ADHD - blir aldri fornøyd med livet...

[AnonymBruker]

Usikker på hvor jeg skulle legge denne. Jeg håper dette ikke blir oppfattet som en skrytetråd, det er isåfall ikke meningen, for jeg har dette som reelt problem i livet mitt og vet ikke hvordan jeg skal hjelpe meg selv. 

Jeg er kvinne, ca 35 år, har ADHD, men fullt fungerende. Hatt bra karriere, er økonomisk uavhengig, alltid gjort det bra i livet - og det er først og fremst fordi jeg alltid har hatt store og små livsmål jeg har jobbet målrettet mot. 

Jeg får veldig mye dopamin av å legge planer og ønsker for fremtiden og å jobbe beinhardt mot disse. Jeg har generelt mye motivasjon og pågangsmot når jeg bestemmer meg for noe. 

Problemet mitt er at når jeg når målet jeg har satt meg, så faller både interessen og dopaminet forsvinner. Jeg forsøker å minne meg selv på å være takknemlig og fornøyd med det jeg har fått til. Hadde jeg sett hva jeg har fått til per i dag for 20 år siden så lever jeg drømmelivet og vel så det. Men samtidig opplever jeg stor fortvilelse når jeg ikke har noe mer å "jage" etter... Frem til jeg finner noe nytt å jage etter. Konstant tankekjør, verre i enkelte perioder. Sliter i perioder med søvn, men det går som sagt litt opp og ned. 

Jeg går lei av alt jeg gjør når drivet forsvinner... Og jeg føler meg aldri fornøyd. En frustrasjon som bare forsvinner frem til jeg har et nytt mål å nå. Flere som har det slik? 

Jeg har forsøkt både mindfulness og meditasjon... For å være mer i nuet. Men jeg sliter med å holde det gående også. Det sklir ut og jeg gidder ikke på sikt... 

Nei, tar ikke medisiner. Ønsker ikke det heller, for jeg vil ikke døyve følelser hos meg selv, og er generelt motstander av medisiner. Jeg ønsker å lære meg å leve med dette og håndtere frustrasjonen på en naturlig måte. 

Anonymkode: 2ea55...5fb

[Hulderen]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Usikker på hvor jeg skulle legge denne. Jeg håper dette ikke blir oppfattet som en skrytetråd, det er isåfall ikke meningen, for jeg har dette som reelt problem i livet mitt og vet ikke hvordan jeg skal hjelpe meg selv. 

Jeg er kvinne, ca 35 år, har ADHD, men fullt fungerende. Hatt bra karriere, er økonomisk uavhengig, alltid gjort det bra i livet - og det er først og fremst fordi jeg alltid har hatt store og små livsmål jeg har jobbet målrettet mot. 

Jeg får veldig mye dopamin av å legge planer og ønsker for fremtiden og å jobbe beinhardt mot disse. Jeg har generelt mye motivasjon og pågangsmot når jeg bestemmer meg for noe. 

Problemet mitt er at når jeg når målet jeg har satt meg, så faller både interessen og dopaminet forsvinner. Jeg forsøker å minne meg selv på å være takknemlig og fornøyd med det jeg har fått til. Hadde jeg sett hva jeg har fått til per i dag for 20 år siden så lever jeg drømmelivet og vel så det. Men samtidig opplever jeg stor fortvilelse når jeg ikke har noe mer å "jage" etter... Frem til jeg finner noe nytt å jage etter. Konstant tankekjør, verre i enkelte perioder. Sliter i perioder med søvn, men det går som sagt litt opp og ned. 

Jeg går lei av alt jeg gjør når drivet forsvinner... Og jeg føler meg aldri fornøyd. En frustrasjon som bare forsvinner frem til jeg har et nytt mål å nå. Flere som har det slik? 

Jeg har forsøkt både mindfulness og meditasjon... For å være mer i nuet. Men jeg sliter med å holde det gående også. Det sklir ut og jeg gidder ikke på sikt... 

Nei, tar ikke medisiner. Ønsker ikke det heller, for jeg vil ikke døyve følelser hos meg selv, og er generelt motstander av medisiner. Jeg ønsker å lære meg å leve med dette og håndtere frustrasjonen på en naturlig måte. 

Anonymkode: 2ea55...5fb

Generelt motstander av medisiner? Da håper jeg du aldri får høyt blodtrykk, høyt kolesterol, hjerteinfarkt, diabetes eller en annen sykdom som man fint kan leve med om den medisineres, men som man dør av uten medisin.

[AnonymBruker]

Hulderen skrev (1 minutt siden):

Generelt motstander av medisiner? Da håper jeg du aldri får høyt blodtrykk, høyt kolesterol, hjerteinfarkt, diabetes eller en annen sykdom som man fint kan leve med om den medisineres, men som man dør av uten medisin.

Heldigvis har naturen masse å tilby for alle disse plagene.

Anonymkode: fc9af...d0f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Usikker på hvor jeg skulle legge denne. Jeg håper dette ikke blir oppfattet som en skrytetråd, det er isåfall ikke meningen, for jeg har dette som reelt problem i livet mitt og vet ikke hvordan jeg skal hjelpe meg selv. 

Jeg er kvinne, ca 35 år, har ADHD, men fullt fungerende. Hatt bra karriere, er økonomisk uavhengig, alltid gjort det bra i livet - og det er først og fremst fordi jeg alltid har hatt store og små livsmål jeg har jobbet målrettet mot. 

Jeg får veldig mye dopamin av å legge planer og ønsker for fremtiden og å jobbe beinhardt mot disse. Jeg har generelt mye motivasjon og pågangsmot når jeg bestemmer meg for noe. 

Problemet mitt er at når jeg når målet jeg har satt meg, så faller både interessen og dopaminet forsvinner. Jeg forsøker å minne meg selv på å være takknemlig og fornøyd med det jeg har fått til. Hadde jeg sett hva jeg har fått til per i dag for 20 år siden så lever jeg drømmelivet og vel så det. Men samtidig opplever jeg stor fortvilelse når jeg ikke har noe mer å "jage" etter... Frem til jeg finner noe nytt å jage etter. Konstant tankekjør, verre i enkelte perioder. Sliter i perioder med søvn, men det går som sagt litt opp og ned. 

Jeg går lei av alt jeg gjør når drivet forsvinner... Og jeg føler meg aldri fornøyd. En frustrasjon som bare forsvinner frem til jeg har et nytt mål å nå. Flere som har det slik? 

Jeg har forsøkt både mindfulness og meditasjon... For å være mer i nuet. Men jeg sliter med å holde det gående også. Det sklir ut og jeg gidder ikke på sikt... 

