Bror bor hjemme uten jobb - ung ufør?

[AnonymBruker]

AtGeo skrev (1 time siden):

Han har ingen inntekt, nei. Han bruker jo ingen penger på noe, så strengt tatt trenger han det ikke heller. Han får penger av pappa til spill eller bøker osv. Ingen nav, ingen aap, ingenting. 

Han bør vel i en alder av 32 betale sin egen mat og egne klær i hvertfall? Hvis ikke han klarer å kontakte lege / NAV selv så bør foreldrene dine gjøre det. 

Anonymkode: 63833...9d3

[AtGeo]

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

Foreldrene dine hjelper så absolutt ikke, ja dem er nok rådville. Men han trenger og få skikkelig hjelp. Jeg vet det finnes steder han burde vært sendt til for intensiv hjelp, behandling og utredning. Langt unna foreldrene dine. Foreldrene dine må våkne opp før det er for seint. Hva om det skjer dem noe eller han forsatt bor der og er den samma når dem dør. Det finnes tilbud og hjelp men og sy puter under armene hans og bare la han få bo hjemme mens han melder seg helt ut hjelper han ikke overhode. Man kan bli for dum snill. Snakk med legen hans og få koblet på både psykiatri og kommune. Det finnes boliger for sånne som han som tenger tilsyn og hjelp. Få det på plass og så må dere stå støtt sammen som familie at han skal ut av hjemmet. Jeg ville tippe han mulig har en høytfungerende autisme mere en sosial angst i seg selv, men sånt er lurt og få sett på. 

Anonymkode: 1a182...fb5

Han har ikke autisme, men takk for tips. De vil bare gjøre livet behagelig for han, og regner med han våkner opp av dette og plutselig bare ønsker å komme seg ut og gjøre noe med livet sitt på egenhånd. De er frustrerte, kanskje like frustrerte som meg, men de vet ikke hva de kan gjøre og er nok litt for konfliktskye. Jeg tror ikke de forventer jeg skal ta vare på han, men han «feiler» ingenting alvorlig nok til å bo på et hjem, med mindre man får lov å bo et slikt sted kun med sosial angst. Det er ikke noe jeg kan gjøre for å gripe inn, annet enn å prøve å snakke med foreldrene mine. Jeg kan ikke tvinge verken dem eller min bror.

[Rotemor]

AtGeo skrev (1 minutt siden):

Han har ikke autisme, men takk for tips. De vil bare gjøre livet behagelig for han, og regner med han våkner opp av dette og plutselig bare ønsker å komme seg ut og gjøre noe med livet sitt på egenhånd. De er frustrerte, kanskje like frustrerte som meg, men de vet ikke hva de kan gjøre og er nok litt for konfliktskye. Jeg tror ikke de forventer jeg skal ta vare på han, men han «feiler» ingenting alvorlig nok til å bo på et hjem, med mindre man får lov å bo et slikt sted kun med sosial angst. Det er ikke noe jeg kan gjøre for å gripe inn, annet enn å prøve å snakke med foreldrene mine. Jeg kan ikke tvinge verken dem eller min bror.

Jeg er enig med deg. Du kan bare oppmuntre og komme med forslag, Du kan ikke bestemme over andre voksne. Jeg skjønner at dette er vanskelig.

[AnonymBruker]

Han vil ikke få ung ufør, det må være tydelig dokumentert før 26år, i tillegg er det ett alvorlighetskrav som må oppfylles.


Ufør til din bror er ikke en løsning, da forsterkes problemene ytterligere

Dere må få han opp og ut, livsstilsendring før det er for seint.

Anonymkode: ac4f1...28f

[AtGeo]

mommyaka skrev (42 minutter siden):

Har han vært slikt hele livet? Har dune foreldre serverte alt på sølvfat? Ikke noe krav ingen ting?

Har dune foreldre noen gang fått dratt på ferie?

