Livet mitt som mor er dritt

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Fra en dame som har levd med relativt ubrukelig mann (som oppførte seg som jobben hans var utrolig krevende og utmattende, selv om han og jeg var utdanna og jobba fullt innen samme yrke), det er faktisk mye bedre å være alenemor enn å bli utslitt av å dra lasset alene, og gjerne med en mann som medfører ekstra arbeidsbyrde, f.eks ved å kjøre sololøp ift unger og oppdragelse.

Ikke trapp ned på jobb, det taper bare du på.

Anonymkode: 6c5f1...387

Å ikke trappe ned på jobb blir alltid dratt frem som et godt argument ettersom at man vil tape på det på sikt. Men når man velger å få barn må man faktisk velge de over seg selv. Om du velger å jobbe 80% i f.eks. fem år, vil ikke det utgjøre så mye for pensjonen din. Det er viktigere å leve NÅ og gjøre det du kan best i situasjonen du står i, enn å hate livet i lang tid fordi «du ønsker å leve i sus og dus» som pensjonist.

Anonymkode: 9bbaa...7a2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Helt til mannen (som jeg antar er den som tjener pengene) setter hardt mot hardt og trumfer igjenom viljen sin fordi det er han som tjener mest penger og derfor han som har den reelle makten i forholdet. 

Eller han går fra deg og du sitter der som en av disse uønskede husmødrene med hull i CVn, som ingen vil ansette. Og så blir du minstepensjonist... 


Kvinner som kutter ned på jobbing til fordel for å være husmor gjør ikke bare seg selv en bjørnetjeneste, de skader andre kvinner også. 

Anonymkode: 5779c...b49

Dette er bare tull! Man trenger ikke å være hjemmeværende, kun jobbe deltid i noen år. Det kan både mor og far gjøre for å skape en bedre hverdag for seg selv og sine. Ingen bedrifter vil velge bort søkere som har jobbet 80% en periode (og det vil heller ikke synes om man er 100% ansatt!).

Anonymkode: 9bbaa...7a2

[AnonymBruker]

Kan du gå ned til en 60 prosent stilling, og la noe av mannen din sin inntekt gå inn til pensjon sparing for deg? Det hjelper mye å gå ned i stilling for en liten periode om det så bare er for å få hode over vann

Anonymkode: 85b9e...670

[AnonymBruker]

Jeg forstår følelsen av maktesløshet, men gi deg nå. Du bor trygt og godt i Norge. Ja, du skjønner hva jeg hinter mot.

Jeg kjenner meg igjen i deg, men da må du ta deg i nakkeskinnet og finne ut hva du vil prioritere ift hva du kan gjøre noe med. 

Barna går først, og sånn er det. Du og mannen har selv valgt. Det er en foreldrerolle.

Du har flere alternativer, men alt er gi og ta.

Vil du ha mer fritid, reduser stilling. Trolig må du redusere forbruk også.

Hør med mannen din om han vil jobbe 80% feks

Kan dere gjøre avtale på at ene kvelden får du litt egentid, og en annen kveld han?

Ungene MÅ ikke ha flere fritidsaktiviteter, holder med èn? 

 

Jeg har 4 barn, der 2 er i barnehagealder. 

Jeg synes også det er slitsomt til tider, men jeg minner meg på at dette er en fase, og egentid kommer en dag.  Så nei, all min tid går til barn.

 

Anonymkode: 806cd...556

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Jeg er utslitt og dritt lei. Som gift tobarnsmor med full jobb, barn i skolealder og et hus å ta vare på, i tillegg til normal oppfølging av barn og fritidsaktiviteter osv så kan jeg bare melde at livet har blitt helt DRITT. Seriøst. Kun endeløse oppgaver og NULL tid til å ivareta seg selv eller ha noe form for eget liv eller fritid. ALT kretser rundt familien AS, og jeg er så LEI! Jeg har mistet meg selv totalt, sliter meg helt ut og stresser konstant for å rekke over alt.