Nei, tar ikke medisiner. Ønsker ikke det heller, for jeg vil ikke døyve følelser hos meg selv, og er generelt motstander av medisiner. Jeg ønsker å lære meg å leve med dette og håndtere frustrasjonen på en naturlig måte. 

Anonymkode: 2ea55...5fb

Jeg slet med mye av det samme, . Jeg valgte å bruke medisiner en periode (uten at det er en fasit) og syntes det hjalp veldig på å få lagt nye vaner, tror jeg brukte i 3 år, for 15 år siden. De årene brukte jeg i stor grad til å lage nye vaner, rutiner og å stå i valg selv om det er kjedelig der og da. 
En mulighet kan jo være å ikke agere så mye på dopaminjaget du har, og trene på å legge bort slike plutselige motivasjoner og mål som blir altoppslukende. Trene på å utsette det egentlig, og styre impulsiteten. Utsett gode ideer noen dager eller uker og gjør noe annet. 
 

Anonymkode: 123c6...f2e

[AnonymBruker]

Hulderen skrev (18 minutter siden):

Generelt motstander av medisiner? Da håper jeg du aldri får høyt blodtrykk, høyt kolesterol, hjerteinfarkt, diabetes eller en annen sykdom som man fint kan leve med om den medisineres, men som man dør av uten medisin.

Ok, det var ikke det tråden handlet om, eller det jeg ønsket innspill på. 

Ts 

Anonymkode: 2ea55...5fb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg slet med mye av det samme, . Jeg valgte å bruke medisiner en periode (uten at det er en fasit) og syntes det hjalp veldig på å få lagt nye vaner, tror jeg brukte i 3 år, for 15 år siden. De årene brukte jeg i stor grad til å lage nye vaner, rutiner og å stå i valg selv om det er kjedelig der og da. 
En mulighet kan jo være å ikke agere så mye på dopaminjaget du har, og trene på å legge bort slike plutselige motivasjoner og mål som blir altoppslukende. Trene på å utsette det egentlig, og styre impulsiteten. Utsett gode ideer noen dager eller uker og gjør noe annet. 
 

Anonymkode: 123c6...f2e

Når dopaminet er det som får meg til å føle meg mest levende, er det vanskelig å legge det fra meg. Men jeg har jo av og til idéer som kommer som ikke blir noe av, fordi det ikke passer inn i livet her og nå, da faller ideene helt bort av seg selv. 

Jeg gjør gjerne ting som er kjedelig også. Har ikke problemer generelt med rutiner og å "leve livet", både morsomme og kjedelige ting, men det er den indre uroen jeg sliter mest med. Av og til føles den helt uutholdelig 😅 At jeg "må gjøre noe" for å distrahere meg selv fra frustrasjonen som bygger seg opp. 

Den verste følelsen er når jeg føler livet ikke er verdt å leve mer, fordi jeg ikke har noe å jobbe mot akkurat da, og alt føles poengløst frem til jeg finner noe nytt å fokusere på. Hva bør jeg omdirigere meg selv på eller tenke for å roe ned slike tanker? 

Ts 

Anonymkode: 2ea55...5fb

[AnonymBruker]

Lag rutiner.Rutiner er ofte lettere å følge når lysten avtar.

 

Anonymkode: fc9af...d0f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Lag rutiner.Rutiner er ofte lettere å følge når lysten avtar.

 

Anonymkode: fc9af...d0f

Men jeg har jo masse rutiner, så det er ikke noe problem. Samtidig ønsker jeg ikke å leve mer rutinepreget enn jeg må. Men jeg står jo opp hver dag, går på jobb, gjør faste ting etter jobb, spiser middag... Blir stresset av å ha for mye planlagt i helgene eller ellers i kalenderen. Tenker på alt jeg skal gjøre frem i tid da, så har lært meg å planlegge minst mulig utenom "dagligdagse" rutiner på hverdagen. 

Ts 

Anonymkode: 2ea55...5fb

[Purple_Pixiedust]

Trener du? Hvis ikke kan trening hjelpe deg å få mer ro samtidig som at du også kan sette deg mål det gjelder å prestere enten det er løping eller vektløfting. Sette seg et mål om å løpe mila på under en time eller klare 100 kg i benkpress. I tillegg til at du jobber med en målsetting for treningen så får du mer mentalt ro i hodet etter en skikkelig god treningsøkt. Og som en bonus så blir du kanskje mer fornøyd med kroppen. Dersom du er utrent da og gjerne skulle strammet litt opp og kanskje gått ned noen kg. 

Min sønn på 13 har ADHD og han er helt nødt til å bruke medisiner. Uten medisiner får han ikke gjort noen ting og hans frustrasjon og indre uro får han utløp for ved å være en sann plage for sin yngre bror. Hadde ønsket at han kunne være medisinfri, men man skal fungere på skole og i livet ellers og det klarer han ikke uten medisin. Men alle hans positive egenskaper er jo der selv om han går på medisiner. Det er ikke sikkert at du  mister deiven din til å sette deg nye mål og gjennomføre de. Faktisk kan det hende du blir ennå bedre på det, samtidig som at du har nok ro til å ta det mer rolig i perioder. 

Hvis du aldri har prøvd medisiner over en periode på seks måneder så kan det være at du skulle testet det ut. Det verste som kan skje er at du opplever at det ikke funker og tar vekk noe av det du liker ved deg selv, men da er det ikke verre enn at du slutter. Den effekten medisiner har på deg er kortvarig så lenge du ikke fyller på med mer. 

Endret 2. juni av Purple_Pixiedust

[AnonymBruker]

Purple_Pixiedust skrev (1 time siden):

Trener du? Hvis ikke kan trening hjelpe deg å få mer ro samtidig som at du også kan sette deg mål det gjelder å prestere enten det er løping eller vektløfting. Sette seg et mål om å løpe mila på under en time eller klare 100 kg i benkpress. I tillegg til at du jobber med en målsetting for treningen så får du mer mentalt ro i hodet etter en skikkelig god treningsøkt. Og som en bonus så blir du kanskje mer fornøyd med kroppen. Dersom du er utrent da og gjerne skulle strammet litt opp og kanskje gått ned noen kg. 

Min sønn på 13 har ADHD og han er helt nødt til å bruke medisiner. Uten medisiner får han ikke gjort noen ting og hans frustrasjon og indre uro får han utløp for ved å være en sann plage for sin yngre bror. Hadde ønsket at han kunne være medisinfri, men man skal fungere på skole og i livet ellers og det klarer han ikke uten medisin. Men alle hans positive egenskaper er jo der selv om han går på medisiner. Det er ikke sikkert at du  mister deiven din til å sette deg nye mål og gjennomføre de. Faktisk kan det hende du blir ennå bedre på det, samtidig som at du har nok ro til å ta det mer rolig i perioder. 

