Bror bor hjemme uten jobb - ung ufør?

[AtGeo]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

For at han skal komme ut i samfunnet igjen så må han ønsker det selv. Man kan starte med å gå til postkassen eller være i besøk i 15 min og så utvide etterhvert. Kanskje folk kan ikke legge press med mye mas eller skyldfølelse. Det hjalp veldig for meg. At noen sa at hvis jeg kommer så er det fint. Men hvis ikke jeg kommer så går det også bra. At jeg måtte gjøre det jeg orket. Da kom jeg plutselig veldig lettere til den eller de som sa det. De andre som brukte skyldfølelse, skam og mas som strategi der orket jeg ikke/klarte jeg sjeldnere å komme meg til. Og jeg ble syk av maset og høre hvordan jeg var savnet og "liker du oss ikke?". Mye åndssvake utsagn å si til en syk person som gjør så godt hen kan.

Jeg fant forresten ut etter veldig mange år at postkassen var for langt unna, men at to meter utenfor døren var mere overkommelig. Og så kom jeg meg ut på parkeringsplassen. Og så kom jeg meg noen meter ut i veien. Og så gikk til postkassen. Og så begynte jeg å bevege meg rundt i nabolaget. I dag noen år etter så går jeg rundt i en by og ser på folk og går på restaurant. Blir fort sliten og går fort hjem. Men jeg sitter ihvertfall ikke bare inne i en leilighet lenger. Passer alltid på å sitte ved vindu når jeg er ute fordi jeg satt inne så lenge. Det er helt surrealistisk å se alle menneskene som går ute på gaten. Jeg har rota bort livet mitt med angst. 😓

Anonymkode: 55afd...18f

Det er som å høre han. Men vi sluttet å mase for 8 år siden, og det har ikke hjulpet. Heller gjort det verre og gjort det til et litt tabu ikke-tema. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

For at han skal komme ut i samfunnet igjen så må han ønsker det selv. Man kan starte med å gå til postkassen eller være i besøk i 15 min og så utvide etterhvert. Kanskje folk kan ikke legge press med mye mas eller skyldfølelse. Det hjalp veldig for meg. At noen sa at hvis jeg kommer så er det fint. Men hvis ikke jeg kommer så går det også bra. At jeg måtte gjøre det jeg orket. Da kom jeg plutselig veldig lettere til den eller de som sa det. De andre som brukte skyldfølelse, skam og mas som strategi der orket jeg ikke/klarte jeg sjeldnere å komme meg til. Og jeg ble syk av maset og høre hvordan jeg var savnet og "liker du oss ikke?". Mye åndssvake utsagn å si til en syk person som gjør så godt hen kan.

Jeg fant forresten ut etter veldig mange år at postkassen var for langt unna, men at to meter utenfor døren var mere overkommelig. Og så kom jeg meg ut på parkeringsplassen. Og så kom jeg meg noen meter ut i veien. Og så gikk til postkassen. Og så begynte jeg å bevege meg rundt i nabolaget. I dag noen år etter så går jeg rundt i en by og ser på folk og går på restaurant. Blir fort sliten og går fort hjem. Men jeg sitter ihvertfall ikke bare inne i en leilighet lenger. Passer alltid på å sitte ved vindu når jeg er ute fordi jeg satt inne så lenge. Det er helt surrealistisk å se alle menneskene som går ute på gaten. Jeg har rota bort livet mitt med angst. 😓

Anonymkode: 55afd...18f

Alt av forskning og statistikk viser tydelig at sosial angst blir mer og mer lammende jo lengre og mer man isolerer seg. Det er utrolig flott at du klarte å beseire dørstokkmila. Du vil bli bedre og bedre, bare fortsett. Det å skulle sitte inne i sofaen hele livet, helt fri for krav og det minste ubehag, fører ekstremt sjeldent til et godt eller meningsfylt liv. 