Og hvis jeg har ordnet meg en sjelden fridag e.l så kan du banne på at jeg heller ender opp med et sykt barn hjemme - JA, dette skjedde senest forrige uke. 

Dette livet suger, måtte bare få det ut. Hater livet mitt for tiden, og vet at det ikke finnes noen løsning på det, må bare stå i det i mange år til helt til barna er omtrent voksne. 

TS 

Anonymkode: e06aa...061

1. Trengercde fritidsaktiviteter? Kan de ikke dra dit selv? 2. Mannen må bidra!!!!3. Skaff barnepike!!!!!

Anonymkode: e85aa...db1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Det kunne vært verre. Du kunne vært alenemor med en i bhg og en på skolen. En av hvert kjønn og med såpass stor aldersforskjell at de må ha hvert sitt soverom. Hvor den ene har en adhd diagnose og mest sannsynlig den andre også. Hvor den andre forelderen fikk seg jobb på den andre siden av landet og bestemte seg for å realisere seg selv der borte og etablere seg på nytt uten omtanke for den familien han allerede hadde.

Vil du bytte liv kanskje? Jeg har en middels godt betalt jobb og en 4-roms som er i overkant dyr.

Anonymkode: b42c2...369

Du bør bytte hus da....

Anonymkode: e85aa...db1

[BobbySocks]

Men TS, er du deprimert? For akkurat det kan man få hjelp med. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Hvem visste at dette var selve livet? Kontoret, husarbeidet, hjelpe med lekser, mase på unger og kjøre t/r aktiviteter. Oh joy…

Anonymkode: b4626...c2c

Altså har du sovet under en stein før du fikk barn? 🙃 Selv jeg som er frivillig barnløs, visste at dette er selve livet når man velger å sette barn til verden. Hva hadde du egentlig sett for deg? På tide å våkne.

Anonymkode: 5c0a6...9ed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

To friske mennesker skal helt fint klare to barn, hus og jobber. Du må finne ut hva som er galt med forholdet eller om dere har lagt opp livet på en feil måte. Ta et godt, gammeldags familiemøte der alle får si hva de mener uten å bli avbrutt.

Må huset være rent og ryddig hele tiden? Har du en god robotstøvsuger som også vasker gulv? Deler du og mannen på oppgaver? Kan du leie inn et byrå til storrengjøring en gang eller to i året? Har barna for høye krav og forventninger? Kan de hjelpe mer til i huset?

Gå gjennom hverdagene og helgene, og prøv å finne ut hva det er som gjør deg mest sliten. Og trives du på jobb, for det har mye å si.

Mest sannsynlig, så har ikke mann og barn det så hyggelig hjemme heller. De blir påvirket av stemningen når du er sliten og sur. Så det er i alles interesse å ta tak i dette. Da vil stemningen hjemme bli bedre.

Anonymkode: c167c...743

Har du barn?

Anonymkode: e85aa...db1

[AnonymBruker]

Jeg skjønner hva du føler, ts. Jeg har også følt det slik. 

Det ER tungt når man føler at man aldri får tid til de tingene som gir deg energi og glede, når alt er "skal og bør og må", og andres behov og ønsker alltid kommer foran dine egne. 

Det er faktisk et helt reellt og ekstremt viktig behov, for tid til ting som gir DEG glede, virkelig glede. Det er ikke bare "kjekt å ha", eller noe som man kanskje kan ta seg tid til etter at alt annet er gjort og alle andres behov er tilfredsstilt. 

Her var jeg på god vei inn i en depresjon, og var helt nødt til å ta grep for å faktisk skape tid i hverdagen til ting som ga meg energi og glede. 

Å gå ned i stillingsprosent var ikke et alternativ for meg, både pga pensjonstap, men også fordi det funker forferdelig dårlig i den type jobb jeg har (ender opp med å måtte gjøre samme mengde jobb, men på kortere tid, og alt blir bare stress og mas og jag....). 