Hvis du aldri har prøvd medisiner over en periode på seks måneder så kan det være at du skulle testet det ut. Det verste som kan skje er at du opplever at det ikke funker og tar vekk noe av det du liker ved deg selv, men da er det ikke verre enn at du slutter. Den effekten medisiner har på deg er kortvarig så lenge du ikke fyller på med mer. 

Jepp, har trent stort sett hele livet, men når jeg ble hyperfokusert på treningen endte det i at jeg stilte på scenen i bikini fitness, hadde ekstremt flott kropp, og nådde sånn sett "målet". Da dabbet det av. Har vært fit og stram hele livet da, for jeg er ekstremt aktiv uansett (går mye tur i tillegg til å ha trent aktiv styrketrening). Også forsøkt å ha mål innen å løfte tyngre. Ga meg på 90 kg i knebøy (veier ca 55-60 kg), da jeg måtte spise enorme mengder mat for å ikke forbrenne for mye, og for å bygge nok muskler. Alt handlet til slutt om mat og trening, så jeg innså jo selv at det til slutt ikke var sunt lengre... 

Jeg sliter generelt med at hyperfokus tar over hele livet mitt, det har skjedd med andre ting også. Et annet hyperfokus gjorde at jeg ble sykemeldt i et år pga langvarig stress og stadig jag til å prestere bedre og bedre uten at det nødvendigvis var et mål som var mulig å nå. Ekstremt mye dopamin hele tiden, så det var kjempegøy. Det var faktisk kroppen min som sa stopp før hodet (var så alvorlig at jeg mistet hukommelsen og evnen til å gripe ting, i tillegg til betennelse i absolutt alle ledd i hele kroppen 😅). Jeg gikk til legen for å høre om jeg hadde mangler på noe, ikke fordi jeg følte meg syk. Hun ble helt sjokkert når jeg forklarte hvordan dagene mine var, og sykemeldte meg tvert. Har heldigvis lært noe av det da, og har mer fornuft i hyperfokus nå enn da jeg var yngre. 

En annen gang malte jeg hele huset innvendig på en uke (150kvm), og pådro meg både håndleddsbetennelse og skulderbetennelse.

Høres jo crazy ut når jeg skriver det ned... Og det er jo egentlig crazy 😅

Takk for råd angående medisiner, men jeg er redd jeg ikke ser de negative endringene selv ved å ta medisiner. Jeg er motstander generelt av legemiddelindustrien. Om det finnes urter så er jeg villig til å prøve det. Har forsøkt meg litt på johannesurt men jeg ser det kan skylle ut feks effekter av p-piller. Og det siste jeg ønsker er å bli gravid 😅

Jeg er mye i naturen og forsøker å finne ro der. Jeg klarer det når jeg har noe å gjøre. Det er dagene jeg er tvunget til å være inne pga været eller fordi jeg har vært så fysisk aktiv at jeg er støl og øm jeg sliter mest, eller når jeg syk og forsøker å bli frisk (har hatt som vane å gi blaffen i å ta det med ro når jeg er syk også, som gjorde at det tok dobbelt så lang tid å bli frisk igjen. Så har sluttet med det). 

Ts 

Anonymkode: 2ea55...5fb

[Purple_Pixiedust]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Jepp, har trent stort sett hele livet, men når jeg ble hyperfokusert på treningen endte det i at jeg stilte på scenen i bikini fitness, hadde ekstremt flott kropp, og nådde sånn sett "målet". Da dabbet det av. Har vært fit og stram hele livet da, for jeg er ekstremt aktiv uansett (går mye tur i tillegg til å ha trent aktiv styrketrening). Også forsøkt å ha mål innen å løfte tyngre. Ga meg på 90 kg i knebøy (veier ca 55-60 kg), da jeg måtte spise enorme mengder mat for å ikke forbrenne for mye, og for å bygge nok muskler. Alt handlet til slutt om mat og trening, så jeg innså jo selv at det til slutt ikke var sunt lengre... 

Jeg sliter generelt med at hyperfokus tar over hele livet mitt, det har skjedd med andre ting også. Et annet hyperfokus gjorde at jeg ble sykemeldt i et år pga langvarig stress og stadig jag til å prestere bedre og bedre uten at det nødvendigvis var et mål som var mulig å nå. Ekstremt mye dopamin hele tiden, så det var kjempegøy. Det var faktisk kroppen min som sa stopp før hodet (var så alvorlig at jeg mistet hukommelsen og evnen til å gripe ting, i tillegg til betennelse i absolutt alle ledd i hele kroppen 😅). Jeg gikk til legen for å høre om jeg hadde mangler på noe, ikke fordi jeg følte meg syk. Hun ble helt sjokkert når jeg forklarte hvordan dagene mine var, og sykemeldte meg tvert. Har heldigvis lært noe av det da, og har mer fornuft i hyperfokus nå enn da jeg var yngre. 

En annen gang malte jeg hele huset innvendig på en uke (150kvm), og pådro meg både håndleddsbetennelse og skulderbetennelse.

Høres jo crazy ut når jeg skriver det ned... Og det er jo egentlig crazy 😅

Takk for råd angående medisiner, men jeg er redd jeg ikke ser de negative endringene selv ved å ta medisiner. Jeg er motstander generelt av legemiddelindustrien. Om det finnes urter så er jeg villig til å prøve det. Har forsøkt meg litt på johannesurt men jeg ser det kan skylle ut feks effekter av p-piller. Og det siste jeg ønsker er å bli gravid 😅

Jeg er mye i naturen og forsøker å finne ro der. Jeg klarer det når jeg har noe å gjøre. Det er dagene jeg er tvunget til å være inne pga været eller fordi jeg har vært så fysisk aktiv at jeg er støl og øm jeg sliter mest, eller når jeg syk og forsøker å bli frisk (har hatt som vane å gi blaffen i å ta det med ro når jeg er syk også, som gjorde at det tok dobbelt så lang tid å bli frisk igjen. Så har sluttet med det). 

Ts 

Anonymkode: 2ea55...5fb

Høres ut som du trenger mer rolige aktiviteter for å koble av. Da vil jeg foreslå perling. Enten så lett som diamond paint, men vil anbefale å perle med vanlige perler. Gå på Pinterest og søk hama beads og se hva som kommer opp av oppskrifter. Jeg har for eksempel perlet Maryland Monroe som ble til et bilde på 5000 perler, jeg har perlet Joker fra Batnan, Catwomen, en stor pokemon limt på lerret til sønnen, the nightmare before christmas, et velkomstskift med ugler på osv. 

