Forholdet mitt lider pga flyktige tanker/ dagdrømming

[AnonymBruker]

Jeg undres seriøst hva som er galt med meg. Jeg er en godt voksen kvinne, og jeg sliter med å kontrollere hvor tankene mine flykter. 

I det ene øyeblikket drømmer jeg meg bort i den fine norske natur og kultur, i etterkrigstidens år som husmor og digitalfritt liv.

I det neste fyker drømmelivet avgårde til en ranch i syd i USA, med hester, natur og livet der.

SÅ kan jeg en annen dag drømme meg bort til 80-tallet, hvor jeg går på rockekonserter, har stort hår og typiske klær! 

Uken etter kan jeg være fiksert på et liv som Mc-klubb-kone. (Sett for mye sons of anarchy)

Jeg vet at dette kommer til å høres helt sykt ut for de aller fleste av dere, men for meg er det et reelt problem. For, i motsetning til normale mennesker, klarer jeg ikke regulere følelsene det gir meg. Jeg blir så fiksert, og tror at livet jeg drømmer om er oppnåelig.
Jeg må da være bipolar?? Hva er seriøst galt med meg? Dette er slitsomt. Jeg begynner å misslike partner og forholdet mitt gjennom 5 år, fordi disse drømmene tar all plass. 
Det er nesten litt hemmende å ha det sånn, det tømmer meg for energi til å gjøre noe som helst i hjem eller sosialt. Hjelp

Anonymkode: b5828...70c

[Tekumseh79]

Jeg har en teori om at det lett kan bli sånn om det skjer for lite spennende i livet. I tillegg til at man er en sånn type person. Jeg tror vi som er sånn er nærmere autismespekteret enn ADHD-spekteret - dagdrømmere, virkelighetsflyktninger. Men også at stress, kjedsomhet, depresjon lokker fram at man ønsker å være noe annet enn den man er.

Det kan sikkert være mani av Bipolar 2? - den milde typen - også som du nevner, men da skal det vel være så ille at man ikke fungerer i hverdagen.

Jeg kjenner igjen meg litt i det du sier, drømmer om 1800-tallet og gårdsarbeid og lite stress, helt til jeg kommer på hvor slitsomt, skittent og kaldt det må ha vært 😉 Drømmer om vikingetida, og kommer til slutt på at man er redd for blod, haha 😉

Men ikke bli MC-kone på årntlig 😉 Sons of Anarchy og mye av "familielivet" der er dessverre altfor nært virkeligheten... Stoff, vold, frykt og elendighet.

[AnonymBruker]

Jeg dagdrømmer også utrolig mye, det er en helt fantastisk greie og du burde være glad for at du har en så livlig fantasi! Du trenger bare å jobbe litt med å definere de som akkurat dét - fantasier. Jeg pleier å se for meg at jeg skriver en bok når jeg blir kjempe inspirert og får oppheng i et tema. Bruker kjempelang tid på å se for meg karakterer, handling, hvordan det skulle ha vært skrevet osv helt til jeg får oppheng i et nytt tema. Da «bytter jeg bok» som jeg fikserer på og dagdrømmer masse om det. Hender også at jeg maler/tegner karakterer eller scener fra «boka mi».

Har du noe kreativt du liker å gjøre for å få utløp for tankene dine? Kanskje du kan prøve å mentalt legge det i «skuffer» slik at du må hente de frem på en måte som skiller de fra «vanlige» tanker?

Hadde jeg vært deg hadde jeg nok snakket med noen som hadde utdanning innenfor det her, de har nok flere gode tips å komme med enn kg 😅

Anonymkode: c5e8a...99a

[AnonymBruker]

Søk opp maladaptive daydreaming. Tror ikke det er en offisiell diagnose, men det er i hvert fall mange der ute som sliter med overdreven dagdrømming som går ut over livet. 

Anonymkode: 81d1b...621

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Jeg dagdrømmer også utrolig mye, det er en helt fantastisk greie og du burde være glad for at du har en så livlig fantasi! Du trenger bare å jobbe litt med å definere de som akkurat dét - fantasier. Jeg pleier å se for meg at jeg skriver en bok når jeg blir kjempe inspirert og får oppheng i et tema. Bruker kjempelang tid på å se for meg karakterer, handling, hvordan det skulle ha vært skrevet osv helt til jeg får oppheng i et nytt tema. Da «bytter jeg bok» som jeg fikserer på og dagdrømmer masse om det. Hender også at jeg maler/tegner karakterer eller scener fra «boka mi».

Har du noe kreativt du liker å gjøre for å få utløp for tankene dine? Kanskje du kan prøve å mentalt legge det i «skuffer» slik at du må hente de frem på en måte som skiller de fra «vanlige» tanker?

Hadde jeg vært deg hadde jeg nok snakket med noen som hadde utdanning innenfor det her, de har nok flere gode tips å komme med enn kg 😅

Anonymkode: c5e8a...99a

Jeg har det likt som deg, og har vært slik siden jeg var barn. Min drøm var også å bli forfatter, og jeg håper jeg får tid og anledning til det en dag. Jeg har utkastet til flere historier jeg ønsker å få skrevet ned, og skriver litt dikt og sanger. 