Vi ble flinkere til at én av oss har ansvar for ungene fra kveldsmat til legging. Så får den andre egentid, til å gjøre sin egen greie. Vi har også blitt flinkere til å sette av tid, faktisk planlagt tid, til å trene eller gjøre noe man har lyst til, en times tid eller to i helgene. Jada, ungene maser på at den ene vil spille spill og den andre vil ut i parken og spille fotball, men i stedet for å da dele oss, og ta en unge hver, og ende opp med null tid til egne interesser, har vi blitt flinkere til å si nei. Så får ungene finne seg i at de ikke får én forelder hver, og at de må inngå kompromisser om hva de vil gjøre, osv. 

Og: ungene har det faktisk adskillig bedre med to foreldre som har energi og godt humør, enn to foreldre som er konstant nedstemt og irritable og sure og leie - noe vi begge blir om vi aldri får tid til oss selv. 

Anonymkode: 7a8d7...575

[CrispiP0et]

Du er overveldet, og det er forståelig at alt føles uoverkommelig da. Sånn er det for flere av oss (skulle til å skrive alle, men her inne på KG er det tydeligvis alltid noen som har alt på stell og aldri lar seg vippe av pinnen uansett omstendigheter, så..)

 

Jeg har vært og er periodevis langtidssyk, for tiden er jeg i tiltak og på AAP. Helt siden jeg begynte på AAP for 3 år siden, så har det hos diverse veiledere og tiltaksarrangører vært snakk om 24-timersmennesket og Frisk-faktorer.

Det handler om hva vi fyller alle de 24 timene i døgnet med. Vi skal ikke bare være til for å jobbe, eller for å ta oss av barna våre heller. For min del, så er en frisk-faktor å synge i kor. Det er snakk om at jeg skal prøve meg i jobb igjen, men til og med min veileder i tiltaket jeg er i nå sier at jeg aktivt bør lete etter jobber som ikke innebærer at jeg må jobbe (fast) den kvelden i uka det er kor. Fordi det er en såpass viktig frisk-faktor i livet mitt, det bidrar til helse og å holde meg friskere.

Det høres ut som du kunne trenge deg noen frisk-faktorer i livet ditt!

Du skriver lite om hvordan dere organiserer hverdagen, men det er lett å dra den tolkningen at du drar det tredje skiftet. Det synes jeg er noe av det verste med å ha barn. Nå er jeg skilt og har barna 50/50, og det er fullt øs i periodene når barna er hos meg, og så kan jeg hente meg inn når de er hos sin far.

Men det høres kanskje ut som det er litt for fullt øs hos dere? Ift kapasiteten du/dere har i alle fall.

I perioder hvor jeg har vært mer utmattet og utbrent enn nå, har jeg laget meg noen rutiner/vaner som hjelper meg.

1. Ukeshandling ned hjemlevering gjerne basert på en 2-4 ukers måltidsplan

2.Lage en plan over alle huslige gjøremål som må gjøres fra 1 gang i uken til 1 gang i mnd, alt fra støvsuging av gang til vasking av stekovn og fordele dem i en 4-ukers plan, med cirka ett gjøremål per dag. Dette kommer i tillegg til laging av mat og alt slikt som man MÅ gjøre hver dag, men alle Må'ene står ikke i planen.

Hvis jeg er for dårlig form til gjøremålet selv, kan jeg utsette til neste dag eller be en av ungene gjøre det - som f eks støvsuging av sofa

3. Robotstøvsuger som er stilt inn til å gå hver dag (den har vaskefunksjon som jeg ikke bruker akkurat nå, men når jeg får nye deler som jeg har bestilt skal jeg bruke den funksjonen oftere)

4.Alliere meg med besteforeldre eller venner til hjelp med bringing/henting av barna og begrense antall fritidsaktiviteter. Nå bor jeg endeliiiiig slik til at det er sykkelavstand til det meste (tok jo bare 18 år..), så nå får de hive seg på syklene oftere enn før.

