Dele opp tette søsken i ett år?

[AnonymBruker]

To barn, en i barnehage alder og et som begynner første klasse.
Det er vurdering å kun ta med ene barnet så eldste får begynne på skole i norge, og vil da bo med far den perioden. 
Barna vil se hverandre to ganger i løpet av høsten, to uker ferie, og to uker jul. Våren går det maks 6 uker mellom hver gang. Barna er nær hverandre, men vi ser at de også kunne hatt godt av å "vokse" litt hver for seg. Eldste er veldig beskyttende i sin storebror rolle og yngste har en del "tillært" hjelpesløshet på tross av at aldersforskjell mellom de to er veldig liten. Vi ser nå at eldste har hatt mer behov for sine egne venner og egen tid- og yngste har ingen venner på egen alder men er alltid med eldste og dets venner. 

Noen som har erfaringer med dette? Yngste vil da bo med meg og ny samboer, eldste vil bo hos far. 

Ved hjemkomst får eldste selv velge om han vil bo hos oss eller fortsette å bo hos far. Begge barna er vurdert som ressurssterke, sosiale, gode relasjoner med foreldre, ingen sårbarhet annet enn noe svak motstandsdyktighet hos eldste, som også er grunnlag for å ikke gi han endring (må også lære nytt språk). Yngste er veldig resilient mot det meste ,veldig lik meg. 

Tenker at begge barna også har godt av å være "alene" barnet til forelderen sin. Begge barna har god relasjon til far, men far har ikke vært engasjert eller involvert i barna annet enn samvær. Han er en typisk "vil ha kos og ikke ansvar type", og jeg kjenner litt på engstelse for at eldste vil ha manglende oppfølging. Jeg satser derfor på at dette vil komme rask på plass når barnefar "Må"

Planen da er at ene uken får eldste komme til oss, være samme med oss, så flyr jeg tilbake med begge og har en uke alene med eldste mens yngste er med far. (vi bor da hos besteforeldrene) 

 

Anonymkode: d7462...ecb

[AnonymBruker]

Nei. Fryktelig dårlig ide. 
Nå vil de uansett få dagene fra hverandre med tanke på en i skolen og en i barnehage. 

Eldste kan føle at du svikter fra han, og at du er mer glad i minste siden minste skal være med deg. 

Hadde ALDRI delt opp søsken slik. 

Anonymkode: a4746...d6c

[Fighter83]

Absolutt ikke anbefalt å dele opp søskenrelasjoner.

[AnonymBruker]

Jeg vet om noen som delte opp søsken, der ble savnet veldig stort. De endte opp med å samle flokken igjen etter 6mnd. 

Anonymkode: a67ee...5f8

[AnonymBruker]

Går antagelig helt fint uansett hva dere velger, forutsatt at begge foreldre er trygge relasjoner for barna. 

Anonymkode: c9d21...39b

[AnonymBruker]

Hvem ønsker dette, og hvorfor?

Faren: Vil han ha hovedansvaret for ett barn, og ikke det andre? Og i kun ett år, så skal eldste flytte til deg igjen? Har faren et nettverk og jobb som kan kombineres med daglig omsorg, en femåring må hentes og bringes og passes på 24/7, og han har aldri hatt hverdagen med barna, de bor i utlandet? Er faren innstilt på å sette av all tid til barnet, og allikevel bare ett barn, ikke begge to? 
Eldste barn: Blir ikke det enormt ensomt, mor, bror, stefar i et annet land, ny skole, nytt nabolag, kun far? Ikke for alltid, men et helt år, midlertidig, men lenge. Vet ikke hvor han skal bo etter det året?
Yngste barn: Skal få kvalitetstid med mor og stefar, og nye venner i barnehagen, men skal flytte om et år, der han begynner helt på skratch i nytt land der broren er inkludert og ferdig tilpasset, broren kjenner landet, faren, skolen, nabolaget, har venner, mens lillebror ikke kjenner noen, hvordan skal det få lillebror til å ikke være avhengig av broren da?
Deg: Du vil bo i et annet land uten ett av barna dine i et helt år? Hvorfor? 
 

Burde ikke beggte barna bo hos far, slik at lillebror også blir kjent i Norge før skolestart? Eller kan ikke du flytte ett år før du også? 

Anonymkode: 715c9...4a9

[AnonymBruker]

Jeg forstår ikke helt, men er planen at du skal ta med minstemann og flytte til utlandet med ny samboer i et år? I så fall, hadde jeg aldri gjort det! Da hadde jeg bodd uten samboer det året han var i utlandet, og heller reist på besøk når jeg kunne. Et år går fort for voksne, men for et barn er det «en evighet». Hadde aldri utsatt barna for noe slikt, selv om du beskriver at de hadde hatt godt av  å være litt fra hverandre….

Anonymkode: f8e2e...4cd

[AnonymBruker]

Jeg har 2 barn med aldersforskjell på 1 år, og de savnet hverandre noe helt enormt bare av at den ene dro på ferie "alene" i en uke. Ville aldri hatt hjerte til å separere dem i et helt år. 

