Fastlåst situasjon….ønsker meg UT av forholdet!

[AnonymBruker]

Har nettop innsett at jeg har gjort livets største feil. Eller har egentlig visst om dette i flere år, men får det mer og mer bekreftet for hver dag som går. 

Har vært så dum og flytte til nærheten av min samboers barndomsby og fått barn med han. To barn i barnehagealder.
Jeg har hatt hjemlengsel i mange år men den har ikke meldt seg så sterkt som nå. Og han sier han kanskje kan bli med på det, med en betingelse: at forholdet vårt går bedre. Problemet hans med meg er at han mener jeg viser for lite kjærlighet i form av fysisk berøring osv. Jeg har ikke greid å oppfylle disse kravene fordi jeg har følt at hans oppførsel mot meg har vært såpass dårlig at jeg ikke har hatt lyst eller iver til å kysse og klemme så mye. 
 

Og vi har hat tet turbulent forhold. Jeg har vært så sykt nært å gjøre det slutt, så mange ganger at jeg har ikke telling, men ungene har satt en stopper for det. Vil jo strekke meg langt for deres skyld. Men nå vet jeg ikke om jeg orker lenger. Er helt på vippepunktet nå, føler jeg ikke holder ut med han. Føler jeg bare vil settes fri, få være i fred fra hans oppførsel og flytte hjem til mine. Men han kommer aldri til å godta det om det blir slutt. Så jeg er jo fucked uansett hva jeg velger nå.. jeg har gjort en så stor feil og nå må jeg betale for den. 

Vet ikke hva jeg skal gjøre, vet ikke om jeg greier å være med han mer. Han klager og styrer på, jeg blir aldri bra nok, men glad i meg, det er han, sier han. Jeg er en «fri fugl» og blir helt kvalt av å bli satt i bur på den måten han har gjort. Føler meg rett og slett så fanget at det går utover min lykke. Han gjør meg ikke glad. Han gir meg mer stress og høy puls enn noe annet i livet. Klager, overreagerer på ting og er generelt bare misfornøyd med alt jeg gjør eller ikke gjør. 
 

Men savner familien min så fælt! Og vet at alle barna mine hadde hatt det bedre sørpå i nærheten av mine foreldre da de er så mye mer tilstedeværende enn mine svigerforeldre som skjelden kommer innom. De bryr seg egentlig mest om egne hobbyer og gidder ikke komme på besøk engang. Så synes synd i barna mine som er stuck her med den slekta. 
 

Flere som har vært i samme situasjon? Alt går i grus her nå. Om vi gjør det slutt, så må jeg finne meg ny jobb da jeg jobber langturnus og ikke kan jobbe slik jeg gjør nå som alenemor. Må sikkert starte å studere, finne på noe nytt. 
 

 

Anonymkode: d557d...30f

[AnonymBruker]

Flytt først i så fall. I motsatt tilfelle risikerer du å være bundet til stedet frem til barna er store. 

Anonymkode: 740a3...d60

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Flytt først i så fall. I motsatt tilfelle risikerer du å være bundet til stedet frem til barna er store. 

Anonymkode: 740a3...d60

Ts her. 
Drømmen om at barna skal få vokse opp med engasjerte besteforeldre som er glade i dem blir jo helt lagt i grus da. Hater tanken på det. 

Anonymkode: d557d...30f

[makkapakka]

Du vet hva du bør gjøre, bruk energien din på det istedenfor å bruke kg for å finne feil svar!

[AnonymBruker]

Hva kom først, høna eller egget? Det kan være at din mistrivsel på plassen du bor projiseres over på din samboer. Eller at livssituasjonen gjør hans dårlige sider veldig synlige.

I alle fall kan du kanskje overbevise han om det. At du vil gi forholdet en sjanse til, på den betingelsen at dere flytter dit du vil. Han mener at forholdet (du) må bli bedre først, du kan si at du mener det aldri vil bli bra igjen så lenge dere bor der.

Så da spørs det hvor mye han er villig til å prøve for at dere skal holde sammen.

Samboer og jeg kranglet masse forrige plass vi bodde. Jeg hadde lyst til å gå mange ganger. At vi bodde der vi bodde tvang frem våre ulikheter og gjorde de til et problem. Så fikk jeg han med på å flytte til en bolig som i større grad dekker begges behov, og vi har kranglet kanskje 2 ganger på 2 år. Så det kan faktisk funke.

Anonymkode: 066b6...7b6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Hva kom først, høna eller egget? Det kan være at din mistrivsel på plassen du bor projiseres over på din samboer. Eller at livssituasjonen gjør hans dårlige sider veldig synlige.

