Bror bor hjemme uten jobb - ung ufør?

[AnonymBruker]

Jeg har en sønn som blir 18 år nå i sommer. Han har blant annet autisme. 

Jeg har sagt siden han fikk diagnosen som 3 åring at "Når han blir 18 år, da skal han flytte for seg selv". Hjertet mitt blør nå som han blir 18 år snart, og slik ting ser ut nå, blir det sannsynligvis omsorgsbolig i løpet av høsten. 
Guttungen selv er ikke så gira, det er jo trygt og godt å bo hjemme. Jeg er egentlig ikke så gira jeg heller, jeg trives jo med å ha han i huset og han er jo ungen min, og jeg føler meg rimelig slem som "hiver han ut". 

MEN - jeg gjør det. Fordi jeg mener det er MYE lettere med denne overgangen nå, enn om 2-3-4-5 år. Nå er han fortsatt vant til å høre på mamma, han er vant til at vi bestemmer. Da  er det mye lettere å få inn gode rutiner i egen bolig, enn med en som er et par og tjue, og mener at han bestemmer alt selv. 

Foreldrene dine føler også sikkert at de er slemme hvis de stiller krav til sønnen. Men de er faktisk pokka nødt til å gjøre det nå, for det er du som kommer til å sitte med problemet tilslutt. 

Jeg har også en bror med spesielle behov, ikke kjempestore behov, men store nok til at noen bør ha et øye på han. Jeg og min andre bror har allerede snakket om ansvarsfordeling den dagen foreldrene mine er borte. 

Jeg har også allerede snakket om ansvarsfordeling ang. min sønn, hvis noe skal skje nå, om 20 år eller om 40 år. Og det er tre forskjellige planer. 

Det jeg prøver å få frem her er at det å stille krav, ha en plan, sørge for at man kan være så selvhjulpen som mulig, selv om det føles brutalt, er faktisk god omsorg. 

Anonymkode: 40a72...064

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Han må IKKE ta angstdempende medisiner fast. Da blir han avhengig. Han må lære seg å litt etter litt lære at livet ikke er farlig likevel. Angstdempende medisiner er veldig bra å ha når ting blir så jævlig at det er vanskelig å holde ut. Men å ta det hver dag og bruke det som en krykke det ville ikke jeg ha gjort.

Jeg tar aldri noe for å gå noen plass. Da hadde jeg sikkert tross psykisk at jeg trengte det også for å gå ut. Tar det noen ganger når jeg kommer hjem igjen fra noe fordi angsten er så høy at livet føles vanskelig og slitsomt å holde ut å leve.

Jeg har ihvertfall aldri blitt avhengig. Men det har mange andre blitt. Og når legen har bestemt at de skal slutte å ta pillene så har de begynt å selvmedisinere seg på andre ting. Et panikkanfall feks er grusomt. Men det er følelser. Når det er over så er det over. Vi dør ikke. Det bare føles sånn.

Angstdempende er et veldig fint hjelpemiddel, men IKKE til hverdagsbruk.

Anonymkode: 55afd...18f

Angst-dempende medisin kan også være anti-depressiva. Som kan hjelpe veldig godt på angst. 
Det har jeg erfaring med både selv, og via datteren min. 
Så trenger absolutt ikke være avhengighets-skapende. Det er veldig sjelden man får utskrevet beroligende nå, pga det er så lett å bli avhengig. 

Anonymkode: 40a72...064

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du vet faktisk ikke hvordan du hadde reagert. 

Og du vet ikke om denne broren noensinne kommer til å evne å gjøre det du gjorde, eller om hans vansker samsvarer med dine.

Du er ellers riktig lite dannet. "For kald til," faktisk. Jeg er uenig med deg. Du ser ut til å synes det er et greit premiss for personangrep og at noen ikke skal ytre meningen sin.

Anonymkode: 2a0a8...d63

Jeg vet hva som skjedde når noen tvang meg. Jeg fikk oppleve det da en av mine nærmeste prøvde og jeg fikk panikk og denne personen kunne ikke være i nærheten av meg på  veldig veldig lenge etterpå. Jeg tok flere steg tilbake. Jeg brøt totalt sammen. Og så måtte jeg finne ut av det, spørre en annen person om hjelp, en som lyttet bedre og tok mere hensyn. Og så kjempet jeg meg videre.