De drar på ferier uten han, handler inn så at han klarer seg mens de er bortreist. Kanskje var det litt særbehandling når vi var små, men alt virket normalt frem til han droppet ut. Det er mer som om han fikk for mye press på seg når venner gikk videre i livet og han ga kanskje litt opp.

[AnonymBruker]

Han er mye mere alvorlig syk med angst enn sosial angst. "Sosial angst er en mye mildere variant" sa min psykolog når jeg sa at en person spurte meg om jeg hadde det. Jeg er/har vært som din bror og levd i fullstendig isolasjon og ikke deltatt på julaften, 17 mai mm. Han må til lege og så psykolog og få det dokumentert jo før jo bedre. Før han blir 26 ihvertfall tror jeg, for å få ung ufør. Han må få det. Ellers er han dømt til et liv i fattigdom. Eller mere fattig enn han trenger den dagen han oppsøker hjelp. Tar ofte også tid å få riktig diagnose.

Anonymkode: 55afd...18f

[AtGeo]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Han bør vel i en alder av 32 betale sin egen mat og egne klær i hvertfall? Hvis ikke han klarer å kontakte lege / NAV selv så bør foreldrene dine gjøre det. 

Anonymkode: 63833...9d3

Nei, han betaler ingenting, han har ikke inntekt eller stønader, foreldrene våre forsørger han 100%

[AtGeo]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Han er mye mere alvorlig syk med angst enn sosial angst. "Sosial angst er en mye mildere variant" sa min psykolog når jeg sa at en person spurte meg om jeg hadde det. Jeg er/har vært som din bror og levd i fullstendig isolasjon og ikke deltatt på julaften, 17 mai mm. Han må til lege og så psykolog og få det dokumentert jo før jo bedre. Før han blir 26 ihvertfall tror jeg, for å få ung ufør. Han må få det. Ellers er han dømt til et liv i fattigdom. Eller mere fattig enn han trenger den dagen han oppsøker hjelp. Tar ofte også tid å få riktig diagnose.

Anonymkode: 55afd...18f

Vi kaller det sosial angst fordi det er da det viser seg, men dette er ikke noen proff diagnose. Han vil jo ikke til legen (heller ikke over nett. Har ikke hørt med foreldrene mine om det er mulig med tvangs-hjemmebesøk, men skal prøve). Han er godt over 26, så ut fra tråden ser jeg det er lite sannsynlig han får ung ufør. 

[AtGeo]

Rotemor skrev (15 minutter siden):

Jeg er enig med deg. Du kan bare oppmuntre og komme med forslag, Du kan ikke bestemme over andre voksne. Jeg skjønner at dette er vanskelig.

❤️

[AnonymBruker]

Har dere snakket noe om hva som skal gjøres om dine foreldre faller fra? 

Anonymkode: 4b45c...5e5

[AnonymBruker]

AtGeo skrev (21 minutter siden):

Han har ikke autisme, men takk for tips. 

Hvordan vet du det? 

Som oftest feiler man noe relativt alvorlig psykisk for å leve slik. Han bør utredes bredt. 

Angsten - som garantert er der, men kan være en komponent i mange diagnoser - hindrer trolig at han vil ta noe initiativ uten å tvinges til det. Tvinge ham til det kan man primært lykkes med ved å kaste ham ut. Selvfølgelig forutsatt at samtaler og lege er forsøkt. 

Og ikke minst, hva feiler foreldrene deres? Er de kognitivt svake? Preget av strutsementalitet på andre områder i livet? 

Anonymkode: 2a0a8...d63

[AtGeo]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Har dere snakket noe om hva som skal gjøres om dine foreldre faller fra? 

Anonymkode: 4b45c...5e5

Nei, men er det i det hele tatt et samtaletema i vanlige familier? Aldri hørt om familier som diskuterer foreldres død på den måten. Han blir ikke offisielt forsørget av dem som om han er et barn, han bare har ingen inntekt og de betaler alt for han. Jeg tror ikke de har noen planer for det eller har tenkt over det.

