Det er så vanskelig å bli voksen

[AnonymBruker]

Eg er på veg mot midten av 20-årene snart, og nesten ferdig med bachelor. Det er vanskelig i seg selv, men meir enn noke annet føler eg det å håndtere livet er så vanskelig. Tanken på å liksom skulle være voksen med egen heim og familie følest så stor, og eg har så lyst til å berre bu heima med mamma og pappa. Føler meg så dum når eg tenker sånn, fordi det virker ikkje som om det er andre som sliter med samme tankene om at dei ikkje har lyst til å begynne voksenlivet. Er liksom ingenting som frister, og eg veit ikke kva eg vil, det einaste som er 'fast' er liksom det at eg savner å bu heima. Er det andre som føler på noke lignende? Går det over? Føler eg er i ein alder der eg burde vite meir, men føler meg så liten. 

Anonymkode: bbd70...75a

[AnonymBruker]

Om det er noen trøst, så vil du tilegne deg kunnskap med årene og det er det normale. Ingen vet alt i 20-årene. Men det fine med deg er at du vet at du ikke vet alt. Det er faktisk utrolig bra og veldig god selvinnsikt. Da vet du at det kan være smart å spørre andre og se etter (mer) informasjon. Men ikke la dette hindre deg. 

Du er inne i en liten eksistensiell krise. Det samme opplevde deg i den alderen. Følte at jeg ikke visste noe som helst. Det skjer når man tar utdannelse, man lærer at man vet ganske lite av alt som det er mulig å vite. 

Prøv å fokusere på et mindre punkt i livet ditt. Først og fremst bli ferdig med oppgaven din. Alt annet kan vente nå. 

Neste steg å finne deg en jobb som er relatert med utdannelsen din. Skrive søknader, oppdatere cv og den biten. Men først oppgaven ☺️

Anonymkode: 00db3...639

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Om det er noen trøst, så vil du tilegne deg kunnskap med årene og det er det normale. Ingen vet alt i 20-årene. Men det fine med deg er at du vet at du ikke vet alt. Det er faktisk utrolig bra og veldig god selvinnsikt. Da vet du at det kan være smart å spørre andre og se etter (mer) informasjon. Men ikke la dette hindre deg. 

Du er inne i en liten eksistensiell krise. Det samme opplevde deg i den alderen. Følte at jeg ikke visste noe som helst. Det skjer når man tar utdannelse, man lærer at man vet ganske lite av alt som det er mulig å vite. 

Prøv å fokusere på et mindre punkt i livet ditt. Først og fremst bli ferdig med oppgaven din. Alt annet kan vente nå. 

Neste steg å finne deg en jobb som er relatert med utdannelsen din. Skrive søknader, oppdatere cv og den biten. Men først oppgaven ☺️

Anonymkode: 00db3...639

Tusen takk❤️ Skal prøve å huske å tenke på det som er framfor meg, og ikkje langt fram i tid, og ta det gradvis. Det blir så mykje for meg innimellom, føler at alt skal vere i orden alltid. Men det er vel kanskje ikkje sånn.

Anonymkode: bbd70...75a

[AnonymBruker]

Du kan jo alltids bo i hjembyen/bygda etter endt utdanning? Og ha egen bolig nærme familien slik at du kan besøke de ofte. Bare sørg for å prioritere venner og kjæreste også, ellers kan det bli veldig trist og ensomt når du blir eldre. ♥️

Anonymkode: 54dd0...002

[AnonymBruker]

Følte det likt da jeg var I 20 årene. Ble bedre i 30 årene og fant mann og fikk barn, nå kunne jeg aldri tenkt meg det annerledes.

Noen trenger bare litt ekstra tid på finne seg til rette og trygge i livet🥰❤️

Anonymkode: 64154...e2f

[AnonymBruker]

Det er knallhardt å bli voksen, men du må rive av plasteret. Jeg gjorde aldri det og slitt ekstremt med barn, jobb og ekte voksenliv. Det er blodhardt. 

Anonymkode: 996ff...bb0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det er knallhardt å bli voksen, men du må rive av plasteret. Jeg gjorde aldri det og slitt ekstremt med barn, jobb og ekte voksenliv. Det er blodhardt. 

Anonymkode: 996ff...bb0

På hvilken måte sliter du?

Anonymkode: 64154...e2f

[Nowayback]

Jeg er 39 og har gitt opp å noengang bli voksen.

[AnonymBruker]

I noen land bor kvinner hjemme frem til de gifter seg. 