Når man har angst så er det viktig at man stopper opp tar seg tid til å roe ned. Med foreksempel å se seg rundt, orientere seg. Er jeg i fare. Hva skjer. Roe ned og så gå videre om mulig. Tvinger man seg selv eller andre tvinger deg, så vil den syke bli sykere. Man må spille på lag med seg selv. Ingen profesjonell behandler vil si det som blir sagt her i tråden om å tvinge syke folk ut av huset og i jobb. Eller kalle de for late. Det er ufattelig lite medmenneskelig og lite sympatisk.

Med tvang så bukker man under når man er syk på denne måten. Og ingen mennesker burde bli tvunget til noen uansett. Det er ikke medmenneskelig. Dette er helt normalt og alle normale empatiske mennesker forstår det. Føler du deg truffet av det , så er det ditt problem.

Anonymkode: 55afd...18f

[AnonymBruker]

Rotemor skrev (20 minutter siden):

Man kan få hjelp hjem. Man kaster ikke ut psykisk syke. Uansett så hverken kan eller skal TS kaste ut sin bror fra sine foreldres hjem. Eller…?

 

Jeg har aldri sagt at TS kunne det. Jeg sa foreldrene burde, etter at forslag om ymse hjelpetiltak var forkastet.

Du responderte med at dette var "virkelig bare tull!" Det er en utrivelig debatteknikk selv om vi åpenbart er uenige. God bedring. 

Anonymkode: 2a0a8...d63

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

 

Med tvang så bukker man under når man er syk på denne måten. Og ingen mennesker burde bli tvunget til noen uansett. Det er ikke medmenneskelig. Dette er helt normalt og alle normale empatiske mennesker forstår det. Føler du deg truffet av det , så er det ditt problem.

Anonymkode: 55afd...18f

Du er ikke den eneste her med verken erfaringer med eller kunnskap om psykisk sykdom. 

Du er derimot særdeles utrivelig i formen når noen er uenig med deg. Det burde du slutte med. 

Anonymkode: 2a0a8...d63

[AnonymBruker]

AtGeo skrev (1 time siden):

Jeg har aldri sagt han skal få ufør fremfor aap, jeg vet ikke hva han har krav på, det vet han ikke selv heller. Nei, han har jo ikke det, og jeg er såpass bekymret at jeg legger ut et innlegg her for å få noen innblikk i hva som kan gjøres - noe som sitter veldig langt inne å gjøre. Som sagt har jeg prøvd i flere år og nevner dette omtrent hver gang jeg ser foreldrene mine men det er ikke mitt ansvar og veldig lite jeg faktisk kan gjøre.

Hva er du mener jeg skulle gjort? Siden du mener jeg kunne gjort noe hvis jeg hadde «reagert tidligere»? Jeg har som sagt ringt legen tidligere og fått beskjed om at dette er foreldrene mine sitt ansvar, og at ingenting kan gjøres uten hans godkjenning.

Altfor mange mennesker her inne legger skylden på deg og spesielt foreldrene dine. Det er IKKE mulig å tvinge noen sånn som de sier. Jeg har selv hatt et sykt familiemedlem som ikke lenger forstod sitt eget beste. Man kan IKKE tvinge noen. Til og med ikke med diagnosen i hånd. De syke er veldig godt beskyttet. Ikke at din bror har en sånn diagnose at noen burde tvinge han heller. Da måtte han vært dement eller noe. 

Det er din brors ansvar å komme seg ut. Hva med å spørre han om han har tenkt over hva han skal gjøre når foreldrene dør. Og så gi han tid til å kverne på det. Han kan også snakke med psykolog på tlf. 

Og så blir jeg litt bekymret over om han kan betale regninger og fikse opp i ting for seg selv i det hele tatt.

Anonymkode: 55afd...18f

[Rotemor]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Jeg har aldri sagt at TS kunne det. Jeg sa foreldrene burde, etter at forslag om ymse hjelpetiltak var forkastet.

Du responderte med at dette var "virkelig bare tull!" Det er en utrivelig debatteknikk selv om vi åpenbart er uenige. God bedring. 