I alle fall kan du kanskje overbevise han om det. At du vil gi forholdet en sjanse til, på den betingelsen at dere flytter dit du vil. Han mener at forholdet (du) må bli bedre først, du kan si at du mener det aldri vil bli bra igjen så lenge dere bor der.

Så da spørs det hvor mye han er villig til å prøve for at dere skal holde sammen.

Samboer og jeg kranglet masse forrige plass vi bodde. Jeg hadde lyst til å gå mange ganger. At vi bodde der vi bodde tvang frem våre ulikheter og gjorde de til et problem. Så fikk jeg han med på å flytte til en bolig som i større grad dekker begges behov, og vi har kranglet kanskje 2 ganger på 2 år. Så det kan faktisk funke.

Anonymkode: 066b6...7b6

Ja jeg har prøvd å forklare han det at bosituasjon påvirker min trivsel og dermed også hvordan forholdet går for min del. Men han virker ikke stort villig til å gjøre noe for å lette ting for meg. Hans første prioritet er hans egne ønsker, ikke mine eller resten av familiens ve og vel. Han setter seg på bakbeina fordi han selv ikke 100% ønsker å flytte, selv om resten av familien både ønsker det og får det bedre av å flytte nært min familie. Vi får bedre råd, bedre bolig, nærmere familiemedlemmer som bryr seg, og jobb er heller ikke noe problem om man går inn for det. Det er altså han det står på. Og det er han som har satt stopper for flyttingen hele tiden. Finner på unnskyldninger for å utsette, år etter år. Og jet blir like lei meg og skuffet, gang på gang. 
 

Vet ikke om det er noe håp om å få han med meg egentlig. Hadde trodd at om man er glad i noen så gjør man det man kan for at den andre skal ha det bra, selv om det inkluderer flytting. Men vet ikke om han egentlig bryr seg stort om hvordan jeg har det sånn egentlig. Er derfor jeg kjenner at jeg vet ikke om jeg holder ut mer. Føler meg så tilsidesatt og lite viktig. 
Ts 

Anonymkode: d557d...30f

[AnonymBruker]

Flytt før du evt. gjør det slutt. Da er du og barna trygge på at dere kan bli boende på riktig plass.

Anonymkode: 9aedb...da2

[AnonymBruker]

Jeg vet hvordan du har det❤️ ingen råd å komme med.

Anonymkode: 467fa...11f

[AnonymBruker]

Er i samme situasjon, føler meg også helt fastlåst. Vi har ingen familie her vi bor, men han har 2 voksne sønner som studerer andre steder. Har venner, men savner å ha noe mer nært i hverdagen da mannen reiser mye i tillegg. Nå går han med på å kanskje flytte, men jeg kjenner det blir ‘tvang’ fra min side, og er redd de store barna skal bli sint på meg. Det blir veldig åpenbart at det er jeg som vil vekk, og det er ikke et felles ‘vi’-prosjekt. Vi har noen potensielle gulrøtter på min hjemplass som han er positiv til, og jeg har et håp om at det kanskje kan redde forholdet, men vet ikke om det allerede har gått for langt. Har barn i tidlig barneskolealder, men de blir jo også større raskt.. 

Anonymkode: 14472...197

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Har nettop innsett at jeg har gjort livets største feil. Eller har egentlig visst om dette i flere år, men får det mer og mer bekreftet for hver dag som går. 

Har vært så dum og flytte til nærheten av min samboers barndomsby og fått barn med han. To barn i barnehagealder.
Jeg har hatt hjemlengsel i mange år men den har ikke meldt seg så sterkt som nå. Og han sier han kanskje kan bli med på det, med en betingelse: at forholdet vårt går bedre. Problemet hans med meg er at han mener jeg viser for lite kjærlighet i form av fysisk berøring osv. Jeg har ikke greid å oppfylle disse kravene fordi jeg har følt at hans oppførsel mot meg har vært såpass dårlig at jeg ikke har hatt lyst eller iver til å kysse og klemme så mye. 
 

Og vi har hat tet turbulent forhold. Jeg har vært så sykt nært å gjøre det slutt, så mange ganger at jeg har ikke telling, men ungene har satt en stopper for det. Vil jo strekke meg langt for deres skyld. Men nå vet jeg ikke om jeg orker lenger. Er helt på vippepunktet nå, føler jeg ikke holder ut med han. Føler jeg bare vil settes fri, få være i fred fra hans oppførsel og flytte hjem til mine. Men han kommer aldri til å godta det om det blir slutt. Så jeg er jo fucked uansett hva jeg velger nå.. jeg har gjort en så stor feil og nå må jeg betale for den. 