5.Eldstemann fikk være barnevakt fra det året han fylte 13 til sine to yngre brødre, da jeg en periode var med på en ukentlig aktivitet som begynte kl.20 og var ferdig 21.30, og var hjemme ca.22. Han måtte ikke gjøre så mye i begynnelsen, men etterhvert som han ble eldre fikk han ansvaret for kveldsmat og legging av den yngste.

6. Lære barna at en hvilende mor ikke skal forstyrres. Dette handler da ikke om at jeg var lat eller ikke gadd å ta meg av dem, men det er utrooolig mye barn maser på mora om å gjøre, som de kan gjøre selv. Det må understrekes at jeg i perioder var så utbrent at jeg knapt sto på egne ben, så jeg var nødt til å hvile ila dagen for å hente meg inn, og da var jeg nødt til å lære dem å respektere min hviletid. 

 

Håper dere finner noen gode løsninger for deg og din familie, som gjør at du kan få hodet over vannet og gå med litt lettere skuldre. Jeg har nå tre tenåringer, og en av dem er ute på farten hele ettermiddagen/kvelden, en sitter på rommet sitt hele ettermiddagen/kvelden, og en veksler litt mellom å sitte på meg og å være ute med venner (satt på spissen.) Det er en rar følelse å sitte inne i egen stue og være helt alene, mens man egentlig har ungene. Men plutselig er du der, du også.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Det kunne vært verre. Du kunne vært alenemor med en i bhg og en på skolen. En av hvert kjønn og med såpass stor aldersforskjell at de må ha hvert sitt soverom. Hvor den ene har en adhd diagnose og mest sannsynlig den andre også. Hvor den andre forelderen fikk seg jobb på den andre siden av landet og bestemte seg for å realisere seg selv der borte og etablere seg på nytt uten omtanke for den familien han allerede hadde.

Vil du bytte liv kanskje? Jeg har en middels godt betalt jobb og en 4-roms som er i overkant dyr.

Anonymkode: b42c2...369

Hva var poenget med dette innlegget? Det er ikke en konkurranse. La ts få ventilere i fred.

Anonymkode: c3ef1...4d8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Du vet jo sikkert at den kabalen går aldri opp.. du kommer til å være dønn sliten og kjøre på til du ikke klarer mer hvis dere ikke tar grep. Du jobber 2-3 fulle skift og det går ikke, det er ikke deg det er noe feil med. Du må ha «forpliktelser og jobb som en mann, dvs 8-10 timer totalt ikke sånn som nå med mer enn den våkne tiden kan rekke. Vi fikk tre barn som nå er store men for at familiekabalen skulle gå opp ansatte vi au-pair, jeg gikk ned til 50% stilling og barna hadde korte dager i barnehage (3 dager av Max 6 timer),  i satte bort gartnerarbeid og fikk vasket biler en fast dag i uken og mat levert på døra. Da først gikk familiekabalen opp og både barn og voksne hadde «passe» med oppgaver og forpliktelser. Barna kunne også gå på alle de fritidsaktivitetene de ville og vi kunne stille opp på det som trengtes. 
Husk ikke stress sånn, alt handler ikke bare om å tjene mest mulig penger man må bruke litt for å ha et godt liv også.

Anonymkode: 8cfe0...aa7

Kom det noen hjem til dere og vasket bilene en fast dag i uken?

Anonymkode: c3ef1...4d8

[Shantara]

Jeg forstår deg kjempe godt, TS. Det er mange som har det som deg. Vi er ikke laget for disse stressende livene. Det er ikke meningen vi skal klare alt selv. Og vi kvinner er overarbeidet; iallefall mødre. Det er forbanna slitsomt å være mamma, kjæreste, hushjelp, kokk, vaskedame, planlegger, organisator, taxisjåfør - og samtidig ta vare på seg selv. Det er ikke nok timer i døgnet. 