Du finner perler, pinsett, perlebrett og strykepapir på Panduro. Kjøp maskeringstape på chlas Olson og tape på hele bildet også bruker du to plater til å snu det slik at du stryker på baksiden slik at bildet ikke blir speilvendt. Når bildet er blitt kaldt kan du ta av tapen også kan du ramme det inn. Jeg har kjøpt to verktøy-kofferter med mange rom i som jeg har perlene i. Har 49 farger. Kjøpes på chlas Olsen for 150 kr per stykk.Koffertene altså. Husker ikke pris per pose med 100 stk perler i.  

Det er også lurt å merke alle beholderne til perlene med farge og fargekoden på perlene (fargekode står på baksiden av posen perlene kommer i. 

Det er tusenvis av motiver du kan perle og du kan enten ramme det inn i bilderamme som har sånne metalldingser på baksiden som skal holde bildet på plass, eller kjøpe lerret, male det i en farge som passer perlebildet også limer du perlebildet på lerretet. Jeg rammer ikke alt jeg lager inn da. Kun hvis jeg er ekstra fornøyd eller jeg skal gi det bort. Har flere perlebildet som bare ligger i skjenken. 

Kan legge ved ett bilde av Maryland som jeg er fornøyd mrd. Dette er altså 5000 perler. Legger ved bilde av oppbevaringskofferten også så du vet hvordan type det er dersom du velger å prøve. 

Det er veldig hyggelig og avslappende å sitte og perle med Lana Del Ray på YouTube.

Dette blr veldig langt, men ville bare framsnakke det veldig for tror du trenger en rolig hobby i tillegg til alt hardt arbeid du gjør. Legg vekk telefonen en time før leggetid og perl i stedet. Da er du mer avslappet når du legger deg i senga. 

[AnonymBruker]

Purple_Pixiedust skrev (15 timer siden):

Høres ut som du trenger mer rolige aktiviteter for å koble av. Da vil jeg foreslå perling. Enten så lett som diamond paint, men vil anbefale å perle med vanlige perler. Gå på Pinterest og søk hama beads og se hva som kommer opp av oppskrifter. Jeg har for eksempel perlet Maryland Monroe som ble til et bilde på 5000 perler, jeg har perlet Joker fra Batnan, Catwomen, en stor pokemon limt på lerret til sønnen, the nightmare before christmas, et velkomstskift med ugler på osv. 

Du finner perler, pinsett, perlebrett og strykepapir på Panduro. Kjøp maskeringstape på chlas Olson og tape på hele bildet også bruker du to plater til å snu det slik at du stryker på baksiden slik at bildet ikke blir speilvendt. Når bildet er blitt kaldt kan du ta av tapen også kan du ramme det inn. Jeg har kjøpt to verktøy-kofferter med mange rom i som jeg har perlene i. Har 49 farger. Kjøpes på chlas Olsen for 150 kr per stykk.Koffertene altså. Husker ikke pris per pose med 100 stk perler i.  

Det er også lurt å merke alle beholderne til perlene med farge og fargekoden på perlene (fargekode står på baksiden av posen perlene kommer i. 

Det er tusenvis av motiver du kan perle og du kan enten ramme det inn i bilderamme som har sånne metalldingser på baksiden som skal holde bildet på plass, eller kjøpe lerret, male det i en farge som passer perlebildet også limer du perlebildet på lerretet. Jeg rammer ikke alt jeg lager inn da. Kun hvis jeg er ekstra fornøyd eller jeg skal gi det bort. Har flere perlebildet som bare ligger i skjenken. 

Kan legge ved ett bilde av Maryland som jeg er fornøyd mrd. Dette er altså 5000 perler. Legger ved bilde av oppbevaringskofferten også så du vet hvordan type det er dersom du velger å prøve. 

Det er veldig hyggelig og avslappende å sitte og perle med Lana Del Ray på YouTube.

Dette blr veldig langt, men ville bare framsnakke det veldig for tror du trenger en rolig hobby i tillegg til alt hardt arbeid du gjør. Legg vekk telefonen en time før leggetid og perl i stedet. Da er du mer avslappet når du legger deg i senga. 

Takk for tips, men har faktisk forsøkt "roligere" aktiviteter også 😅 Dvs strikking. Tok sånn av at jeg pådro meg håndleddsbetennelse der også... 

Hadde sikkert fungert med perling en stund, mest sannsynlig fått veldig vondt i hånda/grepet etterhvert som jeg ville sittet med det veldig lenge, men jeg vet at interessen for dette også ville dabbet av til slutt som med alt annet... 

Jeg tror ikke løsningen min er å finne roligere aktiviteter. Jeg er interessert i å finne sinnsro og en tilfredshet i livet uten å måtte gjøre noe fysisk/mentalt annet enn å bare eksistere. Å kjenne på takknemlighet uten frustrasjon. Å ikke føle jeg må jage etter noe nytt dopamin hele tiden... 

Ts 

Anonymkode: 2ea55...5fb

[Purple_Pixiedust]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Takk for tips, men har faktisk forsøkt "roligere" aktiviteter også 😅 Dvs strikking. Tok sånn av at jeg pådro meg håndleddsbetennelse der også... 

Hadde sikkert fungert med perling en stund, mest sannsynlig fått veldig vondt i hånda/grepet etterhvert som jeg ville sittet med det veldig lenge, men jeg vet at interessen for dette også ville dabbet av til slutt som med alt annet... 

Jeg tror ikke løsningen min er å finne roligere aktiviteter. Jeg er interessert i å finne sinnsro og en tilfredshet i livet uten å måtte gjøre noe fysisk/mentalt annet enn å bare eksistere. Å kjenne på takknemlighet uten frustrasjon. Å ikke føle jeg må jage etter noe nytt dopamin hele tiden... 

Ts 

Anonymkode: 2ea55...5fb

Da jeg var på kurs for foreldre med barn med ADHD så sa de at flere med denne diagnosen profilerer veldig på å meditere/gjøre mindfullnes-øvelser daglig. Var blant annet en gutt på sånn 12 som fortalte litt om hans opplevelser. 

Kanskje det kan hjelpe for deg også. Men det krever tålmodighet for det gir ikke resultater med én gang. 

Endret 3. juni av Purple_Pixiedust

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Takk for tips, men har faktisk forsøkt "roligere" aktiviteter også 😅 Dvs strikking. Tok sånn av at jeg pådro meg håndleddsbetennelse der også... 

Hadde sikkert fungert med perling en stund, mest sannsynlig fått veldig vondt i hånda/grepet etterhvert som jeg ville sittet med det veldig lenge, men jeg vet at interessen for dette også ville dabbet av til slutt som med alt annet... 