Anonymkode: a2924...f41

[AnonymBruker]

AtGeo skrev (3 minutter siden):

Det har jo skjedd etter han var 18 og var i stand til å ta egne valg. Han valgte da å isolere seg for heller å ta friår som aldri slutter. Er det omsorgssvikt når voksne folk tar dårlige valg i livet sitt? De rundt han har jo forsøkt å motivere og foreslå, men man kan ikke tvinge voksne folk til å ta andre valg enn de de selv velger å ta.

Man kan helt fint gjøre som en annen her inne på KG. Hun fant en hybel til sønnen, betalte 3 mnd forskudd på husleien og kjippet ham ut. Tafatte foreldre som lærer voksne "barn" å leve på seg som parasitter bedriver omsorgssvikt på høyt plan.

Anonymkode: a2924...f41

[AtGeo]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det blir deg han flytter inn til og lever på om 20 års tid, når foreldrene dine ikke har helse til å behandle ham som en hjelpeløs baby lenger. 

Anonymkode: a2924...f41

Nei, selvfølgelig ikke. Jeg har verken plass, råd eller lyst til det, det feiler han jo ingenting som tilsier han skal forsørges av privatpersoner - vi bor tross alt i Norge, og staten skal hjelpe med dette. Kan gjerne hjelpe konkret med eksponering, men ikke ta vare på en voksen mann som ikke har lyst til å ta del i samfunnet.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jævlig kaldt innlegg. Når folk blir syk så kaster vi de ikke ut på gaten. Da hjelper vi de. Gjør mot  andre slik du ønsker at andre skal gjøre mot deg. Ikke vær en kald drittsekk.

Anonymkode: 55afd...18f

Man er ikke syk fordi man gamer på promperommet 18 timer i døgnet. Da er man kun eksepsjonelt tafatt og lat. Og alle som murer seg inne slik i årevis vil utvikle en sterk, sosial angst. Absolutt alle. 

Anonymkode: a2924...f41

[AtGeo]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Man kan helt fint gjøre som en annen her inne på KG. Hun fant en hybel til sønnen, betalte 3 mnd forskudd på husleien og kjippet ham ut. Tafatte foreldre som lærer voksne "barn" å leve på seg som parasitter bedriver omsorgssvikt på høyt plan.

Anonymkode: a2924...f41

Dette var et veldig godt tips, men tror ikke mine foreldre har råd til 3 måneders husleie. De er veldig opptatt av at ting skal være rettferdig mellom søsken og å gi en så stor pengesum hadde de ikke gjort uten videre. 

[AnonymBruker]

AtGeo skrev (1 minutt siden):

Det har jo skjedd etter han var 18 og var i stand til å ta egne valg. Han valgte da å isolere seg for heller å ta friår som aldri slutter. Er det omsorgssvikt når voksne folk tar dårlige valg i livet sitt? De rundt han har jo forsøkt å motivere og foreslå, men man kan ikke tvinge voksne folk til å ta andre valg enn de de selv velger å ta.

De kan ikke ha motivert og foreslått mye når de aksepterte at en ung gutt på 18 år gikk bokstavelig talt i kjelleren og ble der i 14 år! 

Og uten at jeg skal spekulere noe videre i det så tenker jeg at han mest sannsynlig har hatt ting som han har trengt hjelp til før han var myndig og. For å bare falle ut av livet på denne måten er ikke normalt uten foranledning.

Dette er ikke kritikk av deg, du var jo et barn selv i huset vet ikke om du er eldre eller yngre men du har jo ikke hatt noe reelt ansvar her, men dine foreldre har sviktet sønnen sin.

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jævlig kaldt innlegg. Når folk blir syk så kaster vi de ikke ut på gaten. Da hjelper vi de. Gjør mot  andre slik du ønsker at andre skal gjøre mot deg. Ikke vær en kald drittsekk.

Anonymkode: 55afd...18f

Hadde de gjort dette før så kunne han fått hjelp både økonomisk av NAV og psykiatrisk hjelp Men de har hatt skylappene på og nå har han mistet 14 år av livet sitt.