Jeg er i akkurat samme båt som deg. Jeg var så sliten og desperat etter et liv som ga mening. Jeg visste ikke hvem jeg var, utenom alle disse rollene jeg skulle fylle. Jeg visste ikke hvem jeg var bak alle maskene. Bak den flinke mammaen, bak alle de tomme smilene. Så jeg gjorde noe drastisk. Jeg var der at jeg vurderte å bare avslutte livet. Det var så forbanna tungt og jeg visste ikke hvem jeg var. 

Jeg sa til samboeren min at enten så må vi dra fra alt, ellers orker jeg ikke mer. Heldigvis har jeg en samboer som forguder meg, og tan tok meg seriøst. Vi sa opp jobber, tok ungene ut av skolen, solgte huset og stakk på en 8 måneders lang reise. Familie på 5; på tur i Europa med campingvogn. For å finne oss selv og for å gjøre noe annet. Oppleve, utforske. Finne nye måter å leve på. 

Det var en forbanna slitsom tur. Og det var forbanna øye-åpnende. Vi kom så nærme hverandre som familie. Og vi innså det aller viktigste; at vi trenger ikke å dra en eneste plass. Vi trenger bare hverandre og viljen til å gjøre det annerledes, for oss selv og barna. Og det har vi gjort. Vi har endret kostholdet drastisk, vi har fått god helse, vi har byttet ut usunne vaner med gode og vi har begynt å se hverandre: og oss selv. Turen endte i motorhavari i Portugal og bilen ble stjålet av verkstedet der nede, som krever over 100.000kr i "parkeringsutgifter". Politiet henla saken og forsikringsselskapet sier de ikke ksn hjelpe oss, fordi vi ga nøkkelen til verkstedet. Vogna fikk vannlekkasje. Vi brukte opp hver eneste krone vi hadde, etter 2 hussalg. Vi leier bolig nå, og vi har kun 1 inntekt. Jeg har ikke klart å starte i jobb igjen. Jeg har vært 11 måneder uten lønn, søker nå om arbeidsavklaringspenger. Ja, økonomien suger. Huset vi leier viste seg å være full av muggsopp, og de største ungene måtte flytte hjem til pappaen sin en periode. Jeg har brukt anledningen til å jobbe med meg selv. Selv om alt har gått til helvete materialistisk sett - har brikkene falt på plass innvendig. Vi har fått campingvogna hjem og den er nå mitt fristed i hagen. Samboeren min gir meg masse alenetid, for han vet at jeg er på bristepunktet. Han ser at jeg har funnet meg selv nå, og han tar ansvar. 

Midt oppi alt, når jeg endelig begynte å føle at jeg fant meg selv (nå i helga), så kom plutselig familien min på "intervention" for å få meg til å enten gjøre som de, som normalt, ellers gikk de til barnevernet. Det har nemlig ikke falt i god jord for familien min at jeg har endret meg. At jeg har lært meg å si nei, at jeg har blitt den "kjipe mammaen" som ikke lar barna spise på McDonalds, at jeg har gått ned i vekt, at jeg endelig begynner å bli lykkelig. De har bare sett forandring og antatt at den har vært negativ, fordi det materialistiske har endret seg. Den "sosiale statusen" min har endret seg. Og det er åpenbart det viktigste for de fleste i dette samfunnet. Penger, status, ting. 

Nei, nå ligger jeg alene i campingvogna imens 2 av ungene mine blir holdt borte fra meg mot min vilje. Med en familie som er ute etter meg. Med et system som svikter rundt meg. Men jeg har det utrolig nok bra. Fordi nå vet jeg hvem jeg er. Jeg vet at jeg er en verdig mamma. Jeg vet at jeg er et godt menneske. Livet suger og alt rakner, men jeg har funnet meg selv. Fordi jeg valgte meg selv. Jeg sluttet å være alt alle andre ville at jeg skulle være. Jeg ba samboeren min ta alt en periode. Jeg har lest, gått i traumebehandling, skrevet til meg selv, grått, skreket, gjort ingenting og bare vært med meg selv. Jeg har vært snill mot meg selv og kroppen min. Og selv om livet på utsiden rakner på alle mulige plan, så er livet på innsiden roligere enn noen gang. 