[AtGeo]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Hvordan vet du det? 

Som oftest feiler man noe relativt alvorlig psykisk for å leve slik. Han bør utredes bredt. 

Angsten - som garantert er der, men kan være en komponent i mange diagnoser - hindrer trolig at han vil ta noe initiativ uten å tvinges til det. Tvinge ham til det kan man primært lykkes med ved å kaste ham ut. Selvfølgelig forutsatt at samtaler og lege er forsøkt. 

Og ikke minst, hva feiler foreldrene deres? Er de kognitivt svake? Preget av strutsementalitet på andre områder i livet? 

Anonymkode: 2a0a8...d63

Jeg gir faktaene, og jeg ønsker ikke å gå for dypt inn i hans historikk for å verne han. Han har ikke autisme, heller ingen andre diagnoser. Det feiler ikke foreldrene mine noen ting, de er oppegående, veldig omsorgsfulle og intelligente mennesker med mye varme. Som jeg nevnte til en annen så er de nok for konfliktskye til å sette så harde grenser som han kanskje trenger. De vil ikke såre han eller gjøre vondt verre.

Endret mandag kl 12:57 av AtGeo

[AnonymBruker]

AtGeo skrev (1 minutt siden):

 De vil ikke såre han eller gjøre vondt verre.

Men det gjør de jo. Med mindre de tenker dette er en god måte å leve på.

 

Anonymkode: 2a0a8...d63

[AnonymBruker]

AtGeo skrev (3 minutter siden):

Nei, men er det i det hele tatt et samtaletema i vanlige familier? Aldri hørt om familier som diskuterer foreldres død på den måten. Han blir ikke offisielt forsørget av dem som om han er et barn, han bare har ingen inntekt og de betaler alt for han. Jeg tror ikke de har noen planer for det eller har tenkt over det.

Det er et vanlig å prate om dette i alle familier, både vanlig og uvanlige men spesielt når man har et søsken med spesielle behov. Jeg må jo si at jeg føler dere alle har sviktet denne mannen at han har blitt sittende i det huset fra han var myndig uten å gjøre en jævla ting er jo helt tragisk, han har jo mistet store deler av livet sitt. Mest sannsynlig så har han nok autisme for det er ikke normalt å blitt sittende slik uten. 

Dette vil bli veldig problematisk når dine foreldre faller fra om dere ikke har fått orden. Han har fått tildelt en fastlege som alle andre, jeg foreslår dere bestiller en time der og rådfører dere der i første omgang. Så NAV men legen må på plass først... Alt hva han har tapt, det er jo rett og slett omsorgssvikt.

Anonymkode: 80552...a4e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kun sosial angst som eneste diagnose vil neppe gi uføretrygd med ung-tillegget, for å få tillegget må det være alvorlig. Her burde han få hjelp av f.eks FACT-teamet til kommunen, men fastlegen må kobles inn for henvisning.

Anonymkode: 93b68...6c7

Hvorfor skal han få dyr helsehjelp? Han gidder ikke engang å vaske sine egne klær, lage sin egen mat, gå turer eller å være med på noe som helst sosialt. Absolutt alle, inkludert de med IQ på 200, hadde fått massov sosial angst av å sitte på prompetommet og game i over 20 år. Denne godt voksne mannen trenger rett og slett frisk luft, å komme seg ut på matbutikken og å lære seg å vaske klær og lage middag. Han trenger ingen psykiater eller psykologspesialist. 