AtGeo skrev (Akkurat nå):

Dette var et veldig godt tips, men tror ikke mine foreldre har råd til 3 måneders husleie. De er veldig opptatt av at ting skal være rettferdig mellom søsken og å gi en så stor pengesum hadde de ikke gjort uten videre. 

Hm.

Anonymkode: 80552...a4e

[monican94]

her har jo foreldrene deres svikta til de graaaader i altfor mange år..

[AtGeo]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

De kan ikke ha motivert og foreslått mye når de aksepterte at en ung gutt på 18 år gikk bokstavelig talt i kjelleren og ble der i 14 år! 

Og uten at jeg skal spekulere noe videre i det så tenker jeg at han mest sannsynlig har hatt ting som han har trengt hjelp til før han var myndig og. For å bare falle ut av livet på denne måten er ikke normalt uten foranledning.

Dette er ikke kritikk av deg, du var jo et barn selv i huset vet ikke om du er eldre eller yngre men du har jo ikke hatt noe reelt ansvar her, men dine foreldre har sviktet sønnen sin.

Hadde de gjort dette før så kunne han fått hjelp både økonomisk av NAV og psykiatrisk hjelp Men de har hatt skylappene på og nå har han mistet 14 år av livet sitt.

Hm.

Anonymkode: 80552...a4e

Han har hatt behov for mer enn meg, og har fått mye mer av fokuset deres i oppveksten, men disse problemene er relatert til skolegang. Han har alltid visst han ikke ville studere men han ville søke seg inn på kreative skoler eller fagskolering. Jeg tar mye ansvar for familien min, alltid gjort, og selv om dette ikke er min skyld vil jeg insistere på at vi alle har motivert så godt vi kan. 
Da jeg fremdeles bodde hjemme kunne jeg tvinge han med på arrangementer, men så flyttet jeg ut og kunne ikke lenger. Da droppet han ut og ting ble bare vanskeligere og vanskeligere for han. Har vært borti folk med angst før, og det blir jo bare verre dess lenger man går uten hjelp eller eksponering. 

Endret 2. juni av AtGeo

[AnonymBruker]

For en trist situasjon. Uheldig at foreldrene dine ikke skaffet ham hjelp for 14 år siden. Kanskje han hadde vært frisk i dag. Men det er ikke for sent. Han kan rekke å få et bedre liv før foreldrene blir for gamle til å ta seg av alt. Og økonomien må selvfølgelig på plass.

Kanskje tilrettelagt bolig hadde vært noe for ham, så han får god tid på å venne seg til det, i stedet for at det må skje akutt når foreldrene ikke klarer mer. Og trening på å klare seg selv vedr å handle mat og klær. Han har jo ikke boevne siden han ikke klarer sånt.

Føler med deg, TS. Gjør som mange her sier, og kontakt fastlegen hans først. Så hjelper legen dere videre i saken.

Anonymkode: 7fd65...3d9

[AnonymBruker]

AtGeo skrev (Akkurat nå):

Han har hatt behov for mer enn meg, og har fått mye mer av fokuset deres i oppveksten, men disse problemene er relatert til skolegang. Han har alltid visst han ikke ville studere men han ville søke seg inn på kreative skoler eller fagskolering. Jeg tar mye ansvar for familien min, alltid gjort, og selv om dette ikke er min skyld vil jeg insistere på at vi alle har motivert så godt vi kan. 

Men når når det å motivere ikke fungerer så må man jo få de til å ta tak på andre måter. Det er jo her dine foreldre har sviktet, de er muligens litt på spekteret selv siden de har latt det gå så langt. Er jo helt horribelt at en ung gutt for sitte hjemme å råtne i 14 år med alt tilrettelagt. Skjønner du synes det vanskelig at man sier slikt så direkte men man har jo et ansvar for at barna kommer seg videre og ut i livet.