Jeg tror ikke løsningen min er å finne roligere aktiviteter. Jeg er interessert i å finne sinnsro og en tilfredshet i livet uten å måtte gjøre noe fysisk/mentalt annet enn å bare eksistere. Å kjenne på takknemlighet uten frustrasjon. Å ikke føle jeg må jage etter noe nytt dopamin hele tiden... 

Ts 

Anonymkode: 2ea55...5fb

Er det ikke litt som om du ber om å slippe å ha adhd lengre? Det er jo typiske utfordringer knyttet til diagnosen, dette med manglende motivasjon for større repetetive oppgaver man mangler et indre driv etter. Og mangel på belønning gjennom dopamin når man fullfører en større oppgave. Kanskje det kan være noe å forklarer på fordelene diagnosen gir?

Anonymkode: 78aa6...b5a

[AnonymBruker]

Har ingen gode råd, men er en smule misunnelig på din versjon av ADHD. Du klarer å sette deg mål, jobbe mot dem, og fullføre. Du kan gjøre kjedelige ting. De fleste andre av oss setter gjerne tusen mål og legger tusen planer, men har null gjennomføringsevne, glemmer målene, og er tom for dopamin innen planen er lagt. Kjedelige oppgaver er det nærmest umulig å starte på. 😭

Anonymkode: 13d3f...827

[AnonymBruker]

Purple_Pixiedust skrev (På 3.6.2025 den 11.02):

Da jeg var på kurs for foreldre med barn med ADHD så sa de at flere med denne diagnosen profilerer veldig på å meditere/gjøre mindfullnes-øvelser daglig. Var blant annet en gutt på sånn 12 som fortalte litt om hans opplevelser. 

Kanskje det kan hjelpe for deg også. Men det krever tålmodighet for det gir ikke resultater med én gang. 

Som jeg nevner i hovedinnlegget mitt, så har jeg forsøkt mindfulness, men klarer altså ikke å holde det gående. Det blir for kjedelig.

AnonymBruker skrev (På 3.6.2025 den 11.11):

Er det ikke litt som om du ber om å slippe å ha adhd lengre? Det er jo typiske utfordringer knyttet til diagnosen, dette med manglende motivasjon for større repetetive oppgaver man mangler et indre driv etter. Og mangel på belønning gjennom dopamin når man fullfører en større oppgave. Kanskje det kan være noe å forklarer på fordelene diagnosen gir?

Anonymkode: 78aa6...b5a

Jo, altså, jeg er takknemlig for diagnosen på én måte, samtidig tror jeg de fleste har det mye enklere uten... Jeg kan ekstremt mye om ting andre ikke forstår eller har satt seg inn i slik jeg har gjort gjennom hyperfokus, men samtidig så vet jeg jo at jeg ikke er fornøyd med livet mitt, og redd jeg aldri blir det. Så jeg skulle gjerne vært mindre kunnskapsrik og samtidig lykkeligere.

AnonymBruker skrev (På 3.6.2025 den 11.19):

Har ingen gode råd, men er en smule misunnelig på din versjon av ADHD. Du klarer å sette deg mål, jobbe mot dem, og fullføre. Du kan gjøre kjedelige ting. De fleste andre av oss setter gjerne tusen mål og legger tusen planer, men har null gjennomføringsevne, glemmer målene, og er tom for dopamin innen planen er lagt. Kjedelige oppgaver er det nærmest umulig å starte på. 😭

Anonymkode: 13d3f...827

Ja, psykologen sa at jeg var et spesielt tilfelle av ADHD fordi jeg var så funksjonell og vellykket i livet 😅 Hadde det ikke vært for at jeg var så ekstrem på enkelte trekk så mente han egentlig at jeg ikke burde ha en diagnose, fordi jeg ikke sleit nok i livet mitt på en måte 😅 

Jeg har sosial angst også. Men fordi jeg er så målbevisst så "driter" jeg i det, og har ikke latt det hindre meg fra å gjøre ting jeg har driv etter å gjøre. 

Jeg har ofte tvunget meg selv til å få hyperfokus på kjedelige ting også... Så jeg kan til en viss grad kontrollere hva jeg fokuserer på, selv om jeg ikke kan kontrollere hvor lenge jeg greier å holde hyperfokuset, eller hvor lenge det gir meg dopamin. Derfor stor variasjon for hvor lenge jeg klarer å finne noe interessant.

Ts 

Anonymkode: 2ea55...5fb

[Purple_Pixiedust]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Som jeg nevner i hovedinnlegget mitt, så har jeg forsøkt mindfulness, men klarer altså ikke å holde det gående. Det blir for kjedelig.

Jo, altså, jeg er takknemlig for diagnosen på én måte, samtidig tror jeg de fleste har det mye enklere uten... Jeg kan ekstremt mye om ting andre ikke forstår eller har satt seg inn i slik jeg har gjort gjennom hyperfokus, men samtidig så vet jeg jo at jeg ikke er fornøyd med livet mitt, og redd jeg aldri blir det. Så jeg skulle gjerne vært mindre kunnskapsrik og samtidig lykkeligere.

Ja, psykologen sa at jeg var et spesielt tilfelle av ADHD fordi jeg var så funksjonell og vellykket i livet 😅 Hadde det ikke vært for at jeg var så ekstrem på enkelte trekk så mente han egentlig at jeg ikke burde ha en diagnose, fordi jeg ikke sleit nok i livet mitt på en måte 😅 

Jeg har sosial angst også. Men fordi jeg er så målbevisst så "driter" jeg i det, og har ikke latt det hindre meg fra å gjøre ting jeg har driv etter å gjøre. 

Jeg har ofte tvunget meg selv til å få hyperfokus på kjedelige ting også... Så jeg kan til en viss grad kontrollere hva jeg fokuserer på, selv om jeg ikke kan kontrollere hvor lenge jeg greier å holde hyperfokuset, eller hvor lenge det gir meg dopamin. Derfor stor variasjon for hvor lenge jeg klarer å finne noe interessant.

Ts 

Anonymkode: 2ea55...5fb

På en side skjønner jeg at du vil unngå medisiner, men på den andre siden hvorfor klager du over diagnosen når du ikke er villig til å ta medisiner som kan hjelpe deg? 

Det blir litt som at jeg skal klage på depresjon, hypomani eller psykose som er det jeg sliter med, men nekte å ta imot behandlingen for det som er medisiner og oppfølging hos psykoseteamet. 

Da tenker jeg at jeg kan bare ha det så godt å bli syk da. 

Det er ikke alle lidelser hvor man har privilegiumet å kunne velge vekk medisiner og samtidig forvente at hverdagen skal gå rundt uten for mye plager. 

