behandling). Karriereutvikling er ikke mulig, det samme med lønnsvekst. Sønnen min driver med individuell idrett som han ønsker å hevde seg i, men det er heller ikke store muligheter for det her vi bor, så han blir nok dessverre nødt til å gi seg om et par år.

For to uker siden var vi på en idrettskonkurranse i Oslo-området, og jeg følte meg som et helt annet menneske. Det dårlige humøret var borte, jeg hadde mer energi, smilte mer og følte at jeg levde. Folk er også annerledes der, de smiler mer, er mindre dømmende og mer inkluderende. Sønnen min sier at han trives bedre sørpå enn her vi bor nå (Troms). Problemet er at faren har hele sin familie her, og kunne aldri ha tenkt seg å flytte. Det betyr at jeg må stå i det i mange år til. Det er ikke et alternativ å gi faren full omsorg og flytte alene, da barna er svært knyttet til meg, pluss flere andre momenter. 

Jeg kommer selvfølgelig til å ta problemstillingen opp med eksen videre, med jevne mellomrom, men jeg tror ikke jeg får overbevist ham om å flytte. Og selv om han gir samtykke til at jeg flytter med barna, vil familien hans lage helvete for meg, slik de har gjort hver gang jeg gjør annet enn å danse etter deres pipe. Hvordan overlever man slik i mange år? Der man kun lever for fullt i de korte periodene når man er på besøk andre steder lenger sør, og ellers koker i smerter og nedstemthet?

Anonymkode: 33438...88a

Dritkjip situasjon. Man er stuck når man har fått barn ja. Eneste rådet her er vel å jobbe litt med psyken og instillingen for å prøve å hjelpe deg selv litt. For din egen del kan du ikke grave deg ned. 

Dette høres kanskje helt dust ut, men jeg bruker solarium som lysterapi på vinteren og er overbevist om at det har noe for seg. Det er ikke snakk om å ligge og steike på seg hudkreft, men unne seg ti-femten minutter et par ganger i uken.

Anonymkode: 30621...f48

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Og sett kunne du kanskje og tenkte på når du valgte å bosette deg der? Du har selv valgt å få barn og stifte familie et sted du tydeligvis ikke trives.

Anonymkode: f3ac6...932

Vi flyttet dit fordi vi ønsket å stifte familie her. Jeg kunne da ikke forutse at han skulle pule rundt på sine gamle venninner mens jeg gikk gravid, var i permisjon med barna, ordnet huset osv, og at jeg dessverre ikke er skapt til å leve i et åpent forhold. Jeg har heller ikke forutsett at familien hans ville legge meg for hat - de virket ikke slik da vi bodde et annet sted de første årene. Senere ble jeg også kronisk syk. Jeg ønsker ikke å bli langtidssykmeldt eller uføretrygdet, så jeg holder ut. Men jeg føler ikke at jeg lever - jeg er ensom, har smerter og er mye nedfor.

TS

Anonymkode: 33438...88a

[AnonymBruker]

Som barn av en mamma som valgte å flytte: ikke flytt (ennå). 

Av to grunner: 

1) barna dine er faktisk så store at de skal bli hørt. Hvis de ikke ønsker å bli med deg, så vil det sannsynligvis bli lagt stor vekt på. Og uansett vil mange ha problemer med å skulle tvinge barna sine (som er såpass store) med seg på flytting.

Digresjon: da min mamma valgte å flytte, var planen at jeg skulle flytte med. Kort tid før hun flyttet ombestemte jeg meg, og ville bo hos pappa. Hus var allerede kjøpt, og mamma hadde fått jobb det nye stedet, så hun gikk videre med flytting. Så noe sånt kan også skje, selv om man planlegger at ungene skal være med på flyttingen først.

2) hvis du flytter, og ungene blir med deg, så tar du dem bort fra faren deres. Uansett hva man gjør for å holde kontakt, og uansett om ungene er store nok til å reise på besøk alene, så vil det påvirke relasjonen deres. 

 

Ungdomsårene er viktige år for de fleste barn, og du har lyst å være der for og sammen med ungene dine. Hvis du har ventet i 15 år, kanskje du klarer å vente i 6-7 år til? Da er den yngste 18 år, og det vil sannsynligvis ikke føles like vanskelig for dem at mamma og pappa bor forskjellige steder. En 17-18-åring søker UT av hjemmet, men en 12-åring trenger hjemmet og basen sin på en helt annen måte.  

Anonymkode: 0a554...639

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Som barn av en mamma som valgte å flytte: ikke flytt (ennå). 