Dette ordner seg. Fy søren som jeg har vokst. Klarer jeg det, klarer alle det. Velg deg selv, TS. Legg bort alle rollene og maskene en stund. Fall sammen, gi opp. Det er da magien skjer. Når du velger deg selv og gir opp alt annet. 

[AnonymBruker]

Shantara skrev (1 time siden):

Jeg forstår deg kjempe godt, TS. Det er mange som har det som deg. Vi er ikke laget for disse stressende livene. Det er ikke meningen vi skal klare alt selv. Og vi kvinner er overarbeidet; iallefall mødre. Det er forbanna slitsomt å være mamma, kjæreste, hushjelp, kokk, vaskedame, planlegger, organisator, taxisjåfør - og samtidig ta vare på seg selv. Det er ikke nok timer i døgnet. 

Jeg er i akkurat samme båt som deg. Jeg var så sliten og desperat etter et liv som ga mening. Jeg visste ikke hvem jeg var, utenom alle disse rollene jeg skulle fylle. Jeg visste ikke hvem jeg var bak alle maskene. Bak den flinke mammaen, bak alle de tomme smilene. Så jeg gjorde noe drastisk. Jeg var der at jeg vurderte å bare avslutte livet. Det var så forbanna tungt og jeg visste ikke hvem jeg var. 

Jeg sa til samboeren min at enten så må vi dra fra alt, ellers orker jeg ikke mer. Heldigvis har jeg en samboer som forguder meg, og tan tok meg seriøst. Vi sa opp jobber, tok ungene ut av skolen, solgte huset og stakk på en 8 måneders lang reise. Familie på 5; på tur i Europa med campingvogn. For å finne oss selv og for å gjøre noe annet. Oppleve, utforske. Finne nye måter å leve på. 

Det var en forbanna slitsom tur. Og det var forbanna øye-åpnende. Vi kom så nærme hverandre som familie. Og vi innså det aller viktigste; at vi trenger ikke å dra en eneste plass. Vi trenger bare hverandre og viljen til å gjøre det annerledes, for oss selv og barna. Og det har vi gjort. Vi har endret kostholdet drastisk, vi har fått god helse, vi har byttet ut usunne vaner med gode og vi har begynt å se hverandre: og oss selv. Turen endte i motorhavari i Portugal og bilen ble stjålet av verkstedet der nede, som krever over 100.000kr i "parkeringsutgifter". Politiet henla saken og forsikringsselskapet sier de ikke ksn hjelpe oss, fordi vi ga nøkkelen til verkstedet. Vogna fikk vannlekkasje. Vi brukte opp hver eneste krone vi hadde, etter 2 hussalg. Vi leier bolig nå, og vi har kun 1 inntekt. Jeg har ikke klart å starte i jobb igjen. Jeg har vært 11 måneder uten lønn, søker nå om arbeidsavklaringspenger. Ja, økonomien suger. Huset vi leier viste seg å være full av muggsopp, og de største ungene måtte flytte hjem til pappaen sin en periode. Jeg har brukt anledningen til å jobbe med meg selv. Selv om alt har gått til helvete materialistisk sett - har brikkene falt på plass innvendig. Vi har fått campingvogna hjem og den er nå mitt fristed i hagen. Samboeren min gir meg masse alenetid, for han vet at jeg er på bristepunktet. Han ser at jeg har funnet meg selv nå, og han tar ansvar. 