Jeg har adhd, men har god disiplin på meg selv til å holde fast i realiteten, livet og mitt ansvar. Jeg er ikke mindre strukturert enn normalt, men mer, fordi jeg har bestandig laget meg gode rutiner på ting, og bruker faktisk min fantasi til å fullføre kjedelige oppgaver. Samt til å få sove når hodet spinner. 

For min del er dagdrømmer helt faktisk en del av min strategi for å være den jeg selv, barn og ektefelle trenger at jeg er. Jeg bruker dem positivt. 

Anonymkode: ef185...222

[AnonymBruker]

Jeg også dagdrømmer mye. Det varierer hvor påtrengende det er. Drømmer mye om hvordan drømmehuset skulle sett ut, drømmehytten og slike ting. 

Anonymkode: 9f295...91e

[AnonymBruker]

Jeg tror at hvis du beveger litt på deg så vil du oppleve at disse drømmene blir mindre. For du drømmer om et annet liv og du drømmer om null elektronikk… ergo du kjeder deg og hele du lengter etter en periode uten elektronikk og mas. Slå av tlf og bestill deg en retreat og kjenn litt på å roe ned. Innimellom er en uke nok til å kurere en sliten og overstimulert sjel.

Anonymkode: 17333...a84

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.6.2025 den 22.18):

Jeg undres seriøst hva som er galt med meg. Jeg er en godt voksen kvinne, og jeg sliter med å kontrollere hvor tankene mine flykter. 

I det ene øyeblikket drømmer jeg meg bort i den fine norske natur og kultur, i etterkrigstidens år som husmor og digitalfritt liv.

I det neste fyker drømmelivet avgårde til en ranch i syd i USA, med hester, natur og livet der.

SÅ kan jeg en annen dag drømme meg bort til 80-tallet, hvor jeg går på rockekonserter, har stort hår og typiske klær! 

Uken etter kan jeg være fiksert på et liv som Mc-klubb-kone. (Sett for mye sons of anarchy)

Jeg vet at dette kommer til å høres helt sykt ut for de aller fleste av dere, men for meg er det et reelt problem. For, i motsetning til normale mennesker, klarer jeg ikke regulere følelsene det gir meg. Jeg blir så fiksert, og tror at livet jeg drømmer om er oppnåelig.
Jeg må da være bipolar?? Hva er seriøst galt med meg? Dette er slitsomt. Jeg begynner å misslike partner og forholdet mitt gjennom 5 år, fordi disse drømmene tar all plass. 
Det er nesten litt hemmende å ha det sånn, det tømmer meg for energi til å gjøre noe som helst i hjem eller sosialt. Hjelp

Anonymkode: b5828...70c

Jeg har lest at mange som driver med såkalt maladaptiv dragdrømming, gjør det for å slippe å håndtere virkeligheten og dens problemer. Kanskje er det lettere å drømme seg bort enn å ta tak i sitt virkelige liv?  Det er også vanlig at folk som dagdrømmer på denne måten har få venner og lever relativt isolert.

Anonymkode: 76f6f...dda

[AnonymBruker]

Jeg er litt sånn nå, og når jeg tenker på det så skjer det lite i livet. Jeg drar ingen steder. Jeg jobber. Og det er det. 

Kansje du og mannen skulle reist litt? 

Anonymkode: d9078...a56

[makkapakka]

Dagdrømming er godt i hverdagen, har blitt som en drive for meg. Det blir ofte mest av det når jeg kjedereaksjon meg. 

[AnonymBruker]

Drømmer er bare sunt dersom det ikke påvirker for stor del av livet.

Drømmer ofte om en annen tilværelse enn den jeg har i dag, men drømmer når anledningene er der, slår det helt av når jeg står midt i et hektisk dagligliv.

Anonymkode: 084db...d4e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.6.2025 den 22.18):

Jeg undres seriøst hva som er galt med meg. Jeg er en godt voksen kvinne, og jeg sliter med å kontrollere hvor tankene mine flykter. 

I det ene øyeblikket drømmer jeg meg bort i den fine norske natur og kultur, i etterkrigstidens år som husmor og digitalfritt liv.

I det neste fyker drømmelivet avgårde til en ranch i syd i USA, med hester, natur og livet der.

SÅ kan jeg en annen dag drømme meg bort til 80-tallet, hvor jeg går på rockekonserter, har stort hår og typiske klær! 

Uken etter kan jeg være fiksert på et liv som Mc-klubb-kone. (Sett for mye sons of anarchy)

Jeg vet at dette kommer til å høres helt sykt ut for de aller fleste av dere, men for meg er det et reelt problem. For, i motsetning til normale mennesker, klarer jeg ikke regulere følelsene det gir meg. Jeg blir så fiksert, og tror at livet jeg drømmer om er oppnåelig.
Jeg må da være bipolar?? Hva er seriøst galt med meg? Dette er slitsomt. Jeg begynner å misslike partner og forholdet mitt gjennom 5 år, fordi disse drømmene tar all plass. 
Det er nesten litt hemmende å ha det sånn, det tømmer meg for energi til å gjøre noe som helst i hjem eller sosialt. Hjelp

Anonymkode: b5828...70c

https://my.clevelandclinic.org/health/diseases/23336-maladaptive-daydreaming

Anonymkode: 53a1b...a9e