Av to grunner: 

1) barna dine er faktisk så store at de skal bli hørt. Hvis de ikke ønsker å bli med deg, så vil det sannsynligvis bli lagt stor vekt på. Og uansett vil mange ha problemer med å skulle tvinge barna sine (som er såpass store) med seg på flytting.

Digresjon: da min mamma valgte å flytte, var planen at jeg skulle flytte med. Kort tid før hun flyttet ombestemte jeg meg, og ville bo hos pappa. Hus var allerede kjøpt, og mamma hadde fått jobb det nye stedet, så hun gikk videre med flytting. Så noe sånt kan også skje, selv om man planlegger at ungene skal være med på flyttingen først.

2) hvis du flytter, og ungene blir med deg, så tar du dem bort fra faren deres. Uansett hva man gjør for å holde kontakt, og uansett om ungene er store nok til å reise på besøk alene, så vil det påvirke relasjonen deres. 

 

Ungdomsårene er viktige år for de fleste barn, og du har lyst å være der for og sammen med ungene dine. Hvis du har ventet i 15 år, kanskje du klarer å vente i 6-7 år til? Da er den yngste 18 år, og det vil sannsynligvis ikke føles like vanskelig for dem at mamma og pappa bor forskjellige steder. En 17-18-åring søker UT av hjemmet, men en 12-åring trenger hjemmet og basen sin på en helt annen måte.  

Anonymkode: 0a554...639

Problemet er at jeg mest sannsynlig blir ufør hvis jeg fortsetter å bo i kuldehelvetet med smerter. Det at jeg hele tiden er alene, og har så å si null menneskelig kontakt utenfor jobb og fritidsaktiviteter for barna, er heller ikke helsefremmende. Jeg forstår hva du skriver, er bare lei meg og fortvilt. De dagene jeg var sørpå, kjente jeg hvordan kroppen min heles. Så kom jeg tilbake, og smertene var der straks igjen, i tillegg til nedstemtheten. Hvis jeg må bli ufør for at barna skal beholde basen, så må jeg nesten godta det. Men da er også livet mitt ferdig. En annen ting er at jo eldre jeg blir, desto færre sjanser jeg har til å finne en ny mann. Jeg har vært singel helt siden det ble brudd med barnas far.

TS

Anonymkode: 33438...88a

[AnonymBruker]

Ts, du sutrer. Det er så ufattelig egoistisk av mødre å pakke med seg barn og nærmest kidnappe dem med seg langt fra far og slektninger.

Når helsa er så skrøpelig som du uttrykker, den blir jo verre og verre for hvert innlegg, så er det absolutt nødvendig å bo i nærheten av far. 

Det er vel ingen som tror det på at du ved et trylleslag blir frisk, arbeidsfør og betalingsdyktig til en Oslobolig bare du beveger deg sør for sekstiende breddegrad.

Nå gjelder det å holde ut i 7 år til og så kan du flytte. Jobb, med hodet ditt!

Dessuten har du laget laget samme tråd før. 

Anonymkode: 27db1...54c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Situasjonen er slik: jeg har to barn med eksmannen, og vi har 50/50-fordeling, som fungerer veldig bra. Problemet er at jeg mistrives sterkt på stedet der jeg bor. Min kroniske sykdom blir forverret av kulde året rundt, folk er skeptiske til meg som har annen hudfarge/utenlandsk bakgrunn, jeg har enda ikke fått noe nettverk etter å ha bodd her i nesten femten år. Eksens familie har aldri vært noen fan av meg, og vi har minimalt med kontakt (også på mitt initiativ, etter mye mobbing og dårlig behandling). Karriereutvikling er ikke mulig, det samme med lønnsvekst. Sønnen min driver med individuell idrett som han ønsker å hevde seg i, men det er heller ikke store muligheter for det her vi bor, så han blir nok dessverre nødt til å gi seg om et par år.

For to uker siden var vi på en idrettskonkurranse i Oslo-området, og jeg følte meg som et helt annet menneske. Det dårlige humøret var borte, jeg hadde mer energi, smilte mer og følte at jeg levde. Folk er også annerledes der, de smiler mer, er mindre dømmende og mer inkluderende. Sønnen min sier at han trives bedre sørpå enn her vi bor nå (Troms). Problemet er at faren har hele sin familie her, og kunne aldri ha tenkt seg å flytte. Det betyr at jeg må stå i det i mange år til. Det er ikke et alternativ å gi faren full omsorg og flytte alene, da barna er svært knyttet til meg, pluss flere andre momenter. 