Vet ikke hva jeg skal gjøre, vet ikke om jeg greier å være med han mer. Han klager og styrer på, jeg blir aldri bra nok, men glad i meg, det er han, sier han. Jeg er en «fri fugl» og blir helt kvalt av å bli satt i bur på den måten han har gjort. Føler meg rett og slett så fanget at det går utover min lykke. Han gjør meg ikke glad. Han gir meg mer stress og høy puls enn noe annet i livet. Klager, overreagerer på ting og er generelt bare misfornøyd med alt jeg gjør eller ikke gjør. 
 

Men savner familien min så fælt! Og vet at alle barna mine hadde hatt det bedre sørpå i nærheten av mine foreldre da de er så mye mer tilstedeværende enn mine svigerforeldre som skjelden kommer innom. De bryr seg egentlig mest om egne hobbyer og gidder ikke komme på besøk engang. Så synes synd i barna mine som er stuck her med den slekta. 
 

Flere som har vært i samme situasjon? Alt går i grus her nå. Om vi gjør det slutt, så må jeg finne meg ny jobb da jeg jobber langturnus og ikke kan jobbe slik jeg gjør nå som alenemor. Må sikkert starte å studere, finne på noe nytt. 
 

 

Anonymkode: d557d...30f

Du er ikke stuck, det er bare veldig veldig vanskelig. Men ikke umulig. Du må bare ta mange små steg, og kanskje noen store vonde beslutninger. Gjør det for barna, gjør det for deg selv.

Begynn å konkretisere hvordan du skal klare deg sørpå. Begynn med jobb, vet du om steder du kan jobbe? Kan du klare deg økonomisk hvis du må studere?

Legg planer for hvordan dette skal gå. Kan du involvere familien din? Lufte tankene dine og få hjelp til å se etter potensielle steder å jobbe og har dere råd til å kjøpe noe stort nok der om det kun blir deg og barna?  Prøv å flytte før barna begynner på skolen.

 Kontakt familievernkontoret eller spør nav enten ved å ringe dem, eller anonymt på chat hvordan du skal gå frem ved brudd.

 

Anonymkode: e247a...bb7

[AnonymBruker]

Hva med å si at flytting vil øke din sexlyst fordi det gjør deg ulykkelig å bo der dere bor? 
Legg masse press på flytting og gjør det du må.!

Anonymkode: b67cd...ff3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hadde trodd at om man er glad i noen så gjør man det man kan for at den andre skal ha det bra, selv om det inkluderer flytting. 
Ts 

Anonymkode: d557d...30f

Nå var det du som valgte å flytte og stifte familie med han på hans sted så hvorfor må han da flytte senere? 

Anonymkode: 4c4e1...ff2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Har nettop innsett at jeg har gjort livets største feil. Eller har egentlig visst om dette i flere år, men får det mer og mer bekreftet for hver dag som går. 

Har vært så dum og flytte til nærheten av min samboers barndomsby og fått barn med han. To barn i barnehagealder.
Jeg har hatt hjemlengsel i mange år men den har ikke meldt seg så sterkt som nå. Og han sier han kanskje kan bli med på det, med en betingelse: at forholdet vårt går bedre. Problemet hans med meg er at han mener jeg viser for lite kjærlighet i form av fysisk berøring osv. Jeg har ikke greid å oppfylle disse kravene fordi jeg har følt at hans oppførsel mot meg har vært såpass dårlig at jeg ikke har hatt lyst eller iver til å kysse og klemme så mye. 
 

Og vi har hat tet turbulent forhold. Jeg har vært så sykt nært å gjøre det slutt, så mange ganger at jeg har ikke telling, men ungene har satt en stopper for det. Vil jo strekke meg langt for deres skyld. Men nå vet jeg ikke om jeg orker lenger. Er helt på vippepunktet nå, føler jeg ikke holder ut med han. Føler jeg bare vil settes fri, få være i fred fra hans oppførsel og flytte hjem til mine. Men han kommer aldri til å godta det om det blir slutt. Så jeg er jo fucked uansett hva jeg velger nå.. jeg har gjort en så stor feil og nå må jeg betale for den. 

Vet ikke hva jeg skal gjøre, vet ikke om jeg greier å være med han mer. Han klager og styrer på, jeg blir aldri bra nok, men glad i meg, det er han, sier han. Jeg er en «fri fugl» og blir helt kvalt av å bli satt i bur på den måten han har gjort. Føler meg rett og slett så fanget at det går utover min lykke. Han gjør meg ikke glad. Han gir meg mer stress og høy puls enn noe annet i livet. Klager, overreagerer på ting og er generelt bare misfornøyd med alt jeg gjør eller ikke gjør. 
 