Anonymkode: 80552...a4e

[AtGeo]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

For en trist situasjon. Uheldig at foreldrene dine ikke skaffet ham hjelp for 14 år siden. Kanskje han hadde vært frisk i dag. Men det er ikke for sent. Han kan rekke å få et bedre liv før foreldrene blir for gamle til å ta seg av alt. Og økonomien må selvfølgelig på plass.

Kanskje tilrettelagt bolig hadde vært noe for ham, så han får god tid på å venne seg til det, i stedet for at det må skje akutt når foreldrene ikke klarer mer. Og trening på å klare seg selv vedr å handle mat og klær. Han har jo ikke boevne siden han ikke klarer sånt.

Føler med deg, TS. Gjør som mange her sier, og kontakt fastlegen hans først. Så hjelper legen dere videre i saken.

Anonymkode: 7fd65...3d9

Jeg har prøvd. Fikk svar om at det er foreldrene våre sitt ansvar, og at han er myndig og kan dermed ikke tvinges til noe. 

Han klarer seg fint hjemme, kan lage mat og ta vare på seg selv. Det feiler han som sagt ingenting sånn sett. Han bare vil ikke forlate huset og har ikke noen grunn til å gjøre det heller. Han virker helt normal. 

Endret 2. juni av AtGeo

[AnonymBruker]

AtGeo skrev (4 timer siden):

Broren min bor fremdeles hjemme som 32-åring og foreldrene mine forsørger han uten å komme med noen krav om leie eller hjelp i huset. Han mistet all kontakt med venner etter han droppet ut som 18-åring. Han har ikke jobb, og tør ikke forlate kjelleren på noe tidspunkt på grunn av sosial angst (med ingen annen psykisk uhelse). Han kommer ikke engang opp for å delta på jul, 17. mai, bursdager eller begravelser. Mamma går ned med mat til han, kjøper inn ekstra til han hvis de skal reise vekk, og han kommer bare opp når det kun er foreldrene mine og han som er hjemme. Han får ingen stønader eller støtte fra staten, og vil ikke til legen for å få diagnose. 
 

Kan han fremdeles ha krav på ung ufør den dagen han søker hjelp? Hva går det an for han å gjøre for å komme ut i samfunnet igjen? 

Ingen kan bare bli ufør fordi de ikke gidder å ta tak i livet sitt, at han har sosialangst er ikke så rart, han treffer jo ikke folk. Hvis dine foreldre nå slutter å legge til rette for at han skal bare sitte der, så er det håp for han. Det første kravet er at han går til lege for å få henvisning til psykolog.

Anonymkode: 395d1...2ab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Dere må starte med å kontakte hans fastlege. Han kan evt komme på hjemmebesøk. Forhåpentligvis kan din bror starte på angstdempende medisiner som reduserer frykten nok til at han kan begynne å jobbe med den, samt oppsøke lege. Så får han og legen, og dere, ta det derfra. 

Han får ingenting av å sitte i kjelleren og ikke oppsøke noen instanser.

Anonymkode: 7070c...f4d

Han må IKKE ta angstdempende medisiner fast. Da blir han avhengig. Han må lære seg å litt etter litt lære at livet ikke er farlig likevel. Angstdempende medisiner er veldig bra å ha når ting blir så jævlig at det er vanskelig å holde ut. Men å ta det hver dag og bruke det som en krykke det ville ikke jeg ha gjort.

Jeg tar aldri noe for å gå noen plass. Da hadde jeg sikkert tross psykisk at jeg trengte det også for å gå ut. Tar det noen ganger når jeg kommer hjem igjen fra noe fordi angsten er så høy at livet føles vanskelig og slitsomt å holde ut å leve.

Jeg har ihvertfall aldri blitt avhengig. Men det har mange andre blitt. Og når legen har bestemt at de skal slutte å ta pillene så har de begynt å selvmedisinere seg på andre ting. Et panikkanfall feks er grusomt. Men det er følelser. Når det er over så er det over. Vi dør ikke. Det bare føles sånn.

Angstdempende er et veldig fint hjelpemiddel, men IKKE til hverdagsbruk.