Jeg kommer selvfølgelig til å ta problemstillingen opp med eksen videre, med jevne mellomrom, men jeg tror ikke jeg får overbevist ham om å flytte. Og selv om han gir samtykke til at jeg flytter med barna, vil familien hans lage helvete for meg, slik de har gjort hver gang jeg gjør annet enn å danse etter deres pipe. Hvordan overlever man slik i mange år? Der man kun lever for fullt i de korte periodene når man er på besøk andre steder lenger sør, og ellers koker i smerter og nedstemthet?

Anonymkode: 33438...88a

Få bf til å flytte med deg...evt. spør om du kan flytte......

Anonymkode: e6cb7...f1a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Barna er 11 og 12 år. Særlig eldste ønsker å flytte, men lillesøster er også veldig knyttet til meg. Jeg ønsker selvfølgelig ikke å ta dem vekk fra far. Men far stortrives med masse kompiser, familie og støtte, mens jeg sitter mutters alene hele tiden og opplever forverring av min kroniske sykdom grunnet kuldehelvete.

TS

Anonymkode: 33438...88a

Når barn er over 12 år skal de ha MYE å si ifht. flytting...luft tanken for barna du..uansett om en 6 år er barna 18 år og kanskje skal vekk og studere.....     

Anonymkode: e6cb7...f1a

[AnonymBruker]

Uff, føler med deg! 

Du nevner at det ikke finnes karriereutviklingsmuligheter; hvilken bransje er du i? Kunne det være noe å bytte slik at du feks kan pendle med jobben (to uker i nord og to i sør)? Eller har du mulighet å reise bort litt oftere? 

Alternativt - hold på det at de etter hvert blir 18-19 og flytter hjemmefra, og da kan du og flytte bort ❤️

Anonymkode: 1827e...d43

[Anonym90059005]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Ts, du sutrer. Det er så ufattelig egoistisk av mødre å pakke med seg barn og nærmest kidnappe dem med seg langt fra far og slektninger.

Når helsa er så skrøpelig som du uttrykker, den blir jo verre og verre for hvert innlegg, så er det absolutt nødvendig å bo i nærheten av far. 

Det er vel ingen som tror det på at du ved et trylleslag blir frisk, arbeidsfør og betalingsdyktig til en Oslobolig bare du beveger deg sør for sekstiende breddegrad.

Nå gjelder det å holde ut i 7 år til og så kan du flytte. Jobb, med hodet ditt!

Dessuten har du laget laget samme tråd før. 

Anonymkode: 27db1...54c

100% enig. Sjokkerende hvor mange som støtter mor i at hun her skal rive opp familien og flytte sørover med barna, ta de bort fra far og et sted hvor de har et stort nettverk, til et random sted på østlandet hvor de ikke kjenner noen. Alt i håp om at alle hennes problemer skal mirakuløst løse seg. Alt fra klima, til venner, til jobb og økonomi. Her må mor jobbe med egen psykiske helse og lykke der hun er, så får hun heller selv pakke sekken og flytte når barna er eldre. Og nei, å lene seg på en 12-åring som tenker det kan være litt kjekt sørpå holder ikke.  

Helt vanvittig å lese hvor mange som tenker det er greit å flytte barn bort fra før og øvrig familie. 

[AnonymBruker]

Anonym90059005 skrev (45 minutter siden):

100% enig. Sjokkerende hvor mange som støtter mor i at hun her skal rive opp familien og flytte sørover med barna, ta de bort fra far og et sted hvor de har et stort nettverk, til et random sted på østlandet hvor de ikke kjenner noen. Alt i håp om at alle hennes problemer skal mirakuløst løse seg. Alt fra klima, til venner, til jobb og økonomi. Her må mor jobbe med egen psykiske helse og lykke der hun er, så får hun heller selv pakke sekken og flytte når barna er eldre. Og nei, å lene seg på en 12-åring som tenker det kan være litt kjekt sørpå holder ikke.  

Helt vanvittig å lese hvor mange som tenker det er greit å flytte barn bort fra før og øvrig familie. 

Mens det er greit at deres farsfamilie hater mor og uttrykker det? Hvis det fortsetter slik, så vil jeg snakke alvor med far og si at jeg ønsker å begrense kontakten.