Anonymkode: 71cf6...1ce

[Egenskap]

Åpenbart Internett som påvirker at unge får lett overgang til voksen.

[AnonymBruker]

Jeg er 26, har vært gift siden 19, har to barn og hus, bachelor og jobb. Jeg føler meg ikke voksen og vil bare flytte hjem. Men, jeg merket at hjernen min utviklet seg mye fortere i det jeg fikk barn. Fikk plutselig mer empati, omsorg, og begynte å tenke mer logisk, praktisk, fornuftig, mindre usikker og flinkere til å gi faen i nips og ting som ikke egentlig er verdt å vie tid til - som å alltid se fresh ut, alltid ha ryddig hjem, alltid se bra ut, velstelt +++ fikk plutselig mer glede av å slutte å stresse med ting som ikke er verdt å stresse med. Men jeg forstår veldig godt hva du mener. 

Anonymkode: d3c7a...463

[AnonymBruker]

Jeg flyttet ut da jeg var 21. ikke en dag for tidlig. Det var en befrielse å endelig kunne flytte ut. Jeg ble samboer med min daværende kjæreste. Hele ungdomstiden min var min vei til å bli selvstendig og jeg er evig takknemlig for at jeg tidlig fikk ansvar for å stå på egne ben. Den frihetsfølelsen å ha ett eget hjem uten å måtte ta hensyn til foreldre og søsken var ubeskrivelig. Jeg har ett godt forhold til mine foreldre bpde da og nå. Men vi skal ut av redet. 

Anonymkode: 6bc0a...843

[TomKrus]

AnonymBruker skrev (På 3.6.2025 den 8.27):

Eg er på veg mot midten av 20-årene snart, og nesten ferdig med bachelor. Det er vanskelig i seg selv, men meir enn noke annet føler eg det å håndtere livet er så vanskelig. Tanken på å liksom skulle være voksen med egen heim og familie følest så stor, og eg har så lyst til å berre bu heima med mamma og pappa. Føler meg så dum når eg tenker sånn, fordi det virker ikkje som om det er andre som sliter med samme tankene om at dei ikkje har lyst til å begynne voksenlivet. Er liksom ingenting som frister, og eg veit ikke kva eg vil, det einaste som er 'fast' er liksom det at eg savner å bu heima. Er det andre som føler på noke lignende? Går det over? Føler eg er i ein alder der eg burde vite meir, men føler meg så liten. 

Anonymkode: bbd70...75a

Helt normalt hos ungdom, trygt og godt når foreldre kan ordne alt og betale alt for deg. Husk en ting, det å bli selvstendig og kunne klare livet alene uten slik støtte fra foreldre gir en enorm mestringsfølelse. Start i det små, og bygg på dette. Bli økonomisk uavhengig  fra foreldre og selv gjøre som man vil ? Det elsket jeg i alle fall, hadde verdens beste foreldre og et trygt hjem, men det kan ikke erstatte den tilfredstillelsen å styre alt dette selv. Når du så opplever dette selv, vil du legge alt dette du skriver bak deg helt garantert. Familie er noe du selv velger å stifte når du føler deg klar for det. En trygg god økonomi styrer som oftest dette tidspunktet og for de fleste når de har truffet den rette partneren. Det kan ta tid, eller det kan gå raskt , finnes ikke noe fasit på det.

[AnonymBruker]

Har du ikke bodd noe for deg selv du har vært hjemme helt til nå? Imponerende at du har holdt ut så lenge og ja det blir nok en voldsom omveltning å komme for deg selv men det går seg til. Du har jo levd en fjerdedel av livet ditt under dine foreldes tak så det er jo på tide å ta neste steg.

Følelsene du har pleier jo enhver tenåring, ung voksen å ha så det er ikke uvanlig å ha det slik. 

Uansett, eneste anbefalingen jeg har er at du ikke hopper inn i et forhold og blir samboer, alle har godt av å bo alene før de roter seg inn i noe.  Dette kan jo bare gå bra, utdanning er på plass, nå er det skikkelig jobb og et sted og bo, det er jo kjempegøy.  

Anonymkode: 22e8c...199

[AnonymBruker]

Jeg selv flyttet på hybel 1,5 time unna hjemme da jeg var 15. Det var det beste som kunne skjedd meg. Man modnes med tiden, og enda mer etter man får barn. Ting faller på plass etterhvert. Min datter kunne nok tenke seg å bo hjemme for alltid, for det føles trygt med mamma i nærheten men hun har flyttet på hybel 3 timer unna, og jeg ser at hun også har skikkelig godt av det.

Anonymkode: 14f4b...75e