Midt oppi alt, når jeg endelig begynte å føle at jeg fant meg selv (nå i helga), så kom plutselig familien min på "intervention" for å få meg til å enten gjøre som de, som normalt, ellers gikk de til barnevernet. Det har nemlig ikke falt i god jord for familien min at jeg har endret meg. At jeg har lært meg å si nei, at jeg har blitt den "kjipe mammaen" som ikke lar barna spise på McDonalds, at jeg har gått ned i vekt, at jeg endelig begynner å bli lykkelig. De har bare sett forandring og antatt at den har vært negativ, fordi det materialistiske har endret seg. Den "sosiale statusen" min har endret seg. Og det er åpenbart det viktigste for de fleste i dette samfunnet. Penger, status, ting. 

Nei, nå ligger jeg alene i campingvogna imens 2 av ungene mine blir holdt borte fra meg mot min vilje. Med en familie som er ute etter meg. Med et system som svikter rundt meg. Men jeg har det utrolig nok bra. Fordi nå vet jeg hvem jeg er. Jeg vet at jeg er en verdig mamma. Jeg vet at jeg er et godt menneske. Livet suger og alt rakner, men jeg har funnet meg selv. Fordi jeg valgte meg selv. Jeg sluttet å være alt alle andre ville at jeg skulle være. Jeg ba samboeren min ta alt en periode. Jeg har lest, gått i traumebehandling, skrevet til meg selv, grått, skreket, gjort ingenting og bare vært med meg selv. Jeg har vært snill mot meg selv og kroppen min. Og selv om livet på utsiden rakner på alle mulige plan, så er livet på innsiden roligere enn noen gang. 

Dette ordner seg. Fy søren som jeg har vokst. Klarer jeg det, klarer alle det. Velg deg selv, TS. Legg bort alle rollene og maskene en stund. Fall sammen, gi opp. Det er da magien skjer. Når du velger deg selv og gir opp alt annet. 

Ikke ts men ville bare si at jeg fikk frysninger av det du fortalte her. 
Utrolig innholdsrikt. Du deler så mye på alle måter og jeg kan kjenne meg igjen i mye. Dere virker som et kult par du og samboer og jeg kjente jeg ble provosert over familien din sin syke oppførsel..

Takk for gode råd og måten å se ting på

Anonymkode: 8d0a9...66f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Kom det noen hjem til dere og vasket bilene en fast dag i uken?

Anonymkode: c3ef1...4d8

Nei, kom på jobben og hentet bilen og leverte den der når den var ferdig. Firmaet lå like ved jobben.

Anonymkode: 8cfe0...aa7

[Al34n0nym1]

Buhu.. sånn er det for mange andre foreldre. 

[Blåttvann]

AnonymBruker skrev (På 3.6.2025 den 20.34):

Det kunne vært verre. Du kunne vært alenemor med en i bhg og en på skolen. En av hvert kjønn og med såpass stor aldersforskjell at de må ha hvert sitt soverom. Hvor den ene har en adhd diagnose og mest sannsynlig den andre også. Hvor den andre forelderen fikk seg jobb på den andre siden av landet og bestemte seg for å realisere seg selv der borte og etablere seg på nytt uten omtanke for den familien han allerede hadde.

Vil du bytte liv kanskje? Jeg har en middels godt betalt jobb og en 4-roms som er i overkant dyr.

Anonymkode: b42c2...369

Tenk på folk i Gaza, vil du bytte liv med dem kanskje?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.6.2025 den 21.32):

Vil du ha premie?

Anonymkode: fa13e...be0

Nei. Jeg vil ha ferie!

Anonymkode: b42c2...369

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Hva var poenget med dette innlegget? Det er ikke en konkurranse. La ts få ventilere i fred.

Anonymkode: c3ef1...4d8

Åh er det sånn at jeg må opprette en egen klage og sytetråd? Tro det eller ei, men den kan også snus litt, kanskje ts tenker at det er kjipt men ikke så ille likevel? Hun har en mann å dele byrdene med. Barna blir større og mer selvstendige. 

Selv om mitt liv er hektisk så er det likevel ganske fint.

Anonymkode: b42c2...369