Og, jeg skal som sagt ikke flytte uten at det er avklart med far. Jeg bare synes det er utrolig tungt. Jeg forstår heller ikke hvordan man kan "jobbe med sin psykiske helse" alene. Jeg er verken psykolog eller psykiater, er ikke syk nok til å få henvisning til psykolog da det er manko på dette her nord, og psykologen kan heller ikke fikse smertene mine. Venner har jeg sørpå. Økonomi kunne også blitt mye bedre, da det er mange flere stillinger der, og høyere lønn. Også mulighet for å treffe en partner. 12-åringen tenker ikke at det er "kjekt" sørpå, men at han får mulighet til å utvikle seg som idrettsutøver der grunnet større miljø og flere muligheter.

Igjen - jeg kommer ikke til å flytte før dette eventuelt er avklart med far. Så ingen kan "støtte meg i å flytte" når jeg ikke flytter. 

TS

Anonymkode: 33438...88a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Problemet er at jeg mest sannsynlig blir ufør hvis jeg fortsetter å bo i kuldehelvetet med smerter. Det at jeg hele tiden er alene, og har så å si null menneskelig kontakt utenfor jobb og fritidsaktiviteter for barna, er heller ikke helsefremmende. Jeg forstår hva du skriver, er bare lei meg og fortvilt. De dagene jeg var sørpå, kjente jeg hvordan kroppen min heles. Så kom jeg tilbake, og smertene var der straks igjen, i tillegg til nedstemtheten. Hvis jeg må bli ufør for at barna skal beholde basen, så må jeg nesten godta det. Men da er også livet mitt ferdig. En annen ting er at jo eldre jeg blir, desto færre sjanser jeg har til å finne en ny mann. Jeg har vært singel helt siden det ble brudd med barnas far.

TS

Anonymkode: 33438...88a

Samme anonym som du svarer til her.

Jeg skjønner kjempegodt at du er sliten, lei og fortvilet. Jeg bor selv nordpå, og selv uten kronisk sykdom så føler jeg meg ofte stuck her selv, og lengter etter varmere og enklere klima, samt mer nettverk. Så jeg skjønner deg. Livet er fullt av vanskelige valg, og ofte må vi foreldre ta mange støyter. 

Har du sånn type kronisk sykdom at du kan få behandlingsreiser sørover? Kan du bruke litt mer penger på å litt oftere reise sørover (ikke behandlingsreiser, men bare for egen regning altså)? Er det andre ting du kan gjøre for å gi deg selv små drypp av et godt liv? Skjønner at det er lettere sagt enn gjort, men det er noe med å forsøke å tenke gjennom hva du selv har mulighet til å gjøre.

Og så håper jeg du kan finne venner der du bor. Jeg vet virkelig hvor vanskelig det er i voksen alder - tro meg. Men jeg tenker: hvis man har en eller to gode vennskap i nærheten, så kan man kanskje klare en del mer av både sykdom og dårlig klima generelt...?

Anonymkode: 0a554...639

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Samme anonym som du svarer til her.

Jeg skjønner kjempegodt at du er sliten, lei og fortvilet. Jeg bor selv nordpå, og selv uten kronisk sykdom så føler jeg meg ofte stuck her selv, og lengter etter varmere og enklere klima, samt mer nettverk. Så jeg skjønner deg. Livet er fullt av vanskelige valg, og ofte må vi foreldre ta mange støyter. 

Har du sånn type kronisk sykdom at du kan få behandlingsreiser sørover? Kan du bruke litt mer penger på å litt oftere reise sørover (ikke behandlingsreiser, men bare for egen regning altså)? Er det andre ting du kan gjøre for å gi deg selv små drypp av et godt liv? Skjønner at det er lettere sagt enn gjort, men det er noe med å forsøke å tenke gjennom hva du selv har mulighet til å gjøre.

Og så håper jeg du kan finne venner der du bor. Jeg vet virkelig hvor vanskelig det er i voksen alder - tro meg. Men jeg tenker: hvis man har en eller to gode vennskap i nærheten, så kan man kanskje klare en del mer av både sykdom og dårlig klima generelt...?

Anonymkode: 0a554...639

For min del blir jeg mindre deprimert av å være her hele tiden, enn å få slike små drypp der kroppen heles litt før den går i fullt krisemodus igjen. Ikke har jeg råd heller til å reise bort, siden jeg må jobbe overtid de ukene jeg ikke har barna for å få logistikken til å gå opp. 

Etter 15 år med iherdige forsøk så har jeg ikke lyktes med å finne egne venner. De felles vennene vi hadde med eksen, tok hans side, det samme gjorde selvfølgelig hans familie. Stedet er lite, og det er ikke så mange å spille på. Jeg er for øvrig enig i at det hadde vært lettere med et par gode venner. 

TS

Anonymkode: 33438...88a