Det er utelukkende ditt valg, men da må du også ta konsekvensene av det, og det er symptomene på ADHD og de problemene det medfører. 

Endret 4. juni av Purple_Pixiedust

[AnonymBruker]

Purple_Pixiedust skrev (3 timer siden):

På en side skjønner jeg at du vil unngå medisiner, men på den andre siden hvorfor klager du over diagnosen når du ikke er villig til å ta medisiner som kan hjelpe deg? 

Jeg er ikke trådstarter og kan ikke svare for henne.  Hun skriver at hun har ADHD og aldri er fornøyd med livet. Men det betyr  ikke at det er ADHDen som gjør at hun ikke er fornøyd med livet.  

Når jeg leser trådstarters innlegg så er ikke jeg sikker på om det er ADHDen som er problemet.  Jeg synes det virker som trådstarters problem er en depresjon av å ikke finne mening med livet. Hun har jobbet hardt for å få livet hun har og så sitter hun  likevel igjen med en følelse av å både ikke være fornøyd, men heller ikke ha noen nye mål å jobbe mot. Det virker å være en versjon av "jeg finner ikke ut hva som er meningen med livet"-depresjon. 

Trådstarter skriver at hun kun får dopamin ved å legge planer. Men det er også noe man vil oppleve ved depresjon.

Trådstarter klarer også målene hun setter seg. Hun er ikke deprimert fordi hun ikke klarer å nå målene sine, hun er deprimert fordi hun ikke vet hva hun skal jobbe mot og ikke er fornøyd nok med livet hun har. 

Konstant tankekjør er også noe man kan oppleve ved depresjon. 

Nå har ikke jeg noen løsning på problemene til trådstarter. Det finnes vel ingen universal-løsning på å bli fornøyd med livet. Trådstarter prøver ting som mindfulness, sette pris på det hun har, osv.  Som er typiske forslag for å bli fornøyd med livet. 

Så kan det selvsagt være at ADHD-medisiner kan hjelpe henne.  Medisinene gir hjernen dopamin og det kan få en til å føle seg bedre.  Det kan også være at det ikke gjør livet bedre og det kan være at det midlertidig gjør livet bedre. 

Bare for å presisere så sier ikke jeg at trådstarter ikke har ADHD. 

Anonymkode: 24f4a...f95

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Jeg er ikke trådstarter og kan ikke svare for henne.  Hun skriver at hun har ADHD og aldri er fornøyd med livet. Men det betyr  ikke at det er ADHDen som gjør at hun ikke er fornøyd med livet.  

Når jeg leser trådstarters innlegg så er ikke jeg sikker på om det er ADHDen som er problemet.  Jeg synes det virker som trådstarters problem er en depresjon av å ikke finne mening med livet. Hun har jobbet hardt for å få livet hun har og så sitter hun  likevel igjen med en følelse av å både ikke være fornøyd, men heller ikke ha noen nye mål å jobbe mot. Det virker å være en versjon av "jeg finner ikke ut hva som er meningen med livet"-depresjon. 

Trådstarter skriver at hun kun får dopamin ved å legge planer. Men det er også noe man vil oppleve ved depresjon.

Trådstarter klarer også målene hun setter seg. Hun er ikke deprimert fordi hun ikke klarer å nå målene sine, hun er deprimert fordi hun ikke vet hva hun skal jobbe mot og ikke er fornøyd nok med livet hun har. 

Konstant tankekjør er også noe man kan oppleve ved depresjon. 

Nå har ikke jeg noen løsning på problemene til trådstarter. Det finnes vel ingen universal-løsning på å bli fornøyd med livet. Trådstarter prøver ting som mindfulness, sette pris på det hun har, osv.  Som er typiske forslag for å bli fornøyd med livet. 

Så kan det selvsagt være at ADHD-medisiner kan hjelpe henne.  Medisinene gir hjernen dopamin og det kan få en til å føle seg bedre.  Det kan også være at det ikke gjør livet bedre og det kan være at det midlertidig gjør livet bedre. 

Bare for å presisere så sier ikke jeg at trådstarter ikke har ADHD. 

Anonymkode: 24f4a...f95

Tusen takk for reflekterende og godt svar på hva det kan være som gjør at jeg sliter med de følelsene jeg har. Jeg kan absolutt ikke utelukke depresjon. 

Jeg har hatt depresjoner av og på så lenge jeg kan huske, en periode (før jeg ble sykemeldt) hadde jeg også mye selvmordstanker i lang tid. Er ganske langt unna den tilstanden nå som livet mitt er lettere heldigvis, ved at jeg har måtte gjort endringer, men det ligger likevel latent og kan komme frem dersom jeg føler mye på ensomhet, selv om jeg ikke er alene heller. Hadde også mye depresjoner som ungdom, mellom 13 og 18 år, og hadde også en periode med selvskading når jeg sleit som verst med å regulere følelser (takk gud for at jeg ikke har særlig med arr idag, så ingen kan se det og dermed heller ikke dømme meg til å ha en "slik fortid"). Ingen ville heller gjettet at jeg var selvskader ift den personen jeg er idag, og det er noe jeg også fortrenger at jeg har gjort selv. 

Har en grunnleggende bekymring over hele verden og planeten, og alltid tenkt at det var bedre om mennesker ikke fantes, for det hadde vært hvert fall vært ro for andre skapninger da. Jeg er generelt veldig filosoferende vil jeg påstå, og sensitiv for både lys, lyd, "energi og stemning", kroppspråk og signaler, you name it. Til tross for dette har jeg store deler av livet valgt å overse dette, så det ikke påvirker livet mitt utad selv om jeg kjenner det på innsiden. 

Har pratet med flere psykologer. Klarer aldri å åpne meg 100% i frykt for at noen virkelig skal se hvem jeg er. Ikke at jeg nødvendigvis bryr meg så mye om hva andre mener om meg, men jeg holder lett fasade og er vant til at folk har et svært godt inntrykk av meg, noe jeg sliter med å "ødelegge" om jeg får komplimenter for den jeg er (den jeg lar de se at jeg kan være). Hater medlidenhet.

Sliter også med at jeg helt naturlig speiler alle jeg omgås, både i energi og væremåte, uten at jeg har kontroll på det. Føler jeg ofte driver skuespill i sosiale settinger uten at det er meningen eller at jeg aktivt går inn for det. Slike ting har jo gjort at jeg alltid har fått det som jeg vil stort sett, både kjærester, venner, jobb, innflytelse hos ledere osv. Seiler meg gjennom livet sånn sett, samtidig som jeg har et helt annet liv på innsiden av kroppen. Liker ikke folk, og synes det er deiligst å være helt alene, men samtidig har jeg godt sosialt anlegg med alle jeg møter. 