Og så kommer alt av følelser rundt at et eller begge barna vil føle seg avvist av den andre forelderen, enten fordi de "ble sendt bort fra mor" eller "ikke fikk lov til å bo hos far". 

Anonymkode: 32a5f...796

[AnonymBruker]

Å splitte søsknene er det minste problemet her. Ville vært mer bekymret for å splitte eldste fra mor. 

Anonymkode: f9fa8...fa1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

To barn, en i barnehage alder og et som begynner første klasse.
Det er vurdering å kun ta med ene barnet så eldste får begynne på skole i norge, og vil da bo med far den perioden. 
Barna vil se hverandre to ganger i løpet av høsten, to uker ferie, og to uker jul. Våren går det maks 6 uker mellom hver gang. Barna er nær hverandre, men vi ser at de også kunne hatt godt av å "vokse" litt hver for seg. Eldste er veldig beskyttende i sin storebror rolle og yngste har en del "tillært" hjelpesløshet på tross av at aldersforskjell mellom de to er veldig liten. Vi ser nå at eldste har hatt mer behov for sine egne venner og egen tid- og yngste har ingen venner på egen alder men er alltid med eldste og dets venner. 

Noen som har erfaringer med dette? Yngste vil da bo med meg og ny samboer, eldste vil bo hos far. 

Ved hjemkomst får eldste selv velge om han vil bo hos oss eller fortsette å bo hos far. Begge barna er vurdert som ressurssterke, sosiale, gode relasjoner med foreldre, ingen sårbarhet annet enn noe svak motstandsdyktighet hos eldste, som også er grunnlag for å ikke gi han endring (må også lære nytt språk). Yngste er veldig resilient mot det meste ,veldig lik meg. 

Tenker at begge barna også har godt av å være "alene" barnet til forelderen sin. Begge barna har god relasjon til far, men far har ikke vært engasjert eller involvert i barna annet enn samvær. Han er en typisk "vil ha kos og ikke ansvar type", og jeg kjenner litt på engstelse for at eldste vil ha manglende oppfølging. Jeg satser derfor på at dette vil komme rask på plass når barnefar "Må"

Planen da er at ene uken får eldste komme til oss, være samme med oss, så flyr jeg tilbake med begge og har en uke alene med eldste mens yngste er med far. (vi bor da hos besteforeldrene) 

 

Anonymkode: d7462...ecb

Hvorfor ikke? Barna kan se hverandre daglig via video. 
Hadde de vært tvillinger, hadde jeg vært mer skeptisk. 
Men, der er et men, får den som blir igjen god nok omsorg hos sin omsrogsforelder? 

Anonymkode: 4f560...826

[AnonymBruker]

Jeg har to tette selv, en i første klasse og en i barnehage.

Jeg hadde aldri en gang vurdert å splitte de. De har kjempestor glede av hverandre og savnet hadde blitt enormt om de skulle ha bodd i hvert sitt land. Det hadde i tillegg blitt konflikt da de hadde sett på det som svært urettferdig at bare den andre fikk bo i utlandet.

Å skille de fra nær og fysisk kontakt med meg og far hadde heller ikke vært aktuelt. Om en av oss er bortreist er det gjentatte spørsmål om når den andre kommer hjem.

De utvikler mer selvstendighet nå når de ikke begge går sammen i barnehage og er opptatte av hver sine venner. Det hadde jeg ikke vært bekymret for i det hele tatt. Det skjer naturlig når de tilbringer dagen hvert sitt sted. For oss har det ført til at de har blitt bedre venner da de ikke er sammen hele tiden som når de gikk i barnehagen.

 

Anonymkode: db626...5a9

[AnonymBruker]

Jeg kan dele min personlige erfaring her, men ikke sikkert det blir likt for dere da. 
 

Mine foreldre ble skilt når jeg var 4, og jeg og min bror hadde fast samvær hos far, men bodde hos mor. Klassisk for den tiden, med annenhver helg, og hver onsdag hos far. Foreldrene våre bodde i samme lille byen, så lett å gå i mellom, og min bror begynte tidlig å være mer hos far. Samværet endret seg ikke, men jeg ble hos mor, og min bror hos far. Min bror spiste oftest middag hos vår far, mens jeg hos min mor. 

Vi vokste opp veldig delt. Fikk ikke noe forhold. Vi er ikke uvenner, men vi har nesten ingen relasjon. Min bror er en kjempefin mann, så det står ikke på det heller, men vi er både ulike, og har hatt ulik oppvekst. Det er barn og hans ektefelle som bringer oss sammen, uten de hadde vi nok ikke hatt noe kontakt. Når vår mor dør, så er det mulig kontakten helt dør ut. Jeg prøver, men min bror er veldig mann, og vi får ikke så mye relasjon. Det er vanskelig når vi har lite som binder oss sammen.

Det kan gå fint å dele søsken, men det kan gå som det har gått med oss. Jeg hadde ikke delt søsken sånn, om jeg var deg. 