Anonymkode: 55afd...18f

[AtGeo]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Han må IKKE ta angstdempende medisiner fast. Da blir han avhengig. Han må lære seg å litt etter litt lære at livet ikke er farlig likevel. Angstdempende medisiner er veldig bra å ha når ting blir så jævlig at det er vanskelig å holde ut. Men å ta det hver dag og bruke det som en krykke det ville ikke jeg ha gjort.

Jeg tar aldri noe for å gå noen plass. Da hadde jeg sikkert tross psykisk at jeg trengte det også for å gå ut. Tar det noen ganger når jeg kommer hjem igjen fra noe fordi angsten er så høy at livet føles vanskelig og slitsomt å holde ut å leve.

Jeg har ihvertfall aldri blitt avhengig. Men det har mange andre blitt. Og når legen har bestemt at de skal slutte å ta pillene så har de begynt å selvmedisinere seg på andre ting. Et panikkanfall feks er grusomt. Men det er følelser. Når det er over så er det over. Vi dør ikke. Det bare føles sånn.

Angstdempende er et veldig fint hjelpemiddel, men IKKE til hverdagsbruk.

Anonymkode: 55afd...18f

Men kunne han fått angstdempende på forhånd for å i det hele tatt klare å møte legen? 

[AnonymBruker]

Oi, stakkars mann. Her har foreldrene deres sviktet. Han skulle fått hjelp for dette da han var ung. 

Dere må koble på fastlegen og ta det fra der. 

 

Anonymkode: 081ee...3ba

[AnonymBruker]

AtGeo skrev (34 minutter siden):

Nei, men er det i det hele tatt et samtaletema i vanlige familier? Aldri hørt om familier som diskuterer foreldres død på den måten. Han blir ikke offisielt forsørget av dem som om han er et barn, han bare har ingen inntekt og de betaler alt for han. Jeg tror ikke de har noen planer for det eller har tenkt over det.

Jeg har snakket med mamma om hva som skjer med bankkontiene hennes når hun dør. Hun tok selv initiativ da hun ville at et av barna hennes skal være disponent på den ene kontoen, sånn at vi ikke skal trenge å bekymre oss for penger til begravelsen og sånt midt oppi alt når hun engang faller fra. Det er nå ordnet, så vi har ikke snakket noe mer om det. 

Hun er bare i starten av 60-årene, så det er jo lenge til forhåpentligvis. Men jo, noen snakker altså om sånt... 

Anonymkode: 394e5...7f3

[AnonymBruker]

AtGeo skrev (37 minutter siden):

Nei, men er det i det hele tatt et samtaletema i vanlige familier? Aldri hørt om familier som diskuterer foreldres død på den måten. Han blir ikke offisielt forsørget av dem som om han er et barn, han bare har ingen inntekt og de betaler alt for han. Jeg tror ikke de har noen planer for det eller har tenkt over det.

Men hva skjer om de plutselig faller fra? Han arver vel men har jo ingen sosiale ferdigheter til å klare å leve et «normalt» liv? De må jo nødvendigvis ha reflektert litt over det? 

Anonymkode: 4b45c...5e5

[AnonymBruker]

AtGeo skrev (39 minutter siden):

Nei, men er det i det hele tatt et samtaletema i vanlige familier? Aldri hørt om familier som diskuterer foreldres død på den måten. Han blir ikke offisielt forsørget av dem som om han er et barn, han bare har ingen inntekt og de betaler alt for han. Jeg tror ikke de har noen planer for det eller har tenkt over det.

I dette tilfellet er det veldig viktig å diskutere hva som skal skje når foreldrene faller i fra, selvfølgelig, hva mener du eller han skal gjøre når han hverken har jobb eller hjem? Bo og fortsette som nå hjemme hos deg?

Anonymkode: 395d1...2ab

[AnonymBruker]

Foreldrene dine har jo gjort ham en bjørnetjeneste, de burde ha fått ting som lege, psykososial tjeneste på banen for lengst

Anonymkode: a245c...b94