Ts

Anonymkode: 2ea55...5fb

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (På 2.6.2025 den 18.26):

Jepp, har trent stort sett hele livet, men når jeg ble hyperfokusert på treningen endte det i at jeg stilte på scenen i bikini fitness, hadde ekstremt flott kropp, og nådde sånn sett "målet". Da dabbet det av. Har vært fit og stram hele livet da, for jeg er ekstremt aktiv uansett (går mye tur i tillegg til å ha trent aktiv styrketrening). Også forsøkt å ha mål innen å løfte tyngre. Ga meg på 90 kg i knebøy (veier ca 55-60 kg), da jeg måtte spise enorme mengder mat for å ikke forbrenne for mye, og for å bygge nok muskler. Alt handlet til slutt om mat og trening, så jeg innså jo selv at det til slutt ikke var sunt lengre... 

Jeg sliter generelt med at hyperfokus tar over hele livet mitt, det har skjedd med andre ting også. Et annet hyperfokus gjorde at jeg ble sykemeldt i et år pga langvarig stress og stadig jag til å prestere bedre og bedre uten at det nødvendigvis var et mål som var mulig å nå. Ekstremt mye dopamin hele tiden, så det var kjempegøy. Det var faktisk kroppen min som sa stopp før hodet (var så alvorlig at jeg mistet hukommelsen og evnen til å gripe ting, i tillegg til betennelse i absolutt alle ledd i hele kroppen 😅). Jeg gikk til legen for å høre om jeg hadde mangler på noe, ikke fordi jeg følte meg syk. Hun ble helt sjokkert når jeg forklarte hvordan dagene mine var, og sykemeldte meg tvert. Har heldigvis lært noe av det da, og har mer fornuft i hyperfokus nå enn da jeg var yngre. 

En annen gang malte jeg hele huset innvendig på en uke (150kvm), og pådro meg både håndleddsbetennelse og skulderbetennelse.

Høres jo crazy ut når jeg skriver det ned... Og det er jo egentlig crazy 😅

Takk for råd angående medisiner, men jeg er redd jeg ikke ser de negative endringene selv ved å ta medisiner. Jeg er motstander generelt av legemiddelindustrien. Om det finnes urter så er jeg villig til å prøve det. Har forsøkt meg litt på johannesurt men jeg ser det kan skylle ut feks effekter av p-piller. Og det siste jeg ønsker er å bli gravid 😅

Jeg er mye i naturen og forsøker å finne ro der. Jeg klarer det når jeg har noe å gjøre. Det er dagene jeg er tvunget til å være inne pga været eller fordi jeg har vært så fysisk aktiv at jeg er støl og øm jeg sliter mest, eller når jeg syk og forsøker å bli frisk (har hatt som vane å gi blaffen i å ta det med ro når jeg er syk også, som gjorde at det tok dobbelt så lang tid å bli frisk igjen. Så har sluttet med det). 

Ts 

Anonymkode: 2ea55...5fb

 

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Tusen takk for reflekterende og godt svar på hva det kan være som gjør at jeg sliter med de følelsene jeg har. Jeg kan absolutt ikke utelukke depresjon. 

Jeg har hatt depresjoner av og på så lenge jeg kan huske, en periode (før jeg ble sykemeldt) hadde jeg også mye selvmordstanker i lang tid. Er ganske langt unna den tilstanden nå som livet mitt er lettere heldigvis, ved at jeg har måtte gjort endringer, men det ligger likevel latent og kan komme frem dersom jeg føler mye på ensomhet, selv om jeg ikke er alene heller. Hadde også mye depresjoner som ungdom, mellom 13 og 18 år, og hadde også en periode med selvskading når jeg sleit som verst med å regulere følelser (takk gud for at jeg ikke har særlig med arr idag, så ingen kan se det og dermed heller ikke dømme meg til å ha en "slik fortid"). Ingen ville heller gjettet at jeg var selvskader ift den personen jeg er idag, og det er noe jeg også fortrenger at jeg har gjort selv. 

Har en grunnleggende bekymring over hele verden og planeten, og alltid tenkt at det var bedre om mennesker ikke fantes, for det hadde vært hvert fall vært ro for andre skapninger da. Jeg er generelt veldig filosoferende vil jeg påstå, og sensitiv for både lys, lyd, "energi og stemning", kroppspråk og signaler, you name it. Til tross for dette har jeg store deler av livet valgt å overse dette, så det ikke påvirker livet mitt utad selv om jeg kjenner det på innsiden. 

Har pratet med flere psykologer. Klarer aldri å åpne meg 100% i frykt for at noen virkelig skal se hvem jeg er. Ikke at jeg nødvendigvis bryr meg så mye om hva andre mener om meg, men jeg holder lett fasade og er vant til at folk har et svært godt inntrykk av meg, noe jeg sliter med å "ødelegge" om jeg får komplimenter for den jeg er (den jeg lar de se at jeg kan være). Hater medlidenhet.

Sliter også med at jeg helt naturlig speiler alle jeg omgås, både i energi og væremåte, uten at jeg har kontroll på det. Føler jeg ofte driver skuespill i sosiale settinger uten at det er meningen eller at jeg aktivt går inn for det. Slike ting har jo gjort at jeg alltid har fått det som jeg vil stort sett, både kjærester, venner, jobb, innflytelse hos ledere osv. Seiler meg gjennom livet sånn sett, samtidig som jeg har et helt annet liv på innsiden av kroppen. Liker ikke folk, og synes det er deiligst å være helt alene, men samtidig har jeg godt sosialt anlegg med alle jeg møter. 

Ts

Anonymkode: 2ea55...5fb

Takk og pris for disse to innleggene som inneholdt fakta som gjør oss til to ulike mennesker også, for da jeg hadde lest fire innlegg fra deg hoppet jeg litt forvirret tilbake til hi for å sjekke at dette ikke var en gammel tråd jeg engang har skrevet, og glemt, som var hentet frem igjen. Ja en del fellesnevnere også i de to innleggene jeg her siterer, men også litt som (omsider 😅) ikke gjorde meg og deg til fullstendige kopier av hverandre. Vi har tydeligvis en del like utfordringer, samme indre motor, en del like mestringsstrategier, men også litt ulike tilnærminger til en del av å være... ja slik som dette. 😅

Angående at det ble tatt opp at depresjoner kan gi mye samme utslag som adhd er det (dessverre) slik at adhd og depresjoner veldig ofte går litt hånd i hånd, så det ene utelukker dessverre ikke det andre. Litt manisk- depressiv light hører gjerne med det å ha adhd. Angående det vil jeg gjerne tipse deg om eneste terapitype jeg noen gang har hatt utbytte av. ACT- terapi. En glimrende terapiform for oss som hater å grave rundt i gammelt dritt, men har behov for å aktivt jobbe med noe, sette konkrete mål og ha oppgaver å jobbe med, istedenfor "å stå fast " i graving og mas om ting man helst bare vil være ferdig med. Tradisjonell samtaleterapi synes jeg var et mareritt. 