Anonymkode: 2a0a8...d63

Og du mener å kjefte på ts for det foreldrene ikke gjør, etter din mening, er konstruktivt?

Det det bare aggresjon og tull.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ikke nødvendigvis nei. Syk kommet av sykdom. Dette er ikke nødvendigvis sykdom, men det er noe som må taes tak i. Han trenger psykisk hjelp, men ikke nødvendigvis pga sykdom. Dette er noe som har fått utvikle seg sakte over tid og en kan trekke paralleller til kvinner som blir værende i voldelige forhold. Hvorfor går de bare ikke? Fordi endringen skjedde så umerkelig at de la ikke merke til byrden før den var blitt for tung å bære på egenhånd og det oppleves fastlåst for dem. Alle vi andre ser "den lette vegen ut" men ikke dem som er inni problemkjernen.

Anonymkode: 65189...38b

Ja, og da er de alvorlige syke. Ingen friske folk blir en plass de blir banket hver dag. Hvorfor tror du de trenger mange år med terapi når de kommer seg bort og gjerne ender opp uføre? De er alvorlig syke.

Anonymkode: 55afd...18f

[AnonymBruker]

Rotemor skrev (8 minutter siden):

Og du mener å kjefte på ts for det foreldrene ikke gjør, etter din mening, er konstruktivt?

Det det bare aggresjon og tull.

Jeg har ikke kjeftet på TS på noe tidspunkt. Ta deg en bolle eller noe. 

Anonymkode: 2a0a8...d63

[veronica<3]

Tråden er ryddet for brukerdebatt, avsporinger og brudd på opphavsrett.

veronics<3, mod. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Angst-dempende medisin kan også være anti-depressiva. Som kan hjelpe veldig godt på angst. 
Det har jeg erfaring med både selv, og via datteren min. 
Så trenger absolutt ikke være avhengighets-skapende. Det er veldig sjelden man får utskrevet beroligende nå, pga det er så lett å bli avhengig. 

Anonymkode: 40a72...064

Anti-deprisiva ga meg ufattelig angst og gjorde livet mitt verre. Det er vanlig at det føles grusomt å gå på de. Man kan også prøve å ta selvmord på de. Men ja, for noen virker de. Har ikke hørt at de demper angst.

Anonymkode: 55afd...18f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Ja, og da er de alvorlige syke. Ingen friske folk blir en plass de blir banket hver dag. Hvorfor tror du de trenger mange år med terapi når de kommer seg bort og gjerne ender opp uføre? De er alvorlig syke.

Anonymkode: 55afd...18f

Du og jeg får være enig om å være uenig.

 

Anonymkode: 65189...38b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har aldri sagt at TS kunne det. Jeg sa foreldrene burde, etter at forslag om ymse hjelpetiltak var forkastet.

Du responderte med at dette var "virkelig bare tull!" Det er en utrivelig debatteknikk selv om vi åpenbart er uenige. God bedring. 

Anonymkode: 2a0a8...d63

Det er utrivelig for deg at noen mener det du sier er bare tull. Men at du avslutter med "God bedring" til en åpenbar frisk person er greit for deg? Kutt ut. Det du sa var jo helt horribelt. Man kaster ikke ut syke folk. 

Anonymkode: 55afd...18f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du er ikke den eneste her med verken erfaringer med eller kunnskap om psykisk sykdom. 

Du er derimot særdeles utrivelig i formen når noen er uenig med deg. Det burde du slutte med. 

Anonymkode: 2a0a8...d63

Hersketeknikk. 

Anonymkode: 55afd...18f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Du og jeg får være enig om å være uenig.

 

Anonymkode: 65189...38b

👍🙂

Anonymkode: 55afd...18f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Det du sa var jo helt horribelt. Man kaster ikke ut syke folk. 

Anonymkode: 55afd...18f

Jo, det kan ofte være det mest hensiktsmessige for å få vedkommende til å ta imot nødvendig helsehjelp. Det var et premiss å kontakte kommunale instanser først, det er ikke som at vedkommende ville bli satt på gata.

Å - i 14 (!) år - fasilitere alvorlig livsbegrensende atferd og trolig forverring av psykisk uhelse - faller for meg langt nærmere kategorien horribelt. 

