Tenker du noen gang på skilsmisse?

[AnonymBruker]

Jeg og mannen er gift og har et barn sammen på snart to år. Vi har bosatt oss på hans hjemsted (dessverre) og jeg virkelig hater det. Min familie bor 3 timer unna og jeg kunne så ønske vi bodde der.. det er ikke mulig for oss å flytte herifra av ulike årsaker..  samtidig så kjenner jeg ofte på mange negative følelser i forholdet.. ting som irriterer meg, som jeg kunne ønske var annerledes, og som jeg ikke ser for meg å holde ut med i det lange løp. På en annen side har vi også fine perioder, men det går veldig opp og ned.. 

 

men over til spørsmålet mitt- tenker du noen gang på skilsmisse i det stille? Har det vært en fase eller har det gått over? Føler meg så fæl som tenker på det ukentlig, men vet ikke hvor vanlig eller uvanlig det er? Vil jo sånn egentlig ikke skille meg, men jeg føler meg så lost … 

Anonymkode: 5e314...c4f

[AnonymBruker]

Fortell hvordan du føler det ovenfor ham, og muligens dere kan klare å løse det sammen.

Anonymkode: 53cff...c2f

[AnonymBruker]

Tenkte mye på det de første årene vi var gift. Etterhvert har jeg kommet frem til at vi har valgt hverandre, bygd opp et liv sammen, har barn sammen og alt som hører til. Et liv uten alt dette ønsker jeg ikke. Så vi må jobbe oss gjennom ekteskapet, gjøre det beste ut av ting og stå på. 

Så nå tenker jeg "hva må vi gjøre for å få det bedre sammen" i stede for "dette orker jeg ikke mer".

Kommunikasjon er innmari viktig. Får man det ikke til så finnes det hjelp der ute 😊

Anonymkode: de912...f69

[AnonymBruker]

Etter vi flyttet inn i nytt hus og fått 2 barn, så hvordan livet ville bli med ham, tenkte jeg daglig på at jeg ville skilles og begynte å planlegge exiten i det skjulte. Han var ikke en enkel mann å leve med. Men av hensyn til barna, valgte jeg heller å tenke hvor takknemlig jeg kunne være som hadde 2 friske barn, flott hus og god jobb. Dette varte i ca 10 år. Så begynte tankene om skilsmisse igjen, da jeg fant ut at jeg faktisk ikke ville bli gammel med ham. Vi er nå skilt.

Anonymkode: 6277c...0ba

[AnonymBruker]

Tror det er ganske vanlig blant folk. Tror begge kjønn går å tenker sitt …

Noen er så heldige å finne den rette og tenker ikke tanken imens stor andel tenker what?! Hva tenkte jeg på?

Noen lurer jo seg selv …Har ikke fått ‘’rast fra seg’’ og hadde egentlig hatt behov for flere forhold før ‘’det endelige’’.

Du lever bare ÈN GANG så hvis du er ulykkelig med å være så langt borte fra familie i tilegg til at du ikke virker over deg lykkelig i dette ekteskapet så hadde jeg hvertfall inngått avtale med både mann ( og prat med barna) om at etter så å så mange år ønsker du å flytte til kjente trakter og det blir et faktum etterhvert så får du åsså høre hva HAN først og fremst sier. Barna vet jeg ikke alder på og hvor mye du skal nevne det for dem da. 
 

men du virker ikke lykkelig ?😔 selv om svært få blir 100% lykkelig igjennom livet så bør man hvertfall være gaaanske tilfreds. Virker som dette tærer på deg. Noe mangler.

 

Anonymkode: 73378...d3b

[AnonymBruker]

Med eksmannen: daglig.

Holdt ut for lenge pga livssituasjon og et barn med spesielle behov.

Men til slutt måtte det avsluttes. Han var ingen god partner eller far.

Med forloveden så kan jeg ikke vente til vi blir mann og kone. Elsker han inn i kjernen. Han er som å komme hjem og min perfekte match.

Anonymkode: fb2d6...5b1

[AnonymBruker]

Det første du nevner er at du ikke trives der dere bor. Det er også den eneste konkrete problemet du tar opp.

Derfor lurer jeg på om du fantaserer om å flytte et annet sted hvis mannen ikke vil bo. Skilsmisse blir en del av den drømmen. 

Jeg tror man kan bli ekstra oppmerksom på feil ved partner hvis man har en annen motivasjon for å skilles.