Anonymkode: cd882...cde

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg kan dele min personlige erfaring her, men ikke sikkert det blir likt for dere da. 
 

Mine foreldre ble skilt når jeg var 4, og jeg og min bror hadde fast samvær hos far, men bodde hos mor. Klassisk for den tiden, med annenhver helg, og hver onsdag hos far. Foreldrene våre bodde i samme lille byen, så lett å gå i mellom, og min bror begynte tidlig å være mer hos far. Samværet endret seg ikke, men jeg ble hos mor, og min bror hos far. Min bror spiste oftest middag hos vår far, mens jeg hos min mor. 

Vi vokste opp veldig delt. Fikk ikke noe forhold. Vi er ikke uvenner, men vi har nesten ingen relasjon. Min bror er en kjempefin mann, så det står ikke på det heller, men vi er både ulike, og har hatt ulik oppvekst. Det er barn og hans ektefelle som bringer oss sammen, uten de hadde vi nok ikke hatt noe kontakt. Når vår mor dør, så er det mulig kontakten helt dør ut. Jeg prøver, men min bror er veldig mann, og vi får ikke så mye relasjon. Det er vanskelig når vi har lite som binder oss sammen.

Det kan gå fint å dele søsken, men det kan gå som det har gått med oss. Jeg hadde ikke delt søsken sånn, om jeg var deg. 

Anonymkode: cd882...cde

Dette er ikke sammenlignbart med ts sin situasjon, fordi søsknene kan bo sammen igjen etter et år. 

Anonymkode: 4f560...826

[AnonymBruker]

Hvorfor må du flytte utenlands for ett år? Og hva tenker du selv om å se ditt eldste barn så sjelden? 

Anonymkode: b1887...dc9

[AnonymBruker]

Dette ville jeg aldri gjort.

Anonymkode: b46b2...e54

[AnonymBruker]

Man splitter faen ikke søsken. Så enkelt er det bare. Finn en annen løsning 

Anonymkode: 51d31...a16

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Dette er ikke sammenlignbart med ts sin situasjon, fordi søsknene kan bo sammen igjen etter et år. 

Anonymkode: 4f560...826

Kan. Vi bodde i utgangspunktet sammen, men var på hver vår plass. Her legges det opp til at de skal være fra hverandre og potensielt også bo hver for seg etter dette året. 
Det er ikke en lik situasjon, men det er likevel min erfaring med å ikke være sammen i oppveksten. 

Anonymkode: cd882...cde

[fru Alving]

Nei. Ikke flytt til utlandet et år med ny samboer og la det ene barnet blir igjen her

 Det er en dårlig ide om det ikke er fullstendig krise.

[AprilLudgate]

Dette høres ut som en veldig, veldig dårlig ide.

La nå ungene få beholde søskenrelasjonen - den utvikler seg stadig.

Jeg har 3 søsken, og relasjonen er definitivt sterkere til de jeg bodde lengst med.

Selv om alderforskjellen er større, og jeg ikke var spes interessert i barneårene/ungdomsår. 
 

Vi hadde ikke hatt en relasjon i voksen alder og med våre barn/partnere om vi ikke vokste opp sammen hele veien.

 

Vi vokste også opp med omsorgssvikt, og barnevern var involvert.

Men vi løy til barnevern fordi: frykt for å havne ulike steder selv om det var samme by.

Selv som barn skjønte jeg de konsekvensene, litt rart at du som voksen får en sånn ide og tror det skaper god relasjon?

Og så det å gi barnet et «valg» om å flytte fra da etablert bosted hos far. 
 

Rydd opp i rotet dere voksne har laget. Gi ungene stabilitet SAMMEN. 

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Jeg kan dele min personlige erfaring her, men ikke sikkert det blir likt for dere da. 
 

Mine foreldre ble skilt når jeg var 4, og jeg og min bror hadde fast samvær hos far, men bodde hos mor. Klassisk for den tiden, med annenhver helg, og hver onsdag hos far. Foreldrene våre bodde i samme lille byen, så lett å gå i mellom, og min bror begynte tidlig å være mer hos far. Samværet endret seg ikke, men jeg ble hos mor, og min bror hos far. Min bror spiste oftest middag hos vår far, mens jeg hos min mor. 

Vi vokste opp veldig delt. Fikk ikke noe forhold. Vi er ikke uvenner, men vi har nesten ingen relasjon. Min bror er en kjempefin mann, så det står ikke på det heller, men vi er både ulike, og har hatt ulik oppvekst. Det er barn og hans ektefelle som bringer oss sammen, uten de hadde vi nok ikke hatt noe kontakt. Når vår mor dør, så er det mulig kontakten helt dør ut. Jeg prøver, men min bror er veldig mann, og vi får ikke så mye relasjon. Det er vanskelig når vi har lite som binder oss sammen.

Det kan gå fint å dele søsken, men det kan gå som det har gått med oss. Jeg hadde ikke delt søsken sånn, om jeg var deg. 

Anonymkode: cd882...cde

Samme erfaring her med søsken som ble flyttet annensteds enn felles hjem.