Jeg lever imidlertid helt greit med at du er uenig. Det er tydeligvis et vrient premiss for flere her. Når man omtaler en helt kurant mening som "bare tull!" (attpåtil helt uten å begrunne), finner jeg det helt på sin plass å ønske god bedring fra uhøfligheten.

Anonymkode: 2a0a8...d63

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Hersketeknikk. 

Anonymkode: 55afd...18f

Absolutt ikke. Kurant oppfordring. 

Anonymkode: 2a0a8...d63

[AnonymBruker]

Diagnoser settes ikke tilbake i tid på den måten. Så nei, han vil ikke få ung ufør. 

Sosial angst er heller ikke en diagnose man får uføretrygd med. For sosial angst er fult mulig å bli frisk av. Bare han evner å løfte ræva og å kommer seg til behandling. 

Anonymkode: 86d17...7a0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har en sønn som blir 18 år nå i sommer. Han har blant annet autisme. 

Jeg har sagt siden han fikk diagnosen som 3 åring at "Når han blir 18 år, da skal han flytte for seg selv". Hjertet mitt blør nå som han blir 18 år snart, og slik ting ser ut nå, blir det sannsynligvis omsorgsbolig i løpet av høsten. 
Guttungen selv er ikke så gira, det er jo trygt og godt å bo hjemme. Jeg er egentlig ikke så gira jeg heller, jeg trives jo med å ha han i huset og han er jo ungen min, og jeg føler meg rimelig slem som "hiver han ut". 

MEN - jeg gjør det. Fordi jeg mener det er MYE lettere med denne overgangen nå, enn om 2-3-4-5 år. Nå er han fortsatt vant til å høre på mamma, han er vant til at vi bestemmer. Da  er det mye lettere å få inn gode rutiner i egen bolig, enn med en som er et par og tjue, og mener at han bestemmer alt selv. 

Foreldrene dine føler også sikkert at de er slemme hvis de stiller krav til sønnen. Men de er faktisk pokka nødt til å gjøre det nå, for det er du som kommer til å sitte med problemet tilslutt. 

Jeg har også en bror med spesielle behov, ikke kjempestore behov, men store nok til at noen bør ha et øye på han. Jeg og min andre bror har allerede snakket om ansvarsfordeling den dagen foreldrene mine er borte. 

Jeg har også allerede snakket om ansvarsfordeling ang. min sønn, hvis noe skal skje nå, om 20 år eller om 40 år. Og det er tre forskjellige planer. 

Det jeg prøver å få frem her er at det å stille krav, ha en plan, sørge for at man kan være så selvhjulpen som mulig, selv om det føles brutalt, er faktisk god omsorg. 

Anonymkode: 40a72...064

De færreste ber sine 18 år gamle barn om å flytte ut. Hvorfor får ikke da en med autisme noen år til på å modnes hjemme og bli trygg i livet? Jeg skjønner at hjertet blør hos deg. Du forsikrer deg selv om at du velger riktig, men det kan du aldri vite.

Anonymkode: 99377...489

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

De færreste ber sine 18 år gamle barn om å flytte ut. Hvorfor får ikke da en med autisme noen år til på å modnes hjemme og bli trygg i livet? Jeg skjønner at hjertet blør hos deg. Du forsikrer deg selv om at du velger riktig, men det kan du aldri vite.

Anonymkode: 99377...489

Det blir litt annerledes når man skal i omsorgsbolig, og allerede tilbringer 20% av tiden på avlastningsbolig. Og kommunen oppfordrer til det, fordi det er lettere for alle, også ungdommene, hvis det taes nå.  Og jeg får mulighet til å være mamma, og ikke fortsatt være nødt til å leve som om jeg har 3-4 åring, som er realiteten nå. 
Foreldre til jevnaldrende kan dra på cafe på ettermiddag/kveld, de kan dra på helgetur og de kan gå seg en tur på kvelden mens 18 åringen er hjemme. Jeg kan ikke det. Jeg må ha øyne på ungdommen hele tiden når han er våken. 
Jeg er fortsatt våken 2-3 ganger hver natt pga ungdommen, og vi har fortsatt samme rutiner på kveld som vi hadde for 10 år siden. 

 

Anonymkode: 40a72...064