Så våre ulikheter, som medfører at jeg heldigvis ikke lenger står fast i diverse du virker å streve mer enn meg med, selv om en yngre versjon av meg ville kjent seg godt igjen i deler av det du beskriver. Jeg var også tidligere redd for at folk skulle oppdage hvordan jeg virkelig er. Noe som ga meg spesielt store utfordringer med forhold, men også generelt angående redsel for å bli avslørt som fake, i at jeg utad mestret livet langt bedre enn mitt indre liv. For det var et evig kaos, og redsel for å miste kontrollen andre beundret meg for. 

At jeg uten å bry meg om noen anser det som skryt kan skrive at den som utredet meg for adhd slo fast at jeg så absolutt har adhd, men at jeg har så stor intellektuell kapasitet og så stor sosial kompetanse at jeg har funnet gode mestringsstrategier for å kompensere for dette gjennom livet viser kanskje i seg selv til at jeg har kommet til å være stolt av at jeg er som jeg er, ikke skamfull eller redd. Ikke engang over baksiden ved dette. Jeg er som jeg er, og det er faktisk veldig mye bra, og det som ikke er bra eller perfekt er også helt ok. Menneskelig! Ok og akseptabelt for både meg selv og dem som kjenner meg og bryr seg om meg, og som nå helt reelt får kjenne meg på alle måter. I motsetning tidligere, da jeg skjulte mye. 

ACT terapien hjalp meg med dette ovenfor dem jeg synes dette var mest vanskelig angående (familie), men i forkant av dette hadde jeg allerede kommet til så stor modning og erkjennelse av at jeg faktisk ikke er særlig unik i å streve med ting at det ikke var negativt å være ærlig angående dette med nære venner, men istedenfor møtte både forståelse og aksept, samt var en viss lettelse og grunnlag for ærligere og nærere relasjoner enn da venner trodde de var alene om å streve med diverse, mens jeg liksom var så fryktelig sterk og flink til absolutt alt. Liksom! Det var jo det de så, og følte seg små og udugelige i forhold til, når de ikke visste noe om det andre, fordi jeg skjulte slikt. Å bli ærlig har ikke kostet meg en eneste relasjon, men gitt meg mange mye nærmere, ærligere og tryggere relasjoner. Perifere venners venner, som liksom bare vanket i utkanten av min omgangskrets i årevis, er blitt nære og fortrolige venninner etter at jeg ble ærlig og ekte. Ikke bare "så fryktelig flink til alt" at jeg nok fremsto som litt skremmende og mekanisk (?)/grunn (?) for en del mennesker. 

God sosial kompetanse har jeg bestandig hatt, men der du kaller dette speiling og skuespill har jeg bestandig ansett dette som sosiale egenskaper. Sosial "angst" har vært knyttet til å få folk for tett på meg, og bli avslørt liksom, så det er jo mer eller mindre borte når jeg ikke bare er ok med at folk virkelig vet hvem jeg er og hvordan, men til og med ønsker at folk skal vite dette, om jeg ønsker relasjon til dem videre. Hvilket jeg fremdeles er veldig selektiv angående, men mest fordi jeg ikke har kapasitet til flere nære vennskap. Da må det isåfall oppstå en unik kobling. Utover dette er mine sosiale egenskaper bare bra å ha. Jeg er ikke falskere i det enn andre mennesker som relativt enkelt håndterer sosiale situasjoner, uten å gå i dybden, men kun som smalltalk og der og da hyggelighet og høflighet. Det er ikke forventet eller noe krav til å brette seg ut blant egentlig ukjente mennesker. Venner uten adhd gjør det samme, om de har sosial kompetanse, og det har de. Jeg finnes ikke unik i å være overfladisk hyggelig og høflig mot ukjente og kun perifert bekjente. Det er vanlig det, og ikke noe negativt. Kun positivt. Ingen årsak til at du kritiserer deg selv for slike egenskaper, men sikkert en stor fordel at du får større aksept for deg selv, og trygghet rundt at folk kan akseptere deg som du er. Hvilket trolig ligger mye på at du først må akseptere deg selv. 

Dette ble langt, så avrunder med å fortelle litt om hvordan jeg mestrer "nedetid " mellom prosjekter som fenger meg. Jeg leser, ser serier og filmer, som engasjerer meg der og da i liksom andres liv og historier. Jeg dagdrømmer og drodler med ideer og nye planer, eller fiktive historier jeg videreutvikler angående fremdrift og handling, jeg skriver sanger, dikt eller historier, og jeg pusser opp diverse. Oppussing er en såpass stor hobby at jeg stort sett alltid har en liste prosjekter jeg kan hente neste "besettelse" fra, og når lista har vært tom (eller ikke fristet der og da) har jeg pusset opp en campingvogn, en båt, eller hjulpet venner. 

Kanskje er det viktigste elementet i at jeg har et godt liv at jeg ikke forventer å være sprudlende lykkelig mer enn innimellom, men har funnet ro i at å være tilfreds er noe fantastisk. Å være fornøyd med livet og tilfreds er å ha det bra, og det er absolutt godt nok. Ved å komme til aksept for meg selv er ikke det særlig vanskelig lenger, for mye uro er da forsvunnet, og det som oppstår håndterer jeg bedre, i at jeg ikke har skamfølelser rundt dette, men forståelse og aksept for meg selv. Jeg finner lettere ro i det enn jeg gjorde da jeg anså meg som feil og prøvde så inderlig på å undertrykke og skjule "galskapen " i meg. Da ble det jo vondt og vanskelig, mens nå er det ok, og da vokser det meg liksom ikke over hodet i at det var vondt og vanskelig, og skam. 

Jeg tar medisiner om det indre kaoset blir større enn fysisk mulighet til å få utløp for det. Liker det ikke jeg heller, så lever helst uten, men i perioder aksepterer jeg det som nødvendig. Jeg vil heller ta ritalin i perioder, som for min del bare demper indre kaos, og ikke gjør meg følelsesmessig flat, enn å ende opp med å trenge antidepressiva, som gjør meg følelsesmessig flatere. 

Når alt kommer til alt ville jeg aldri vært foruten det å ha adhd. Jeg anser det som en ekstra indre motor. Krevende til tider, men du verden som jeg har oppnådd og klart på grunn av den ekstra motoren. Jeg er veldig glad for det. Stolt også. 

Endret 5. juni av Trolltunge