Anonymkode: a2924...f41

[AnonymBruker]

For at han skal komme ut i samfunnet igjen så må han ønsker det selv. Man kan starte med å gå til postkassen eller være i besøk i 15 min og så utvide etterhvert. Kanskje folk kan ikke legge press med mye mas eller skyldfølelse. Det hjalp veldig for meg. At noen sa at hvis jeg kommer så er det fint. Men hvis ikke jeg kommer så går det også bra. At jeg måtte gjøre det jeg orket. Da kom jeg plutselig veldig lettere til den eller de som sa det. De andre som brukte skyldfølelse, skam og mas som strategi der orket jeg ikke/klarte jeg sjeldnere å komme meg til. Og jeg ble syk av maset og høre hvordan jeg var savnet og "liker du oss ikke?". Mye åndssvake utsagn å si til en syk person som gjør så godt hen kan.

Jeg fant forresten ut etter veldig mange år at postkassen var for langt unna, men at to meter utenfor døren var mere overkommelig. Og så kom jeg meg ut på parkeringsplassen. Og så kom jeg meg noen meter ut i veien. Og så gikk til postkassen. Og så begynte jeg å bevege meg rundt i nabolaget. I dag noen år etter så går jeg rundt i en by og ser på folk og går på restaurant. Blir fort sliten og går fort hjem. Men jeg sitter ihvertfall ikke bare inne i en leilighet lenger. Passer alltid på å sitte ved vindu når jeg er ute fordi jeg satt inne så lenge. Det er helt surrealistisk å se alle menneskene som går ute på gaten. Jeg har rota bort livet mitt med angst. 😓

Anonymkode: 55afd...18f

[AnonymBruker]

AtGeo skrev (38 minutter siden):

Han har ikke autisme, men takk for tips. De vil bare gjøre livet behagelig for han, og regner med han våkner opp av dette og plutselig bare ønsker å komme seg ut og gjøre noe med livet sitt på egenhånd. De er frustrerte, kanskje like frustrerte som meg, men de vet ikke hva de kan gjøre og er nok litt for konfliktskye. Jeg tror ikke de forventer jeg skal ta vare på han, men han «feiler» ingenting alvorlig nok til å bo på et hjem, med mindre man får lov å bo et slikt sted kun med sosial angst. Det er ikke noe jeg kan gjøre for å gripe inn, annet enn å prøve å snakke med foreldrene mine. Jeg kan ikke tvinge verken dem eller min bror.

Det blir deg han flytter inn til og lever på om 20 års tid, når foreldrene dine ikke har helse til å behandle ham som en hjelpeløs baby lenger. 

Anonymkode: a2924...f41

[AtGeo]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det er et vanlig å prate om dette i alle familier, både vanlig og uvanlige men spesielt når man har et søsken med spesielle behov. Jeg må jo si at jeg føler dere alle har sviktet denne mannen at han har blitt sittende i det huset fra han var myndig uten å gjøre en jævla ting er jo helt tragisk, han har jo mistet store deler av livet sitt. Mest sannsynlig så har han nok autisme for det er ikke normalt å blitt sittende slik uten. 

Dette vil bli veldig problematisk når dine foreldre faller fra om dere ikke har fått orden. Han har fått tildelt en fastlege som alle andre, jeg foreslår dere bestiller en time der og rådfører dere der i første omgang. Så NAV men legen må på plass først... Alt hva han har tapt, det er jo rett og slett omsorgssvikt.

Anonymkode: 80552...a4e

Det har jo skjedd etter han var 18 og var i stand til å ta egne valg. Han valgte da å isolere seg for heller å ta friår som aldri slutter. Er det omsorgssvikt når voksne folk tar dårlige valg i livet sitt? De rundt han har jo forsøkt å motivere og foreslå, men man kan ikke tvinge voksne folk til å ta andre valg enn de de selv velger å ta.

[AnonymBruker]

AtGeo skrev (9 minutter siden):

. Som jeg nevnte til en annen så er de nok for konfliktskye til å sette så harde grenser som han kanskje trenger. De vil ikke såre han eller gjøre vondt verre.

Men så er det nettopp det de driver med nå. 

Anonymkode: 91df2...964