Så til spørsmålet: Jeg tenker ofte på skilsmisse. Hver dag. Jeg tenker på hva jeg kunne gjort. 

Anonymkode: 8c20c...761

[AnonymBruker]

Jeg har ikke tenkt på skilsmisse de siste 20 årene. Men før det så var det en periode jeg tenkte på det. Ikke fordi jeg ikke elsket min mann. Men han er arbeidsnarkoman og jeg følte meg veldig nedprioritert. Jobben hans kom alltid først. Så veldig mye falt på meg med ansvar for hus og barn. I tillegg til at det var krav om mye overtid på jobb. Så jeg var så sliten at jeg ønsket meg skilsmisse for å kunne hente meg inn annenhver uke. Jeg misunte kollegaer som var skilt. 

Jeg hadde lyst til å be ham velge mellom meg og jobben. Men jeg vågde ikke, for jeg var sikker på at han ville valgt jobben. 

Etter hvert ble det mye bedre, blant annet fordi han byttet jobb og barna ble større og mer selvstendige. Nå er barna ute av redet. Mannen min jobber fortsatt mye, men nå syns jeg det er godt med mye alenetid. Når min mann og jeg er sammen, så har vi det bra. Dessuten så vet jeg nå at jeg tross alt er viktigere enn jobben hans. 

Jeg er glad jeg ikke skilte meg. Men jeg er også sjeleglad for at de tyngste årene er forbi. De årene husker jeg bare som et evig slit.

Anonymkode: ce754...b1b

[AnonymBruker]

Aldri. Kan ikke se for meg livet uten mannen min. Vi har vært sammen i ti år og gift i seks år. 

Anonymkode: 2c60d...94f

[AnonymBruker]

Tenker på skilsmisse hver eneste dag, gjort i flere år. Kommer nok aldri til å skje dessverre.

Anonymkode: 09a22...9fc

[AnonymBruker]

Har i dårlige perioder tenkt på hvordan livet ville ha vært hvis vi ble skilt, men har aldri vurdert det seriøst. 

Anonymkode: 0a32c...cfa

[AnonymBruker]

Nei, aldri. Mannen min er en helt fantastisk parter, og kjærligheten oss i mellom er noe ingen av oss trodde eksisterte før vi fant hverandre. Livet sammen med han er rett og slett gøy, spennende, harmonisk og trygt på samme tid. Og hadde vi vært i samme posisjon, hvor vi hadde bodd på hans hjemsted og jeg mistrivdes, hadde HAN insistert på å flytte. Jeg hadde gjort det samme for han. Partneren, ekteskapet og familien kommer alltid i første rekke og slik føler vi heldigvis begge. Valgte en jeg er veldig kompatibel med.

Tenker du må ta praten. Kan jo ikke gå rundt i flere år å mistrives. Det er ikke godt for verken deg eller han. 

Anonymkode: cac1f...4c2

[AnonymBruker]

Daglig. Vi er ikke gift da.

Vi flyttet sammen året før pandemien, og alt var rosenrødt. Under pandemien var jo alt annerledes, og jeg merket ikke de tingene som nå kveler meg.

Nå har vi to barn, og jeg var deprimert med begge helt fra starten av svangerskapet. De er tette, og jeg gikk fra den ene depresjonen til den andre. Da jeg endelig kom ordentlig ut av mørket i fjor vår så slo det meg midt i fleisen at vi ikke passer sammen.

Jeg vet ikke om jeg har forandret meg etter alt sammen, eller om det er ting jeg bare ikke la merke til før pga omstendighetene. Han er snill, god med barna og drar lasset hjemme, men han er sjalu og litt kontrollerende. Har ikke tall på hvor mange ganger jeg avlyser noe med venner i siste liten fordi han plutselig "knekker sammen" av tanken på at jeg skal dra, og nå takker jeg nei nesten instinktivt fordi jeg kvier meg for å nevne det hjemme.

Vi er også forskjellige der jeg trenger å være litt alene for å lande og lade litt, og han vil være oppå meg konstant. Hvis ting har vært kjipt mellom oss, det har vært en tøff uke med barna osv så må jeg lade litt. Jeg kan gjøre det hjemme på kvelden når barna er lagt,  men da føler han seg så avvist at han bryter sammen og krever trøst, og vipps så sitter vi tett sammen i sofaen slik som han ønsket. Hele kvelden.

Så ja, tenker på det hele tiden, men tør ikke ta steget. Økonomi og barn er en faktor.

Anonymkode: 688a7...aef