Men savner familien min så fælt! Og vet at alle barna mine hadde hatt det bedre sørpå i nærheten av mine foreldre da de er så mye mer tilstedeværende enn mine svigerforeldre som skjelden kommer innom. De bryr seg egentlig mest om egne hobbyer og gidder ikke komme på besøk engang. Så synes synd i barna mine som er stuck her med den slekta. 
 

Flere som har vært i samme situasjon? Alt går i grus her nå. Om vi gjør det slutt, så må jeg finne meg ny jobb da jeg jobber langturnus og ikke kan jobbe slik jeg gjør nå som alenemor. Må sikkert starte å studere, finne på noe nytt. 
 

 

Anonymkode: d557d...30f

Hvorfor kan du ikke gå fra ham og flytte sørpå til familien din sammen med barna? Du skriver at dere ikke ser noe til hans familie der hvor dere bor nå uansett. Har du ikke lov til det, er det slik at han må gi deg tillatelse til å flytte ut av fylket med barna? Beklager at jeg vet så lite om dette. 

En annen løsning er å love ham gull og grønne skoger om dere flytter sørpå, love et fantastisk sexliv osv. Da gir du i det minste forholdet til faren til barna en siste, ordentlig sjanse. Du VET jo at du kommer til å være uendelig mye mer lykkelig sørpå. Ikke bare får dere større og bedre bolig, dere får også bedre råd, og endelig så får dere tilgang på besteforeldre som faktisk bryr seg om barnebarna. Det høres jo ut som en 100 % vinn-vinn-situasjon. 

Kan ikke fatte hvorfor han insisterer på å bli boende på et sted med besteforeldre som ikke bryr seg, hvor dere har dårligere råd, dårligere bolig og hvor han har ei ulykkelig kone 

Anonymkode: 6cf5a...e91

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Nå var det du som valgte å flytte og stifte familie med han på hans sted så hvorfor må han da flytte senere? 

Anonymkode: 4c4e1...ff2

Fordi det ikke er en eneste fordel med plassen hvor de har bosatt seg. Besteforeldrene bryr seg ikke om barnebarna, kona mistrives, og de har langt dårligere råd enn de hadde hatt om de bosatte seg på hennes hjemplass. Barna er fremdeles såpass små at de går i bhg, det er supert at TS har innsett dette allerede nå. 

Anonymkode: 6cf5a...e91

[AnonymBruker]

Her var det mange som bare sier flytt! For meg høres dette ut som er utfordringer dere kan løse sammen om dere gir en skikkelig innsats i å gradvis imøtekomme hverandres behov. Det er ikke løst over natta, men det er da mer håp enn ikke håp å få forholdet til å bli bra. Høres ut som dere trenger hjelp. Ikke gi opp opp og ødelegg familien. 

Anonymkode: 4dede...684

[AnonymBruker]

Jeg hadde overøst mannen med kjærlighet, fysisk nærhet , bekreftelse og pleaset ham det jeg klarte. Og vært på hele veien at jeg vil flytte. Sett på det som et mål, man klarer å gi litt ekstra i en periode. Tenker du ikke har noe å tape på det. Og om dere flytter er det ingen som tvinger deg til å bli i forholdet om det fortsatt er kjipt. Syns ikke det er noe mer manipulerende enn det dominerende opplegget han holder på med, der han nekter å flytte selv om du mistrives. Han skylder deg å prøve det ut. Og større sjanse for å få det slik ved å følge de betingelsene han har satt.
 

Og hvem vet hvordan relasjonen deres blir om dere flytter. Happy wife, happy life, som det heter. Det er absolutt noe med det. 

Anonymkode: c6dad...341

[AnonymBruker]

Flytt nå mens barna er små. Dess eldre de blir, dess mer komplisert blir det. Og det er mest sannsynlig din samboer du vil bort fra, ikke stedet. Mistrivsel i et forhold er partneren, ikke barna, stedet eller huset. 

Anonymkode: 3f883...1e1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1.6.2025 den 22.44):

Ts her. 
Drømmen om at barna skal få vokse opp med engasjerte besteforeldre som er glade i dem blir jo helt lagt i grus da. Hater tanken på det. 

Anonymkode: d557d...30fe e

Men det er vel bedre at barna dine har en tilstedeværende far enn å bo nære besteforeldrene? Hvis du ønsker et brudd,så flytt ut. Men du kan jo ikke dra barna langt vekk fra pappaen sin?

Anonymkode: da9e7...0bb